LE-1991-2514
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-24 |
| Publisert: | LE-1991-02514 |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Valg av prosessformer |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-06546 A/20 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02514 K. HR-1992-00171 (Kjæremålet forkastet). |
| Parter: | Den kjærende part: Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver, Oslo). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Torolv Groseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61A, §61B, Tjenestemannsloven (1983) §12, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §61, §66, §10, §15, §19 |
Saken gjelder spørsmålet om en tvist i arbeidsforhold skal behandles etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
A har arbeidet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet, siden 1962. I 1983 ble hun tilsatt som byråsjef i privatskolekontoret ved skoleavdelingen. Denne stillingen hadde hun inntil høsten 1990. Foruten byråsjefen, arbeidet det på den tiden 3 saksbehandlere ved privatskolekontoret.
I de siste par år frem til høsten 1990 fremkom det flere henvendelser fra andre ansatte angående arbeidsmiljøet i privatskolekontoret. Bl.a. ble det hevdet at As oppførsel var preget av ustabilitet, ubalanserte utbrudd og manglende konsekvens som påvirket arbeidsmiljøet, den faglige ledelse og det daglige arbeid i kontoret. På denne bakgrunn ble nedsatt en særskilt gruppe som vurderte forholdene, og det ble avholdt et møte med A i slutten av september 1990. Resultatet ble at hun fra 1. oktober s.å. - som byråsjef og leder for 1. privatskolekontor - skulle vurdere og utrede behovet for eventuelle endringer i lov og annet regelverk for private skoler. Som en midlertidig ordning "inntil departementet er reorganisert", ble de øvrige privatskolesaker lagt til et nytt 2. privatskolekontor dit saksbehandlerne ble overført.
A aksepterte ikke omorganiseringen og tok kontakt med advokat Per Danielsen som krevde forhandlinger. Et uformelt møte ble avholdt 24. oktober 1990, men førte ikke frem. Den 29. november 1990 ble det tatt ut stevning mot departementet ved Oslo byrett. Her anføres at A i realiteten må anses oppsagt fra sin stilling. Det ble nedlagt påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, samt at departementet skulle dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000.
Etter at departementet i tilsvar og senere prosesskrift hadde meddelt at det kunne være aktuelt å se på saken på nytt før rettsapparatet ble bragt inn i bildet, trakk A saksanlegget den 8. mars 1991. Saken ble så hevet ved byrettens kjennelse av 19. april 1991.
Utfallet av den nye behandling forelå ved departementets brev av 25. april 1991. Departementet ga her uttrykk for at det verken var gitt oppsigelse eller avskjed. Det var bare foretatt en omorganisering i kraft av arbeidsgiverens styringsrett. Av denne grunn ble tidligere avgjørelse fastholdt.
Etter at saken forgjeves var søkt påklaget til Kongen i statsråd, ble ny stevning til Oslo byrett tatt ut den 8. august 1991 med samme påstand som tidligere. I stevningen gjorde advokat Danielsen bl.a. gjeldende at saken skal behandles etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
I stedet for å gi pålegg om tilsvar, besluttet byretten å gjenomføre muntlig saksforberedelse. Rettsmøte ble avholdt den 18. september 1991. Partene møtte med prosessfullmektiger og det ble avhørt 3 vitner.
Oslo byrett traffødt xx.xx.1991 kjennelse med slik slutning:
1. Nærværende sak (91-6546 A/20) behandles etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Om partenes anførsler for byretten og sakens nærmere sammenheng vises til byrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i rett tid påkjært avgjørelsen til lagmannsretten. Staten har i hovedtrekk anført:
Byretten har tatt feil når den har funnet at de endringer som er skjedd i As arbeidsoppgaver, ikke går inn under tjenestemannsloven §12 første punktum. Under enhver omstendighet er det en feil når byretten har funnet at saken skal behandles etter arbeidsmiljøloven regler i et tilfelle der den avgjørelse som er truffet ligger innen rammene for det som kan besluttes etter tjenestemannsloven §12 første eller annet punktum, og det ikke er fattet noe vedtak etter samme lovs §10 eller §15. Vurderingstemaet i nærværende sak må være om det faktisk er truffet en avgjørelse etter tjenestemannsloven §12. Er avgjørelsen faktisk truffet og behandlet i medhold av denne bestemmelsen, hevdes prinsipalt at saken skal behandles etter de vanlige regler som gjelder for søksmål om offentlige myndighetshandlinger etter tvistemålsloven kap. 30. Hvorvidt departementet har holdt seg innenfor de rettslige rammer som i den forbindelse må oppstilles, hører til det materielle spørsmål om avgjørelsens lovlighet. Noen tvil om hvilken bestemmelse departementet faktisk har lagt til grunn for sin avgjørelse, foreligger ikke.
Skal retten overprøve departementets valg av hjemmel, gjøres subsidiært gjeldende at dette må begrenses til den objektive side m. h. t. om de valgte forholdsregler ligger innenfor en lovlig ramme etter tjenestemannsloven §12 første eller annet punktum. Det er i all fall uriktig når byretten uttaler at overprøvelse av saker etter §12 annet punktum må følge de prosessuelle regler oppstilt i §19. Materielt sett foreligger det ingen avskjed eller oppsigelse når vedkommende får beholde lønn og tittel. Verken rettskilder eller reelle hensyn tilsier at slike situasjoner behandles som om det forelå avskjed, jfr. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. oktober 1990 der det avgjørende var hvorvidt det forelå en degradering av arbeidstakeren slik at grensene i §12 objektivt sett var overtrådt. Det er ikke tilfelle i forhold til A.
Hva en embets-/tjenestemann må finne seg i etter tjenestemannsloven §12, vil ifølge byretten bero på en samlet vurdering. Dette er staten enig i. I denne vurderingen kan det imidlertid ikke være riktig å trekke inn hvor hurtig endringene er skjedd, og den fremgangsmåte som er benyttet. Dette er momenter som hører under den materielle vurdering av om avgjørelsen er saklig begrunnet.
Stavanger byretts dom av 3. oktober 1991 viser at også brå omlegninger, begrunnet i samarbeidsproblemer som virker inn på saksavviklingen, kan gi grunnlag for tiltak etter tjenestemannsloven §12 første punktum.
Staten hevder på denne bakgrunn at saken i tilfelle må fremmes etter vanlige prosessformer. Videre må saksøkeren gis en frist til eventuelt å fremsende ny stevning med de krav og anførsler som gjøres gjeldende i forhold til tjenestemannsloven §12.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Saken nektes fremmet i arbeidsmiljøloven prosessformer.
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
A v/prosessfullmektigen har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Byrettens avgjørelse er riktig både i resultatet og begrunnelsen.
Problemstillingen er hvorvidt det A faktisk er blitt utsatt for ligger innenfor anvendelsesområdet for tjenestemannsloven §12 første punktum, eller om det på den annen side foreligger en oppsigelse eller avskjed. Av Rt-1988-712 følger at det skal tas stilling til realitetene, og slik at pretensjonene ikke uten videre skal legges til grunn.
Ved å vise til vedtaket av 25. april 1991 akter departementet angivelig å bevise at det ikke foreligger noen oppsigelse eller avskjed. Så vidt skjønnes gis videre uttrykk for at departementets egen pretensjon om hvorledes nevnte vedtak må oppfattes, skal være avgjørende. Dette kan uansett ikke være holdbart idet retten skal prøve det faktiske forhold. En annen løsning vil gi staten muligheter for omgåelser.
Byretten har med rette kommet til at det A er blitt utsatt for, ligger utenfor det objektive innhold i tjenestemannsloven §12 første punktum. I hovedsak bestrider ikke staten byrettens faktiske beskrivelse. Kjæremålet er i det vesentlige rettet mot lovanvendelsen.
Det er ikke riktig at staten kan påberope §12 annet punktum selv om det ikke skulle foreligge oppsigelse eller avskjed. Av ordlyden i denne bestemmelsen fremgår direkte at arbeidstaker bare kan pålegges å overta annen stilling dersom vilkårene for oppsigelse eller avskjed er til stede. En nærmere vurdering av 12 annet punktum, må derfor - slik byretten kom til - følge arbeidsmiljøloven prosessuelle regler. Dette illustreres også av den kjennelse fra Eidsivating lagmannsrett som staten har vist til. Lagmannsretten tok stilling til om §12 første punktum kunne anvendes, d. v. s. om det forelå en endring som arbeidstakeren måtte avfinne seg med i henhold til arbeidsgiverens styringsrett, eller en reell oppsigelse/avskjed.
Staten synes å anføre at spørsmålet om hvor hurtig endringene har skjedd hører med til den materielle vurdering av om avgjørelsen er saklig begrunnet. Dette antas å bero på en misforståelse m. h. t. hva byretten har gitt uttrykk for. Byretten har ikke tatt stilling til om oppsigelsen/avskjeden er saklig, men bare pekt på tidsmomentet for å begrunne at det reelt er tale om en oppsigelse eller avskjed. Det må ellers være riktig at en tjenestemann i større grad må finne seg i gradvise endringer enn der det skjer brått og er begrunnet i kritikk av personlige egenskaper. Kritikken av A ble gjort kjent for henne mangfoldige måneder før omorganiseringen både ble vedtatt og faktisk gjennomført. Den beskjedne omorganiseringen besto ellers i at hun ble fratatt det vesentlige av sine arbeidsoppgaver og samtlige saksbehandlere, og skjøvet til side i et eget lite kontor uten medarbeidere.
Dommen avsagt av Stavanger byrett hevdes å være uten nevneverdig interesse for foreliggende sak. Men også i Stavanger-saken måtte retten prejudisielt ta stilling til om arbeidstakeren var oppsagt/avskjediget, eller om forholdet falt innenfor styringsretten. Kjæremotparten har nedlagt følgende påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Den kjærende part tilpliktes å erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett med kr 4000,-.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Saker om gyldigheten av oppsigelse eller avskjed i arbeidsforhold - også for så vidt angår embets- eller statstjenestemenn - skal behandles etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven. Dette følger av tjenestemannsloven §19 nr. 4 sammenholdt med arbeidsmiljøloven §61A og §61B, jfr. §61 (oppsigelse) og §66 (avskjed). Disse prosessuelle bestemmelser styrker arbeidstakerens stilling i en oppsigelses-/avskjedssituasjon, særlig ved at vedkommende i visse tilfelle gis rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Videre legges det opp til en hurtig avgjørelse. Saksbehandlingen skal således påskyndes mest mulig og ankefristen er satt til en måned.
En sak skal bare behandles etter arbeidsmiljøloven regler dersom det faktisk foreligger oppsigelse eller avskjed. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren pretenderer dette, jfr. Rt-1988-712. Hvilke saksbehandlingsregler som har vært fulgt og hvilken vedtaksform som har vært benyttet, kan heller ikke være avgjørende. Retten må se hen til de faktiske forhold og vurdere om det reelt er truffet oppsigelse eller avskjed. At departementet for sin del verken har hatt til hensikt å si opp eller avskjedige A, eller formelt fattet en slik avgjørelse, kan følgelig ikke tillegges utslagsgivende betydning.
Ved spørsmålet om valg av prosessformer må retten prejudisielt ta stilling til om arbeidstakeren reelt er oppsagt eller avskjediget. Retten skal i denne fasen derimot ikke ta stilling til det materielle spørsmål om hvorvidt avgjørelsen - hva enten den oppfattes som en oppsigelse/avskjed eller som en avgjørelse truffet i medhold av arbeidsgiverens styringsrett - er saklig begrunnet og for øvrig holdbar. Noe skarpt skille mellom disse to problemstillinger vil det imidlertid neppe alltid være. Momenter i tilknytning til saklighetsvurderingen vil etter forholdene også måtte tillegges betydning ved spørsmålet om valg av prosessregler.
Lagmannsretten legger til grunn at omorganiseringen av privatskolekontoret høsten 1990 ble utløst av de samarbeidsproblemer som hadde oppstått, og som departementet må ha ment å kunne føre tilbake til kjæremotparten. Omorganiseringen innebar at det ble opprettet et nytt 2. privatskolekontor som i første rekke skal ta seg av de løpende saker. Kjæremotparten fortsatte som byråsjef i det som nå kalles 1. privatskolekontor. Hun skal heretter, som eneste tjenestemann i dette kontor, vurdere og utrede behovet for eventuelle regelendringer for private skoler. Samtlige 3 saksbehandlere ble overført til 2. privatskolekontor. Kjæremotparten har beholdt tittel og lønn som byråsjef.
I statsrådens notat av 1. oktober 1990 er det for så vidt angår forholdene i 2. privatskolekontor, uttrykkelig uttalt at omorganiseringen er en "midlertidig ordning, inntil departementet er reorganisert". Det samme er ikke angitt i tilknytning til 1. privatskolekontor, men lagmannsretten legger likevel til grunn at den varslede reorganisering - når den iverksettes - ikke vil være helt uten betydning for kjæremotpartens fremtidige arbeidssituasjon. Lagmannsretten legger følgelig til grunn at den endring som allerede er gjennomført, også i forhold til kjæremotparten, ikke nødvendigvis er ment som en permanent organisasjonsmodell. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om når reorganiseringen kan ventes, eller hva resultatet vil bli. Men det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at dette arbeidet er lagt bort eller vil bli utsatt på det uvisse.
Staten hevder at kjæremotpartens arbeidssituasjon er blitt endret i kraft av arbeidsgiverens styringsrett, noe hun plikter å finne seg i etter tjenestemannsloven §12 første punktum. Er dette holdbart, foreligger det i realiteten ingen oppsigelse eller avskjed, og saken skal da føres etter de vanlige prosessuelle regler i tvistemålsloven, herunder bestemmelsene i loven kap. 30.
Lagmannsretten kan uansett ikke se at det vil være treffende å betegne departementets avgjørelse i forhold til kjæremotparten som en avskjed. Spørsmålet om det reelt foreligger oppsigelse, er mer tvilsomt.
Verken teori eller rettspraksis gir klare retningslinjer for i hvilken utstrekning arbeidsgiverens styringsrett gir ham adgang til å endre arbeidstakerens arbeidssituasjon uten å gå veien om en såkalt endringoppsigelse, jfr. tjenestemannsloven §12 annet punktum. Styringsretten kan ikke nyttes som grunnlag for å frata arbeidstakeren hans lønn eller tittel. Arbeidsgiveren kan heller ikke ensidig regulere arbeidsområdet slik at grunnpreget blir et vesentlig annet enn forutsatt mellom partene, jfr. f. eks. Fanebust "Oppsigelse i arbeidsforhold" (1985) 19.
Ordlyden i tjenestemannsloven §12 er i denne forbindelse av begrenset interesse. Første punktum fastslår rett nok at arbeidsgiveren i kraft av styringsretten kan gjennomføre endringer og omorganiseringer, men i denne bestemmelsen sies det ikke noe om når slike tiltak vil være rettmessige. Annet punktum gir imidlertid en viss veiledning ettersom det her forutsettes at arbeidsgiveren må gå veien om endringsoppsigelse dersom det er aktuelt å pålegge arbeidstakeren å overta "annen likeverdig stilling i virksomheten eller stå til rådighet for spesielle oppdrag". Tiltak som dette ligger således utenfor det som kan gjennomføres i kraft av styringsretten. Retten peker også på paragrafens siste punktum der det indirekte fremgår at arbeidsgiveren midlertidig kan omdisponere en tjenestemann dersom tjenestens tarv krever det. Denne bestemmelsen gir holdepunkt for at arbeidsgiveren - uten å gå veien om oppsigelse - har en mer vidtgående rett til å foreta midlertidige endringer enn permanente.
Kjæremotparten har fått beholde de ytre formelle kjennetegn som tittel og lønn. Hun arbeider dessuten fortsatt med det samme saksområde. Derimot har departementet gått langt i retning av å endre hennes konkrete arbeidsoppgaver og arbeidssituasjon ved å beslutte at hun f. t. ikke skal ta del i den løpende behandling av de saker som hører under privatskolekontoret, og spesielt ved at hun ikke lenger har noen lederposisjon overfor underlagte saksbehandlere.
Det kan være usikkert om departementet i kraft av styringsretten i alminnelighet kan gjennomføre en såvidt radikal omlegging av innholdet i en byråsjefstilling. At en byråsjef ikke har ledelsesansvar i forhold til underlagte saksbehandlere er likevel ikke lenger noen unik situasjon, og dette forhold kan isolert sett ikke være tilstrekkelig for å fastslå at det reelt foreligger en oppsigelse. Endringen kan heller ikke betegnes som en oppsigelse av den grunn at omleggingen ble utløst av samarbeidsvanskeligheter og at tiltaket kom relativt raskt selv om dette nok er omstendigheter som vil kunne trekke i retning av å anse forholdet som en oppsigelse. Lagmannsretten tar ikke stilling til disse spørsmål på mer generelt grunnlag idet utfallet - som påpekt av byretten i kjennelsen på 8 - må bero på en samlet og konkret vurdering. Det sentrale i den forbindelse vil være kjæremotpartens nåværende arbeidsoppgaver og arbeidssituasjon sammenlignet med partenes forutsetninger ved tilsettingen i 1983 og innholdet i stillingen før omleggingen i 1990, de omstendigheter som lå til grunn for omleggingen, måten dette ble gjennomført på, samt i hvilken grad det er lagt opp til en fast og varig endring. Etter en slik samlet vurdering er lagmannsretten - om enn under en viss tvil - kommet til at departementets avgjørelse i forhold til kjæremotparten ligger innenfor rammen av tiltak som kan treffes i henhold til styringsretten, uten at retten med dette tar stillingen til om endringen er saklig begrunnet og for øvrig rettslig holdbar. Av dette følger at det reelt sett ikke er truffet noen avgjørelse om oppsigelse eller avskjed. Retten legger i denne sammenheng særlig vekt på at den gjennomførte endring har et visst midlertidig preg. Saken skal da ikke behandles etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
Også reelle hensyn tilsier etter lagmannsrettens skjønn en slik løsning. Retten har vanskelig for å se at de hensyn som begrunner særreglene i arbeidsmiljøloven gjør seg gjeldende i nærværende sak, eller at det kan være av nevneverdig betydning for kjæremotparten om saken behandles etter disse prosessuelle regler eller de som følger av tvistemålsloven. Så lenge kjæremotparten faktisk fungerer som byråsjef med tittel og lønn, vil det ikke være aktuelt å reise spørsmålet om rett til å stå i stilling mens saken verserer. Det er heller ikke påkrevet med så hurtig behandling av saken som tilfelle vil være der det reelt foreligger en oppsigelse.
Staten har anført at kjæremotparten i tilfelle må gis frist for eventuelt å fremsende ny stevning med de krav og anførsler som gjøres gjeldende i forhold til tjenestemannsloven §12. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fremsette noe krav i den retning. Stevningen av 8. august 1991 må være tilstrekkelig hva enten saken behandles etter arbeidsmiljøloven regler eller ikke. Noen mulighet for ytterligere administrativ klagebehandling foreligger for øvrig ikke.
Kjæremålet har ført frem. Saken har imidlertid reist spørsmål som ikke kan ses avklart i rettspraksis, og avgjørelsen har vært beheftet med tvil. Retten finner derfor at den kjærende part ikke bør ilegges saksomkostninger, verken for byrett eller lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Behandlingen av sak 91-06546 A/20 for Oslo byrett skal ikke skje etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.