LE-1991-1285

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-05-12
Publisert:	LE-1991-01285
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 69/90 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01285 A - Anket til Høyesterett - HR-1994-00013 A.
Parter:	Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem). Motpart: Landsbanken A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Synnøve Smedal).
Forfatter:	1. Lagdommer Nina Frisak, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Egil F. Jensen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Domstolloven (1915) §191, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §364, §41, §44, §5-1, Merverdiavgiftsloven (1969) §24, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med refusjon av merverdiavgift.

Fish & Fruit Norway A/S drev engrosvirksomhet i Østfold med fisk og fiskeprodukter. Landsbanken A/S var bankforbindelse for selskapet. Selskapet fikk betalingsproblemer, og Landsbanken A/S innfridde en garantiforpliktelse på kr 7466043,56 stillet på vegne av selskapet. I den forbindelse ble det i juni 1988 avtalt et gjeldsbrevlån på tilsvarende beløp. Banken krevet sikkerhet for lånet gjennom selvskyldnerkausjon fra Fredrik Ånim, en av innehaverne av Fish & Fruit Norway A/S. I tillegg krevet banken at et beløp på kr 1273804 skulle brukes til nedbetaling på lånet. Beløpet var et opparbeidet tilgodehavende for inngående merverdiavgift for tredje termin 1988, og banken utferdiget i denne forbindelse følgende transporterklæring: Fish and Fruit Norway A/S transporterer ugjenkallelig til Landsbanken A/S sitt tilgodehavende merverdiavgift for 1988.

Beløpet skal overføres til konto 9016 06 11900.

Transporterklæringen ble undertegnet av Fredrik Ånim den 15. juni 1988, og ble deretter oversendt fylkesskattekontoret i Østfold. Ved brev av 22.6. s.m. bekreftet fylkesskattekontoret at en hadde notert en endring i manntallet, slik at beløp til gode ville bli oversendt den oppgitte konto i Landsbanken. Banken var ikke fornøyd med dette og ba fylkesskattekontoret bekrefte særskilt at pengene ville bli overført dem. I erklæring av 5. juli 88 stilet til Landsbanken, bekreftet førstesekretær Daga Skaug i manntallsavdelingen ved fylkesskattekontoret "at firma Fish and Fruit Norways A/S tilgodehavende vil bli overført til konto nr 9016 06 11900."

Den 12. juli 88 tilskrev Fish and Fruit Norway A/S fylkesskattekontoret med beskjed om at selskapets tilgodehavende på merverdiavgift skulle utbetales selskapets konto i Den norske Creditbank (nå DnB). Landsbanken fikk ikke varsel om dette og beløpet ble den 15. s.m. overført fra fylkesskattesjefen til kontoen i DnB. Etter flere forespørsler ble Landsbanken i august 1988 kjent med overføringen til DnB, og at beløpet i det alt vesentlige var forbrukt.

Fish and Fruit Norway A/S misligholdt låneavtalen med Landsbanken, og banken sa opp alle engasjementer med selskapet den 22. september 88. Kausjonen fra Fredrik Ånim viste seg å være uten verdi for Landsbanken. Hans faste eiendom var i mellomtiden blitt overbeheftet. Eiendommen ble solgt på tvangsauksjon den 5. april 1990 for kr 830000. Pantesikret gjeld pr august 1988 utgjorde kr 773629.

Ved stevning av 15. mars 1990 krevde Landsbanken dom for at refusjonsbeløpet skulle erstattes banken. Oslo byrett avsa den 25. januar 1991 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale til Landsbanken a/s kr 1273804,- enmilliontohundreogsyttitretusenåttehundreogfirekroner - med tillegg av 18 % - atten - rente av dette beløp regnet fra 3/5-1990 til betaling skjer.

2. Staten v/Finansdepartementet skal betale til Landsbanken a/s kr 26.600,- tjuesekstusensekshundrekroner - i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises det til byrettens dom.

Dommen er rettidig påanket. Ankeerklæringen er skrevet på Skattedirektoratets brevark og blant annet undertegnet av vedkommende avdelingsdirektør. Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Frode Elgesem undertegnet også på ankeerklæringen. Anken retter seg mot byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Landsbanken A/S har tatt til motmæle og prinsipalt påstått at anken må avvises. I motanke har banken angrepet byrettens avgjørelse mht. morarenteberegningen.

Forberedende dommer for lagmannsretten besluttet at avvisningsspørsmålet skulle avgjøres under ankeforhandlingen, som ble avholdt i Oslo tinghus den 16. mars 1992. For staten møtte avdelingssjef John Harald Berger ved fylkesskattekontoret i Østfold. Han forklarte seg som vitne. For Landsbanken møtte banksjef Steinar Fredriksen som også forklarte seg som vitne. For øvrig ble 2 vitner avhørt. Om hva som ble dokumentert vises det til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Staten v/Finans- og tolldepartementet v/advokatfullmektig Elgesem, har for lagmannsretten særlig anført:

Avvisningsspørsmålet.

Anken kreves fremmet.

Anken må anses fremsatt av Regjeringsadvokaten i følge alminnelig fullmakt. Anken tilfredsstiller loven krav med hensyn til innhold. Det må være uten betydning at anken er skrevet på papiret til Skattedirektoratet og at den også er undertegnet av embetsmenn herfra. Anken er basert på advokatfullmektig Elgesems anbefalinger.

Subsidiært anføres at vedkommende embetsmann i Skattedirektoratet hadde hjemmel til å utta anke. Det vises til tvistemålsloven §44 annet ledd. Under denne synsvinkel er anken medundertegnet av advokat etter bestemmelsen i tvistemålsloven §364 annet ledd.

Atter subsidiært anfører staten at Skattedirektoratet hadde kompetanse til å begjære anke i henhold til Finansdepartementets skriv til Skattedirektøren av 13. juli 1971, jfr særskilt vedtak truffet av departementet den 5. april 1990.

Til realiteten.

Byretten har feilaktig kommet til at det foreligger erstatningsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §2-1.

Det er den avgiftspliktige som til enhver tid bestemmer mottaksadressen for tilgodehavender etter merverdiavgiftsloven. Instruks fra den avgiftspliktige om dette registreres løpende i fylkesskattekontorets manntallsavdeling. Etter loven §24 tredje ledd, annet pkt. er det forbudt å overdra eller pantsette tilgodehavender på inngående merverdiavgift.

Fylkesskattekontoret anså transporterklæringen av 15. juni 88 som en ordinær melding om manntallsendring, og hadde heller ikke grunn til å legge noe annet i erklæringen. Bekreftelsen foretatt ved påtegningen av 5. juli 88 innebar ikke annet enn at en gjentok at manntallsavdelingen var innforstått med den foretatte registrering.

Det er rutiner ved fylkesskattekontoret for hvorledes manntallsendringer registreres, såfremt det meldes endringer fra den avgiftspliktige. Derimot er det ikke rutiner for varsel til tredjemann, og dette skyldes forbudsbestemmelsen i loven §24 tredje ledd. Forbudsbestemmelsen er begrunnet med at staten skal sikres adgang til motregning med andre skatte- eller avgiftskrav på den avgiftspliktige, og dessuten praktiske hensyn.

Manntallsavdelingens leder hadde ingen fullmakt til å binde fylkesskattekontoret i strid med den nevnte forbudsbestemmelsen. For øvrig kjente ikke fylkesskattekontoret på dette tidspunkt til om Fish and Fruit Norway A/S hadde noe tilgodehavende, eventuelt dets størrelse. Da selskapet den 13. juli 88 sendte ny endringsmelding til manntallsregisteret ble denne registrert på vanlig måte. Det følger av rutinene at Landsbanken ikke ble varslet.

Det bestrides at Landsbanken fikk noen ugjenkallelig rett til å få avgiftsbeløpet utbetalt til seg. Noen slik rett kan under enhver omstendighet ikke gjøres gjeldende overfor staten. Det er bankens egen risiko om man ikke kjente til forbudsbestemmelsen.

Det følger av forbudsbestemmelsen i §24 tredje ledd at banken ikke var rett innehaver av kravet. Den aktuelle konto var sperret slik at utbetaling dit ville vært ensbetydende med utbetaling til banken. Når kravet må anses for å tilhøre Fish and Fruit Norway A/S, har ikke staten anledning til å forføye over kravet i strid med selskapets egen instruks. Staten kan ikke anses for å ha godkjent en ellers ugyldig transport, som heller ikke har støtte i ordlyden i erklæringen av 5. juli 88.

Staten har videre anført at kravet under enhver omstendighet må anses helt eller delvis falt bort ved bankens egen medvirkning, jfr skadeserstatningsloven §5-1. Banken burde kjent forbudsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven. Videre burde banken sjekket de interne kompetanseregler ved fylkesskattekontoret, og ville i så fall ha forstått at manntallsavdelingen verken var legitimert eller hadde fullmakt til å binde avgiftsmyndigheten. Endelig burde banken forvisset seg om at avgiftsbeløpet ble utbetalt slik banken hadde forutsatt. I dette tilfellet har det skortet på bankens oppfølging.

Subsidiært anfører staten at banken ikke har sannsynliggjort tap som følge av at banken ikke ble varslet om manntallsendringen den 13. juli 88. Det eneste banken eventuelt har anført som noenlunde håndfast er at den gikk glipp av å ta pant i boligen til Fredrik Ånim. Boligen ble senere solgt på tvangsauksjon for kr 773625. Ved en erstatningsutmåling må dette beløp legges til grunn. Taksten som senere ble innhentet av banken er uten betydning, og tapet må derfor settes til differansen mellom heftelser pådratt eiendommen før 15. juli 88 og auksjonsbeløpet, dvs. kr 56371.

Motanken.

Staten er enig i Landsbankens morarenteberegning dersom bankens krav fører frem på et avtalegrunnlag. Skulle banken få medhold på et erstatningsgrunnlag utenfor kontrakt, dreier det seg om et omtvistet beløp som det først under byrettssaken var mulig for staten å undersøke og kontrollere. Morarente kan derfor tidligst løpe fra en måned etter at stevningen var forkynt, jfr morarenteloven §2. For øvrig henholder staten seg til byrettens premisser på dette punkt.

Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Til avvisningspåstanden:

Anken fremmes.

I anken:

Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

I motanken:

Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

I begge tilfelle:

Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.

Ankemotparten, Landsbanken A/S v/advokat Synnøve Smedal, har for lagmannsretten særlig anført:

Avvisningsspørsmålet.

Advokatfullmektig Elgesem har ikke underskrevet anken som prosessfullmektig for staten v/Finansdepartementet. Anken er ikke rettidig inngitt av staten v/Finansdepartementet og må derfor avvises, jfr tvistemålsloven §41 første ledd.

Skattedirektoratet har ikke partsevne når staten v/Finansdepartementet er part. For staten ved et departement kan bare statsministeren eller vedkommende statsråd foreta prosesshandlinger, med mindre de blir utført av Regjeringsadvokaten. Kompetansen kan ikke delegeres, jfr domstolsloven §191 første ledd som her må få analogisk anvendelse. Det vises også til Rt-1975-796.

Vilkårene i tvistemålsloven §364 annet ledd er heller ikke oppfylt. Advokatfullmektig Elgesem har ikke advokatbevilling.

Til realiteten.

Banken henholder seg til byrettens dom, og kan med reservasjon for rentespørsmålet, jfr motanken, også i det vesentlige tiltre byrettens premisser.

Grunnlaget for statens erstatningsansvar er skadeserstatningsloven §2-1 nr 1. Det foreligger culpa, nødvendig årsakssammenheng og et påregnelig tap. Ansvaret gjøres prinsipalt gjeldende i form av uaktsomt avtalebrudd fra fylkesskattekontoret i Østfold, subsidiært som et erstatningsansvar utenfor kontrakt.

Til støtte for sin prinsipale anførsel har banken først vist til motivene til merverdiavgiftsloven §24 tredje ledd. Av disse fremgår det at lovgiver ikke har tatt sikte på de tilfeller der staten selv har forpliktet seg før et tilgodehavende utbetales. I denne sak er det ikke aktuelt med en motregningsadgang, og staten må kunne tiltre en annen ordning. Bestemmelsen er ikke å anse for preseptorisk.

Det foreligger et selvstendig løfte fra fylkesskattekontoret om å overføre tilgodehavendet til en bestemt konto. Ordlyden i erklæringen av 5. juli 88 støtter dette, idet erklæringen ikke kan forstås som en ren registreringsbekreftelse.

Daga Skaug har selv forklart at hun ikke kjente forbudsbestemmelsen i §24. Det må legges til grunn at hun på vegne av fylkesskattekontoret var klar over hva som var bakgrunnen for bankens pågang, og rekkevidden av den påtegning hun ga. Erklæringen fra Fish and Fruit Norway A/S var "ugjenkallelig". Ved påtegningen av 5.7. må staten anses for å ha forpliktet seg til ikke å registrere endringer i manntallet krevet av Fish and Fruit Norway A/S.

Til støtte for sin subsidiære anførsel anfører banken at Fylkesskattekontoret måtte forstå at transporterklæringen og de muntlige henvendelser omkring denne fra bankens side skulle sikre bankens forhold til Fish and Fruit Norway A/S. Ved ikke å varsle om endringsmeldingen av 13.7. begikk fylkesskattekontoret et brudd på en oppstått lojalitetsplikt overfor banken. Hadde banken blitt varslet ville den fått mulighet til å reagere.

Tapet er påregnelig, og banken kan her slutte seg til byrettens premisser. Det foreligger ikke medvirkning fra bankens side, jfr skadeserstatningsloven §5-1. Banken stilet sitt krav om en særskilt erklæring til fylkesskattekontoret, ikke til dets manntallsavdeling. Banken hadde grunn til å tro at saken ble forsvarlig behandlet internt ved fylkesskattekontoret. Om Daga Skaug ikke hadde stillingsfullmakt, eventuelt om den her var overtrådt, er statens risiko.

Til tapsberegningen må det subsidiært tas utgangspunkt i takstverdien på kr 1 million. Bankens krav utgjør da kr 226000 samt morarenter.

Til motanken.

Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn tidspunktet for forkynnelse av stevningen. Banken sendte skriftlig påkrav den 22. august 1988 og morarenter må beregnes fra en måned etter dette, jfr morarenteloven §2. Fra statens side ble det ikke uttrykt spesielle innvendinger til beregningen av morarenter under byrettsbehandlingen.

Landsbanken A/S har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Anken avvises.

Subsidiært:

Oslo byretts dom av 25. januar 1991 stadfestes, dog slik at Staten v/Finans- og tolldepartementet dømmes til å betale 18 % morarente p.a. av det idømte beløp, regnet fra 22. september 1988 til betaling skjer.

I begge tilfelle:

Staten v/Finans- og tolldepartementet dømmes til å betale Landsbanken A/S' saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et noe annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Avvisningsspørsmålet.

Landsbanken A/S har krevet at anken må avvises. Kravet kan ikke føre frem.

Ankeerklæringen er skrevet på Skattedirektoratets papir. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Heller ikke kan det få betydning at anken også er undertegnet av en embetsmann i Skattedirektoratet. Ankefristen utløp på første virkedag etter påsken i 1991, slik at det var nødvendig for staten å finne praktiske løsninger med sikte på å overholde fristen. Det er på det rene at statens prosessfullmektig på forhånd hadde grunngitt en anbefaling om å anke, som staten sluttet seg til. Partsforholdet og hvem som opptrådte som prosessfullmektig for staten fremgikk av ankeerklæringen, som også statens prosessfullmektig undertegnet.

Skattedirektoratet må anses for å ha den nødvendige kompetanse til å beslutte anke i dette tilfellet. Det vises til Inge Lorang Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage, side 166. Finansdepartementet har i dette tilfellet delegert avgjørelseskompetanse om saksanlegg til Skattedirektoratet, ved departementets brev av henholdsvis 13. juli 1971 og 5. april 1990. Delegasjonen omfatter også bruk av rettsmidler.

Lagmannsretten kommer etter dette til at anken må fremmes.

Realitetsspørsmålene.

Erklæringen av 15. juni 88 fra Fish & Fruit Norway A/S lå vedlagt Landsbankens brev av 20 s.m. stilet til Fylkesskattesjefen. I brevet het det blant annet: Vi ber Dem vennligst bekrefte på vedlagte transporterklæring at De har notert og vil overføre Fish & Fruit Norway A/S' tilgodehavende til oss.

Når brevet ses i sammenheng med innholdet i den vedlagte transporterklæringen måtte det i forhold til fylkesskattekontoret fremstå som klart at banken var opptatt av å sikre sitt tilgodehavende hos Fish & Fruit Norway A/S, og forhindre utbetaling til dette selskapet eller andre.

Brevet av 20. juni 88 ble saksbehandlet internt i manntallsavdelingen ved fylkesskattekontoret. Meldingen tilbake til Fish & Fruit Norway A/S av 22.6. var av rutinemessig art. Da banken ble kjent med meldingen er det på det rene at banken straks tok telefonisk kontakt med fylkesskattekontoret. Lagmannsretten legger til grunn at det fra bankens side ble ytterligere klargjort ved samtalen hva som var bakgrunnen for transporterklæringen og hensikten med å hindre utbetaling til andre. Foranlediget av denne samtalen ble den bekreftende erklæringen av 5.7. avgitt, til avløsning av den rutinepregede meldingen av 25.6. Lagmannsretten ser det slik at det i alle fall da måtte være klart for manntallsavdelingens leder at det ikke dreiet seg om en ordinær betalingsanvisning til registrering, som kreditor senere fritt kunne endre overensstemmende med rutinene for dette. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det - uten hensyn til forholdet i merverdiavgiftsloven §24 tredje ledd, annet punktum - var klanderverdig og erstatningsbetingende ikke å varsle Landsbanken om endringsmeldingen av 12. juli 88, før utbetaling fant sted.

Erklæringen av 5.7. var som nevnt undertegnet av manntallsavdelingens leder. Hun var også den person som bankens representant hadde orientert om saksforholdet i den nevnte telefonsamtalen. Dette forhold kan imidlertid ikke få betydning i forhold til skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1, 2. pkt. Bankens brev av 20.6. var stilet til Fylkesskattesjefen, som i sin tur overlot saksbehandlingen til mantallsavdelingen. Av brevet fremgikk det med tilstrekkelig klarhet at det ikke dreide seg om en ordinær manntallsregistrering. Landsbankens rettsstilling kan ikke stille seg annerledes som følge av den valgte saksbehandlingen ved fylkesskattekontoret.

Lagmannsretten kommer etter dette til at det foreligger erstatningsgrunnlag utenfor kontrakt etter skadeserstatningsloven §2-1. Bankens prinsipale anførsel om erstatning på avtalegrunnlag kan derimot ikke føre frem. Det føyes til at erklæringen av 5.7. ikke innebar noen garanti, og heller ikke ga uttrykk for noen forpliktende viljeserklæring fra fylkesskattekontorets side. Fylkesskattekontoret var for øvrig ikke debitor for refusjonsbeløpet.

Når det gjelder erstatningens størrelse, må utgangspunkt tas i hvilke alternative tiltak som Landsbanken kunne ha truffet for å eliminere eller begrense det tap som oppsto som følge av fylkesskattekontorets manglende varsel. Utbetalingen til DnB kunne Landsbanken ikke forhindret.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at banken kunne sikret seg refusjonsbeløpet gjennom en eventuell etterfølgende pågang mot DnB. Retten er således blitt stående ved at den adekvate dekningsmulighet lå i å etablere pant i selvskyldnerkausjonistens bolig. Landsbankens tap må settes til hva banken kunne fått ut av et slikt pant ved realisasjonen på tvangsauksjonen den 15. april 1990. Fratrukket pantheftelser utgjør dette et beløp på kr 56371. Det følger av dette at retten ikke kan se at verdivurderingen av boligen fra september 1990 har betydning for saken.

Statens ansvar kan etter rettens mening ikke reduseres med hjemmel i skadeserstatningsloven §5-1. Banken forholdt seg med brevet av 20. juni 88 til Fylkesskattesjefen, ikke til manntallavdelingen eller dens leder. Ved den senere oppfølgning opptrådte banken til aktsom ivaretakelse av sitt engasjement. At banken ikke kjente forbudsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven kan heller ikke få betydning. Bestemmelsen har til formål å ivareta statens interesser, særlig når det gjelder motregningsadgangen. Gjennom brevet med bilag av 20. juni 88 var Fylkesskattesjefen satt i stand til å se hva som var avtalt mellom banken og Fish & Fruit Norway A/S, og hadde således det nødvendige grunnlag for å kunne gjøre banken oppmerksom på forbudsbestemmelsen. En lempning av statens ansvar fortoner seg etter dette som ikke rimelig.

Til erstatningsbeløpet kommer morarenter, som i dette tilfellet blir å regne fra en måned etter stevningens forkynnelse. Bankens brev av 22. august 88 inneholdt ikke annet enn et krav om at refusjonsbeløpet måtte betales på ny, og nå til banken. Først ved stevningen ble staten satt i stand til å vurdere et erstatningsansvar utenfor kontrakt, og dette må være avgjørende i forhold til morarenteloven §2.

Anken har delvis ført frem, mens motanken ikke har ført frem. Saken må anses dels tapt dels vunnet, og lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale til Landsbanken A/S 56371 - femtisekstusentrehundreogsyttien - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra 3. mai 1990 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.