LE-1990-86
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-20 |
| Publisert: | LE-1990-00086 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 2100/86-29 - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00086 A - HR-1993-00367 K: Anket til Høyesterett, nektet fremmet - Høyesterett HR-1994-00457 K: Gjenopptakelsesbegjæringen forkastet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd Rune Torstrup, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Sverre Bjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-5, Straffeprosessloven (1887) §250a, Tvistemålsloven (1915) §180, Bygningsloven (1965) §89, Straffeprosessloven (1981) §228 |
Saken gjelder As krav mot Staten om erstatning og oppreisning på grunn av angivelig erstatningsbetingende adferd fra Oslopolitiets side i forbindelse med at han ble arrestert både 27. og 28. juli 1984.
Den 4. oktober 1989 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet med kroner 19000,- - kronernittentusen 00/100 -.
A påanket dommen i rett tid. Staten tok til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 6. og 7. oktober 1992. Lagmannsretten hørte forklaring av A og 6 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Dessuten ble det dokumentert bevisopptak med vitneforklaringer av Arne Huuse og Hans Bloch-Hoell. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
På vegne av A nedla hans prosessfullmektig, advokat Odd Rune Torstrup, slik endelig påstand:
1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A erstatning kr 25000,- og oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver nedla på Statens vegne slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor under rettens bemerkninger.
Den ankende part v/advokat Torstrup har for lagmannsretten gjort gjeldende vesentlig de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten har han særlig anført følgende:
Balkongene var farlige - en sikkerhetsrisiko. Fredag 27. juli 1984 foretok bygningsinspektør D besiktigelse sammen med A og ga muntlig pålegg om øyeblikkelig riving. I det praktiske liv er det vanlig at bygningskontrollen gir muntlig pålegg hvis det er fare. D avga et dispositivt utsagn, jfr. erklæringsteorien. Retten må bygge på en objektiv forståelse av det som skjedde og legge vekt på både Ds realakt under besiktigelsen og det han sa og hans etterfølgende adferd, jfr. det skriftlige pålegg av 31. juli 84. Det må anses hevet over enhver rimelig tvil at D ga pålegg som nevnt, subsidiært at det er sannsynliggjort.
Politiet undersøkte ikke nøye nok før det grep inn og nektet A å fortsette rivingen som han hadde både rett og plikt til å fullføre. Et par telefoner ville ha vært nok. A ønsket kontakt med jourhavende adjutant for å få forklart saken og få gjort enkle undersøkelser, men det ble nektet ham.
Det følger av det som er sagt at det ikke forelå grunnlag for å pågripe A. Pågripelsene av A var således ulovlige handlinger fra politiets side og A hadde rett til å gjøre motstand. Pågripelse var heller ikke nødvendig, idet A sa at han selv ville kjøre til politihuset. Politiet brukte således langt mer makt enn nødvendig og under enhver omstendighet langt utover det som var tilstedelig uansett om pågripelsen var lovlig eller ikke.
Vitnene Holstad, Thomassen og Bigset sa at A burde fått kjøre selv. Fredag 27. juli 84 var det uteleder, politiførstebetjent Michalsen som utviste mangel på skjønnsom politiadferd ved at han f.eks. ikke ville låne A radiotelefonen, ved at han nektet ham å kjøre selv, samt ved at han innledet og styrte maktanvendelsen mot A. Lørdag 28. juli 84 var det folk fra beredskapstroppen som gjennomførte overgrepene, bl.a. med et meget farlig, strangulerende og helt ulovlig tak i As slips da han ble båret/slept inn i politibilen. Slipsgrepet var et rettsstridig angrep som gir krav på erstatning og oppreisning uansett om pågripelsen var lovlig eller ikke.
Når det kom til voldsanvendelse, skyldtes det ikke A, men politiets - særlig Michalsens - usmidige holdning og adferd. Det var ikke et rimelig forhold mellom maktanvendelsen og årsaken til pågripelsen. Det kreves en vurdering og maktmidlet må være adekvat og ikke sterkere enn nødvendig.
Like tilfeller skal behandles likt. Vitnet Bigset forklarte seg om hva han kalte "A-tretthet" i politiet. Den kan ha medført at man tok hardere i enn nødvendig nettopp fordi det var A. Det er et kjernepunkt i saken at det fins brukbare og ubrukbare tjenestemenn i politiet. Den erfarne Bigset inntok det riktige standpunkt om formiddagen mandag 30. juli 1984 da han sa til A at han kunne fortsette arbeidet idet det ikke var en politioppgave å gripe inn i det foreliggende privatrettslige forhold.
Politiets ulovlige inngrep medførte at A mistet 2 3 dagers arbeid. Avtalen med gårdeieren var at han skulle ha kr 25000,- for hele jobben. Hans erstatningskrav mot Staten er kr 25000,-, jfr. skadeserstatningsloven §2-1.
Staten som arbeidsgiver er også ansvarlig for As krav om erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art, begrenset oppad til kr 100000,-, jfr. skadeserstatningsloven §2-1, jfr. §3 - 5. Lovbestemmelsene sier ikke noe om at en arbeidsgiver, i dette tilfelle Staten, ikke kan holdes ansvarlig for oppreisningskrav. De reelle hensyn tilsier at A i denne henseende har det vern som han trenger i situasjonen. Det samme gjelder den subsidiære anførsel om at Michalsen ikke handlet som arbeidstaker, men som den stedlige leder for Oslopolitiet og dermed for Justisdepartementet og Staten i den situasjon som forelå, hvilket medfører at det såkalte organansvar gir grunnlag for oppreisningskravet mot Staten v/Justisdepartementet.
Den 28. juli 1984 ble A holdt i arrest - i glattcelle - i ca 8 timer. Det var et brudd på 4-timers regelen i den gamle straffeprosessloven §250a, idet politiet må ha lagt til grunn at det dreiet seg om en ordensforstyrrelse. A har således fått en annen behandling enn gjennomsnittsarrestanten. Selv mener A at noen politifolk har lagt ham for hat og at tankegangen var: nå skal vi ta ham.
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, v/regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver har hevdet at byrettens dom er riktig og har for lagmannsretten gjort gjeldende vesentlig de samme anførsel som for byretten. For lagmannsretten har Staten særlig anført følgende:
Rivingsarbeidet var ulovlig så lenge husleierettens forbud ikke var satt til side av bygningsmyndighetene ved pålegg om riving. Det eneste skriftlige pålegg som foreligger i saken, er datert 31. juli 1984. Det ble ikke gitt muntlig pålegg fredag 27. juli. Det forelå heller ikke noe akutt behov for riving, og det må ha vært Ds vurdering at det ikke var nødvendig med øyeblikkelig pålegg. Det var ikke i strid med bygningsloven krav å la balkongene stå som de var til over helgen. Det følger av det som er nevnt at det ikke var ulovlig av politiet å stanse As arbeid.
Politiets stansing av arbeidet var ikke ulovlig selv om man mot formodning skulle anse As arbeid fredag og lørdag som lovlig. Det er ikke avgjørende om politiets krav om stansing objektivt sett var uriktig. Etter omstendighetene var det ikke uaktsomt av jourhavende politiadjutant Bloch-Hoell å "fryse" saken til mandag i påvente av avklaring av de rettslige forhold.
Det som hendte A, brakte han over sitt eget hode ved sin steilhet. Han mente han hadde rett og at han derfor kunne fortsette rivningsarbeidet uten hensyn til politiets gjentatte pålegg - både fredag og lørdag - om å stanse. Han hadde imidlertid plikt til å bøye seg for det rettshåndhevende organ til man kunne foreta en rolig vurdering senere. Han hadde ikke noe anerkjennelsesverdig behov for å forholde seg som han gjorde. Nødrett er ikke påberopt og det forelå da heller ingen på annen måte enn ved riving uavvendelig fare. Det var i alle fall forsvarlig og aktsomt av politiet å gripe inn som det gjorde.
Hvis det var lovlig å stanse arbeidet, er det ikke grunnlag for å kreve erstatning for avbruddstap eller tap ved forsinkelse. I denne sammenheng har det ingen betydning om det i forbindelse med pågripelsene skjedde overgrep. Det ble imidlertid ikke brukt mer makt enn nødvendig. Man kan ikke klandre Michalsen for at han ikke lot A kjøre selv. Ved slipsgrepet lørdag skjedde det ingen skade. For øvrig må det tas i betraktning at A var stor og sterk og satte seg kraftig til motverge.
Politiet hadde foretatt tilstrekkelige undersøkelser, jfr. As telefonsamtaler med Bloch-Hoell og politiadjutant Normann-Hansen (nu Holstad). Senere endret ikke situasjonen seg før helgen. Det var berettiget å holde A i 8 timer lørdag. Det primære var å få stoppet rivingen og det var særlig grunn til å frykte at A påny ville begå en straffbar handling, jfr. gammel straffeprosesslov §228 nr. 4.
A har ikke dokumentert noe tap på kr 25000,-. Før fredag 27.7. ca kl. 17.00 var det ingen forsinkelser som skyldtes politiet eller Staten. A har opplyst at han kunne ha blitt ferdig med arbeidet fredag. Lørdag og søndag var ikke vanlige arbeidsdager og det er i hvertfall ikke dokumentert at A ville ha brukt disse dagene til annet arbeid. Mandag ble han ferdig med arbeidet i løpet av noen timer. Den samlede forsinkelse kan i høyden ha vært en dag. Det er som nevnt ikke årsakssammenheng mellom pågripelsesmåten og det angivelige økonomiske tap.
Skadeserstatningsloven §2-1 gir ikke hjemmel for arbeidsgiveransvar med hensyn til oppreisningskrav. Organansvar er utelukket idet Michalsen ikke var leder i den forstand som et slikt ansvar forutsetter. Oppreisning krever lovhjemmel. De såkalte reelle hensyn taler ikke for oppreisning.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer byrettens begrunnelse som i det vesentlige er dekkende for lagmannsrettens syn.
Retten legger til grunn As forklaring om at D den 27. juli 1984 gikk opp i stillasene og konstaterte at rustangrepene var så sterke at det kunne plukkes biter, og at han da sa at dette ser jo ille ut, dette frembyr risiko, dette er så uforsvarlig at det må bort, og at det formelle ikke kunne ordnes før mandag. I følge A sa D at han på grunn av situasjonen ved kontoret med feriefraværet manglet kapasitet til å få skrevet noe den dagen, men det ville bli gjort "til uken". D brukte ikke ordet pålegg. Det ordet fikk A fra dommer E i husleieretten.
Lagmannsretten finner at Ds ovennevnte uttalelser ikke var et muntlig pålegg om øyeblikkelig fullføring av rivningsarbeidene, og at det heller ikke burde vært oppfattet slik av A. A hadde orientert D om husleierettens beslutning. Etter omstendighetene måtte Ds uttalelser og holdning oppfattes slik at han ikke anså situasjonen for å være så akutt farlig at det var nødvendig å gjøre noe før mandag eller "til uken". I denne sammenheng har lagmannsretten bl.a. lagt vekt på følgende:
Bygningskontrollen foretok befaring en gang mellom 4. april og 4. mai 1984 uten å finne grunn til øyeblikkelig riving. Det samme gjorde A 9. juni sammen med F. Noen få dager før den 27. juli, etter at A påny hadde gjort seg kjent med forholdene på stedet, erklærte han seg villig til å stanse rivingsarbeidet hvis advokat C ville holde ham økonomisk skadesløs. F sa i retten at balkongene ikke ville holde en vinter til idet store deler av balkongene da kunne falle ned på fortauet. F sa også at det var utført sikringsarbeider slik at balkongene ikke var blitt farligere av det arbeidet som var utført før D kom. Lørdag 28. juli foretok politioverkonstabel Oddgeir Øyen besiktigelse og fotografering uten at akutt farlige forhold er nevnt i hans rapport. D tok ikke kontakt med politiet, hvilket var det vanlige hvis det ble ansett nødvendig med øyeblikkelige tiltak slik at skriftlighetskravet måtte tilsidesettes, jfr. bygningsloven §89. I det skriftlige pålegg av 31. juli 1984 er det ikke nevnt noe om et tidligere muntlig pålegg. Byretten har med rette pekt på at det ville ha vært naturlig hvis et muntlig pålegg var blitt gitt den 27. juli, da gårdeieren ikke selv var til stede under Ds besiktigelse.
Da bygningsmyndighetene den 27. og 28. juli 1984 ikke hadde gitt noe pålegg om øyeblikkelig fortsettelse av rivingsarbeidet og A således fortsatt var bundet av husleierettens beslutning, var hans rivningsarbeider de nevnte dager ulovlige med hensyn til Bs og Cs balkonger. Selv mente han noe annet, men det ga ham ikke rett til å handle i strid med politiets gjentatte og uttrykkelige forbud mot å fortsette rivingen.
På samme måten som byretten finner lagmannsretten at det ikke var tvilsomt at det var lovlig adgang for politiet å gå til anholdelse av A både 27. og 28. juli. Lagmannsretten henviser til - og tiltrer - byrettens redegjørelse for hendelsesforløpet i forbindelse med anholdelsene.
Det fremgår av det som er sagt ovenfor at det var fullt lovlig av politiet å hindre A i å fortsette sitt ulovlige rivingsarbeide den 27. og 28. juli 1984. Politiet og Staten er da ikke ansvarlig for hans angivelige avbruddstap eller forsinkelsestap.
Oppreisningskravet mot Staten som arbeidsgiver er uhjemlet slik som påpekt av advokat Graver, jfr. referatet av hans anførsler om dette som lagmannsretten gir sin tilslutning. Noe grunnlag for "organansvar" for oppreisningskravet foreligger ikke.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Anken har vært forgjeves. Det foreligger ikke omstendigheter som gir grunn til å frita A for erstatningsplikten med hensyn til saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes til kr 21000,- i overenstemmelse med advokat Gravers omkostningsoppgave som retten ikke har noe å bemerke til. Beløpet er i sin helhet salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse å betale Staten v/Justisdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 21000,- - enogtjuetusen - kroner.