LE-1991-2452

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-07-30
Publisert:	LE-1991-02452
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 1840/90-24 (90A-01135/63) (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02452 A. HR-1992-00330 (Anken nektet fremmet til Høyesterett).
Parter:	Ankende part: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo) Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Øiestad, Oslo)
Forfatter:	1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraord. lagdommer Sverre Bjørnsen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Foreldelsesloven (1979) §9

Dom:

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkuhell.

A, født xx.xx.1962, syklet inn i en parkert buss i - - -bakken på - - i Oslo 8. oktober 1980. A ble påført varige skader, idet han er erklært 50% medisinsk invalid og nå 100% ervervsmessig ufør.

Ved stevning 20. juni 1990 til Oslo byrett reiste A sak mot 1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig og mot 2. Trafikkforsikringsforeningen. Han la ned påstand om fastsettelsesdom på at saksøkte nr. 1, subsidiært saksøkte nr. 2, er erstatningsansvarlig for personskaden, i medhold av bilansvarsloven.

Oslo byrett avsa dom 19. februar 1991 med slik domsslutning:

I forhold til saksøkte nr 1:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig kjennes erstatningsansvarlig for 50% av den personskade A ble påført 8. oktober 1980.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes for kravet på kr 10000.

3. I saksomkostninger betaler Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig til A kr 23000 - tyvetretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I forhold til saksøkte nr 2:

1. Trafikkforsikringsforeningen frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler A til Trafikkforsikringsforeningen kr 22000 - tyvetotusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Når det gjelder sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom, samt lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til gjenmæle, og har også inngitt aksessorisk motanke. Byrettens dom i forhold til saksøkte nr. 2, Trafikkforsikringsforeningen, er ikke påanket, og er således rettskraftig.

For lagmannsretten er partene enige om å utvide saken, slik at retten også skal ta stilling til utmålingen av en eventuell erstatning. Det kreves fullbyrdelsesdom på beløpet.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har lagt ned slik endelig påstand:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes.

2. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

3. A erstatter Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

A har lagt ned slik endelig påstand:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig betaler erstatning til A etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 3950000.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig erstatter As omkostninger til juridisk bistand forut for saksanlegget med kr 10000 pluss 18% rente fra stevning 20. juni 1990.

3. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig erstatter sakens omkostninger for byrett pluss renter, og omkostninger for lagmannsrett, herunder honorar til aktuar Hans Haugland for de beregninger og bistand han har gjort i saken.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 10., 11. og 12. juni 1992. A møtte og avga forklaring. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Even Sveen. Det ble avhørt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten foretok åstedsbefaring på ulykkesstedet. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Bussen sto lovlig parkert, og det er intet å bebreide sjåføren. Når kjøretøyet står stille og skaden ikke skyldes en feil ved kjøretøyet eller ved plasseringen eller behandlingen av den, kan ansvar ikke bygges på bilansvarsloven regler. Grunnvilkåret i loven §4 om at motorvogn "gjer" skade er i slike tilfeller ikke oppfylt. Det vises for så vidt til Nils Nygaard: Bilansvar (1990) side 95 flg.

Subsidiært må selskapets ansvar falle bort etter §7, på grunn av skadelidtes medvirkning. As sykling var her grov uaktsom. Han var kjent med at biler vanligvis sto parkert langs veien, og burde ha tatt det med i betraktning. Han må ha holdt en for høy hastighet etter forholdene og kan ikke ha sett seg for. På bussjåførens side var det ingen uaktsomhet. Tidligere parkeringsforbud gjaldt ikke lenger, jf. at skiltene ble tatt inn i 1974. Det forelå heller ingen overtredelse av trafikkreglenes §17, hverken av den generelle regel i §17 nr. 1 eller de spesielle i §17 nr. 4. Parkeringen var forsvarlig og lovlig både i forhold til kurven 40-50 meter før bussen og i forhold til avkjøringen til - - .

Syklister har etter rettspraksis et svakt vern i situasjoner som faller inn under bilansvarsloven §7 første ledd. Her står vi overfor en situasjon som omfattes av §7 annet ledd, hvor ansvar til og med kan falle bort der skadelidte kan "leggjast berre lite til last." Det må være sikker rett at ansvaret i saker som denne helt skal bortfalle.

Under en hver omstendighet er kravet foreldet. Treårsfristen i foreldelsesloven §9 nr. 1 løper i dette tilfellet senest fra spesialisterklæringen av 7. juli 1984. Den varige medisinske tilstand var da avklart, og dette må være avgjørende, jf. Rt-1992-64 (side 81). Det fremgår for øvrig av spesialisterklæringen at det ervervsmessige ble trukket fram. Samtlige tapsposter må rammes av foreldelse. Foreldelsesloven krav til kunnskap om "den ansvarlige" kan ikke medføre at kravet er fremmet i tide. Loven oppstiller en aktsomhets- og aktivitetsplikt med hensyn til å finne fram til den ansvarlige. Her ville A fått alle opplysninger dersom han hadde henvendt seg til Per Moen om forholdet. Etter omstendighetene ville det vært naturlig. A var i stand til å ivareta sine interesser selv, men i denne sammenheng må det også skje en identifikasjon med hans foreldre. Det forhold at A ikke kjente til Trafikkforsikringsforeningen og at dette fellestiltak er frifunnet på grunn av foreldelse, må også få konsekvenser i forhold til den ankende part.

Det reises innvending mot As tapsberegning. Med hensyn til tap i fremtidig erverv er det naturlig å ta utgangspunkt i et normalt lønnsnivå på ca kr 202000, jf. NHO's lønnsstatistikk. Det er for usikkert å legge til grunn at A ville blitt flymekaniker. Det medgis imidlertid at det må være korrekt å legge til grunn at A vil bli uføretrygdet livet ut. Når det gjelder kapitaliseringsrenten godtas 6%, men dette må også få konsekvenser for skatteulempen. Normalt regner man i forsikringsoppgjør med en skatteulempe på 30%, men sluttsummen rundes av slik at man alt i alt finner fram til en passende erstatning. Det vil her være naturlig å avrunde hele tapet til kr 1500000. Med det resultat A kommer fram til i sin tapsberegning, kommer han vesentlig bedre ut økonomisk pr. år enn det han ville ha gjort dersom skaden ikke hadde inntruffet.

Kravet på dekning av kr 10000 for juridisk bistand forut for saksanlegget må i tilfelle ses som en del av sakskostnadene etter tvistemålsloven kapittel 13.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Skaden omfattes av bilansvarsloven objektive ansvarsregel i §4. Det vises i den forbindelse til byrettens begrunnelse. Men selv om forsikringsselskapets syn om at det kreves "feilmoment" fra bussens eller sjåførens side skulle vinne fram, vil A ha krav på erstatning. Bussen sto parkert uheldig og farlig, og i strid med parkeringsforskriftene. Forskriften av 1972 om stoppforbudet gjaldt fortsatt i 1980. Det er for øvrig usikkert om forbud-skiltene ble tatt inn i 1974. Bussen sto videre i strid med trafikkreglenes §17 nr. 1 og nr. 4, både med hensyn til avstanden til kurven til - - bakken og i forhold til utkjøringen fra - - . Stedet er utenfor tettbygd strøk, jf. blant annet at det er 60 km/t som fartsgrense.

Skadelidte har ikke medvirket slik at erstatningen kan falle bort etter bilansvarsloven §7 annet ledd. Det var ingen vitner som så syklingen, og tvil om fakta bør komme A til gode. På ulykkestidspunktet var det relativt mørkt og det regnet, og bussen sto uten parkeringslys. Man måtte gjøre en særskilt manøvrering for å unngå sammenstøt. Det er ikke riktig og rimelig at en liten uoppmerksomhet skal ramme A. Her er så lite å legge til last at han bør få full erstatning, subsidiært avkortning etter rettens skjønn. Ved avkortningsspørsmålet må det videre tas i betraktning at A er uførepensjonist og vil få store økonomiske problemer i fremtiden. Også sett hen til den betydelige skaden A er påført, vil det være riktig med erstatningsansvar, jf. RG-1989-1068.

Kravet er ikke foreldet. Spørsmålet om skadelidte fikk eller burde skaffe seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, må avgjøres på grunnlag av As tilstand og forutsetninger. Det kan ikke skje identifikasjon med foreldrene. As intellektuelle nivå ble ikke påvirket av ulykken, men han har fått en form for psykisk sperring som gjør han i dårlig stand til å ordne papirer. Når det gjaldt et tilsvarende skadeerstatningsoppgjør i 1984, var det arbeidsgiveren som ordnet opp. A har gjort det som med rimelighet kan forlanges med hensyn til å skaffe seg kunnskap om hvem som eide bussen, og mer kan ikke kreves i forhold til foreldelsesreglene. Om han hadde utvist en større aktivitet, hadde det uansett ikke gitt resultater. Det vises i den forbindelse til foreldrenes forgjeves forsøk på å oppklare forholdet, med gjentatte kontakter med politiet. A hadde ikke politidokumentene, hvor det fremgikk at Per Moen visste om bussens identitet. Bussjåføren hadde for øvrig ikke meldt fra skriftlig om trafikkulykken til forsikringsselskapet, slik at det ville vært resultatløst for A å skrive til alle forsikringsselskaper. Det var ført når As advokat ble engasjert i 1988 at det lyktes å bringe på det rene hvem som var bussens eier. For øvrig vises til Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 82, men hensyn til hvilke krav som skal stilles til skadelidte i slike situasjoner.

A hadde videre ikke nødvendig kunnskap om "skaden" så tidlig som i 1984, slik ankemotparten hevder. Spesialisterklæringen konkluderte med 50% medisinsk invaliditet, men inneholdt ingen ervervsmessig vurdering. Det var ført ved rapportene av 6. mars og 20. juni 1988 fra Statens Markedsinstitutt at det fremkom rimelig klart at A kunne få ervervsmessige begrensninger. Kravet om erstatning for tap i fremtidig erverv kan ut fra dette ikke være foreldet. Det samme må også gjelde det lidte tap, jf. at A ikke visste hvem han skulle rette kravet mot.

Etter rettspraksis tolkes foreldelsesreglene liberalt i skadelidtes favør, jf. blant annet Rt-1992-64 (side 81) og Høyesteretts dom av 12. mai 1992 (lnr. 68B/1992, nr. 264/1990, Rt-1992-603). Denne praksis må også få konsekvenser for nærværende sak.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, bør det legges til grunn at A ville nådd et lønnsnivå over gjennomsnittet. Han hadde evner og vilje til å nå langt, og det er ikke urealistisk å tro at han ville blitt flytekniker. Kapitaliseringsrenten bør fastsettes til 6%, noe som heller ikke er omtvistet. Men når det gjelder skatteulempen, må det tas i betraktning en avkastning på 10% p.a., og at man skatter av hele dette beløp. En skatteulempe på 80% som aktuar Hans Haugland regner med, er da korrekt. Det kan ikke stilles krav om kjøp av livrente, eller boligkjøp. Dersom det oppstilles en forutsetning om boligkjøp må dette også tas med som en forutsetning uten skaden. Omkostningene til juridisk bistand til A forut for saksanlegget må erstattes i henhold til skadeserstatningsloven §3-1, jf. blant annet RG-1989-815 (828). Subsidiært må beløpet dekkes som del av saksomkostningene etter tvistemålsloven kapittel 13.

Lagmannsretten er kommet til at Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig må frifinnes, og skal bemerke:

Bilansvarsloven §4 fastslår hovedregelen om objektivt erstatningsansvar for motorvognens trafikkforsikringsselskap. De grunnvilkår som erstatningsretten for øvrig oppstiller med hensyn til årsakssammenheng, påregnelighet og adekvans vil også gjelde i erstatningssaker etter bilansvarsloven. Kravet til årsakssammenheng har fått uttrykk ved ordet "gjer" i loven §1 og §4. Men blant annet på bakgrunn av uttalelser i lovforarbeidene må årsaksbegrepet tolkes liberalt på bilansvarets område. Meningen har vært at trafikkskader/motorvognskader normalt skal omfattes av loven når motorvognen står sentralt i skadeforløpet. Lagmannsretten viser til Ot.prp. nr. 24 (1959-60) side 44 annen spalte der det i tilknytning til §4 om erstatningens grunnlag er bemerket:

For det annet vil det gjerne i større eller mindre grad bero på skadelidtes egen skyld når han blir skadd ved å komme borti et parkert motorkjøretøy, iallfall dersom skaden ikke skyldes noen feil, svikt eller uregelmessighet på kjøretøyets side. Det vil derfor i de fleste tilfelle være adgang til å sette en eventuell erstatning ned eller la den falle bort, jfr. utkastets §7 annet ledd. Dersom skaden utelukkende beror på skadelidtes egen skyld, og det ikke er noen feil eller svikt på motorkjøretøyets side, kan det trolig som hovedregel synes naturlig å la erstatningen falle helt bort, selv om skadelidte bare har utvist liten aktløyse. Dette vil det være full adgang til etter utkastets §7 annet ledd.

Lovmotivene forutsetter altså her at skadetilfeller hvor parkerte motorvogner er inne i bildet, faller inn under loven ansvarsregler også når det ikke foreligger noen svikt eller feil på motorvognens side. Det samme fremgår av proposisjonen side 29 første spalte. Lovmotivene er imidlertid ikke entydige.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke oppstilles noe krav om "feilkriterium" hos den parkerte motorvogn for at ansvar kan pålegges. Slik har da etter det opplyste heller ikke forsikringsselskapene praktisert reglene. Kjøretøyer parkert langs veikanten er en del av trafikkbildet, og de beste grunner taler for at skader som oppstår ved sammenstøt som her, omfattes av ansvarsreglene. Lagmannsretten viser for øvrig til byrettens begrunnelse, øverst på side 12 i dommen. Særlig på bakgrunn av den sentrale stilling som bussen hadde i skadeforløpet - sett i sammenheng med det som ovenfor er bemerket om lovmotivene - finner lagmannsretten at den skade A ble utsatt for ved sammenstøtet, må falle inn under den objektive ansvarsregel i loven §4. Det må gjelde uavhengig av om bussen var lovlig eller ulovlig parkert, og uavhengig av om plasseringen for øvrig kan sies å være forsvarlig. Disse momenter ville imidlertid være relevante når det skal avgjøres om avkortning skal skje etter bilansvarsloven §7.

Når skadelidte forsettlig eller uaktsomt har medvirket til skaden, bestemmer §7 første ledd at retten kan sette ned erstatningen eller la den helt falle bort, unntatt når skadelidte kan legges bare lite til last. Avgjørelsen skal rette seg etter adferden på hver side og forholdene ellers. Loven §7 annet ledd har en særregel for parkert motorvogn, når skaden ikke skjer når vogna starter eller stopper. Det er en slik situasjon vi står overfor i As sak. I slike tilfeller kan erstatningskravet reduseres eller bortfalle, også når skadelidte kan legges bare lite til last. I hovedsak svarer §7 annet ledd, sammenholdt med første ledd, til de alminnelige medvirkningsbestemmelser i skadeserstatningsloven §5-1.

Når det gjelder bussens plassering, la byretten til grunn at den sto i strid med forskrift om stoppforbud. Slik forskrift ble utferdighet av Oslo politikammer i 1972 og gjaldt i - - bakken, "på vestsiden, i hele dens lengde". For lagmannsretten er det opplyst at skiltene ble tatt inn 3. desember 1974. Dette fremgår av et internt dokument på politikammeret, som vitnet politibetjent Erik Ruud har funnet fram til. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke var noe forbud-skilt oppsatt i 1980, da ulykken fant sted. Dette støttes også av politirapporten av 27. november 1980 fra rekonstruksjonen av ulykken. Her er opplyst at bussen sto "lovlig parkert". Rapportskriveren, daværende politibetjent Sigmund Brenna forklarte for lagmannsretten at denne konklusjon bygget på undersøkelser som var foretatt under rekonstruksjonen, med hensyn til om det var satt opp forbudskilt på strekningen. Om parkeringsforskriften på formelt riktig måte ble opphevet i 1974, har det ikke lykkes å avklare. Dette kan imidlertid ikke være av betydning for saken. Hverken bussjåføren eller A kunne gå ut fra at det var noe forbud mot stopp eller parkering på den aktuelle strekning da ulykken skjedde. Lagmannsretten viser ellers til at forbudsforskriften av 1972 ikke var gitt ut fra en vurdering med hensyn til forsvarligheten av å stoppe eller parkere på grunn av veiens standard m.v., men ut fra behovet for å sikre kollektivtrafikken.

Blant annet på bakgrunn av det som kom fram ved åstedsbefaringen, legger lagmannsretten til grunn at det aktuelle området er tettbygd strøk. I henhold til trafikk-reglenes §17 nr. 4 - slik den lød i 1980 - var det "i alle tilfelle forbudt å stanse eller parkere" i tettbygd strøk nærmere enn 4 meter fra "veikryss, uoversiktlig kurve, på bakketopp eller på annet uoversiktlig sted". Bredden på veien er på stedet ca 11,6 meter, og bussen var ca 2,5 meter bred. Bussen må antas å ha stått parkert i veibanen inntil veikanten. Den nøyaktige avstand til nærmeste kurve ovenfor lar seg ikke stadfeste nøyaktig, men må antas å være noe over 40 meter. I As kjøreretning er det utforbakke. Det vises ellers til byrettens beskrivelse av forholdene på stedet. Lagmannsretten finner ikke at parkeringen var i strid med trafikkreglenes §17 nr. 4. Som det fremgår var avstanden til nærmeste kurve betydelig mer enn 4 meter, og parkeringsstedet kan for øvrig ikke betraktes som uoversiktlig. Det kan være noe uklart om avkjøringen til - - på motsatt side av veien (- - bakken) kan karakteriseres som et "veikryss" i trafikkreglenes forstand, og det er også uklart nærmere hvordan bussen sto parkert i forhold til avkjørselen. Men ut fra åstedsbefaringen legger lagmannsretten til grunn at det heller ikke på dette punkt skjedde noen ulovlig parkering. Parkeringen i forhold til avkjøringen til - - kan for øvrig ikke ses å ha skapt noen uoversiktlig situasjon for trafikken som kom nedover - - bakken.

Selv om parkeringen ikke var i strid med trafikkreglenes §17 nr. 4, kunne den rammes av den mer generelle regel i §17 nr. 1 første ledd. Her bestemmes at kjøretøy ikke må stanses eller parkeres "på slike steder eller på slik måte at det oppstår fare eller unødig voldes ulempe for ferdselen". Denne bestemmelse har sin selvstendige betydning også for parkering i forhold til kurver m.v. som nevnt i §17 nr. 4, jf. blant annet at nr. 4 ved uttrykket "i alle tilfelle" forutsettes å ikke være uttømmende. Særlig på bakgrunn av at det var 60 km/t som var fartsgrensen på stedet og at det er utforbakke, ville det vært uforsvarlig å parkere nær kurven, også utenfor 4 meters grensen. Men lagmannsretten er kommet til at parkeringen av bussen såvidt langt fra kurven som her - sett i sammenheng med forholdene ellers på stedet - må karakteriseres som forsvarlig og ikke i strid med trafikkreglene. Det kan ikke være noe å utsette på sjåførens adferd med hensyn til plasseringen av bussen. I den forbindelse vises også til politiets beslutning om å henlegge forholdet som straffesak.

Det dominerende forhold ved ulykken er As opptreden, som lagmannsretten finner må karakteriseres som grovt uaktsom. Syklister må - som andre veifarende - være aktpågivende og opptre med varsomhet i trafikken. A var kjent på stedet, og må ha kjent til at kjøretøyer vanligvis sto parkert langs veien. Det var veibelysning, og det skulle ikke særlig oppmerksomhet til for å få øye på bussen. At det var utforbakke burde ha gitt grunn for særlig varsomhet fra syklistens side. Det regnet på ulykkestidspunktet, og værforholdene burde tilsi ekstra varsomhet. A syklet med en type "racersykkel", og styrets utforming (bukkehornstyre) gjorde at man normalt sitter foroverbøyd. A kan neppe ha løftet blikket etter kurven, med den konsekvens at han kjørte inn i bussen. Denne medvirkning fra skadelidte er grov og dominerende i bildet, og sett i sammenheng med adferden på skadevoldersiden og forholdene ellers, finner lagmannsretten at erstatningskravet helt må falle bort, jf. bilansvarsloven §7 første og annet ledd.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig må etter dette bli å frifinne. Dette må også gjelde for så vidt angår kravet til juridisk bistand forut for saksanlegget, jf. punkt 2 i As påstand. Medvirkningsregelen bør gis samme virkning for dette krav som for erstatningskravet for øvrig. Dette innebærer at punkt 2 i byrettens dom i forholdet mellom A og den ankende part blir å stadfeste.

Etter dette finner lagmannsretten ikke foranledning til å gå inn på foreldelsesspørsmålet eller tapets omfang.

Anken fra forsikringsselskapet har ført fram, og saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Lagmannsretten finner etter omstendighetene at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter, jf. unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Saken har reist tildels tvilsomme spørsmål, som det var grunn for A til å se rettens avgjørelse på. Dessuten vises til at faktum med hensyn til stoppforbudet først ble nærmere avklart under lagmannsrettens behandling.

Motanken fra A har ikke ført fram. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skulle A da erstattet forsikringsselskapet omkostningene ved denne del av saken. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at motanken har vært forbundet med noe merarbeid, og saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes.

2. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.