LE-1991-2515
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-03 |
| Publisert: | LE-1991-02515 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01817 A/11 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02515 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Per Kristian Myhr (Prosessfullmektig: Advokat Steingrim Wolland, Oslo) Kjæremotpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Marit Helen Larsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Nils Moe 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: |
Det ble avsagt slik
Kjennelse:
I tvist mellom Per Kristian Myhr og Oslo kommune, oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven, avsa Oslo byrett den 27. september 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Per Kristian Myhr betaler til Oslo kommune 22000 - tjuetotusen - kroner i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.
Om saksforholdet vises til byrettens begrunnelse og til det som er anført nedenfor.
Per Kristian Myhr har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært kjennelsen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo Byretts kjennelse i sak nr. 90-01817 A/ll oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Til støtte for påstanden er det i kjæremålserklæringen blant annet uttalt: .......
Det anføres at retten har bedømt sakens beviser feil, og at domsgrunnene er mangelfulle.
Sakens bakgrunn er at ankende part var ansatt som avdelingssykepleier på post 5 ved Romsås Sykehjem.
Kjærende part hevder at han i mai 1990 ble meddelt endringsoppsigelse av ledelsen ved sykehjemmet. Det var besluttet at post 5, som ankende part ledet, skulle stenges midlertidig f.o.m. den 1. juli 1991. Ankende part fikk den 2. mai beskjed om at han fra den 1. juli skulle over i en stilling som ass. avdelingssykepleier ved en annen post ved sykehjemmet, til tross for at det var ledig en stilling som avdelingssykepleier ved post 3. Det er enighet mellom partene at en slik endring krever arbeidstakers samtykke, eller saklig grunn for endringsoppsigelse. Tvistens kjerne er om ledelsen ved sykehjemmet - bestyrer og ass. bestyrer - har gitt kjærende part slik underretning om endring av hans stilling, at det forelå en endringsoppsigelse.
I slutten av juni 1990 ble vedtaket om midlertidig stengning endret, slik at stengingen aldri ble gjennomført.
Kjærende part innehar fortsatt stillingen. I forbindelse med endringsoppsigelsen, fremsatte ledelsen meget alvorlig kritikk mot kjærende part. De underordnede ved posten ble av ledelsen orientert om at ledelsen ville overføre kjærende part til en annen og underordnet stilling. De ekstra ubehageligheter og vanskeligheter dette påførte kjærende part som arbeidstaker og leder, er den utløsende årsak til at han har valgt å forfølge saken, til tross for at endringsoppsigelsen ikke ble gjennomført......
Om den feilaktige bevisbedømmelse er i kjæremålet anført at den blant annet gjelder følgende forhold:
A. At det fra sykhusledelsens eller kommunens side ikke var fattet noen endelig beslutning vedrørende Myhrs stilling. B. At det fra Myhrs side aldri ble reist spørsmål om den formløse oppsigelse han mente å ha mottatt var klarert med kommunen. At byrettens vurdering er uriktig underbygges blant annet av Myhrs notat angående en samtale han hadde den 3. mai 1990 med konstituert personalsjef Thon. C. At Myhr allerede dagen etter møtet den 2. mai 1990 ble forsikret om at han ikke var sagt opp fra sin stilling.
Poenget med møtet den 3. mai 1990 var å gi en orientering fra ledelsen til Myhrs underordnede at Myhr skulle forflyttes. D. At brevet av 8. mai 1990 alene var et arbeidsnotat og ingen bekreftelse på noen avgitt oppsigelse. E. At kommunens brev av 18. mai 1990 burde beroliget Myhr med hensyn til oppsigelsesspørsmålet. Retten har her sett bort fra at brevet ble sendt pr. fax først den 22. mai 1990 og etter at det i møtet samme dag var uttalt fra bestyreren at
Myhr ikke skulle ha rett til å gjeninntre i sin stilling som avdelingsleder ved gjenåpning av post 5 høsten 1990. F. At advokat Wollands brev av 25. mai 1990 var en overreagering som synes å ha hindret sykehjemsledelsen i en videre diskusjon med sikte på å løse problemene samt en forsvarlig kommunikasjon mellom Myhr og den samme ledelse. G. At retten har unnlatt å vektlegge at sykehjemsledelsen under en midlertidig stengning av post 5 utlyste en ledig stilling som avdelingssykepleier ved post 3, ennskjønt Myhr hadde fortrinnsrett til denne. - - -0- - -
Om manglene ved domsgrunnene er nærmere anført det av disse ikke er mulig å se om følgende sentrale forhold har vært vurdert:
At kommunen i strid med sin informasjonsplikt i hele tiden fra 2. mai til 19. juli 1990 nektet å besvare spørsmål om Myhrs fortsatte beskjeftigelse som avdelingssykepleier.
Oslo kommune, har ved sin prosessfullmektig tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 27. september 1991 stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Til støtte for kommunens påstand er det i tilsvaret blant annet uttalt: ....Det hefter ingen feil hverken ved rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen.
Spørsmålet om Per Kristian Myhr ble meddelt endringsoppsigelse ble gjenstand for meget grundig behandling i Oslo byrett, noe som fremkommer av kjennelsen.
Oslo kommune vil for lagmannsretten opprettholde de anførsler og bevis som ble gjort gjeldende for byretten og vil i all hovedsak henvise til hva som fremkommer av saksdokumentene og byrettens dom. Jeg presiserer dog at kommunens påstand i dommen 20 ikke er korrekt gjengitt, idet kommunen nedla påstand om å bli tilkjent saksomkostninger......
Om de påståtte feil ved byrettens bevisbedømmelse har kommunen nærmere anført:
Ad A. Påstanden støtter seg til en enkelt setning i et lydbåndopptak, en setning som riktig vurdert må sees i sammenheng med de innledende uttalelser i opptaket. Ad B. At Myhr aldri reiste spørsmålet om den formløse oppsigelse var klarert med kommunen, fremkommer blant annet av at det allerede i hans brev av 10. mai 1990 av ham ble lagt til grunn at det forelå en oppsigelse.
Det fremlagte notat fra samtalen med Thon den 3. mai 1990 viser bare hvordan Myhr har oppfattet samtalen og er intet bevis for at han er meddelt noen endringsoppsigelse. Ad C. Det er ikke riktig at møtet den 3. mai 1990 ble holdt for å orientere Myhrs underordnede om hans forflytning til annen stilling. Møtet, som ble holdt på initiativ fra
Myhr, ble holdt for å ta opp kritikken mot Myhr med hans nærmeste underordnene. Ad D. Det er helt på det rene at uttalelsen av 8. mai 1990 alene representerte et internt notat/referat fra sykehusledelsen til Myhr. Ad E. Den påberopte uttalelse fra møtet den 22. mai 1990 er feilaktig tatt ut sin sammenheng og må klart sees i sammenheng med uttalelsene i notatet av 8. mai 1990. Ad F. Byrettens vurdering av brevet av 25. mai 1990 er korrekt. Ad G. Myhr innehadde en avdelingssykepleierstilling. Det var ledig en annen hjemmel til en slik stilling. At denne ble lyst ut kan ikke på noen måte underbygge at Myhr var blitt oppsagt, snarere tvert i mot. - - -0- - -
At kommunen ikke har oppfylt sin informasjonsplikt bestrides. At advokat Wollands brev av 25. mai 1991 først ble besvart etter den av ham fastsatte frist, skyldes nødvendigheten av å forelegge saken for sentraladministrasjonen samt ferieavvikling.
Lagmannsretten skal bemerke:
I likhet med byretten finner også lagmannsretten etter bevisførselen å måtte legge til grunn at Myhr ikke på noe tidspunkt mottok noen oppsigelse, verken i møtet med sykehusledelsen den 2. mai 1990 eller på noe senere tidspunkt. Lagmannsretten er også enig i byrettens begrunnelse for dette standpunkt og viser til denne. Det tilføyes at lagmannsretten ikke finner bevis ført for at kommunen har misligholdt sin informasjonsplikt overfor Myhr, og at det følgelig heller ikke foreligger noen slik mangel ved domsgrunnene som er påberopt fra Myhrs side.
Når Myhr således ikke ble oppsagt, er vilkårene ikke til stede for å behandle saken etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven §61 flg. Byretten har trukket den konsekvens av dette forhold at den har avvist saken. Det riktige i den foreliggende situasjon vil imidlertid ikke være å avvise saken, men i stedet å treffe bestemmelse om at saken ikke skal behandles etter de nevnte særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven, jfr. Rt-1988-712, særlig side 715, første avsnitt, jfr. også Rt-1989-1268, særlig side 1269. Kjennelsens slutning blir å korrigere i samsvar med dette.
Kjæremålet har, selv med den nevnte endring av slutningen, som ikke angår tvistepunktet i saken, ikke ført fram. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må den kjærende part betale sakens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med inngitt omkostningsoppgave settes beløpet til kr 1000,-. Lagmannsretten har intet å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Saken behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler.
2. Per Kristian Myhr dømmes til å betale til Oslo kommune 1000 -ettusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 22000 -toogtyvetusen- kroner i saksomkostninger for byretten.
3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under post 2 settes til 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.
Jørgen Wilberg, Nils Moe, Odd Jarl Pedersen
Bekreftes for førstelagmannen: