LE-1991-2255
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-13 |
| Publisert: | LE-1991-02255 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-1164 A/63/1170A Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02255 A/ 91-02256 A - Høyesterett HR-1995-00001 A. Lagmannsrettens dom stadfestet. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Forsvarsdepartementet. (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Jan Fougner.) Motpart: Arne Buskerud. Kjell Åge Hansen. Kjell Erik Lier. (Prosessfullmektig: Advokat Einar Stueland). - Ankesak nr 91-02256 A Motpart: Bjørn Pettersen. Kristian Kaastad. Anna Tofastrud. Geir Nitteberg. Rita Sollie. Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann. 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. 3. Ekstraord. lagdommer Knut Beverfelt |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §51, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180 |
Dom:
Saken gjelder krav om etterbetaling av lønn fra arbeidstakere ved Luftforsvarets Forsyningskommando (heretter kalt LFK) på Kjeller, Skedsmo kommune.
Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier, medlemmer av Fellesforbundet, som er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (heretter kalt LO), reiste ved stevning av 6 november 1989 søksmål ved Oslo byrett mot Staten v/ Forsvarsdepartementet (heretter kalt FD) med følgende påstand:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Arne Buskerud kr 13 547,80 med tillegg av 18 % morarenter og 9,9 % feriepenger, samt sakens omkostninger.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Kjell Åge Hansen kr 13 025,60 med tillegg av 18 % morarenter og 9,9 % feriepenger, samt sakens omkostninger.
3. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Kjell Erik Lier kr 12 910,80 med tillegg av 18 % morarenter og 9,9 % feriepenger, samt sakens omkostninger.
Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg Bakken og Rita Solli, medlemmer av Forsvarets Sivile Tjenestemenns Landsforbund (heretter kalt FSTL), som er tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Seksjon Stat (heretter kalt YS-S) reiste tilsvarende søksmål ved stevning av 12 desember 1989. Sakene ble forenet til felles forhandling og avgjørelse. Oslo byrett avsa 2 juli 1991 dom med slik slutning: I sak nr 1:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud kr 13 547, 80 - trettentusenfemhundreogførtisyv 80/100 - med 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp og 18% morarenter av feriepengene fra 1. juli 1988.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kjell Åge Hansen kr 13 025,60 - trettentusenogtyvefem 60/100 - med 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp og 18% morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.
3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kjell Erik
Lier kr 12 910,80 - tolvtusennihundreogti 80/100 - med 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp og 18% morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.
4. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier saksomkostninger med kr 47 520 - førtisyvtusenfemhundreogtyve.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
I sak nr 2:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen kr 18 499 - attentusenfirehundreognittini - med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kristian Kaastad kr 19 262,50 - nittentusentohundreogsekstito 50/100 - med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Anna Tofastrud kr 3 226 - tretusentohundreogtyveseks - med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
4. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Geir Nitteberg Bakken kr 15 460,50 - femtentusenfirehundreogseksti 50/100 - med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
5. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Rita Sollie kr 15 818 - femtentusenåttehundreogatten - med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9% feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.
6. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg Bakken og Rita Sollie saksomkostninger med kr 47 520 - førtisyvtusenfemhundreogtyve.
7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommene er i rett tid anket av Staten. Saksøkerne har tatt til motmæle. De to saker er også for lagmannsretten forenet til felles forhandling og avgjørelse. Ankeforhandling ble holdt 29 oktober 1992. For Staten v/FD møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Jan Fougner. I sak nr 2255 møtte samtlige ankemotparter, i sak nr 2256 Bjørn Pettersen og Kristian Kaastad. Kjell Åge Hansen ga forklaring. Et vitne ble avhørt, nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står nå i en annen stilling enn for byretten, idet partene har avgrenset sine anførsler. ***
Bakgrunnen for tvisten er den såkalte "arbeidstidsforkortelse" som ble avtalt mellom partene i privat og offentlig sektor i forbindelse med lønnsoppgjøret 1 april 1986. Arbeidstiden skulle i henhold til denne avtale forkortes med 2,5 timer ukentlig fra 1 januar 1987, men spisepausen skulle da ikke lenger inkluderes i arbeidstiden.
I avtaleverket som ble utformet i forbindelse med denne reform, inngikk "Rammeavtale" for Forsvaret.
Verkstedsoverenskomsten for Forsvaret av 1986 (inngått mellom FD og LO) har ved §7 en protokolltilførsel med denne ordlyd: Det gjennomføres nedsettelse i arbeidstiden fra 1 januar 1987 i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for de arbeidstidsreduksjoner som er avtalt i privat sektor. Den praktiske gjennomføringen av arbeidstidsreduksjonen avtales i den enkelte virksomhet. Med virksomhet forstås i denne forbindelse hele Forsvaret, jfr protokoll fra forhandlingsmøte i Forsvarsdepartementet den 13. og 16. januar 1978 om hvile/spisepauser i Forsvaret. Med utgangspunkt i denne protokollen vil Forsvarsdepartementet innkalle de berørte organisasjoner til forhandlinger om gjennomføring av ovennevnte arbeidstidsreduksjon.
Hovedtariffavtalen mellom Staten på den ene side og Statstjenestemannskartellet/YS-S på den annen, inneholdt i avsnitt VI, Særlige lønnstiltak m.v., pkt D, Arbeidstiden bl a denne bestemmelse (underpkt D.a.1): Det gjennomføres nedsettelse i arbeidstiden fra 1. januar 1987 i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for de arbeidstidsreduksjoner som er avtalt i privat sektor.
Den praktiske gjennomføringen av arbeidstidsreduksjonen avtales i den enkelte virksomhet.
En rammeavtale om den praktiske gjennomføring i Forsvaret ble inngått etter forhandlinger mellom departementet og organisasjonene i Forsvaret i møter 1, 15 og 18 desember 1987. Avtalen inneholder bestemmelser om ukentlig arbeidstid, hvileog spisepauser, gjennomføring ved den enkelte administrative enhet og iverksetting.
Ved brev av 18 januar 1988 fra verkstedsseksjonens personellorganisasjoner, herunder Kjeller Jern og Metall og FSTL, ble krevet forhandlingsmøte "med utgangspunkt i AMLs §51, 1 avsnitt". I brevet uttales videre: Vi viser til skriv fra Arbeidstilsynet 1. dist. datert 13. november 87 med varsel om pålegg og 11. desember 87 med pålegg om utbedring av V-seksj. spiserom og mener at det med dette er fastslått at LFK ikke har, eller har hatt tilfredsstillende spiserom å tilby seksjonens ansatte. Som en konsekvens av dette tillater vi oss å fremsette følgende krav:
1. Da spisepausen pr.1. januar 87 ble fastlagt som ubetalt fritid uten at tilfredsstillende spiserom ble stilt til rådighet, må det fra samme dato etterbetales for en halv times merarbeid pr.dag pr.ansatt.
2. Spisepausen regnes som arbeidstid og arbeidstiden forkortes med 30 min.pr.dag fra 1. februar 1988 og frem til tilfredsstillende spiserom blir stilt til rådighet.
Etter et foreløpig møte 29 januar 1988 ble det ved forhandlinger 23 og 29 februar, 2 og 4 mars 1988 vedtatt en "prinsippprotokoll" i forbindelse med midlertidig arbeidstidsforkortelse fra og med 9 mars 1988:
1. Partene er enige om at spiseromskapasitet og standard ved LFK ikke er tilfredsstillende.
2. Sjef LFK kan ikke imøtekomme kravet om kompensasjon for perioden 1 januar 1987 - 31 januar 1988.
3. Det er enighet om at spisesalen i hall IV legges ned og at det i stedet etableres midlertidige spiserom i containerhus inntil en tidsmessig kantine er bygget.
4. Arbeidstiden skal være 37 1/2 timer pr uke fom 9 mars 1988 og inntil tilfredsstillende spiserom er tilgjengelig. Spisepausen skal effektivt være 20 min og inngå som en del av arbeidstiden.
5. Fra det tidspunkt tilfredsstillende spiserom er etablert skal arbeidstiden være 37 1/2 timer effektiv tid pr uke. ...
Organisasjonene gjorde følgende protokolltilførsel: Foreningene viser til krav om etterbetaling for tidsrommet 1 januar 1987 - 31 januar 1988 og påpeker at dette også omfatter krav om overtidsberegning.
Prinsipielt mener man at dette også skulle gjøres gjeldende for tidsrommet 1 februar - 8 mars 1988. Imidlertid er man i den foreliggende situasjon enig om en omforenet kompensasjon som anført i protokollens pkt 7.
Foreningene er innstilt på å arbeide videre med spørsmålet om kompensasjon for en 1/2 time pr dag i tiden 1 januar 1987 - 31 januar 1988 og forutsetter at det settes opp egen protokoll om dette.
Endelig avslag på organisasjonenes krav av 18 januar 1988 ble meddelt i møte 27 mai og brev fra FD 1 juni 1988.
Staten har godtatt at endelig dom i sakene også skal få virkning for øvrige ansatte ved LFK som er i samme stilling, uavhengig av foreldelsesfristen.
Staten v/Forsvarsdepartementet har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Etterbetaling av lønn kan etter arbeidsrettens praksis ikke kreves for tidsrom forut for fremsettelse av kravet. Krav er her fremsatt 18 januar 1988. Statens etterbetaling fra 12 desember 1987 er skjedd frivillig.
Spørsmålet om betalingsplikt for overtid som oppstår ved at spisepausen inkluderes, er regulert i Rammeavtalen. Spisepausen ble inkludert i arbeidstiden ved arbeidstilsynets pålegg om utbedring 11 desember 1987, jf rammeavtalens pkt V, annet avsnitt, som lyder: I de tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal hvile-/spisepausen anses som en del av arbeidstiden (jfr AML §51). Ved uenighet om spiserommet er tilfredsstillende eller ikke avgjøres saken av det lokale arbeidstilsyn. Saken kan ankes til Direktoratet for arbeidstilsynet. Anke fra den administrative enhet sendes gjennom FO etter at den er forelagt organisasjonene.
Ved denne bestemmelse var prosedyren for vurdering av spiserommenes kvalitet fastlagt. Først etter gjennomført prosedyre kunne i tilfelle spisepausen bli å anse inkludert og eventuell betalingsplikt oppstå. Det var nødvendig å se nærmere på spiserommene og de krav arbeidsmiljøloven stiller. Vurderingen måtte avhenge av skjønn og standarder. Arbeidstakerne var i juni 1987 ikke entydig innstilt på å få bedre spiserom, det var også interesse for en reell arbeidstidsreduksjon, og spisepausen måtte da i tilfelle fortsatt inkluderes i arbeidstiden. Ikke før 5 oktober 1987 ga organisasjonene uttrykk for en klar oppfatning av et konkret spiserom, og først i desember kom det pålegg fra Arbeidstilsynet. Det er ikke inntatt noen bestemmelse om etterbetaling i Rammeavtalen. Ordlyden viser at avtalen var rettet fremover.
Bestemmelsen om iverksetting av Rammeavtalen, pkt IX, gjelder selve arbeidstidsforkortelsen og enkelte andre forhold.
Subsidiært anføres at slik overtid tidligst kan regnes fra 5 oktober 1987, da organisasjonene i en protokoll for første gang gjorde gjeldende at et av spiserommene, kantinen i "Sjefsbygget", var for lite: Siden forrige møte har medlemmene fått tilsendt analyserapporten av spiseromskapasiteten i V-seksjonen til gjennomsyn, og utvalget legger de konklusjonene som fremkommer i denne analysen også gjeldende for vårt utvalgs vurderinger. Kapt. Næss har foretatt måling i kantina, sjefsbygget, vedr. luftinntaket. Målingen viste 6,4 skiftninger pr time, som tilfredsstiller kravet til utluftninger. Målinger som er foretatt viser at kantina er 102 må, da er det ikke tatt hensyn til areal for blomster/bord/stoler/ disk-plass. Dette skulle tilsi at det må bli 5 bordsetninger, da det sokner ca 550 personer til kantina i sjefsbygget. Konklusjon: kantinen har for liten kapasitet, og vi er kjent med at det anses lite akseptabelt med 5 bordsetninger til lunsj hver dag.
Atter subsidiært anføres at retten iallfall ikke oppsto før organisasjonene tok opp spørsmålet om å avklare hvorvidt LFKs spiserom tilfredsstilte arbeidsmiljøloven krav.
Staten v/ FD har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt:
Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Subsidiært:
Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale ankemotpartene tarifflønn etter dagjeldende satser med tillegg av 9,9% feriepenger og 18% morarenter for spisepauser avviklet ved LFK i perioden 5/10 - 11/1287.
3. Atter subsidiært:
Samme som 2, men for perioden 9/6 - 11/12-87.
4. I alle tilfelle:
Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Arne Buskerud m fl har i hovedsak anført:
Arbeidstakerne i saken tilkommer for tidsrommet 1 januar - 11 desember 1987 lønn for 40 timers uke. Da spiserommene ikke tilfredsstilte arbeidsmiljøloven krav, skal 2 timer og 30 minutter ukentlig lønnes som overtid, idet spisepausen må inkluderes i arbeidstiden.
Rammeavtalen regulerer i seg selv ikke spørsmålet om betalingsplikt. Reglene om overtid, herunder overtidsbetaling, finnes i overordnet avtaleverk. Fortolkninger av Rammeavtalen må ligge innenfor det som er bestemt i dette avtaleverk når ikke hovedavtalepartene har samtykket i andre ordninger.
Rammeavtalen bestemmer i samsvar med arbeidsmiljøloven §51 at spisepausen er å anse som arbeidstid når spiserommene ikke tilfredsstiller arbeidsmiljøloven krav, jf pkt III i avtalen: Prinsippet om at spisepausen skal komme i tillegg til arbeidstiden skal fravikes når forholdene er slik at spisepausen ifølge Arbeidsmiljøloven (§51) skal regnes med i arbeidstiden. I følgende tilfeller skal hvile-/spisepausen inngå i arbeidstiden: - når arbeidstakeren på grunn av virksomhetens art ikke kan forlate arbeidsstedet (§51 nr 1), dvs når arbeidstakeren må stå til arbeidsgiverens disposisjon i pausen. - hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom (§51 nr 1).
Blir ikke partene på arbeidsplassen enige, skal Arbeidstilsynet etter avtalen avgjøre om kravene er tilfredsstilt. Spiserommet i "Sjefsbygget" ble i møte 5 oktober 1987 betegnet som utilfredsstillende, og Arbeidstilsynet fastslo 11 desember 1987 at spiserommet i verkstedsseksjonen ikke tilfredsstilte kravene. Rommene hadde ikke undergått forandringer siden 1 januar 1987.
Iverksettingsbestemmelsen er inntatt i Rammeavtalens pkt IX: Denne rammeavtale iverksettes med virkning fra 1 januar 1987.
Denne bestemmelse må gjelde også spiserommenes betydning for arbeidstiden. Hadde departementet ment å ta forbehold mot etterbetalingsplikt, måtte dette vært medtatt i avtalen. Staten har trenert iverksettingen av arbeidstidsforkortelsen og kan ikke påberope seg passivitetsvirkninger.
Etterbetaling av individuelle krav fremsatt ved de ordinære domstoler er ikke undergitt samme tidsbegrensning som krav reist av organisasjoner for arbeidsretten.
Bjørn Pettersen m fl har i hovedsak sluttet seg til Buskeruds anførsler og viser til at Staten har akseptert likestilling av de arbeidstakere som har spiserom i "Sjefsbygget", selv om det her ikke foreligger pålegg fra Arbeidstilsynet.
Buskerud m fl og Pettersen m fl har nedlagt slik felles påstand:
1. I sak nr 1: Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier tarifflønn inklusive overtid, etter dagjeldende satser for spisepauser avviklet ved LFK i perioden 1. januar 87 til 11. desember 1987, med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 11. desember 1987, med tillegg av 9,9% feriepenger og 18% morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988. I sak nr 2: Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg og Rita Sollie tarifflønn inklusive overtid, etter dagjeldende satser for spisepauser avviklet ved LFK i perioden 1. januar 1987 til 11. desember 1987, med tillegg av 18% morarenter p.a. fra 11. desember 1987, med tillegg av 9,9 % feriepenger og 18% morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Retten legger til grunn at bestemmelser om lønnsplikt og overtidsberegning er inntatt i hovedavtalene. I Rammeavtalen ble det for Forsvaret ved henvisning til arbeidsmiljøloven truffet bestemmelse om at spisepause i lokale som ikke tilfredsstiller arbeidsmiljøloven krav, skal anses inkludert i arbeidstiden, jf pkt V, 2. avsnitt.
Retten legger til grunn at spiserommene ved LFK i tidsrommet 1 januar - 11 desember 1987 ikke tilfredsstilte arbeidsmiljøloven krav. Det legges videre til grunn at samlet arbeidstid for arbeidstakerne her i saken inkludert spisepause i dette tidsrom utgjorde 40 timer ukentlig, d v 2,5 timer utover den nye arbeidstid.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at arbeidstakerne på dette grunnlag kan kreve overtidsbetaling for spisepausen. Avgjørende for retten er at Rammeavtalen må anses å regulere også den side av gjennomførings-forhandlingene som gjelder eventuell beregning av overtid og derav følgende lønnsplikt.
I hovedtariffavtalene for staten ble det bestemt at det i den enkelte virksomhet skulle forhandles om gjennomføringen av arbeidstidsnedsettelsen. Første skritt i denne forhandlingsprosedyre var i Forsvaret inngåelsen av Rammeavtalen. Det er i denne avtale, pkt V, 2. avsnitt, bestemt at det lokale arbeidstilsyn - dersom partene på stedet ikke blir enige - med bindende virkning avgjør hvorvidt spiserommene er tilfredsstillende. Retten legger imidlertid til grunn at den lokale arbeidsgiver, med hjemmel i Rammeavtalen og uten å komme i konflikt med overordnede avtaler, måtte kunne møte spiseromspålegg og krav om inkludert spisepause med krav om midlertidig tilleggsreduksjon av arbeidstiden. Dette kunne være aktuelt dersom arbeidsgiveren ikke fant det formålstjenlig eller var i stand til over natten å foreta nødvendig utbedring av spiserommene. Det var en slik avtale som faktisk - etter krav fra organisasjonene 18 januar 1988 - ble inngått med virkning fra 9 mars 1988.
Arbeidstakerne i nærværende sak ville, i likhet med store grupper ansatte i Forsvaret ellers, ikke kunne oppnå noen reell forkortelse av sin tilstedeværelse på arbeidsplassen uten at spisepausen fortsatt ble ansett inkludert i arbeidstiden. De hadde fra før 40 timers arbeidsuke inklusiv spisepause og ville nå få 37,5 timer pluss 2,5 timers fritid innenfor arbeidstiden. Retten legger til grunn at organisasjonene på dette punkt så sent som i juni 1987 skapte uklarhet. Arbeidsgiveren må for sin del antas å ha vært klar over at utbedring av spiserom ville kunne medføre betydelige kostnader. Det var derfor ved Rammeavtalens inngåelse ikke gitt at utilfredsstillende spiserom straks skulle utbedres. Retten legger til grunn at partene hadde en felles interesse i å vurdere spiserommene, for deretter å treffe et valg mellom utbedring, overtidsbetaling eller midlertidig, lokalt nedsatt arbeidstid med gjeninnføring av inkludert spisepause.
Partene i Rammeavtalen var ved inngåelse kjent med at drøftinger om spisepausene hadde pågått i lengre tid. For Statens forhandlere, som for organisasjonene, var det klart at en eventuell tilbakevirkende overtidsberegning ville medføre betydelige utgifter. Det er på det rene at Statens forhandlere ikke hadde fullmakt til å forplikte staten på dette punkt, og det foreligger ikke opplysninger om at organisasjonene hadde grunnlag for å forutsette slike fullmakter hos motparten.
Retten finner også at organisasjonene, om de hadde ment å betinge seg etterbetaling, burde ha gjort dette klart under arbeidet med Rammeavtalen. Staten kunne da langt tidligere ha valgt den løsning som ble valgt i mars-avtalen, å inkludere spisepausen i ytterligere nedsatt arbeidstid for å få tid til budsjettmessig innpassing av spiseromsutbedringene.
Det er anført av ankemotpartene at Rammeavtalen må tolkes innenfor de rammer som er fastlagt i overordnet avtaleverk, slik at regelverket om lønnsplikten respekteres. Retten antar for sin del at Rammeavtalen med hensyn til spisepauser i gjennomføringsfasen hjemler unntak fra de generelle lønnspliktbestemmelser, og at det her foreligger nødvendig samtykke fra de overordnede avtaleparter.
Staten har anført at krav om etterbetaling etter arbeidsrettens praksis først gis virkning fra kravets fremsettelse og hevder at denne regel må gjelde også når organisasjonene velger å fremme saken for de vanlige domstoler.
Lagmannsretten tar ikke standpunkt til denne anførsel, idet Staten frivillig har dekket overtidsgodtgjørelse for tidsrommet 11 desember 1987 - 31 januar 1988, og retten som ovenfor anført er enig med Staten i at det ikke foreligger betalingsplikt for tiden før Arbeidstilsynets pålegg. Staten er imidlertid innforstått med at pålegget, som gjaldt verkstedsseksjonens spiserom, gis virkning for samtlige spiserom i saken. Retten kan ikke se at organisasjonenes konklusjon om spiserommet i "Sjefsbygget" 5 oktober 1987 utløste noen betalingsplikt for spesielle grupper arbeidstakere.
Staten v/ Forsvarsdepartementet blir etter dette å frifinne i begge saker.
Anken har ført frem. Staten v/Forsvarsdepartementet bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd tilkjennes dekning av sine omkostninger for lagmannsrett. Saksomkostninger for byrett er ikke påstått. Advokat Fougner har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 19200, i sin helhet salær. Oppgaven legges til grunn. Beløpet fordeles skjønnsmessig likt på de to saker. Partene hefter solidarisk, jf tvistemålsloven §178 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I ankesak 91-2255 A:
1. Staten v/ Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier en for alle og alle for en til Staten v/ Forsvarsdepartementet 9600 -nitusensekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
I ankesak 91-02256 A:
1. Staten v/ Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg og Rita Sollie en for alle og alle for en til Staten v/ Forsvarsdepartementet 9600 -nitusensekshundrekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.