LE-1991-1826

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn - Kjennelse
Dato:	1992-03-23
Publisert:	LE-1991-01826
Stikkord:	Veiskjønn, Bensinstasjon, Midlertidig rettserklæring
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 6/89B - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01826 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Takst nr. 10: Dombås Samvirkelag Takst nr. 13: Statoil Norge A/S (tidl. Norsk Olje A/S) (Prosessfullmektig: Advokat Tor Gresseth, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland. Skjønnsmenn: Ingeniør Ole Kr. Lundby, Kapp. Skogbrukssjef Jarle Bye, Vestre Gausdal. Direktør Ådne Haraldseth, Vågåmo. Gårdbruker Egil Nørstebø, Lesja
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, LOV-1871-05-03, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, LOV-1971-05-21-47

Overskjønn:

Nord-Gudbrandsdal herredsrett avhjemlet 15. mai 1991 skjønn i sak nr. 6/1989B. Saksøker var staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland. Det var i alt 20 saksøkte/takstnummer som representerer eiendommer beliggende i Dombås. Skjønnet gjaldt erverv av grunn m.v. til utvidelse/ombygning av riksvei E6 og del av E69, ombygning av avkjørsler, anlegg av fire fotgjengerunderganger med tilknytningsveier på begge sider av E6, alt i Dombås sentrum. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak fattet i medhold av vegloven §50.

Ved begjæring av 2. juli 1991 begjærte staten overskjønn for takst nr. 10 og 13. For takst nr. 10 gjaldt begjæringen samtlige erstatningsposter, mens begjæringen for takst nr. 13 gjaldt spørsmålet om staten kan påberope seg midlertidighetserklæringer i forbindelse med oppføring av bensinstasjon på eiendommen som erstatningsbefriende grunnlag. De saksøkte har inngitt tilsvar datert 5. august 1991.

Under overskjønnets inkaminasjon begjærte begge parter behandlingen av takst nr. 10 utsatt under henvisning til forliksforhandlinger som pågikk og som i det vesentlige var sluttført. Overskjønnet behandlet deretter takst nr. 13 alene. Overskjønnsforhandlingene fant sted på Dombås den 25. februar 1992. Den berørte eiendom under takst nr. 13 ble befart. I felles prosesskrift datert 9. og 11. mars 1992 har partene begjært takst nr. 10 hevet som forlikt.

Det er ikke innkommet formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. For overskjønnet gjelder formelt de samme alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger som for herredsretten, det vises til herredsrettens rettsbok side 15-19 og side 65. Som følge av partenes begrensning i omfanget av saken, jfr. nedenfor, kommer skjønnsforutsetningene ikke til anvendelse under behandlingen av overskjønnet.

På takst nr. 13, gnr. 7 bnr. 64, 143 og 144, har det i en årrekke vært drevet bensin- og servicestasjon. Stasjonen ligger på venstre side av E6 når man kjører i retning Trondheim og like før krysset der E6 og E69 møtes. Ekspropriasjonsinngrepet medfører avståelse av til sammen 690 må grunn. Herredsretten tilkjente erstatning med kr 225,- pr. må som nå er rettskraftig avgjort. Grunnavståelsen medfører at bensinpumpene ikke lenger kan betjenes fra to sider.

I tillegg til grunnavståelsen medfører ekspropriasjonsinngrepet avkjørselsregulering. Det blir ikke lenger direkte adkomst til stasjonen for trafikken som kommer sydfra. Den må benytte en ny lokalvei. Trafikken nordfra vil kunne benytte avkjørselen som den er i dag, men må kjøre ut fra stasjonen via den nye lokalveien.

Foruten krav om erstatning for grunnavståelsen, krevet saksøkte for herredsretten erstatning for flytting av pumpene og ombygging av ekspedisjonslokalet. Kravet ble avvist av staten under henvisning til betingelser oppstilt av det offentlige i tillatelser for lagring av bensin og olje i nedgravde tanker på stasjonen. Herredsretten tilkjente erstatning i 2 alternativer. Etter alternativ I, som omfatter flytting av pumpeanlegget og ombygging av ekspedisjonslokalet m.v., ble erstatning tilkjent med til sammen kr 2648000,-. Etter alternativ II, som bare forutsatte flytting av dieselpumpen samt mindre bygningsmessige arbeider, ble erstatning tilkjent med kr 435000,-.

For lagmannsretten har staten erklært seg inneforstått med den tilkjente erstatning under alternativ I dersom staten ikke vinner frem med sitt syn om at midlertidighetserklæringene medfører at staten er uten erstatningsansvar for den type tap som her kreves erstattet. Statoil Norge A/S har på sin side erklært seg inneforstått med at dersom staten vinner frem med sitt syn, er det bare den fastsatte grunnerstatning man har krav på.

Norsk Brændelsolje fikk 14. mai 1923 departementets tillatelse til å lagre inntil 3000 l bensin hos S. Mjelva, Dombås. Tillatelsen gjaldt "inntil videre". Fra betingelsene nevnes:

1. Anlegget skal utføres efter den i andragendet med bilag gitte beskrivelse, av øvete montører og under ledelse av det firma, som leverer anlegget.

Vedkommende firma er ansvarlig for monteringen.

Ingen del av anlegget må komme offentlig vei nærmere enn 5 meter. .....

5. Anlegget kan forlanges fjernet hvis reglementet ikke følges eller hvis lagringen på grunn av forandrede lokale forhold efter ildsfarlighetsinspektørens mening ikke lenger ansees å være betryggende og enn videre hvis det fremtidig skulde vise seg at anlegget som følge av utilstrekkelig holdeplass for ventende biler virker generende for ferdslen på veien.

I brev av 13. september 1932 til Norsk Brændselolje A/S fra statens inspektør for ildsfarlige stoffer ble tillatelse gitt til "Flytning innen samme eiendom av det under den 14-5-1923 tilladte besintankanlegg hos S. Mjelva, Dombås, gnr. 7 bnr. 13, Dovre, Oppland fylke". Fra brevet hitsettes: Forutsetningen er at de under den 14-5-1923 fastsatte betingelser fremdeles blir fulgt. Derhos har Oppland Fylkes

Veivesen forutsatt at pumpen blir anbragt 7 meter fra Romsdalsveien og at der efter innhentet tilladelse utføres forskriftsmessige avkjørsler eller lignende.

I 1957 fikk Norsk Brændelsolje A/S Kommunal- og arbeidsdepartementets tillatelse til å lagre 18000 l bensin, 6000 l diesel og 6000 l fyringsolje i nedgravde tanker på eiendommen. Følgende vilkår er inntatt på foranledning av vegsjefen:

a) Tillatelsen gis inntil videre og anlegget skal etter forlangende av vegvesenet endres eller fjernes om trafikkforholdene eller vegens utvidelse eller ombygning gjør det nødvendig.

b) Ingen del av anlegget over terreng må komme vegkant nærmere enn 7,5 m.

c) Stikkingen av anlegget skal være godkjent av vegvesenet før arbeidet settes igang.

d) For ny avkjørsel til stasjonen med bygninger må det sendes spesiell søknad til vegvesenet. Det blir ikke gitt tillatelse til avkjørsel slik at det kan rygges direkte ut på riksveg fra garasje m.v.

Av tillatelsen fremgår det at lagringstillatelsene av 14. mai 1923 og 13. september 1932 ble trukket tilbake i forbindelse med den nye lagringstillatelsen.

I 1959 søkte og fikk Norsk Brændselolje A/S tillatelse til å legge to avkjørsler fra riksvei 185. I den forbindelse er det tinglyst erklæring datert 10. september 1959 hvorfra hitsettes: ....

4. Mulig ulempe for avkjørslen ved vegvesenets vedlikeholds- eller utbedringsarbeider er vegvesenet uvedkommende. ....

6. Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørslen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby - eventuelt flytte den til anvist sted. Hvis vegbanen som følge av utbedringsarbeider blir hevet eller senket må han selv ordne med den nødvendige tilkopling til vegbanen etter vegvesenets anvisning.

7. I forbindelse med avkjørslen må det ikke uten vegvesenets tillatelse bygges garasjer o.l. således at kjøretøyer ved rygging ut fra garasjen må rygge helt ut på riksvegen.

I 1959 ble det også søkt om utvidelse av lagringskapasiteten for bensin og om montering av nye pumper. Ingen av søknadene ble avgjort under henvisning til pågående arbeid med reguleringsplaner.

6. september 1962 meddelte Kommunal- og arbeidsdepartementet Norsk Brændselolje A/S tillatelse til lagring av ytterligere inntil 4 x 9000 l bensin i nedgravde tanker på eiendommen. I tillatelsen er inntatt følgende betingelser på foranledning av vegsjefen i Oppland:

a. Tillatelsen gis rent midlertidig og anlegget skal etter forlangende fra vegvesenet endres eller fjernes om trafikkforholdene eller vegens utvidelse eller omlegging gjør det nødvendig. ..... Bygningsrådet i Dombås godkjenner at det rent midlertidig blir oppsatt 2 nye bensinpumper, men blir det spørsmål om mere permanente anlegg må saken påny forelegges bygningsrådet.

Den 27. oktober 1972 ga Statens sprengstoffinspeksjon Norsk Brændelolje A/S tillatelse til lagring av ytterligere 9000 l bensin på eiendommen. I merknadsrubrikken er blant annet anført: Vegsjefen har i påtegning av 16. oktober 1972 satt følgende betingelser:

1. Tillatelsen gis inntil videre og anlegget skal etter forlangende fra vegvesenet endres eller fjernes for eierens regning om trafikkforholdene eller vegens utvidelse eller ombygging gjør det nødvendig. .......

I brev av 26. august 1974 til Dovre bygningsråd samtykker vegsjefen i at Norsk Brændselolje A/S får dispensasjon fra stadfestet reguleringsplan for oppføring av tak over stasjonens pumper. Det anføres i brevet: "Tidligere vilkår for avkjørselog lagringstillatelse må også gjelde for taket". 3. mars 1981 gir Statens sprengstoffinspeksjon Norsk Olje A/S tillatelse til å oppbevare 54000 l bensin, 6000 l parafin, 9000 l diesel og 6000 l fyringsolje på eiendommen. Det angis i tillatelsen at de tidligere tillatelser av 28. januar 57, 6. september 62 og 27. oktober 72 trekkes tilbake. Det fremgår at tillatelsen gjelder inntil videre. Det er vist til vegsjefens uttalelse av 5. august 1975 hvorav hitsettes: Tillatelsen gis inntil videre og anlegget skal etter forlangende fra vegvesenet endres eller fjernes for eierens regning om trafikkforholdene eller veiens utvidelse eller ombygging gjør det nødvendig. 31. mars 1987 ga Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern Norsk Olje A/S tillatelse til å oppbevare i alt 90000 l bensin, 6000 l parafin, 30000 l diesel, 4000 l fyringsolje og 1300 l spillolje. Det er angitt at tidligere tillatelse av 3. mars 1981 trekkes tilbake og at tillatelsen gjelder inntil videre. I denne tillatelsen er det ikke henvist til uttalelse fra vegsjefen.

Søknadene som danner grunnlaget for tillatelsene fra 1981 og 1987 ble ikke forelagt vegsjefen til uttalelse slik det tidligere var gjort. Årsaken skal angivelig være omlegging av rutinene ved saksbehandlingen i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Bensinstasjonen på takst nr. 13 har som bensinstasjoner flest beliggenhet tett inntil veien og har vært drevet i henhold til dispensasjoner/midlertidighetserklæringer. For lagring av bensin, diesel m.v. har det vært nødvendig å søke om dispensasjon/tillatelse fra ildsfarlighetsloven, nå lov om brannfarlige varer av 21. mai 1971. For avkjørsler og bygningsmessige anlegg har det vært nødvendig å søke om dispensasjon/ tillatelse fra byggegrensene etter vegloven og reguleringsplaner.

Helt siden 1924 har det vært forbudt å sette opp byggverk innenfor byggelinjen etter vegloven. Dette forbud har vært gjentatt i alle senere veglover og endringer i loven. Innenfor byggegrensene er det forbudt å føre opp bygninger uten tillatelse fra vegsjefen. Begrunnelsen for bestemmelsen er at veien og avkjørslen skaper muligheter for næringer som er avhengig av nærhet til vei og adkomst, men her ligger også begrensningen. Når behovet for veiomlegging melder seg, må disse som har høstet fordelene ved nærhet, selv bære inntektssvikten når fordelen blir redusert. Trafikkøkning, trafikksikkerhet og endret syn på avkjørsler tilsier at fordelene for slike næringer, typisk bensinstasjoner, må vike. Vegvesenet må i slike tilfelle ha adgang til omlegging av veien uten erstatningansvar.

Herredsretten har uriktig lagt til grunn at de midlertidighetserklæringer som har vært avgitt i forbindelse med drift og utvidelse av bensinstasjonen, ble opphevet ved branninspeksjonens vedtak 31. mars 1987.

Vegsjefens betingelser for lagringstillatelse har vært tatt inn i dispensasjonene helt siden 1962. Vegsjefens vedtak står på egne ben og kan ikke omgjøres eller trekkes tilbake av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Tillatelsene fra 1981 og 1987 er gitt etter at den nye saksbehandlingspraksis i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern ble innført. De gjelder etter sitt innhold "inntil videre". Statoil har derfor aldri kunnet påregne at anlegget skulle være annet enn midlertidig. Det følger av dommen i Rt-1962-256 at vegvesenet kan påberope seg sine tidligere betingelser for lagringstillatelsen.

I henhold til vegloven av 1964 er byggelinjen 30 meter fra veiens midtlinje og ifølge reguleringsplanen for Dombås fra 1970 er byggelinjen 20 meter. Det kreves dispensasjon for å etablere seg innenfor disse byggelinjer. Således gikk vegvesenet inn for at dispensasjon for bygging av tak over pumpene kunne gis under forutsetning av at tidligere vilkår/betingelser skulle gjelde. Tanker og pumpestendere er alle etablert etter 1970 hvor reguleringsplanen og vegloven byggelinjer gjelder. Herav følger at vegsjefen har hjemmel til å styre hvor ting skal legges og bygges på eiendommen. Vegsjefens vedtak etter 1964 har hjemmel i lov og står på egne ben. Vegvesenets vedtak i 1975 kan derfor ikke trekkes tilbake av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Det fremgår ikke av tillatelsen fra 1987 at vegvesenet har gitt tillatelse eller at uttalelse er avgitt. Anlegget det er gitt tillatelse for i 1987 må anses som et nytt teknisk anlegg som vegvesenet derfor ikke har godkjent.

Staten har nedlagt slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

Saksøkte, Statoil Norge A/S, har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet er at saksøkte skal ha full erstatning i henhold til grunnloven §105. Det kreves klar hjemmel dersom erstatning ikke skal tilkjennes. Eiendomsinngrepet i dette tilfelle medfører at pumpene må flyttes og stasjonen bygges om. Dette er således en direkte følge av eiendomsinngrepet.

Tillatelsen som Direktoratet for brann- og eksplosjonsfare ga i 1987 er en helt ny og komplett tillatelse for det anlegg som eksisterer i dag. Når tidligere tillatelser trekkes tilbake må også vilkårene i forbindelse med tidligere tillatelser være trukket tilbake. Disse kan ikke leve noe eget liv.

Gjenpart av tillatelsen i 1987 er sendt vegsjefen som burde reagert om man fortsatt ønsket at de tidligere stilte vilkår skulle gjelde.

De betingelser vegsjefen har oppstilt i forbindelse med tidligere søknad om lagringstillatelser, er bare anbefalinger og intet selvstendig vedtak. Dette fremgår tydelig av Oppland vegkontors påtegning til sprengstoffinspeksjonen av 16. oktober 1972.

Etter ildsfarlighetsloven er det bare Direktoratet for brann- og eksplosjonsfare eller bygningsmyndighetene (kommunen) som kan oppstille vilkår.

I 1987 hadde Direktoratet for brann- og eksplosjonsfare hjemmel til å trekke tilbake sine vedtak. Direktoratet kunne derfor også endre eller oppheve sine tidligere vedtak. Det fremgår av tillatelsen i 1987 at alle tidligere tillatelser ble trukket tilbake. Dette er et selvstendig vedtak. Private må kunne stole på vedtak som offentlige myndigheter gir.

Da søknaden som ligger til grunn for tillatelsen i 1987 ble inngitt, gikk man frem som tidligere. Det vil si man søkte utelukkende Direktoratet for brann- og eksplosjonsfare om tillatelse. Endringen i saksbehandlingspraksis fikk man ingen orientering om. Saksøkte hadde derfor ingen grunn til å kontakte vegsjefen direkte.

Tillatelsen fra 1987 er en fullstendig ny tillatelse, idet alle tanker og pumper den gang ble skiftet ut. I tillatelsen er det ikke oppstilt vilkår av noen art.

Det har vært drevet bensinstasjon på eiendommen i nærmere 70 år. Det er derfor klart urimelig å kreve at stasjonen skal flytte uten erstatning.

I det hele foreligger det så mange usikkerhetsmomenter og uklarheter om vegsjefen eller direktoratet hadde hjemmel til å stille vilkår og hva det i så fall er stilt vilkår om, at det ikke foreligger noen klar hjemmel til å fravike hovedregelen om full erstatning.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

1. Statoil Norge A/S tilkjennes erstatning slik herredsretten har fastsatt under alternativ I og som fremgår av herredsrettens rettsbok side 79-81.

2. Statoil Norge A/S tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsretten er kommet til at staten kan påberope seg midlertidighetserklæringene og skal bemerke:

Etter lagmannsrettens oppfatning er nærværende sak og saken som ble pådømt av Høyesterett og inntatt i Rt-1964-256 i det alt vesentlige paralelle. Hovedspørsmålet i denne sak som i dommen fra 1964 er tolkningen av gyldigheten av det forbehold som er tatt inn i lagringstillatelsene etter foranledning av Oppland vegkontor.

Forbeholdet er første gang tatt inn i tillatelsen fra 1957 og er siden gjentatt hver gang det er søkt om utvidelse av lagringskapasiteten frem til og med 1981.

Forbeholdet slik det er formulert er utvetydig og gir vegvesenet anledning til å kreve anlegget endret eller fjernet om trafikkholdene eller veiens utvidelser eller ombygging gjør det nødvendig. Det er veiutvidelsen som i dette tilfelle er det aktuelle alternativ.

Det fremgår av dommen i Rt-1964-256 at Høyesterett tidligere har tolket §17 annet ledd i ildsfarlighetsloven av 3. mai 1871 derhen at myndighetene ved avgjørelsen av om lagrinstillatelse skal meddeles, foruten til ildsfarlighet også skal ta hensyn til reguleringen og likeledes ta i betraktning andre almene hensyn som står i forbindelse med anlegg og drift av bensinstasjoner m.v., f.eks. trafikkhensyn.

Selv om tillatelsen i 1981 trekker tidligere tillatelser tilbake og tillatelsen fra 1987 trekker 1981-tillatelsen tilbake, er det naturlig å se utbyggingen av bensinstasjonen i sammenheng. Søknadene om utvidelse av lagringskapasiteten er fremmet i takt med utviklingen i biltrafikken. Selve bensinstasjonsanlegget har ligget praktisk talt på samme sted i hele perioden fra 1923. Tillatelsen fra 1987 såvel som tidligere tillatelser, er gitt "inntil videre". På tilsvarende måte som i dommen av 1964 er det naturlig at vegvesenet kan påberope seg forbeholdet som første gang ble inntatt i tillatelsen fra 1957.

Saksøkte har anført i likhet med herredsretten, at vegmyndighetene burde reagert da man fikk oversendt kopi av tillatelsen i 1987 uten at tidligere forbehold fra vegvesenet var inntatt som noen betingelse. Lagmannsretten er ikke enig i dette. I forbindelse med søknaden om lagringstillatelse, sendte Norsk Olje A/S brev til Statens vegvesen i Oppland datert 17. september 1986 hvor det bes om "å få en forhåndslovelse på skifting av tanker og økning av lagerkapasiteten". Brevet ble besvart 29.s.m. hvor det blant annet heter: "Søknaden om lagringstillatelse vil bli behandlet på vanlig måte når den foreligger og anbefalt gitt etter våre normalkrav."

Dette viser etter lagmannsrettens oppfatning at oljeselskapet var klar over nødvendigheten av dispensasjon fra vegmyndighetene. Svaret man fikk kan ikke etterlate noen tvil om at lagringstillatelsen ville være midlertidig og bli gitt på helt tilsvarende vilkår som hadde vært stilt siden 1957. Det er uklart hvorfor vegmyndighetene ikke har fattet et formelt vedtak, men dette anses å være uten betydning når forvarsel er gitt. Saksøktes krav om erstatning for tap i næring tas således ikke til følge. Det er bare dette som er aktuelt, idet lagmannsretten ikke finner at eiendomsinngrepet gjør flytting av pumpene og ombygging av stasjonsbygningen nødvendig. Eiendomsinngrepet innskrenker anvendeligheten av pumpene, idet de etter inngrepet bare kan benyttes fra en side og ikke som tidliger fra begge sider. Det er således pumpekapasiteten som innskrenkes og dermed bensinstasjonens inntektspotensiale.

Statoil Norge A/S har etter dette bare krav på erstatning for grunnavståelsen som ikke omfattes av overskjønnsbegjæringen og som dermed er rettskraftig avgjort.

Saksomkostninger:

Saksøkeren har begjært overskjønnet og de saksøkte skal derfor tilkjennes saksomkostninger, jfr. skjønnsloven §54.

Advokat Gresseth har innsendt omkostningsoppgave på kr 28449,- hvorav salær utgjør kr 25000,-. Saksøkeren har ikke hatt bemerkninger til oppgaven og lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen. Saksøkeren vil bli pålagt å dekke behandlingsgebyr og utgiftene til skjønnsmennene. Disse utgifter holdes derfor utenfor erstatningsbeløpet som etter dette blir fastsatt til kr 28449,-.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning :

1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland betaler erstatning som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland betaler til Statoil Norge A/S saksomkostninger med 28449 - tjueåttetusenfirehundreogførtini- kroner innen 2 -to- uker fra overskjønnets forkynnelse. I tillegg betaler staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene.

Dag Stousland Ole Kristian Lundby Jarle Bye Ådne Haraldseth Egil Nørstebø

Bekreftes for førstelagmannen:

kjennelse :

Partene har under inkaminasjonen begjært takst nr. 10, Dombås Samvirkelag, utsatt i påvente av forliksforhandlinger. I felles prosesskrift av 9. og 11. mars 1992 er saken begjært hevet som forlikt. Begjæringen tas til følge.

Slutning:

Overskjønnet heves for så vidt angår takst nr. 10.