LE-1990-458

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-02-17
Publisert:	LE-1990-00458
Stikkord:	Erstatningsrett, Personskade, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	- Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 69/86 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00458. HR-1992-00261 (Anken nektet fremmet til Høyesterett).
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss, Lillestrøm). Motpart: Oppland fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Haugan, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-1, §3-2, Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Folketrygdloven (1966) §8-2, §15

Dom :

A fødte en sønn - B - på Gjøvik Fylkessykehus 3. februar 1981. Saken gjelder erstatning for påståtte følgeskader etter fødselen.

Søksmål ble anlagt ved stevning datert 15. oktober 1986. For herredsretten ble det nedlagt separate erstatningskrav for B og A. A krevet for herredsretten erstatning i henhold til skadeserstatningsloven §3-1 med inntil kr 1,7 millioner og menerstatning med inntil kr 350000,-. Påstanden er i sin helhet referert i herredsrettens dom.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa den 12. mars 1990 dom med slik slutning:

I Tvisten mellom A og Oppland fylkeskommune:

a) Oppland fylkeskommune frifinnes.

b) Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II Oppland fylkeskommune dømmes til å erstatte B

a) kr 1100,- -kronerettusenetthundre- i lidt tap.

b) kr 100000,- -kroneretthundretusen- i menerstatning.

c) kr 20000,- -kronertyvetusen- i saksomkostninger.

III Oppfyllelsesfristen under II er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.

Dommen er rettidig påanket forsåvidt gjelder A (dommens post I). Oppland fylkeskommune har tatt til gjenmæle. A har fri sakførsel for lagmannsrett. Advokat Sverre Næss er oppnevnt som hennes prosessfullmektig. Egenandelen er fastsatt til kr 600,- pluss 20 % av overskytende salær.

Ankeforhandling ble holdt på Lillehammer 28. og 29. januar 1992. A møtte sammen med advokat Sverre Næss. Hun avga forklaring. Fylkeskommunen var representert ved advokat Lars Haugan. Det ble avhørt 4 vitner. Ett av vitnene, Bente Leer Salvesen, var innlagt på Sentralsykehuset i Akershus. Hun ble avhørt pr. telefon. I tillegg til de møtende vitner ble bevisopptak fra Trondheim byrett - avhør av Sturla Al Eik-Nes - dokumentert. Øvrig dokumentasjon fremgår av rettsboken.

For lagmannsretten er oppnevnt to sakkyndige: Professor dr. med. (og overlege) Per Bergsjø og overlege dr. med. Torkel Rud. De var til stede under ankeforhandlingen frem til prosedyren. Begge avga skriftlige erklæringer forut for forhandlingene i herredsretten. De har ikke gitt nye skriftlige erklæringer, men begge forklarte seg under ankeforhandlingen.

Den ankende part, A, har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oppland fylkeskommune dømmes til å betale A:

a) Erstatning begrenset oppad til kr 1600000,-.

b) Menerstatning begrenset oppad til kr 245000,-.

2. Oppland fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten.

Ankemotparten, Oppland fylkeskommune, nedla slik påstand:

1. Herredsrettens dom, del 1 a) stadfestes.

2. A dømmes til å betale Oppland fylkeskommune sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom, og det som fremkommer nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For lagmannsretten er særlig fremholdt:

Det aksepteres at dr. C forsøkte å forløse henne med tang. Men han handlet uaktsomt da han fortsatte tangforløsningen etter at han ble klar over at barnets hode satt uvanlig fast i bekkenet. Han burde da ha avsluttet tangforløsningen. I stedet skulle han ha foretatt keisersnitt. Tidsaspektet var ikke til hinder for det. I den kritiske fasen hadde hun allerede fått narkose.

De opplysninger dr. C hadde fått tidligere på dagen, tilsier også at han burde valgt keisersnitt fremfor å fortsette forløsningen med tang. Han var klar over at hun tidligere hadde hatt harde fødsler. Dr. C måtte også - blant annet på grunnlag av ultralydundersøkelsen fra januar - ha forstått at barnet, og særlig barnets hode, var stort.

Både operasjonsbeskrivelsen og jordmor Leer Salvesens forklaring viser at fødselen var meget hard. Keisersnitt var et fullt forsvarlig alternativ. I den situasjon som forelå burde dr. C ha valgt det. Dette standpunkt har støtte hos overlege Rud og hos professorene Skjæraasen og Molne. De fagkyndige meddommerne i herredsretten, avdelingsoverlegene Skarsten og Knoff, har også kommet til denne konklusjonen.

Dr. Cs uaktsomhet er erstatningsbetingende. Som følge av den harde tangforløsningen har hun blitt påført kroniske og invalidiserende smerter i korsryggen og nedover i begge benene. Smertene har vært der siden hun våknet av narkosen. Behandlingen som hun har fått, blant annet på smerteklinikken på Aker Sykehus, har vist seg bare å lindre smertene midlertidig. De har hele tiden kommet tilbake. Pr. idag må det legges til grunn at skadene er varige.

De skadene hun er påført, er påregnelige følger av den sviktende fødselshjelpen hun fikk på Gjøvik Fylkessykehus. Det vises til overlege Ruds forklaring. Det kan ikke uten videre trekkes slutninger om påregneligheten fra antallet tilsvarende skadetilfeller, som visstnok er fåtallige. Forklaringen på de få skadetilfellene kan like gjerne være at slike fødsler som denne forekommer sjelden.

Påstanden om at erstatningskravet er foreldet, bestrides. Skade på nerver og muskulatur er meget vanskelig både å lokalisere og kurere. Slik har det i utpreget grad vært i hennes tilfelle. Det var lenge uvisst om smertene lot seg helbrede. Det var først omkring den tiden hun gikk til søksmål at hun forsto at hun var blitt påført varige og invalidiserende skader etter fødselen.

Skadene har gjort henne 100 % ervervsmessig ufør. For perioden 15. oktober 1983 til 31. desember 1990 kreves erstatning for lidt tap med kr 508866,-. Kravet er basert på en forventet brutto årsinntekt på kr 140000,-, fratrukket ytelser fra folketrygden, men ikke korrigert for skatt.

Fremtidig netto inntektstap - regnet fra 1.januar 1991 kreves erstattet med kr 822968,-. Dette kravet er basert på en gjennomsnittlig brutto årsinntekt på kr 150000,-. Korrigert for skatt og trygdeytelser er det årlige nettotapet beregnet til kr 47000,-. Kapitalisert frem til fylte 67 år med 6 % kapitaliseringsrente og tillagt 35 % for skatteulempe, blir det fremtidige inntektstapet kr 822968,-.

I tillegg kreves menerstatning med kr 244966,-. Kravet er beregnet med utgangspunkt i et grunnbeløp på kr 35500,- og en medisinsk invaliditetsgrad på maksimum 64 % (gruppe 5).

De skadene hun er påført, har også ført til økte utgifter. Dokumenterte ekstrautgifter er på kr 26647,-, som kreves erstatttet.

Fremtidige ekstrautgifter kreves dekket med kr 238461,-. Kravet er basert på et beregnet utgiftsnivå pr. år på kr 16458,-. Det er lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 %. Kravet refererer seg hovedsaklig til utgifter til hjemmehjelp,leie av nervestimulator og foreningskontingent samt utgifter til transport og nødvendig ledsagerbistand i forbindelse med smertebehandling.

Ankemotparten, Oppland fylkeskommune, har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten, og har særlig fremholdt:

Dr. C handlet ikke uaktsomt da han forløste A. Fylkeskommunen er derfor ikke ansvarlig som arbeidsgiver. Det er ikke reist innvendiger mot at dr. C forsøkte å forløse A ved hjelp av tang. Men det var heller ikke kritikkverdig at han fortsatte med den metoden, i stedet for å gjøre keisersnitt.

Etter at A var kommet til operasjonstuen, begynte det å haste med å få barnet ut. I den situasjon som forelå måtte dr. C ta en rask beslutning. Han valgte å fortsette med tangforløsning, fremfor å gjøre keisersnitt. Begge metoder er medisinsk forsvarlige. Dr. C hadde lang erfaring både som kirurg og fødselslege. Det er ikke grunnlag for å hevde at skjønnet var uforsvarlig. Dr. C visste blant annet at A tidligere hadde hatt 3 fødsler uten keisersnitt. Det var heller ingen opplysninger som tilsa at barnet skulle være spesielt stort. Flere tanganlegg er heller ikke nødvendigvis indikasjon på at barnet/dets hode satt spesielt fast. Dr. C handlet slik mange norske erfarne gynekologer ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Ansvar på culpagrunnlag er da utelukket.

Under enhver omstendighet må det legges til grunn at dr. C verken kunne eller burde ha forutsett at A kunne bli påført de smertene hun har fått . Skadefølgene er upåregnelige. Ansvar er derfor utelukket også på dette grunnlag.

Ingen av de medisinske sakkyndige kjenner eksempler på tilsvarende skadefølger - kroniske og invalidiserende smerter - etter tangforløsning. Dr. Rud har uttalt at As smerter er en påregnelig følge av den harde tangfødselen. Men han kan ikke vise til noen sammenliknbare tilfeller, verken fra praksis eller fra litteraturen. Dr. Rud er dessuten alene om dette standpunktet. Det har ikke støtte hos den øvrige medisinske ekspertisen som har uttalt seg i saken.

Subsidiært gjøres det gjeldende at kravet er foreldet. Erstatningskrav foreldes tre år "etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige", jfr. foreldelsesloven §9 første ledd. Fristen ble avbrutt ved stevningen som er datert 15. oktober 1986. Det må legges til grunn at A hadde oppfordring til å gå til søksmål før 15. oktober 1983. Sakens dokumenter viser at hun var i kontakt med advokat på sommeren i 1983 og at dokumenter da ble innhentet med sikte på erstatningssøksmål.

Hvis erstatning skal utmåles, kan As krav likevel ikke føre frem - i alle fall ikke fullt ut. Det bestrides at A har lidt noe økonomisk tap som fylkeskommunen kan holdes ansvarlig for. På grunn av Bs muskelsykdom er det mest sannsynlig at hun ikke ville hatt arbeid utenfor hjemmet. Det er overveiende sannsynlig at denne situasjon ville ha fortsatt til B ble 20-25 år. Med As manglende yrkesutdannelse og beskjedne erfaringsbakgrunn fra yrkeslivet er det lite sannsynlig at hun da ville fått noen jobb. Subsidiært må det legges til grunn at A i alle fall ville vært hjemme til B var blit 7-8 år, og at hun neppe ville maktet mer enn halv stilling de første årene. Det må derfor legges til grunn at A ikke har lidt noe inntektstap.

Under ingen omstendighet er det realistisk at A ville ha kommet i full stilling før B ble ca 10 år. Netto forventet inntektstap, med utgangspunkt i en årsinntekt på kr 140000,- overstiger ikke kr 30500,-. Ved kapitalisering frem til fylte 67 år bør det legges til grunn en kapitaliseringsrente på 8 %. Skatteulempen kan ikke antas å overstige 20 %.

Menerstatning forutsetter minst 15 % medisinsk invaliditet. Det foreligger ingen opplysninger om As medisinske invaliditet. Prinsipalt gjøres gjeldende at vilkårene for menerstatning ikke foreligger. Subsidiært må det legges til grunn at hennes varige medisinske invaliditet ikke overstiger 20 % (gruppe 2). Kapitalisert med 6 % rente bør eventuell menerstatning ligge i størrelsesorden kr 52000,-.

Det bestrides ikke at A har hatt faktiske merutgifter på kr 26647,-. Sannsynliggjorte fremtidige merutgifter - beregnet for en 25-årsperiode - vil neppe overstige kr 60000,-.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens vurdering om at fødselslegen handlet forsvarlig da han forsøkte forløsning med tang. A hadde tidligere født 3 barn. Det sentrale spørsmålet er - som påpekt av herredsretten - om dr. C burde ha avbrutt tangforløsningen og i stedet gjort keisersnitt. Valg av forløsningsmetode beror på en medisinsk vurdering i den konkrete situasjon. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dr. C overskred grensen for det forsvarlige - og at han derved handlet uaktsomt - da han fullførte forløsningen av A med tang.

I journalen har dr. C skrevet: "Det volder ingen vanskelighet å få ideelt tanganlegg, men hodet sitter uvanlig fast". Sammenholdt med vitneforklaringen fra jordmor Bente Leer Salvesen, legger lagmannsretten til grunn at dette er en korrekt beskrivelse av de faktiske forholdene. Med grunnlag i beskrivelsen fra journalen m.v. har professorene Molne og Skjæraasen konkludert med at tangforløsningen burde ha vært avbrutt. Overlege Rud har gitt uttrykk for det samme. Lagmannsretten bemerker at herredsrettens dom er enstemmig. Det innebærer at rettens fagkyndige meddommere må ha vært av samme oppfatning.

Tidsaspektet var ikke til hinder for keisersnitt. A var allerede på operasjonsstuen og hun var i narkose. På grunnlag av redegjørelsen fra de sakkyndige legger lagmannsretten til grunn at keisersnitt kunne vært gjort uten tidkrevende forberedelser - nærmest umiddelbart - hvis fødselslegen hadde valgt å avbryte tangforløsningen.

I følge anestesijournalen fikk A narkose ca kl. 1635 etter at hun først var blitt aspirert. Forløsningen skjedde kl. 1655. Lagmannsretten legger til grunn at dr. C hadde tilstrekkelig tid til å vurdere keisersnitt som alternativ forløsningsmetode. Det fremgår av journalen at spørsmålet om keisersnitt hadde vært vurdert tidligere på dagen. Keisersnitt må derfor antas å ha vært en nærliggende mulighet.

På grunnlag av de opplysningene som foreligger, herunder redegjørelsen fra de sakkyndige, legger lagmannsretten til grunn at det ville vært ubetenkelig å gjøre keisersnitt, selv om fødselen var i gang.

Dr. C har skrevet i journalen at As tidligere fødsler hadde vært langtrukne og besværlige, og at 2 av dem hadde endt med tang. Det siste er ukorrekt. I og med at det står uttrykkelig i journalen, legger lagmannsretten til grunn som mest sannsynlig at dr. C trodde at A var blitt forløst med tang to ganger tidligere på grunn av vanskelige fødsler. Kunnskapen om at As tidligere fødsler hadde vært harde, skjerper aktsomhetskravet generelt, og spesielt for en så erfaren kirurg som det er opplyst at dr. C var. På grunnlag av forklaringen fra Leer Salvesen legger lagmannsretten til grunn at dr.C gjorde mange tanganlegg, at fødselen var usedvanlig hard og at anestesilegen på eget initiativ reiste spørsmål om keisersnitt.

Vurdert opp mot dr. Cs erfaring og at det forelå en alternativ forløsningsmetode, er lagmannsretten kommet til at dr. C utviste uaktsomhet da han ikke avsluttet tangforløsningen for i stedet å gjøre keisersnitt.

A er 100 % ervervsmessig ufør. Det er opplyst at det skyldes sterke smerter i korsryggen og nedover i begge benene. Lagmannsretten legger dette til grunn. A har opplyst at hun har hatt sterke smerter siden hun våknet av narkosen på Gjøvik Fylkessykehus. Ingen av de sakkyndige har undersøkt henne. På spørsmål har de oppnevnte sakkyndige uttalt at det sannsynligvis er faktisk årsakssammenheng mellom forløsningen slik den utviklet seg og A s smerter. Overlege Rud var sikker i sin konklusjon om dette. Det er ingen opplysninger i saken som utpeker noen annen sannsynlig skadeårsak. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at A ikke ville hatt slike smerter som hun har hvis hun var blitt forløst ved keisersnitt, og at det således er årsakssammenheng mellom den fullførte tangforløsningen og hennes smerter (skaden).

Herredsretten er kommet til at skaden ikke var påregnelig fordi overlege C ikke burde ha innsett at tangforløsningen skulle påføre fru Evje varige smerter. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

De sakkyndige for lagmannsretten har ulik oppfatning av dette spørsmålet. Professor Bergsjø har uttalt at det ikke er upåregnelig at en hard fødsel med bruk av tang forbigående kan påføre den fødende kvinnen relativt store smerter. Han kjente imidlertid ikke til andre eksempler på at denne type fødsler har ført til kroniske smertetilstander, og han mente at slike følgeskader må vurderes som upåregnelige.

Overlege Rud kjente heller ikke til direkte sammenlignbare tilfeller. Hans vurdering var at det er påregnelig at muskulatur, vev og nerver som blir skadet under en hard tangfødsel kan føre til sterke og langvarige smerter av den typen som A har.

På grunnlag av redegjørelsene fra de sakkyndige legger lagmannsretten til grunn at smertetilstander som følge av skadede nerver og skadet muskulatur etter harde tangforløsninger er et relativt kjent fenomen, i alle fall blant spesialister innen fødselshjelp/gynekologi. Det legges derfor til grunn at det var påregnelig for dr. C at A kunne få betydelige smerter som følge av den fullførte tangforløsningen. Lagmannsretten kan ikke se at det i påregnelighetsvurderingen rettslig sett er grunnlag for å trekke et avgjørende skille mellom kroniske og andre smertetilstander. Retten legger til grunn at varigheten av denne type skadefølger vanskelig kan forutsies.Det er heller ikke slik at smertene nødvendigvis er kortvarige selv om de skulle vise seg ikke å være kroniske. Det er snarere tale om en lite forutsigbar tidsskala fra kortvarig til kronisk. Det avgjørende må da etter rettens mening være at skadens art er påregnelig for den aktuelle spesialistgruppen. At det ikke er påvist andre sammenlignbare tilfeller, kan ikke være avgjørende. Lagmannsretten slutter seg til den ankende parts anførsler på dette punkt.

Vilkårene for erstatningsansvar for Oppland fylkeskommune som arbeidsgiver er etter dette til stede, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Oppland fylkeskommune har som subsidiært frifinnelsesgrunnlag anført at erstatningskravet er foreldet.

Foreldelsesfristen er 3 år regnet fra den dag da A fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jfr. foreldelsesloven §9 nr. 1. Fristen ble avbrutt ved stevningen, som er datert 15. oktober 1986. Det vises til foreldelsesloven §15.

Spørsmålet er når fristen begynte å løpe. Skjæringstidspunktet er når en skadelidt har oppfordring til å gå til søksmål. Det vises til Kjønstad og Tjomsland: "Foreldelsesloven" (1983) side 91 og Nils Nygaard: "Skade og ansvar" (3. utg.) side 372. For personskader uttaler Kjønstad og Tjomsland side 89 følgende om dette: Foreldelsesfristen starter å løpe når skadelidte har "fått oppfordring" til å reise søksmål om det framtidige tapet.

Ved skade som er under utvikling, f eks personskader, vil det avgjørende være når man med rimelig sikkerhet vil kunne fastslå hvilken veg utviklingen tar, jf nærmere om personskader punkt 6.6.6. nedenfor.

Lagmannsretten slutter seg til dette utgangspunktet.

A har forklart at hun har forsøkt alle de behandlingstilbudene hun har fått - alt fra kiropraktorbehandling til forskjellige former for behandling på smerteklinikken på Aker sykehus, og at hun i alle fall i flere år håpet på å bli bra. Retten fester lit til dette. Det er ikke fremlagt dokumenter i form av legeerklæring e.a. som viser at As skader ble ansett som varige pr. 15. oktober 1983. På dette tidspunkt foreligger heller ingen diagnose av As skader. Den første legeerklæringen i saken som sier noe sikkert om skaden og dens varighet er fra smerteklinikken på Aker sykehus. Denne erklæringen er datert 13. februar 1987.

Pr. oktober 1983 hadde A riktignok vært i kontakt med advokat med sikte på søksmål. Men de legeerklæringene som er innhentet av advokatfirmaet gjelder sønnen B, og sier ikke noe om As skader.

Uten forankring i relativt klare medisinske vurderinger om diagnose og skadens varighet, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A i midten av oktober 1983 hadde "nødvendig kunnskap" om skaden i loven forstand, med den følge at foreldelsesfristen da begynte å løpe Om dette vises til Rt-1977-1092 med henvisninger til tidligere rettspraksis, og til Nygaard side 373 og Kjønstad og Tjomsland side 91. Det er ikke reist krav om lidt tap forut for 15. oktober 1983. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ingen deler av As erstatningskrav er foreldet.

Etter dette gjenstår det å ta standpunkt til erstatningsutmålingen.

Det er krevet erstatning for lidt inntektstap frem til 1. januar 1991 med kr 508866,-. Lagmannsretten legger domstidspunktet til grunn som skjæringstidspunkt mellom lidt og fremtidig inntektstap.

A er født xx.xx.1949. Hun har realskole og husmorskole. Hennes yrkeserfaring er fra årene 1967-1970. I denne perioden arbeidet hun som ekspeditrise i en gullsmedforretning. Hun giftet seg i 1970, og fikk sitt første barn i 1971. Hun har nå 4 barn. De øvrige er født i henholdsvis 1973, 1977 og 1981. Familien bor nå i X. Det yngste barnet, B, er funksjonshemmet slik som beskrevet i herredsrettens dom. A har opplyst at han nå sitter i rullestol, og at han trenger mye hjelp og tilsyn.

I 1988 ble A tilstått full uførepensjon med virkning fra 1. august 1983. Hun har mottatt trygdeytelser med følgende beløp: 1. august 1983 - 1.5.1984 38224,- 1.5.1984 - 1.5.1985 61120,- 1.5.1985 - 1. januar 1986 44016,- 1. januar 1986 - 1.5.1986 22408,- 1.5.1986 - 1.5.1987 71760,- 1.5.1987 - 1. januar 1988 51720,- 1. januar 1988 - 1. april 1988 19503,- 1. april 1988 - 31. desember 1988 60192,-

I følge fremlagte selvangivelser mottok A i 1988 ytelser fra folketrygden med tilsammen kr 141066,-. Beløpet omfatter både uførepensjon og attføringspenger. Selvangivelsen for 1989 viser mottatt uførepensjon med kr 76029,-. Det tilsvarende tallet for 1990 er oppgitt til kr 78600,-.

Lagmannsretten anser det som lite sannsynlig at A ville hatt arbeid utenfor hjemmet i de første årene etter at hennes yngste barn ble født. Hun har selv forklart at hun nok ville vært hjemme mens barna var små, sannsynligvis til det yngste barnet var blitt 5-7 år. A har svak utdanning og beskjeden yrkespraksis. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at hun frem til nå ville hatt full stilling, men utelukker ikke at hun ville hatt en deltidsjobb som ufaglært. Slik lagmannsretten ser det ville A s eventuelle lønnsinntekter i perioden frem til nå (februar 1992) under ingen omstendighet oversteget det hun har mottatt i trygdeytelser. I denne vurderingen har lagmannsretten tatt hensyn til hennes muligheter til skattemessig særfradrag. Om dette vises til "Sevaldsendommen", Rt-1981-138.

For tap i fremtidig erverv kreves erstatning med kr 822968,-. Spørsmålet om fremtidig inntektstap er knyttet til en rekke faktorer som er både usikre og skjønnsmessige. Da B ble født hadde A bare vært i yrkeslivet i 3 år. Det var før hun fikk sitt første barn.Bjørm Hermod, det yngste barnet, er sterkt funksjonshemmet. Det er opplyst i herredsrettens dom at få gutter med hans sykdom blir eldre enn 20-25 år. På grunnlag av forklaringene fra A og hennes mann, legger retten til grunn at B krever mye av familiens tid og krefter, selv om de også får støtte fra det offentlige. Lagmannsretten anser det som lite sannsynlig at A ville hatt mer enn en deltidsstilling så lenge det yngste barnet bor hjemme, noe familien regner med at han skal fortsette med. ed As bakgrunn finner lagmannsretten det lite sannsynlig at hennes yrkesdeltakelse vil øke i omfang etter dette tidspunkt.Det er ikke sannsynlig at hennes eventuelle inntekter som ufaglært vil overstige de ytelser hun mottar fra folketrygden som 100% ufør. Det vises til det som er anført foran. A har forklart at hun tenkte på å utdanne seg til barnepleier eller sykepleier før hun giftet seg. Hun har antydet at det fortsatt kunne være en mulighet. Det som er sagt om dette er svært vagt. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A ville ha påbegynt en yrkesutdannelse etter at det siste barnet ble født, med de muligheter det kunne gitt henne på arbeidsmarkedet i fremtiden.

Det er ikke sannsynliggjort at A har hatt et inntektstap og tap i fremtidig erverv som overstiger de trygdeytelsene hun mottar. Hun gis derfor ikke medhold i sitt krav om erstatning for inntektstap.

Lidte utgifter som følge av de skadene hun har fått, er oppgitt til kr 26647,-. Beløpet er ikke bestridt. Kravet tas til følge, og retten legger det oppgitte beløp til grunn.

Erstatning for fremtidige ekstrautgifter er krevet med kr 238461. Lagmannsretten finner det godtgjort at skadene A har fått vil påføre henne en del fremtidige ekstrautgifter. Kravet er basert på 4 utgiftskategorier (se side 5 nederst), herunder årlige hjemmehjelpsutgifter med kr 8280,-. A har opplyst at hun mottar hjelpestønad etter folketrygden med kr 600,- til 700,- pr. måned (laveste sats). Hjelpestønad er en ytelse som tilstås den som trenger særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset på grunn av sykdom eller skade. Det vises til folketrygdloven §8-2 første ledd bokstav b. Lagmannsretten tviler ikke på at As skader gjør det nødvendig med hjelp i huset, men legger til grunn at hjelpestønaden dekker en del av disse merutgiftene. På spørsmål opplyste A at månedlige utgifter til hjemmehjelp pr. idag vil beløpe seg til godt og vel kr 900,-og at kommunen krever en egenandel på kr 300,-. Lagmannsretten legger det til grunn.

Lagmannsretten vurderer de øvrige angitte utgiftspostene som realistiske.

Fastsettelse av erstatning for fremtidige merutgifter, kapitalisert til nåverdi, må nødvendigvis bli skjønnsmessig. På grunnlag av As egne anslag, korrigert for mottak av hjelpestønad fra folketrygden og forutsatt en langtidsrente på 6 %, fastsettes fremtidige merutgifter skjønnsmessig til kr 170000,-.

A har krevet menerstatning begrenset oppad til kr 245000,-. Menerstatning forutsetter at skadelidte har fått "varig og betydelig skade av medisinsk art". Det fremgår av skadeserstatningsloven §3-2. Det er på det rene at As skader er av medisinsk art. Det vises til det som er anført tidligere om skaden og skadefølgene. Skaden må også anses for å være varig. A er tilstått full uførepensjon. Kravet om at skaden må være betydelig er i praksis tolket slik at den medisinske invaliditet i utgangspunktet bør være minst 15 %. Om dette vises til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" (2. utg.) side 355. A er vurdert som 100 % erversmessig ufør. Det foreligger ingen konkrete opplysninger om den medisinske invaliditeten. Retten er derfor henvist til en skjønnsmessig vurdering. Fra rettspraksis nevnes "Pallasdommen", Rt-1977-782. Skadelidte i den saken var en kvinne som var 61 år gammel da hun ble utsatt for en ulykke som hadde medført konstante smerter, om enn av variabel styrke. Smertene hadde medført søvnproblemer, og hun maktet ikke lengre å utføre tyngre husarbeid. Kvinnens medisinske invaliditet ble vurdert til 15 - 20 %. A har forklart at smertene kan være svært intense og at de også er temmelig konstante selv om intensiteten kan variere noe. På grunnlag av hennes egen forklaring og legeerklæringen fra smerteklinikken på Aker sykehus, finner lagmannsretten det sannsynlig at As medisinske invaliditet ligger noe høyere enn hva tilfellet var i "Pallas"saken.

Menerstatning skal fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Dette er en utmålingsregel som åpner for skjønn. I tråd med tidligere rettspraksis bør det sees hen til hva menerstatning i yrkesskadetilfellene tillagt 1/3 ville gi som resultat. Det vises til Rt-1977-782 og til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" side 356-357 med henvisninger til lovforarbeidene. Det foreligger i denne saken ingen nærmere opplysninger om medisinsk invaliditetsgrad. Det er derfor noe usikkert hva menerstatningen ville blitt hvis A hadde hatt en yrkesskade. Lagmannsretten legger i den sammenlignende vurderingen skjønnsmessig til grunn at hennes medisinske invaliditet kan anslås til vel 25 %. Hun var bare 32 år da den inntraff. Skaden oppsto da hun fødte sitt fjerde barn. To av hennes andre barn var da relativt små. Lagmannsretten legger til grunn at skaden, som har ført til kroniske smerter, har rammet henne særlig hardt. På grunnlag av hennes egen forklaring legger retten til grunn at hun langt på vei er blitt avskåret fra friluftsliv i form av turer i skog og mark fordi smertene tiltar dramatisk når hun forsøker det. De aktivitetene hun ellers ville foretatt sammen med barna er blitt sterkt innskrenket. Smertene har også ført til periodevise depresjoner. Samværet med mann og barn har i perioder er blitt kvalitativt forringet på grunn av smertene, og mulighetene til alminnelig deltakelse i samfunnslivet forøvrig er blitt redusert. Hensett til dette finner lagmannsretten det sannsynlig at menerstatningen i yrkesskadesituasjonen ville blitt satt høyere enn invaliditetsgraden skulle tilsi. Det vises til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" side 350 og side 358. Lagmannsretten antar at A i en yrkesskadesituasjon ville fått et gruppeopprykk og at menerstatningen ville bli gitt etter en gruppeplassering på 3. Med utgangspunkt i et grunnbeløp på kr 35500,- ville dette gitt en menerstatning på ca kr 133000,-.

Under henvisning til dette - men uten at lagmannsretten tar konkret standpunkt til As medisinske uførhetsgrad - fastsettes menerstatningen etter skadeserstatningsloven §3-2 skjønnsmessig til kr 135000,-. Det vises til Rt-1977-782, Rt-1981-138 og til Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett" side 356 f.f. Retten har lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 %, slik som i "Sevaldsendommen", Rt-1981-138. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke grunnlag for å fravike den vurdering som ligger til grunn for denne rentesatsen, som anses som en forsvarlig langtidsrente.

Samlet erstatning, inklusive menerstatningen, fastsettes til kr 331647,-.

Anken har delvis ført frem. Saken anses dels vunnet og dels tapt. Hver av partene bør bære sine egne omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Hensett til det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oppland fylkeskommune dømmes til å erstatte A 331647 -trehundreogtrettientusensekshundreogførtisyvkroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.