LE-1991-1599
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-29 |
| Publisert: | LE-1991-01599 |
| Stikkord: | Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. A149/88 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01599 A - Anket til Høysterett - Lagmannsrettens dom stadfestet, se Høyesterett HR-1995-00004 A. |
| Parter: | Ankende part: Trygve Brudevold (Prosessfullmektig: Advokat Erik Samuelsen, Oslo). Motpart: Nimbus AS (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Mellbye). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Avtaleloven (1918) §33, Aksjeloven (1976) §8-15, Straffeloven (1902) §373, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §17-1, §3-9, §7-1, §8-14 |
Asker og Bærum herredsrett avsa 28. februar 1991 dom med slik domsslutning:
1. Avtalen av 15. desember 1986 mellom Trygve Brudevold og Nimbus AS kjennes ugyldig.
2. Trygve Brudevold dømmes til å tilbakebetale til Nimbus AS kr 500000 - femhundretusen - med tillegg av 18 - atten - % årlig rente regnet fra 17. september 1987 til betaling skjer.
3. Trygve Brudevold dømmes til å tilbakebetale til Nimbus AS kr 10342375,- - timillionertrehundreogførtitotusentrehundreogsyttifem - med tillegg av 18 -atten- % årlig rente fra forfall (kr 3300000,- fra 19. oktober 87, kr 2100000,- fra 10. november 87, kr 2475000,- fra 25. november 87, kr 550000,- fra 07. desember 87 og kr 1917375,- fra 09. desember 87) til betaling skjer.
4. Trygve Brudevold dømmes til å betale Nimbus AS saksomkostninger med kr 122650,- - etthundreogtjuetotusensekshundreogfemti.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
Herredsretten har i sin dom gitt en dekkende og utførlig omtale av sakens faktiske forhold. Partene har ikke hatt vesentlige bemerkninger til herredsrettens fremstilling og lagmannsretten viser til denne, med de tilføyelser og justeringer som fremgår nedenfor.
Trygve Brudevold har i rett tid påanket dommen i sin helhet. Nimbus AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 8.-13. mars 1993. Trygve Brudevold og styreformann i Nimbus AS, høyesterettsadvokat Harald Schjoldager, avga partsforklaring. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Trygve Brudevold hevder at herredsretten med urette har kommet til at avtalen i sin helhet er uforbindende for Nimbus i medhold av aksjeloven §8-15.
Avtalen mellom Nimbus og Brudevold hadde to hovedelementer, et investeringselement, som gikk ut på at Brudevold skulle erverve inntil 531510 Kverneland-aksjer for Nimbus' regning og risiko, og et proformaelement, som gikk ut på at Brudevold skulle opptre som formell eier i en periode og at han skulle avgi stemme på Kvernelands generalforsamling i 1987 etter instruks fra Nimbus.
Prinsipalt anføres at ingen del av avtalen innebærer noen myndighetsoverskrivelse fra Nimbus' representanters side. Avtalen lå innenfor Nimbus' vedtektsbestemte formål og var ikke vesensforskjellig fra tilsvarende disposisjoner som Nimbus på den tid foretok som ledd i sin alminnelige forretningsstrategi. Gjennom parts- og vitneforklaringer er det for lagmannsretten ført bevis for at Nimbus på den tid var engasjert i disposisjoner som var egnet til å tilsløre faktiske forhold, bl.a. ved at aksjer ble "parkert" på måter som kunne være i strid med aksjeloven "flaggingsregler", lovregler forøvrig og god forretningsmoral.
Det er ikke nok til å konstatere myndighetsoverskridelse at avtalen eller enkelte elementer i den eventuelt rammes av en straffebestemmelse eller innebærer annen lovovertredelse. Det er ikke grunnlag for å trekke den slutning av aksjeloven §8-14 annet ledd at enhver lovstridig disposisjon faller utenfor styrets og administrativ leders myndighet i henhold til regelen i §8-15. Enn mindre er det grunnlag for - slik herredsretten har gjort - å si at disposisjoner som er i strid med god forretningsskikk og som misbilligges av den alminnelige samfunnsmoral innebærer en myndighetsoverskridelse. Utenforstående tredjemanns - Kvernelands - interesser er ikke vernet av aksjeloven §8-15. Under enhver omstendighet har herredsretten bedømt arrangementets moralske klanderverdighet for strengt.
Subsidiært anføres at avtalens ulike disposisjoner må bedømmes hver for seg. Avtalens investeringselement kan ikke under noen omstendighet hevdes å innebære noen kompetanseoverskridelse, og det er den delen av avtalen rettstvisten gjelder.
Om retten skulle komme til at avtalen innebærer en myndighetsoverskridelse, er den likevel bindende for Nimbus, idet de øvrige vilkår i aksjeloven §8-15 ikke er oppfylt. I spørsmålet om Brudevold innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet har herredsretten foretatt både en uriktig bevisbedømmelse og en for streng lovfortolkning. Det er Brudevolds gode eller onde tro på avtaletidspunktet som er avgjørende, og Brudevold anså den gang avtalen som en normal forretningsavtale med rimelig og balansert fordeling av rettigheter og plikter partene imellom. Brudevold har ikke erkjent at han på avtaletidspunktet var kjent med stemmerettsbegrensningene i Kvernelands vedtekter. Det er for øvrig ikke tilstrekkelig at Brudevold eventuelt på avtaletidspunktet innså eller burde innsett at deler av avtalearrangementet var kritikkverdig. Hans manglende gode tro måtte referere seg til at Nimbus' representanter overskred sin myndighet. I denne forbindelse må det legges vekt på at arrangementet på avtaletiden ikke var uvanlig eller enestående i norsk forretningsliv og at Nimbus var involvert i flere liknende transaksjoner.
Under enhver omstendighet strider det ikke mot redelighet at Brudevold gjør disposisjonen gjeldende. Dette er et selvstendig vilkår i aksjeloven §8-15. Redelighetskriteriet må vurderes i relasjon til selskapet. Det kan ikke være uredelig av Brudevold å kreve at selskapet skal oppfylle sine forpliktelser etter avtalen etter at selskapet både har mottatt og nyttiggjort seg alle sine rettigheter overfor Brudevold. At deler av avtalen kan hevdes å være rettsstridig i forhold til tredjemann - i dette tilfellet Kverneland - er et forhold som i denne forbindelse er irrelevant.
Heller ikke avtaleloven §33 eller NL 5-1-2 fører til at avtalen er uforbindende for Nimbus.
Avtaleloven §33 er en regel om mangler ved avtalens tilblivelse og ikke en bestemmelse som rammer avtalens innhold. Den verner derfor ikke tredjemanns interesser.
Når det gjelder NL 5-1-2 anføres at bestemmelsen ikke kan føre til ugyldighet. Eventuell ugyldighet kan i tilfelle dessuten bare ramme den eller de deler av avtalen som måtte finnes å være i strid med lov eller ærbarhet. Avtalens investeringselement og den muntlige tilleggsavtalen i august 1987 om at Nimbus skulle foreta innbetalinger til et kontantdepot i Kjøbmandsbanken til dekning av manglende sikkerhet som følge av synkende aksjekurs, kan ikke under noen omstendighet hevdes å være i strid med lov eller ærbarhet.
Nimbus, som selv var initiativtaker til avtalen, kan ikke gjøre gjeldende at den strider mot ærbarhet. Avtalen inneholder i seg selv heller ikke noe brudd på aksjeloven flaggingsregler. Spørsmålet om gruppeflagging var på avtaletidspunktet ikke berørt mellom partene. Eventuell plikt til gruppeflagging påhvilte Nimbus som reell eier av aksjene, ikke Brudevold. Straffeloven §373 er en nærmest antikvert bestemmelse med et gjerningsinnhold som ikke passer i vår sak.
Nimbus har ikke under noen omstendighet krav på tilbakebetaling av de beløp som allerede er betalt. I den utstrekning eventuell ugyldighet måtte forankres i NL 5-1-2, dreier det seg om et reprobert forhold, hvor Nimbus ikke kan kreve restitusjon ved domstolenes hjelp. Dersom restitusjonskravet forankres i annen ugyldighetsgrunn, blir spørsmålet hvilken av de to partene som skal sitte med risikoen for aksjeinvesteringen. Her må det foretas en interesseavveining og rimelighetsvurdering. Det er sterkt urimelig å la Brudevold bli sittende med tapet, etter at Nimbus, som var den reelle eier av aksjene, på sin side har nyttiggjort seg alle de sider ved avtalen som var positive for selskapet. Om Nimbus' nye aksjonærer og styre hadde behov for å markere avstandtagen fra de disposisjoner som selskapet hadde foretatt seg vedrørende Kverneland, burde en mer adekvat reaksjon fra selskapets side ha vært å medvirke til omgjøring av de vedtak som var gjort av generalforsamlingen i 1987.
Trygve Brudevold har nedlagt slik endelig påstand:
1. Trygve Brudevold frifinnes.
2. Trygve Brudevold tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Nimbus AS hevder at herredsrettens dom i resultatet er riktig og at herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse i det alt vesentlige er riktig.
Lagmannsretten må således - i likhet med herredsretten - legge til grunn at både Trygve Brudevold og hans medarbeider Bjørn Pettersen kjente til stemmerettsbegrensningene i Kverneland på avtaletidspunktet. Begge forsto eller burde forstå at avtalen hadde som hovedformål å omgå Kvernelands vedtekter på dette punkt. I rettslig forstand forsto Brudevold at avtalen var ulovlig. Han visste at godtgjørelsen på kr 500000 var betaling for å stemme på Kvernelands generalforsamling etter instruks. Selv om Nimbus tok initiativet til avtalen, deltok Brudevold aktivt i avtalens utforming. Når det gjelder flaggingsreglene, ble Brudevold i det minste gjort kjent med reglene underveis. At han ikke kjente reglene om gruppeflagging er uten rettslig betydning. Brudevolds flaggingsmelding ga et uriktig inntrykk av de faktiske forhold og innebærer at det faktisk ble flagget falsk. Brudevold fulgte opp avtalen frem til og også under generalforsamlingen. Det var i rettslig forstand utilbørlig og umoralsk av Brudevold å kreve ytterligere kr 500000 av Nimbus i august. Avtalen mellom Nimbus og Brudevold var samfunnsmessig kritikkverdig; å forplikte seg til å stemme etter instruks mot betaling strider mot alminnelig samfunnsmoral.
Avtalen er i strid med aksjeloven §3-9 tredje ledd litra c om plikt til gruppeflagging, jfr. §17-1, børsreglementets tilsvarende regler og straffeloven §373. Den er dessuten i strid med ærbarhet. Det lå riktig nok innenfor selskapets formål å kjøpe aksjer i Kverneland, men styret og den administrative ledelse har ikke myndighet til å fremme formålet ved hjelp av en avtale som innebar brudd på preseptorisk lov og ærbarhet. Om man tenker seg den hypotetiske situasjon at generalforsamlingen i Nimbus uttrykkelig hadde instruert styret, følger det av aksjeloven §8-14 annet ledd at styret ikke kunne inngå en avtale som strider mot lov. Det er uttrykk for en alminnelig rettsgrunnsetning at styret i et aksjeselskap ikke har myndighet til å overtre preseptorisk lov.
Brudevold måtte forstå at styret og ledelsen i Nimbus handlet utenfor sin kompetanse ved å inngå en avtale som klart tok sikte på å omgå Kvernelands vedtekt om stemmerettsbegrensning. Hvis det først følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at styret ikke kan gå inn på en slik avtale, burde nødvendigvis også Brudevold i rettslig forstand forstå dette.
Herredsrettens begrunnelse for at det vil stride mot redelighet å gjøre avtalen gjeldende er holdbar og tilstrekkelig. Ordet "derfor" i aksjeloven §8-15 viser at loven presumerer at det vil være i strid med redelighet å gjøre avtalen gjeldende, når de øvrige vilkårene er oppfylt. §8-15 må ses på bakgrunn av vanlig obligasjonsrett, der slikt krav ikke stilles opp. Dessuten var Brudevold i skjerpet ond tro med hensyn til kompetanseoverskridelsen da han gjorde avtalen gjeldende i august 1987. I følge hans egen forklaring "været" han da problemer.
Virkningen av at vilkårene i aksjeloven §8-15 er oppfylt følger direkte av loven. Brudevold kan ikke gjøre avtalen gjeldende mot selskapet.
Dersom lagmannsretten ikke skulle finne aksjeloven §8-15 anvendelig, er avtalen ugyldig etter NL 5-1-2, alternativt avtaleloven §33. Dersom heller ikke disse bestemmelsene skulle føre frem, må resultatet likevel bli privatrettslig ugyldighet. Hensynet bak de bestemmelser som her er overtrådt, aksjeloven flaggingsregler og straffeloven §373, tilsier at overtredelsen ikke bare belegges med offentligrettslige reaksjoner, men at disposisjonen også må være privatrettslig ugyldig. Det vises i denne forbindelse til at disposisjoner i strid med aksjeloven uttrykk "kan ikke" rammes av ugyldighet, se aksjeloven §7-1 første ledd og dom i Rt-1931-339. Da må også handlinger som rammes av uttrykket "må ikke" i aksjeloven §8-14 medføre ugyldighet.
Det er ikke grunnlag for å splitte avtalen mellom Nimbus og Brudevold i to adskilte elementer, slik ankende part anfører. Avtalen fremtrer som én enhet og har ett formål. "Investeringselementet" er bare et middel for å nå formålet, som for Nimbus var å få kontroll over flest mulig stemmer med minst mulig kapitalutlegg. Brudevold på sin side var ikke reelt interessert i Kvernelandaksjer. Under ingen omstendighet er det grunnlag for å instituere bare partiell ugyldighet. Avtalen ville aldri vært inngått om man fjerner den ulovlige stemmepliktsdelen.
I restitusjonsspørsmålet må det tas utgangspunkt i at selskapet er et eget rettssubjekt som har beskyttelse mot at selskapets organer går ut over sin myndighet. Hovedregelen ved tilbakesøking grunnet ugyldighet er at tilbakesøking kan kreves overfor ondtroende mottaker, jfr. Kai Krüger: Pengekrav 329, Marthinussen og Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer (1991) 245 og Kjetil Krokeide i TfR 1982 444. Det må vektlegges at det dreier seg om en moralsk forkastelig og ulovlig avtale, som Brudevold gikk inn på, vel vitende at det "luktet" av den. Han tok en risiko og må bære følgene. Tilbakesøkingskravet ble fremmet umiddelbart etter at Nimbus' nye styre ble kjent med avtalen og før Brudevold hadde hatt tid til å innrette seg da pengene ble overført fra sikkerhetskontoen i Kjøbmandsbanken. Nimbus har nedlagt følgende endelige påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at morarenter løper fra 15. januar 1988.
2. Nimbus AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at avtalens hovedformål, sett fra Nimbus' side, var å oppnå at Brudevold kunne stemme for 10% av aksjene på Kvernelands generalforsamling og at han forpliktet seg til å stemme etter instruks fra Nimbus. Poenget var med andre ord å komme rundt Kvernelands vedtektsbestemte stemmerettsbegrensning. Selv om det ikke uttrykkelig er sagt i den skriftlige avtalen, legger lagmannsretten til grunn at det var en klar forutsetning mellom partene at avtalen, og spesielt punktet om at Brudevold forpliktet seg til å stemme etter instruks fra Nimbus, ikke skulle gjøres kjent for andre.
Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer dette en straffbar overtredelse av aksjeloven §3-9 tredje ledd litra c om gruppeflagging, jfr. aksjeloven §17-1. Avtalen rammes også av straffeloven §373. Om overtredelsene og straffereaksjonene rammer den ene eller den andre av partene, eller begge, kan ikke ses å ha betydning i den foreliggende sak.
Ett av de rettslige hovedspørsmålene blir dermed om avtalen - som følge av at den strider mot lov - innebærer en overskridelse av den myndighet som tilligger selskapets styre og administrative ledelse, slik at aksjeloven §8-15 kommer til anvendelse. Det må legges til grunn - og er såvidt forstås heller ikke bestridt - at styret var orientert om, og aksepterte, den avtalen som ble inngått med Brudevold.
Nimbus hevder generelt at et aksjeselskaps styre og ledelse handler utenfor sin myndighet, dersom de i disposisjoner som ellers er egnet til å fremme selskapets formål benytter virkemidler som strider mot preseptorisk lov eller god forretningsskikk og alminnelig samfunnsmoral. I denne forbindelse bemerkes at det ikke er anført at Nimbus' representanter handlet utenfor sin kompetanse i den forstand at de ikke var berettiget til å inngå ordinær avtale om kjøp og salg av aksjer på selskapets vegne i det omfang det her er tale om. Det er den omstendighet at avtalen innebærer brudd på preseptorisk lov og at den strider mot god forretningsskikk og alminnelig samfunnsmoral som hevdes å medføre at avtalen innebærer en myndighetsoverskridelse.
Hverken lovens ordlyd eller forarbeidene gir sikre eller gode holdepunkter for hvorledes aksjeloven §8-15 er å forstå. Lovbestemmelsen kan ses som en aksjelovrettslig parallell til de alminnelige avtalerettslige fullmaktsbestemmelser. Når det gjelder forholdet mellom et aksjeselskap og dets styre, må det imidlertid understrekes at styret ikke er en "mellommann"; det er selskapet selv som handler, ved styret. Styret er imidlertid forpliktet av den rammen som er trukket opp gjennom selskapets formål. Transaksjoner som ligger utenfor formålet vil representere en overskridelse av myndigheten etter aksjeloven §8-15. De rettslige konsekvenser av at avtalen innebærer brudd på straffebestemmelser, preseptorisk lov for øvrig eller er i strid med god forrretningsskikk og samfunnsmoral må i så fall forankres i andre rettsregler enn i aksjeloven §8-15. Det annet tolkingsalternativ er at bestemmelsen i tillegg til å fange opp den myndighetsoverskridelse som består i at styret eller den administrative ledelse har gått ut over sin formelle kompetanse eller foretatt disposisjoner som innholdsmessig er i strid med selskapets formål, også rammer den myndighetsoverskridelse som består i at styret eller ledelsen har benyttet straffbare, lovstridige eller sterkt klanderverdige virkemidler.
Tolkingsspørsmålet er ikke løst i rettspraksis og kan heller ikke ses å være behandlet i rettslig teori. Slik lagmannsretten ser det, er imidlertid aksjeloven §8-15 i utgangspunktet ingen bestemmelse som er ment å ramme innholdmangler av den art som det andre tolkingsalternativet innbærer. Hvorvidt §8-15 overhodet kan benyttes i slike forbindelser behøver lagmannsretten imidlertid ikke å ta stilling til, idet retten er av den oppfatning at de lovovertredelser det er tale om i denne saken iallfall ikke i seg selv kan medføre at inngåelsen av avtalen må anses å ligge utenfor Nimbus' formål og dermed innebære en myndighetsoverskridelse. Dette gjelder også når man tar hensyn til at avtalen i tillegg til de nevnte lovovertredelser må sies å være i strid med god forretningsskikk og alminnelig samfunnsmoral, ved at den forpliktet Brudevold til å opptre som betalt stråmann for Nimbus på den forestående generalforsamling.
Herredsretten synes å være av den oppfatning at myndigheten må anses overskredet i relasjon til aksjeloven §8-15 såfremt "handlingen er kritikkverdig innen den bransje selskapet arbeider i og som sådan er i strid med god forretningsskikk, foruten at den misbilliges av den alminnelige samfunnsmoral". Denne formulering er etter lagmannsrettens oppfatning for vidtfavnende. Det kan ikke være slik at enhver disposisjon som måtte være i strid med god forretningsskikk eller som misbilliges av den alminnelige samfunnsmoral innebærer en myndighetsoverskridelse etter aksjeloven §8-15. Heller ikke enhver overtredelse av preseptorisk lov, hva enten overtredelsen er straffbar eller ikke. Rett nok inneholder aksjeloven §8-14 annet ledd et påbud om at styret og administrerende direktør ikke må etterkomme beslutning av generalforsamlingen eller annet selskapsorgan som strider mot lov, men det kan ikke sluttes av denne bestemmelse at enhver lovovertredelse må anses som stridende mot selskapets formål og dermed ligge utenfor styrets og direktørens myndighetsområde i relasjon til §8-15.
I bedømmelsen av om Nimbus' representanter overskred sin myndighet ved å inngå den foreliggende avtalen med Trygve Brudevold, må det etter lagmannsrettens oppfatning tas hensyn til Nimbus' opptreden i aksjemarkedet for øvrig i tiden forut for avtaleinngåelsen. Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at Nimbus i ikke liten utstrekning deltok i arrangementer der aksjer ble "parkert" hos Nimbus mot betaling. Tidligere styreformann i Nimbus, Per Grobstok, forklarte som vitne at det i slike tilfelle kunne forekomme at Nimbus påtok seg å stemme etter anvisning fra "parkereren", mens Nimbus i andre tilfelle var interessert i å stå som formell aksjeeier for selv å kunne avgi stemme på generalforsamlingen for de "parkerte" aksjene. Lagmannsretten legger videre til grunn at Nimbus på sin side "parkerte" aksjer hos andre ikke bare ved den ene anledning som denne saken gjelder. Også Momentum ble benyttet til "parkering" av Kvernelandaksjer, og Oslo Investment AS ble benyttet av Nimbus til "parkering" av aksjer i Hav AS. I saken er det videre trukket frem eksempler på at Nimbus opererte i "gråsonen" også på annen måte. Det gjelder bl.a. disposisjoner i tilknytning til VIP.
Lagmannsretten finner også å måtte legge til grunn at det før børskrakket i oktober 1987 blant en del av aktørene i aksjemarkedet nok var aksept for noe friere spilleregler enn i dag. Disposisjoner som markedet reagerer overfor i dag, kunne den gang bli betraktet som moralsk akseptable og uten at man alltid tok det for tungt om disposisjonene ikke helt var i samsvar med lov.
Selv om lagmannsretten ikke vil bagatellisere hverken det lovstridige eller moralsk forkastelige i avtalen mellom Nimbus og Brudevold, finner den etter dette at Nimbus' representanter ved avtaleinngåelsen ikke overskred sin myndighet slik at aksjeloven §8-15 får anvendelse.
Lagmannsretten vil tilføye at heller ikke de øvrige vilkår i aksjeloven §8-15 kan anses oppfylt. Selv om Brudevold nok innså eller iallfall allerede ved avtaleinngåelsen burde ha innsett at det "luktet" av avtalen, er det noe annet enn at han også måtte innse at avtalen gikk ut over den myndighet som Nimbus' representanter hadde. Også i denne sammenheng må det legges vekt på den omstendighet at Nimbus var blant de aktørene i aksjemarkedet som den gang generelt tillot seg et noe friere spillerom enn i dag.
Endelig finner lagmannsretten at det ikke var i strid med redelighet at Brudevold gjorde avtalen gjeldende da han sommeren 1987 krevde at Nimbus skulle overta aksjene og da han i oktober 1987 via Kjøbmandsbanken fikk godskrevet kr 10342375, som Nimbus i løpet av høsten hadde deponert i Kjøbmandsbanken. Spørsmålet om det stred mot redelighet å gjøre avtalen gjeldende må vurderes i forholdet mellom selskapet og Brudevold, ikke i forhold til Kverneland eller samfunnets interesser. Det må i forhold til Nimbus legges vekt på at Brudevold for lengst hadde oppfylt sin del av avtalen og at Nimbus på sin side hadde nyttiggjort seg avtalen til å oppnå sitt hovedformål, nemlig styrerepresentasjon i Kverneland. Det som dermed gjensto, var å overføre aksjene til Nimbus. Det var utvilsomt partenes oppfatning at aksjene til syvende og sist skulle havne der og at Nimbus skulle ha investeringsrisikoen.
Lagmannsrettens konklusjon vedrørende aksjeloven §8-15 blir etter dette at Nimbus med hjemmel i denne bestemmelse ikke kan si seg ubundet av avtalen.
Spørsmålet blir så om avtalen er ugyldig mellom partene av andre grunner.
Slik lagmannsretten ser det, kan heller ikke avtaleloven §33 føre frem. Riktig nok har det gjennom årene vært ulike oppfatninger i juridisk teori om avtaleloven §33 kommer til anvendelse når avtalen krenker tredjemanns interesser. Noen klar og entydig rettsavgjørelse i spørsmålet foreligger ikke. Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til dette spørsmålet i full bredde. Avgjørende må være at Nimbus' representanter i dette tilfellet, vel vitende om det anstøtelige i forhold til Kvernelands interesser, selv tok initiativet til avtalen. Nimbus kan da ikke påberope seg Kvernelands interesser som grunnlag for å få kjent avtalen ugyldig med hjemmel i avtaleloven §33, og under ingen omstendighet som grunnlag for å nekte å overta aksjene mot avtalefestet oppgjør etter at avtalen forøvrig var oppfylt.
Iallfall den del av avtalen som gjelder Brudevolds forpliktelse til å stemme på generalforsamlingen etter Nimbus' instruks mot betaling må etter lagmannsrettens oppfatning være i strid med såvel ærbarhet som lov (straffeloven §373). Det samme gjelder avtaleforutsetningen om at avtalens innhold skulle holdes skjult for Kverneland og at aksjeervervet ikke skulle gruppeflagges. Avtalen, eller deler av den, rammes således av NL 5-1-2.
At en avtale rammes av NL 5-1-2 betyr imidlertid ikke at avtalen som helhet uten videre er ugyldig og enn mindre at disposisjoner som er foretatt i medhold av avtalen uten videre blir å omgjøre. I den foreliggende sak gjelder tvisten spørsmålet om Nimbus har krav på tilbakebetaling av ytelser som selskapet allerede har erlagt og som er kommet Brudevold til gode. Slikt tilbakesøkingskrav kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke forankres i at Nimbus eventuelt kunne ha påberopt seg NL 5-1-2 som grunnlag for at selskapet ikke hadde vært forpliktet til å foreta utbetalingene. Dette gjelder begge beløpene som er krevd tilbakebetalt, både de kr 500000 som ble utbetalt i september 1987 og de kr 10342375 som var deponert i Kjøbmandsbanken og som ble frigitt i desember 1987. Lagmannsretten behøver ikke ta stilling til de hypotetiske rettsspørsmål som melder seg under andre faktiske omstendigheter.
Trygve Brudevold blir etter dette å frifinne for begge tilbakesøkingskravene.
Lagmannsretten vil imidlertid ikke unnlate å peke på at Brudevold, på tross av sakens rettslige utfall, burde ta opp til overveielse om han burde ha avstått fra den godtgjørelse på kr 500000 som etter avtalen iallfall i det alt vesentlige var å anse som vederlag for den mest anstøtelige disposisjonen i arrangementet, nemlig hans forpliktelse til å stemme på generalforsamlingen etter instruks fra Nimbus.
Anken har ført frem. Saken har imidlertid i rettslig henseende budt på tvil på flere punkter, og lagmannsretten finner at Nimbus hadde fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Hver av partene bør derfor bære sin egne saksomkostninger for begge instanser i samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Trygve Brudevold frifinnes.
2. Partene bærer sine egne omkostninger, både for herredsretten og lagmannsretten.