LE-1990-658
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-25 |
| Publisert: | LE-1990-00658 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 1717/89 - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00658. Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastet - HR-1993-00002K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Fridtjof Feydt v/ advokat Helge Sørhaug, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne Robberstad, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Moe, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder fars samvær med en 9 år gammel datter.
B, født xx.xx.1952, og A, født xx.xx.1949, inngikk ekteskap 16 september 1982. De har ett barn sammen, C, født xx.xx.1983.
B tok 22 juni 1989 ut stevning med krav om separasjon mv. Partene ble separert ved Oslo byretts deldom av 18 august 1989. Byretten avsa 23 august 1989 kjennelse for at A ikke skulle ha samværsrett med datteren så lenge saken varer og innvilget B fri sakførsel. Under hovedforhandlingen 16 august 1990 inngikk partene slikt rettsforlik:
1. B gis alene foreldreansvaret for C født xx.xx.1983, som skal bo hos B.
2. B skal alene ha bruksrett til partenes felles borettslagsleilighet i Theresesgt. 24, Oslo 1.
3. A skal betale oppfostringsbidrag til B for C, født xx.xx.83 med kr 1860,- ettusenåttehundreogsekstikroner - pr. måned med forfall den 30. i hver måned.
Samme dag avsa byretten dom med følgende slutning:
1. B og A skilles.
2. A skal ikke ha samvær med datteren C, født xx.xx.83.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens kjennelse av 23 august 1989 og dom av 16 august 1990.
A har i rett tid anket pkt 2 i byrettens dom. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. B har tatt til motmæle. Hun er også for lagmannsrett innvilget fri sakførsel. Ankeforhandling ble holdt 15-17 september 1992. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav 3 nye for lagmannsrett, blant dem As behandlende psykiater Kåre Duckert. Av nytt bevismateriale for lagmannsretten ellers nevnes rapport og forklaring fra de psykologisk sakkyndige, Fritz Johannessen og Anne Poulsson, oppnevnt etter begjæring fra A, og videoopptak av dommeravhør i Politihuset, Oslo 19 januar 1989. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes samværsrett med datteren C, fastsatt etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes saksomkostninger, såvel for byrett som for lagmannsrett.
I hovedsak har han for lagmannsretten anført:
Det bestrides ikke at C har vært utsatt for seksuelle overgrep, men det er ikke han som har begått overgrepene. Hans forhold til barnet er helt normalt og har alltid vært varmt og fortrolig; C har vist ham stor tillit og han har deltatt flittig i stell og foreldrekontakt med barnet. Samvær vil være til beste for barnet, men bør på grunn av mistanken, som man ikke kommer bort fra, inntil videre begrenses sterkt og foregå under kontroll med morens medvirkning.
B har nedlagt slik påstand:
1. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige.
Hun har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Datteren har fra 3-4-års alderen gjentatte ganger vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep. Det er overveiende sannsynlig at overgrepene er begått av faren. Ved undersøkelse på Aker sykehus 11 januar 1989 ble det gjort klare medisinske funn som viste skader og andre symptomer på inntrengning i anus og vagina. Psykologiske og psykiatriske undersøkelser styrker mistanken om overgrep fra farens side og gir grunnlag for å konstatere også oralseksuell utnyttelse. Overgrepene har medført alvorlige psykiske skadevirkninger for C. Hun har vært og er underkastet psykiatrisk behandling, men behandlingen har ennå ikke gitt de nødvendige resultater; hennes virkelighetsoppfatning er fortsatt preget av fornekting og avspaltning. Enhver kontakt med faren vil derfor være skadelig for barnet og medføre fare for alvorlige senvirkninger. Det er umulig for moren å medvirke til slik kontakt.
- - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Ved avgjørelsen skal retten etter barneloven §44 tredje ledd legge avgjørende vekt på hva som er best for barnet. Etter de sakkyndiges rapport og deres forklaring under ankeforhandlingen finner retten å måtte legge til grunn at det i overskuelig fremtid vil være skadelig for C å ha samvær med faren.
I sin vurdering, rapporten side 12 flg, uttaler de sakkyndige: "Det er åpenbart for de sakkyndige at moren ikke har "funnet på" mistanken om at faren skulle ha utsatt piken for seksuelle overgrep. Hun vegret seg i det lengste for å ta affære, hun orket ikke tenke på hva Cs signaler kunne innebære. Moren er knust og skammer seg over det som er skjedd. Hun skulle intenst ønske at hennes mann ikke hadde gjort det (da kunne de ha vært gift fortsatt,) og at C ikke skulle ha opplevd dette. Hun bærer ikke preg av verken hat eller hevn. Cs utsagn som 3-åring om "ben i tissen" er karakteristisk og typisk for et lite barn som vil beskrive noe hun ikke har korrekte ord for. Dette er heller ikke ord som en mor ville ha valgt å legge i munnen på sin datter, hvis hun skulle "få barnet til å fortelle om noe som ikke var skjedd". Når piken forteller mor dette, protesterer kraftig på at moren skal forlate henne, men senere vender seg vekk fra mor, avviser hennes omsorg og blir generelt engstelig, og vender seg til faren, så beskriver dette en typisk prosess der barnet først vil ha morens beskyttelse, men vender seg vekk når moren ikke forstår dette, og ikke griper inn til pikens fordel. Barnet har da intet annet valg enn å søke til faren, selv om det er han som utsetter henne for det vonde. At han også ga henne mye positiv oppmerksomhet, aksellererer sikkert denne prosessen. Cs spiseproblemer, tendens til brekninger, klager over slim i halsen samt hennes redsel for å dø om natten, er meget vel forenlig med opplevde orale samleier. Ved orale samleier utløses som regel brekningsrefleksen, og ved dypere orale samleier også en sterk dødsangst, fordi kvelningsfornemmelsene vil komme, og pusteproblemer kan oppstå. Orale samleier regnes som helt spesielt angstfylte, og det kan se ut som om Cs symptomer spesielt er forenlige med slik opplevelser. Legeunderesøkelsen og Cs tidlige utsagn tyder også på både anale og vaginale inntrenginger, men disse ser ikke ut til å ha en så fremtredende plass i symptomatologien hennes. Cs lukkethet, emosjonelle kontrollerthet, hennes spesielle psykosomatiske reaksjoner, hennes senere redsel for å dø, slimet i halsen og ønsket om å skade seg selv, er alle kjente og sterke reaksjoner på å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Disse forhold, sammen med de øvrige beskrevne episoder og forholdene i familien ellers, overbeviser oss om at C har vært utsatt for omfattende seksuelle overgrep, og at faren er den mest sannsynlige gjerningsmannen.
Cs FORHOLD TIL FORELDRENE
C levet i flere år i den situasjon at faren, som utsatte henne for seksuelle overgrep, også var den hun psykologisk sett vendte seg til for omsorg og støtte (etterat morens mulighet til beskyttelse ble avskrevet av barnet). Dette setter i seg selv barnet i en ytterst sårbar situasjon, rent utviklingsmessig sett. Når overgrepene fortsatt for såvidt er ikke erkjente verken av C eller faren, så eksisterer de fortsatt som en "ikke" realitet, for dem begge. Voksne overgripere har jo en tendens til å fornekte at noe har skjedd. Dette gjør de ikke bare etterat mistanken er kommet opp, men også mens overgrepene foregår.
Handlingene blir omkranset av hemmelighetsfullhet. Dette har to funksjoner: Overgriper slipper å bli konfrontert med egne handlinger, han kan late som de ikke skjer. Barnet får overført denne fornektningen fra overgriper, og det er ikke sjelden at barn hevder at de bare innbilte seg det hele, eller at de drømte det bare. I tillegg til dette, kan jo overgriper være mere direkte truende, og barnets egen skam over det de opplever bidrar også til at barnets egen fornektningsmekanismer settes i sving. For at barn i en slik situasjon skal kunne utvikle seg godt, må selvfølgelig først overgrepene stoppes. Det har jo skjedd i denne saken. Deretter må barnet få hjelp til å se realitetene i øynene, det vil si, gi slipp på at det er hemmelig og gi slipp på at det er noe de innbiller seg.
Først når barnet tillater seg å se virkeligheten i øynene, kan de forholde seg konstruktivt til det som er skjedd. Når barn blir gående i den oppfatning at vesentlige deler av deres eget liv ikke er virkelig, så vil psykotiske reaksjonsmønstre være mulige. C er i en slik situasjon at hun ikke helt vil vedstå seg hva som er skjedd med henne. Hun vil kanskje først være nødt til å etablere et godt nok forhold til moren, slik at hun kan stole på henne som hjelper. Dette skulle være mulig, da det jo var et godt mor-barn forhold i Cs første leveår, men forholdet fikk jo en alvorlig knekk, så en må regne med at det vil ta mye tid. I mellomtiden har jo Cs tillit til at mennesker vil henne vel, blitt utsatt for alvorlige brister. Faren vil slett ikke erkjenne at han har misbrukt C. Møter mellom disse to i den tilstand de begge er i, vil være svært skadelig for C. Besøkene vil forsterke den siden av C som bidrar til å benekte realitetene. Faren vil jo være snill og hyggelig mot henne, han vil ikke snakke om hvorfor de ikke har sett hverandre, og hvis det blir snakket om, så vil han jo benekte at det har forekommet seksuelle overgrep. Når C alene med moren har begynt å arbeide med at noe er skjedd, så vil møtene med faren virke i stikk motsatt retning. Hvis Cs realitetsoppfatning slik blir strukket i hver sin retning, vil hun kunne reagere psykotisk. En slik reaksjon hos henne vil være angstskapende for henne, men verre er det at det arbeidet hun nå møysommelig er på vei til, vil bli effektivt hindret. ...
SAMVÆRSSPØRSMÅLET I DAG OG FRAMOVER
For så vidt følger vår konklusjon av det som er nevnt ovenfor, men vi må likevel drøfte et noe lengre perspektiv.
Vi mener at det i dag ville være meget skadelig for C å ha kontakt med faren. Vi tenker likevel at han nok har egenskaper som hun har satt pris på tidligere, og at hun som nevnt også savner faren. Vilkårene for at hun skal kunne treffe far siden, er at dette kan skje slik at både hun og moren føler seg trygge i forhold til samvær. Det kunne skje enten ved at faren kommer henne i møte på overgrepsspørsmålet, og/eller at C selv blir så sterk at hun selv kan holde fast ved sin virkelighet og få ut av kontakt med faren det hun ønsker. Sannsynligheten for en slik utvikling må sies å være ytterst liten, og vår konklusjon blir derfor at far ikke bør gis samvær i noen form."
Lagmannsretten er enig i de sakkyndiges vurdering. Retten finner det ikke nødvendig for sin del å ta standpunkt til omfanget og de nærmere omstendigheter ved det seksuelle misbruk, men kan etter bevisførselen ved ankeforhandlingen ikke se at de sakkyndiges vurderinger er bygget på uriktig faktisk grunnlag.
Så lenge det fortsatt er fare for at kontakt far-datter vil hindre eller forstyrre den sjelelige utvikling C må gjennomgå for å gjenvinne sin psykiske helse, er samvær i enhver form etter rettens mening uheldig for barnet. Retten viser til Høyesteretts risikobetraktninger i Rt-1989-320. C har gått i behandling ved Aker sykehus' barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk, Schwensensgate i tidsrommet 1 februar 1989 til 1 september 1990 og Nic Waals institutt i tidsrommet 1 desember 1989 til 24 juni 1990, senere igjen ved Nic Waals institutt fra 6 februar 1992. Hun er ennå ikke kommet så langt i sin utvikling som de sakkyndige anser ønskelig. På grunn av fornektingsmekanismer er det etter de sakkyndiges oppfatning betydelig risiko for psykotiske senvirkninger.
Byrettens dom pkt 2 må etter dette bli å stadfeste.
Anken har vært forgjeves, og A bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke det offentliges saksomkostninger for lagmannsrett. Bs prosessfullmektig, advokat Robberstad, har fremlagt arbeidsoppgave pålydende salær kr 25987,50. Oppgaven legges til grunn.
Etter resultatet bør A også dekke det offentliges saksomkostninger ved byretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf hovedregelen i §172 første ledd. Advokat Robberstads arbeidsoppgave for byretten beløp seg til kr 23940,-.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom pkt 2 stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A 49.927,50 -førtinitusennihundreogtjuesju 50/100- kroner til det offentlige innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.