LE-1991-1426
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-30 |
| Publisert: | LE-1991-01426 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Heggen og Frøland herredsrett Nr. 58/89 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01426 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll, Oslo). Motpart: Eurokjøl Norge A/S (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Ytrehus, Mysen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. 3. Tilkalt dommer, byfogd Anne Vinje |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, §5-1 |
Dom :
Saken gjelder erstatning for påstått yrkesskade.
A, født xx.xx.1940, ble i 1984 ansatt som altmuligmann i Eurokjøl Norge A/S, som drev produksjon og salg av kjøleanlegg. Selskapet hadde kontor i 2. etasje og lager/verksted i kjelleren i egen driftsbygning, mens 1. etasje ble leiet ut til en dagligvareforretning. Det ble installert 3 kjøleaggregater for butikken i kjelleren, og høsten 1985 satte selskapet opp skillevegger rundt anlegget, - slik at det ble stående i eget maskinrom med åpen dør til resten av lager- og verkstedlokalene. For nærmere beskrivelse av lokalenes form og størrelse m.v. vises til herredsrettens dom.
A arbeidet dels på kontoret, dels ute og dels med forefallende lager- og ryddearbeide i kjelleren. Den 16. og 17. januar 1986 malte han veggene i maskinrommet, og monterte litt senere hyller i lageret langs den nye skilleveggen. Han ble dårlig, tungpusten og trett, og kollapset helt dagen etter. Han lå til sengs den 24. januar 1986, men gikk på jobb den 27., og sto noen dager i maskinrommet og beiset lister. A har i en årrekke røykt ca 20 sigaretter pr. dag, og utover februar 1986 følte han seg unormalt trett og tiltaksløs med kraftige hodepineanfall. Fra mars s.å. gikk han sykmeldt i 1 år, og kom deretter på attføring, - og i 1991 på uføretrygd.
Den 22. februar 1986 ble det avdekket lekkasje på ett av kjøleaggregatene i maskinrommet, idet mutteren på en krannippel ikke var skrudd ordentlig til. Man konstaterte at det hadde lekket ut freon 502, og det ble etterfylt 28 kg freon på aggregatet.
A ble i 1986/87 undersøkt både ved Østfold Sentralsykehus' nevrologiske avdeling og Askim Sykehus' indremedisinske avdeling uten at det ble gjort funn av betydning. Da han fortsatt følte seg syk, oppsto mistanke om yrkessykdom, og A ble i april 1987 undersøkt av dr. Lovise Mæhle ved Statens Arbeidstilsynsinstitutt. Hun anså det sannsynlig at de akutte symptomene like etter januar/februar 1986 hadde sammenheng med Freon 502-påvirkning, men at eksponeringen hadde vært for svak til å gi varig toksisk effekt på nervesystemet. Nevropsykologiske undersøkelser ga heller ikke grunnlag for slik målbar skade. Våren 1988 ble A undersøkt av overlege i yrkesmedisin, Hans M. Tjønn, som fant det overveiende sannsynlig at freon-påvirkning hadde ført til hjerte- og hjerneskader i form av rytmeforstyrrelser og hodepine med nedsatt konsentrasjonsevne. Han anslo medisinsk invaliditet til 50 %.
På denne bakgrunn reiste A erstatningssak for Heggen og Frøland herredsrett. Saken ble delt etter tvistemålsloven §98 annet ledd, slik at man først forhandlet særskilt om ansvarsgrunnlaget. Herredsretten avsa den 26. mars 1991 dom med slik domsslutning:
1. Eurokjøl Norge A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har v/advokat Edmund Asbøll rettidig påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i anketilsvar av 21. juni 1991 fra advokat Rolf Ytrehus. Ankeforhandling er holdt den 6. og 7. oktober 1992, der begge parter møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner, - hvorav 4 med sakkyndigstatus, - og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Ankemotparten kjennes ansvarlig for den skade den ankende part ble påført ved freonlekkasje januar/februar 1986.
2. Ankemotparten dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsrett, samt den ankende parts omkostninger for lagmannsrett.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Sykdomsbildet er endret siden herredsrettsbehandlingen, idet det ikke lenger påvises hjerte- eller hjerneskadefunn, mens det nå er lungeproblematikken som står i forgrunnen. Den ankende part har vært grundig utredet ved Arbeidstilsynsinstituttet på grunn av et tilsynelatende misforhold mellom tidligere funn og senere sykdomsutvikling. Overlege Harald Refsum ved Ullevål Sykehus påviste allerede i 1988 en lungefunksjonsreduksjon på 30 %, mens senere undersøkelse ved Rikshospitalets lungeavdeling har avstedkommet nedenstående journalnotat av 9. september 1991: .. han har røykt ca 20 sigaretter dgl. fra 15 - 20årsalderen. Har de siste mndr. trappet noe ned. Over en 3-ukers periode i 1986 ble han eksponert for freon.
Under eksponeringen røykte han, og det skal da kunne danne seg fosgen i små mengder som kan evt. skade alveolene.
Etter eksponeringen har han med henblikk på lungene hatt 2 hovedproblemer. Det ene er hyppige bronkitter, anslår selv dette til 4 - 5 ganger pr. år. Han har dessuten hatt en konstant funksjonsdyspnoe. Den arter seg slik at han har problemer med å greie vanlige dagligdagse anstrengelser, som f.eks. å slå plenen. Han gjennomfører det, men må bruke mye lenger tid enn tidl., og hva som er vanlig. Han blir også fort anpusten ved vanlig anstrengelse - som å gå turer, og spes. i motbakke. Ved vanlig u.s. er pas. ubesværet i respirasjonen i ro.
Over lungene er det tydelige knatrelyder basale tredjedeler av begge lunger, også spredte, høyfrekvente pipelyder. Spirometri viser FVC 4,1 L 99% av forventet. FEV 1 2,5 L 75% av forventet. Altså en obstruktivt preget ventilasjons-innskrenkning. Gass.-diff.-kapasitet viser TLCO 5,4 SI.-E. 57% av forventet verdi. Korrigert for alveolært volum 0,9 SI.-E. 50% av forventet, altså verdier som er klart nedsatt.
Blodgass er normal med pH02 11,0. PC02 5,3. pH 7,35. Jeg gikk med ham i trappen fra første til femte etg., og han ble da betydelig anpusten. Det er rekvirert et rtg. thorax. Vurdering: Utfra hva pas. forteller, skjedde det en dramatisk endring i hans fysiske tilstand i forb. med den aktuelle gass-eksposisjon. Fra å være i fysisk god form, har han blitt tungpusten ved lette til moderate anstrengelser, samt at han har fått hyppige bronkitt-episoder. Hans lungefunksjon er noe nedsatt. Hans mangeårige røyking kunne i og for seg ha gitt denne nedsatte lungefunksjonen, mens hans knatrelyder kan tyde på en alveolitt-komponent, og det at det hele inntrådte i forb. med gass-eksposisjonen gjør vel at det er rimelig å sette skaden i sammenheng med dette. Jeg er enig i vurderingen til Dr. Levy om at hans nedsatte lungefunksjon gir en medisinsk invaliditet på 15%, evt. 20%. Utfra de foreliggende opplysninger, synes jeg det er rimelig å tro at den mest nærliggende årsak er hans gasseksposisjon i 1986. ...
Det må i dag anses på det rene at den ankende part er påført en varig lungeskade, og at den skyldes freon-påvirkning på arbeidsstedet i kombinasjon med røyking. Han anser freonpåvirkningen som den sentrale komponent i årsaksbildet og et helt nødvendig ledd i årsaksrekken. Det er ikke noe vilkår at den kan betegnes som "hovedårsak", hvis den bare står tilstrekkelig sentralt til at det er naturlig å knytte ansvaret til den. Den ankende part viser til hva Høyesterett har uttalt om samvirkende årsaksfaktorer i P-pilledommen ( Rt-1992-64).
Lagmannsretten må bygge sin avgjørelse på de sakkyndiges årsaksvurdering. Den ankende part viser da til at Rikshospitalet finner det "rimelig å tro at den mest nærliggende årsak er hans gasseksposisjon i 1986". Videre vises til at overlege ved Arbeidstilsynsinstituttet, dr. Finn Levy, som vitne har uttalt at også han anser freon-påvirkningen som utslagsgivende. Han har også karakterisert skaden som yrkesskade i relasjon til folketrygden. På disse punkter står saken helt annerledes bevismessig sterkt enn den gjorde for herredsretten, der en verken hadde Rikshospitalets eller dr. Levy's vurdering å støtte seg til.
Videre understrekes at det ikke foreligger andre opplysninger i saken som er uforenlig med disse konklusjonene. Således har SINTEFs tekniske nivåberegninger ikke utelukket at freonkonsentrasjonen på enkelte steder i arbeidslokalet kan ha nådd opp i 2000 ppm, som er en tilstrekkelig konsentrasjon til å gi slik skadevirkning. Skaderesultatet ligger dernest innenfor det påregnelige - ut fra freon 502's alminnelige faregrad, anleggets generelle lekkasjerisiko og stedets utilstrekkelige vernetiltak. Det er da uten betydning om risikoen materialiserte seg på en uventet måte.
Selve ansvarsgrunnlaget forankres i de alminnelige erstatningsrettslige culparegler, idet ankemotparten må sies å ha opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å nytte et arbeidslokale som ikke var tilfredsstillende sikret mot gasseksponering. Arbeidsgiver var kjent med Norsk Standard nr. 4622 om "Kuldeanlegg", og kravene til plasseringsrom for slike. Etter denne skal maskinrom ha tettsluttende dører og skikkelig ventilasjon, og i kjeller skal ventilasjonen dessuten være i kontinuerlig drift, og alle anleggskomponenter etterses nøye. Ankemotparten må også ha kjent Arbeidsgiverforeningens, Industriforbundets og Kjemikalieleverandørenes "Sikkerhetsdatabladet", som beskriver freon 502's farlighet, og nødvendigheten av vernetiltak. Eurokjøl Norge A/S har ikke overholdt noen av de foreskrevne sikkerhetsforanstaltninger, hvilket må tillegges betydelig vekt ved culpavurderingen.
Endelig bestrider den ankende part at det er plass for nedsettelse eller bortfall av erstatning etter reglene om skadelidtes medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Han har selv ikke utvist skyld, og ble aldri advart mot å røyke nær aggregatene. Det var arbeidsgiver som styrte hele forholdet m.h.t. arbeidsoppgaver og arbeidssted, og eventuell medvirkning fra A må under enhver omstendighet anses som helt underordnet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Til støtte for dette anføres:
Ankemotparten bestrider at det i det hele tatt er påvist noen skade som kan tilbakeføres til freon 502-påvirkning i arbeidslokalene - og erkjenner heller ikke culpaansvar i forhold til slik eventuell skade. Den ankende part må ha bevisbyrden for både årsaks- og ansvarsvilkårene, og har etter ankemotpartens oppfatning ikke oppfylt byrden for noen av vilkårene.
Lagmannsretten må legge til grunn at freon-utslippet ikke har oversteget 28 kg, - og ihvertfall ikke mer enn 50 kg. Videre må lekkasjen antas å ha vart mye lengre enn en måned. SINTEF's konsentrasjonsberegninger forutsetter en gassmengde på 38 kg over et tidsrom av 42 dager, og konkluderer med en freon 502konsentrasjon i nedre luftskikt på 330 - 1058 ppm. Men også en slik konsentrasjon er iflg. sakkyndig vitne, professor Christer Edling, alt for svak til å kunne gi den aktuelle skadeeffekt. Med så små freon-verdier er man overhodet ikke innenfor fareområdene. Hadde det vært en virkelig sterk gasskonsentrasjon i arbeidslokalene, måtte den ankende part ha merket lukt- og smakseffekt under røyking, - noe han imidlertid ikke gjorde.
Ankemotparten er heller ikke enig i at det her foreligger sakkyndiguttalelser som gir retten grunnlag for å konstatere årsakssammenheng til freon-påvirkning. Således har dr. Tjønn bare undersøkt As hjerte- og hjerneskader, - som ikke lenger er tema i saken. Ifølge dr. Levy, kan freon 502 bare skade lungevevet gjennom dannelse av det farlige stoff fosgen i en spaltingsprosess ved røyking. Men ankemotparten etterlyser vitenskapelig dokumentasjon for at det kan dannes fosgen ved så svake freon-konsentrasjoner som det her er tale om. Derimot er det på det rene at langvarig røyking av 20 sigaretter pr. dag kan gi slik skade, - og røykingen er etter ankemotpartens oppfatning her den mest sannsynlige årsaken.
Arbeidsgiver hadde i hvert fall ikke foranledning til å regne med at så små konsentrasjoner freon 502 skulle spaltes til fosgen, som i sin tur skulle skade de ansattes lunger. En slik eventuell følge må derfor under enhver omstendighet anses å ligge utenfor det påregnelige for ankemotparten.
Endelig bestrider ankemotparten å ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og fremholder at mulige brudd på offentlige forskrifter eller instruksjoner ikke er avgjørende i så måte. Eurokjøl Norge A/S fikk aldri noe pålegg fra offentlig myndighet om ytterligere vernetiltak, - enda Arbeidstilsynet var på inspeksjon i kjellerlokalene flere ganger. Det er heller intet uvanlig eller kritikkverdig ved plasseringen av de 3 kjøleaggregatene i maskinrommet, og slike aggregater plasseres og monteres på denne måten overalt i landet. Kjøleanlegget tilhører for øvrig butikken i 1. etasje, slik at det ikke tilkom ankemotparten å føre alminnelig tilsyn med det.
Subsidiært anføres at skadelidte må anses å ha medvirket til en eventuell skade, jf skadeserstatningsloven §5-1. Han valgte selv å utføre beisingen av listene inne i maskinrommet, og tok en bevisst risiko ved å røyke jevnlig i nærheten av aggregatene. Han var selv nærmest til å oppfange faresignalene i den forbindelse, og må da finne seg i å belastes en del av ansvaret for det videre hendelsesforløp i saken. - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, - selv om erstatningskravet nå refererer seg til en annen skade.
Det legges til grunn at As tidligere hjerte- og hjerneskadesymptomer har vært av forbigående art, - men at han i stedet er påført en varig lungelidelse. Videre legges til grunn at han i januar/februar 1986 ble utsatt for freon 502eksposisjon i arbeidslokalene, samt at han gjennom en årrekke har røykt ca 20 sigaretter daglig. Ut fra dette nye faktiske grunnlag vil lagmannsretten - i likhet med herredsretten - først se på årsaksforholdet, dvs. om det er freon-påvirkningen, røykingen eller kombinasjonen av begge disse elementer som har forårsaket lungeskaden. Ved samvirke av årsaker er det ikke nødvendig å definere en av dem som "hovedårsak", men erstatningsansvaret kan legges til den årsaksfaktor som det er mest naturlig å knytte det til. Retten må bygge sin avgjørelse av årsaksforholdet på de sakkyndiges vurderinger av samme.
De medisinsk sakkyndige vitner oppfattes dithen at de alle er åpne for den mulighet at As langvarige røyking kan ha medført skaden alene. Denne mulighet legges derfor til grunn. Flere av de medisinsk sakkyndige har videre funnet det rimelig/nærliggende å sette skaden i sammenheng med freonpåvirkningen, blant annet fordi tidspunktet for As begynnende helsereduksjon faller sammen med freon-lekkasjen. Men denne vurdering oppfatter lagmannsretten mer som antakelser enn medisinske fakta.
Lagmannsretten oppfatter de sakkyndiges uttalelser slik at freon - alene eller sammen med sigarettrøyking - kan være årsak til lungeskade når gassen i tilstrekkelig konsentrasjon blir utsatt for flamme eller sterk varme, slik at det dannes giftige stoffer ved spalting. Særlig giftig er fosgen.
Når det gjelder freon 502, forklarte professor i yrkesmedisin ved Akademiska Sjukhuset i Uppsala, Christer Edling, at det ham bekjent ikke er gjort vitenskapelige undersøkelser om lungeskader på mennesker. Det er imidlertid gjort forsøk på dyr, og da med det resultat at dyrene tålte freon-konsentrasjoner på 10000 ppm uten skadeeffekt på lungene. Ingen av de sakkyndige kunne uttale seg med sikkerhet om hvor sterk konsentrasjonen av freon måtte være for at det ved spalting gjennom tenning av sigaretter og sigarettrøyking kunne dannes fosgen av slik mengde at lungene ble angrepet. Overlege Levy uttalte likevel at det i så fall antakelig måtte foreligge en konsentrasjon på ca 2000 ppm.
Det er under ankeforhandlingen fremlagt rapport av 28. september 1992 fra professor Bjørn Magnussen ved Divisjon Teknisk Varmelære ved NTH/SINTEF under tittel: "Vurdering av konsentrasjonsnivå for freon i maskinrom og tilknyttede rom under et lekkasjetilfelle for et kjølerom". Rapporten er spesielt relatert til nærværende sak og baserer seg på et freon 502-utslipp på 38 kg jevnt fordelt over 42 dager. Den konkluderer med at det kan ha forekommet betydelige konsentrasjoner av freon ned mot gulvet både i maskinrommet og i verksted/lager og indikerer verdier i området 300 - 1100 ppm for maskinrommet og i området 240 - 1000 ppm i området for verksted og lager. Ved større utstrømningsmengde eller variert utstrømning kan konsentrasjonen periodevis ha vært større, og særlig knytter det seg usikkerhet til luftutvekslingen mellom verksted/lager og et tilstøtende nybygg.
På bakgrunn av det som er fremkommet om freonlekkasjens art og omfang, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at lekkasjen har foregått over et tidsrom og i et omfang som harmonerer med de forutsetninger som professor Magnussens beregninger er basert på. Freon-konsentrasjonen i arbeidslokalene må dermed antas å ha vært så vidt beskjeden at det er vanskelig å forstå hvordan den kan ha resultert i en lungeskade av den art som en her står overfor. Sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken kan lagmannsretten da ikke finne tilstrekkelig sannsynliggjort at freon-påvirkningen har hatt en såvidt sentral plass i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar for den ankende parts lungeskade til den. I denne forbindelse bemerkes at det i utgangspunktet er den ankende part som har bevisbyrden. Det blir dermed ikke nødvendig å gå inn på de øvrige vilkår for slikt ansvar, og herredsrettens dom om frifinnelse av arbeidsgiver blir å stadfeste. Da lagmannsretten heller ikke finner grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, blir herredsrettsdommen å stadfeste i sin helhet.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part skulle da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger i ankesaken. Lagmannsretten finner imidlertid at det her foreligger særlige omstendigheter som tilsier at A likevel bør fritas for slik erstatningsplikt. Sykdomsbildet, som ligger til grunn for erstatningskravet, er blitt endret slik at herredsrettens avgjørelse etter hvert fremsto som inadekvat. Årsaksforholdet omkring den nye lungeskaden kunne bare klarlegges gjennom medisinske og tekniske ekspertuttalelser, og lagmannsretten finner det rimelig at den ankende part fikk anledning til å prøve også det nye sykdomsforløpet for domstolen gjennom en ankebehandling. Partene bør derfor bære hver sine omkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsrett.