LE-1991-2658
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-04-10 |
| Publisert: | LE-1991-02658 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Drammen byrett Nr. 224/87 A førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02658 K |
| Parter: | Den kjærende part: Geir Teigen (Prosessfullmektig: Advokat Johan Hjort). Kjæremotpart: 1. Ring Teigen (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: 2. Hellik Teigen (Prosessfullmektig: Advokat Per Urdahl). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Gunvald Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Tvistemålsloven (1915) §286, §153, §107, §154, §172, §175, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Kjæremålssaken gjelder oppreisning for oversittelse av ankefrist.
Geir Teigen reiste i 1987 søksmål mot Ring Teigen Jern- og Metallforretning ved hjelpeverge Bjarne Mathiesen med krav om at avskjed av ham fra forretningen skulle kjennes ugyldig, og at han skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. Ring Teigen er Geir Teigens far. Ring Teigen satt i uskiftet bo. Geir Teigens bror, Hellik Teigen, var på denne tiden med i ledelsen i forretningen.
Under hovedforhandling 13 april 1988 i Drammen byrett ble det inngått rettsforlik. Rettsforliket ble undertegnet av Geir Teigen og av Bjarne Mathiesen på vegne av Ring Teigen. Dessuten har Hellik Teigen underskrevet på at han vedtar rettsforliket som bindende for seg. Ved rettsforliket ble alle eiendeler i Ring Teigens uskiftebo fordelt mellom Geir og Hellik Teigen, bortsett fra innbo og løsøre. Geir Teigen overtok en del eiendommer, en bil og 6 150 000 kroner, samt at hans bokførte gjeld til forretningen ble ansett innfridd. Hellik Teigen overtok øvrige aktiva i uskifteboet. Forliket ble inngått med forbehold om overformynderiets samtykke. Slikt samtykke er etter det opplyste senere gitt, riktignok tilsynelatende med forbehold.
I prosesskriv 5 juli 1990 til Drammen byrett anket Geir Teigen over rettsforliket. Han begjærte samtidig oppreisning for oversittelses av ankefristen. Drammen byrett avsa 25 februar 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Oppreisning for oversittelse av ankefristen gis ikke.
2. I saksomkostninger betaler Geir Teigen kr 15000,- til Hellik Teigen. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."
Geir Teigen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 27 august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes, men med den endring at omkostningsbeløpet settes til 5000 - femtusen - kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Geir Teigen 4000 - firetusen - kroner til Hellik Teigen innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Geir Teigen påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 7 november 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."
Kjæremålsutvalget fant at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves på grunn av uklarhet med hensyn til den lovtolkning som kjennelsen bygget på. Saksforholdet og partenes anførsler går fram av de tidligere kjennelsene i saken.
Partene har utvekslet flere prosesskriv i forbindelse med den nye behandlingen av oppreisningsspørsmålet i lagmannsretten.
Geir Teigen gjør gjeldende at fristoversittelsen ikke er forsettlig. Det må legges avgjørende vekt på avgjørelsen i Rt-1959-1380, som kjæremålsutvalget har vist til. Det er tilstrekkelig for oppreisning at den ankende part rent faktisk har vært ubekjent med det forholdet som er ankegrunnen. Denne mangelen på kunnskap er i dette tilfellet et direkte resultat av bedragersk framferd fra Hellik Teigens side. Det ville være utrolig om slik framferd ikke skulle være en "særlig omstendighet".
Det er særlig to forhold som etter domstolloven §153 bør være avgjørende for at oppreisning gis. For det første ble Geir Teigen ført bak lyset med hensyn til boets aktiva på tidspunktet hvor inngåelsen av rettsforliket. Dokumentene fra Økokrims etterforskning av Hellik Teigen viser klart at Hellik Teigens opplysninger om boets størrelse var uriktige. For det andre har Hellik Teigen med bistand av sin prosessfullmektig konsekvent hindret Geir Teigen i å få innsyn i de økonomiske forholdene i forretningen. Det er nærmere redegjort for dette i prosessskrivene. Den foreliggende bedrageritiltale fra Økokrim viser at Hellik Teigen fra 1987 til 1989 har realisert verdier fra Ring Teigen Jern- og Metallforretning for ca 64,3 millioner kroner netto. Totalverdien av farens uskiftebo er usikker, men antas å ha vært iallfall ca 80 millioner kroner. Det er ikke omtvistet at rettsforliket forutsatte likedeling, og de senere fremkomne opplysninger viser at Geir Teigen åpenbart ble ført bak lyset og at rettsforliket er avtalerettslig ugyldig.
Dersom lagmannsretten skulle være i tvil om vilkårene for oppreisning er til stede, begjæres muntlig forhandlinger om oppreisningsspørsmålet. Geir Teigen har en rekke ganger bedt om innsyn i bedriftens regnskap. Det er grunn til å anta at slikt innsyn vil vise at det kan reises alvorlig tvil om riktigheten av bedriftens regnskaper, særlig for årene 1987 og 1988, som ble lagt til grunn for utlodningen.
Det er åpenbart irrelevant for vurderingen etter §153 at Geir Teigen har forsøkt å angripe rettsforliket på annen måte.
Det kan ikke utledes noe av at det i tidligere prosesskriv er gitt uttrykk for at "Geir Teigen den hele tid har ment at farens aktiva var betydelig større enn det man kan få inntrykk av gjennom rettsforliket..." Det faktiske forhold er at Geir Teigen lenge før rettsforliket ble inngått var av den formening at farens aktiva måtte være større. Ved inngåelsen av rettsforliket stolte han imidlertid på de opplysninger som ble gitt ham av Hellik Teigen og hjelpevergen sorenskriver Bjarne Mathiesen. Geir Teigen var nektet innsyn i bedriftens regnskapsmessige og økonomiske forhold, og måtte derfor stole på de opplysningene han fikk. Det er først lang tid etterpå at han etterhvert har fått indikasjoner på at de opplysninger han fikk, var uriktige og usanne.
Det er ikke grunnlag for å hevde at det skal stilles strengere krav for oppreisning ved anke over rettsforlik enn ved anke over andre avgjørelser. Det er ikke noe grunnlag for å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §107.
I prosesskriv 24. mars 1992 har Geir Teigen bedt om at lagmannsretten venter med å avgjøre oppreisningsspørsmålet til det foreligger dom i straffesaken mot Hellik Teigen, med mindre retten finner at den har tilstrekkelig grunnlag til at begjæringen kan tas til følge.
Geir Teigen har lagt ned slik påstand:
"1. Oppreisning gis.
2. Geir Teigen tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med behandlingen av oppreisningsspørsmålet med kr 20000,-."
Hellik Teigen gjør i det vesentlige gjeldende:
Som ankegrunn er prinsipalt angitt at rettsforliket ikke er lovlig fordi det ikke var adgang til å dele farens bo mens han ennå levde, jf tvistemålsloven §286 nr 1. I forhold til denne ankegrunnen foreligger det åpenbart en årelang forsettlig oversittelse av ankefristen.
Susidiært er anført som ankegrunn at rettsforliket må kjennes ugyldig som overenskomst, jf tvistemålsloven §286 nr 2. Også for denne ankegrunnen foreligger en forsettlig oversittelse av ankefristen. I tillegg til å unnlate å søke oppreisning, har Geir Teigen angrepet rettsforliket på annen måte, nemlig ved aktivt å ha gått inn for en omgjøring gjennom farens angrep på rettsforliket. Han har klaget til fylkesmannen, angrepet den oppnevnte vergen og blandet seg inn i vergemålssaken. I tidligere prosesskriv er det gitt uttrykk for at Geir Teigen hele tiden har ment at farens aktiva var betydelig større enn det man kan få inntrykk av gjennom rettsforliket. Med slik kunnskap kan man ikke vente over to år før man angriper rettsforliket. Geir Teigen gjør gjeldende at han ved en tilfeldighet fant en bankutskrift hos faren som skulle vise at det var større verdier i boet da forliket ble inngått. Denne utskriften er imidlertid ikke noe bevis for de påståtte verdiene. Den stammer også fra et mye senere tidspunkt enn rettsforliket.
Det bør ikke få noen betydning at rettsforlik ikke er gjenstand for gjenopptakelse. Konsekvensen må bli at det stilles strengere krav for oppreisning ved rettsforlik enn ved andre avgjørelser.
Verken hver for seg eller samlet foreligger det særlige omstendigheter som skulle gi grunnlag for oppreisning. En rekke forhold taler mot oppreisning. Begjæringen må antas rettet mot en saksøkt som ikke eksisterer, nemlig "Ring Teigen Jern- og Metallforretning v/Hellik Teigen". Det er heller ikke grunnlag for at retten kan gi pålegg om at Geir Teigen skal tas inn igjen i farens forretning, eller at aktiva skal tilbakeføres uskifteboet.
Situasjonen i Hellik Teigens skraphandlerforretning på Hokksund er kritisk. Lagmannsretten bør overveie å stanse saken i medhold av tvistemålsloven §107. Det verserer en forvaltningssak for Fylkesmannen i Buskerud med krav om opphevelse av rettsforliket. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven (I) side 243.
Hellik Teigen har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Geir Teigen betaler saksomkostninger til Hellik Teigen med kr 15000,-.
Subsidiært:
Saken stanses i medhold av tvistemålsloven §107 inntil det foreligger en avgjørelse av Fylkesmannen i Buskerud av klager av 13.9l.1988 fra Ring Teigen."
Ring Teigen har ikke uttalt seg om oppreisningsspørsmålet.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å holde muntlige forhandlinger om oppreisningsspørsmålet. Det er ikke grunnlag for å stanse kjæremålssaken. Etter det grunnlag lagmannsretten har basert sin avgjørelse på, er det heller ikke grunn til å avvente dom i straffesaken mot Hellik Teigen.
Rettsforliket er inngått i sak reist av Geir Teigen mot Ring Teigen Jern- og Metallforretning. Saken gjaldt avskjed og var reist etter arbeidsmiljøloven regler med krav om ugyldighet og erstatning. Rettsforliket inneholder ingen bestemmelser om det som var sakens tvistegjenstander, bortsett fra at saken begjæres hevet. Rettsforlikets materielle bestemmelser går ut på fordeling av det alt vesentlige av uskifteboet til Ring Teigen mellom Geir og Hellik Teigen. Det er undertegnet av Bjarne Mathiesen på vegne av Ring Teigen, og av Geir Teigen. I tillegg har Hellik Teigen skrevet at han vedtar det som forpliktende for seg. Etter dette er det klart at alle tre etter rettsforlikets ordlyd er parter i saken. Lagmannsretten forstår da også ankeerklæringen og begjæringen om oppreisning som rettet mot både Hellik Teigen og Ring Teigen. Lovlig forkynnelse anses for å foreligge overfor begge.
I forbindelse med den påstanden Geir Teigen har lagt ned i ankeerklæringen, bemerker lagmannsretten at et rettsforlik bare kan ankes til opphevelse, jf tvistemålsloven §286 annet ledd, noe som vil innebære at avskjedssaken fortsetter for Drammen byrett. Noen kompetanse til å påby tilbakeføring av aktiva m.v. har verken lagmannsretten i samband med en eventuell behandling av anken over rettsforliket eller Drammen byrett i en sak etter arbeidsmiljøloven regler.
Det er i ankeerklæringen angitt to grunnlag for anken. Prinsipalt anføres at rettsforliket må oppheves i medhold av tvistemålsloven §286 nr 1, idet de to brødrene ikke hadde adgang til å dele farens bo mens han ennå lever.
Etter domstolloven §154 første ledd må begjæringen om oppreisning settes fram senest en måned etter at det ble anledning til det. Alle faktiske opplysninger knyttet til denne prinsipale ankegrunnen var kjent for Geir Teigen allerede da rettsforliket ble inngått. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om fristoversittelsen i forhold til denne ankegrunnen var forsettlig. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten at fristen i §154 første ledd var ute før 5 juli 1990. Han hadde i april 1990 tatt ut forliksklage mot hjelpevergen, overformynderiet og Øvre Eiker kommune, og han var kjent med at advokat Thorleif Steenbuch på vegne av Ring Teigen hadde gjort flere forsøk på å få rettsforliket opphevet. Det kan etter lagmannsretten mening ikke være tvilsomt at Geir Teigen hadde anledning til å fremme denne ankegrunnen gjennom en begjæring om oppreisning langt tidligere enn en måned før dette ble gjort.
Geir Teigen krever dessuten oppreisning for å få anledning til å gjøre gjeldende den ankegrunn at rettsforliket er ugyldig som overenskomst, jf tvistemålsloven §286 nr 2. Til støtte for ankegrunnen anføres at boets verdi var langt større enn det Geir Teigen fikk opplyst fra Hellik Teigen da rettsforliket ble inngått, og at Hellik Teigens opptreden i denne forbindelse var rettsstridig.
Her har lagmannsretten delt seg i synet på oppreisningsspørsmålet.
Flertallet, dommerne Smit og Bøhn, finner at fristen i domstolloven §154 første ledd for å kreve oppreisning også på dette ankegrunnlaget var ute da oppreisning ble begjært i juli 1990.
For at fristen skal begynne å løpe, er det i rettspraksis lagt til grunn at parten må ha kjennskap til ankegrunnen og rimelig grunn til å begjære oppreisning. Hellik Teigen har påpekt at Geir Teigen i prosesskriv har gitt uttrykk for at han hele tiden har ment at uskifteboet hadde større verdi enn hva som ble lagt til grunn da rettsforliket ble inngått. Til dette har Geir Teigen anført at dette var en mistanke, men at han var henvist til å stole på de opplysningene han fikk fra motparten, fordi han var utestengt fra virksomheten. Først da han fant bankutskriften i juni 1990, hadde han grunnlag for å anke, og dermed rimelig grunn til å begjære oppreisning.
Selv om det legges til grunn at Geir Teigen ikke hadde mistanke om uriktige opplysninger da rettsforliket ble inngått og den tiden ankefristen løp, går det fram av prosesskrivene at han "den hele tid", altså før han fant bankutskriften, "har ment at farens aktiva var betydelig større enn det man kan få inntrykk av gjennom rettsforliket", ankeerklæringen side 3. I en slik situasjon skal det etter flertallets syn lite til før fristen etter tvistemålsloven §154 første ledd begynner å løpe. En mistanke hos Geir Teigen om at boet kunne være større enn forutsatt i forliket, måtte samtidig innebære en mistanke om at Hellik Teigen hadde gitt uriktige opplysninger om dette. Dette kunne gjøres gjeldende som ankegrunn etter §286 nr 2. Hvis saken gjaldt en dom, synes det klart at man i en slik situasjon ikke i særlig grad kunne vente med å begjære oppreisning i påvente av tilstrekkelige opplysninger til å underbygge anken. Nye opplysninger ville normalt måtte påberopes gjennom begjæring om gjenopptakelse. Uten en forholdsvis streng håndhevelse av fristregelen i §154 første ledd, ville oppreisningsreglene ellers kunne benyttes til å omgå de strenge kravene for gjenopptakelse av dommer.
Dette kompliseres noe ved at et rettsforlik ikke er gjenstand for gjenopptakelse, og ved at det kommer i stand uten at retten prøver forlikets faktiske forutsetninger. Men etter flertallets syn må rettsforlikets karakter av endelig avslutning av saken med begrenset ankemulighet, tilsi at det vanligvis vil være uforenlig med fristregelen i §154 at det over to år etter ankefristens utløp begjæres oppreisning for en ankegrunn man "den hele tid" har hatt en viss mistanke om.
Spørsmålet blir etter dette på hvilket tidspunkt Geir Teigen har hatt, eller har hatt anledning til å skaffe seg, tilstrekkelig kunnskap om at rettsforliket bygget på bristende forutsetninger, forårsaket av uriktige opplysninger fra motparten, til at han hadde rimelig grunn til å begjære oppreisning.
Lagmannsrettens flertall finner at fristen etter §154 første ledd i dette tilfellet var ute før oppreisning ble begjært. Det må følge av bestemmelsen at i et tilfelle hvor en part har mistanke om at en ankegrunn foreligger, må han ta skritt for å få klarlagt spørsmålet om det er grunnlag for anke. Flertallet finner at det følger av Geir Teigens redegjørelser både i oppreisningbegjæringen og de senere prosesskriv at han ikke særlig lang tid etter at ankefristen for rettforliket var ute, hadde tilstrekkelig mistanke om at boverdiene han hadde fått oppgitt, var uriktige, til at en plikt til å avklare forholdet inntrådte. Slik forholdene lå an, kan han ikke høres med at fristens løp skulle utløses først etter ca to år ved funnet av en bankutskrift blant farens papirer. Fristen etter §154 første ledd må anses utløpt på et langt tidligere tidspunkt.
Flertallet tilføyer at den forliksklagen Geir Teigen tok ut mot Hellik Teigen 25 april 1990, altså mer enn en måned før oppreisning ble begjært, til en viss grad peker i samme retning. Forliksklagen gjaldt krav om "erstatning for økonomisk tap og annen påført skade" begrenset foreløpig oppover til 20 millioner kroner. Forliksklagen er indirekte et angrep på rettsforliket. Den synes å gjelde erstatningsbetingende handlinger foretatt av Hellik Teigen både før og etter rettforliket. Det fulgte av rettsforliket at uskifteboet var delt. Geir Teigen hadde fått sin del, og resten av boet, inkludert virksomheten, var overtatt av Hellik Teigen. Hvorvidt bedriften og uskifteboet led eller før rettsforliket ble inngått hadde lidd tap, måtte være Geir Teigen uvedkommende dersom forliket var gyldig. Geir Teigen anfører i forliksklagen at Hellik Teigen ved rettstridig forhold har "skaffet seg arv og posisjon i uskifteboet og bedriften". Etter flertallets syn rettet forliksklagen seg således mot det forhold at Hellik Teigen hadde oppnådd den posisjonen rettsforliket gav ham, og i anførselen lå det også at Hellik Teigen hadde skaffet seg denne posisjonen ved å gi uriktige opplysninger. Som nevnt finner flertallet at det på dette tidspunkt var inntrådt en situasjon hvor Geir Teigen ikke kunne forholde seg passiv i forhold til reglene om oppreisning.
Dette innebærer at begjæringen etter flertallets mening skulle vært avvist fra Drammen byrett. Lagmannsretten avsier kjennelse i samsvar med dette.
Kjæremålet over Drammen byretts kjennelse har vært forgjeves, og begjæringen om oppreisning er avvist. Det er på det rene at anken er satt fram for sent, og den må derfor avvises. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd og §175 første ledd ilegges Geir Teigen saksomkostninger knyttet til oppreisningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett. For byretten krevde Hellik Teigen saksomkostninger med 30 000 kroner, for lagmannsretten har han krevet 15 000 kroner. Omkostningskravet er vesentlig for høyt i forhold til det som må anses nødvendig for å fremme partens interesser i forbindelse med oppreisningsspørsmålet. Flertallet finner at byretten har satt omkostningsbeløpet noe høyt. Omkostningene settes samlet til 15 000 kroner for byrett og lagmannsrett.
Mindretallet, dommer Gussgard, er uenig med flertallet i den betydning flertallet tillegger Geir Teigens forliksklage av 25. april 1990 med hensyn til fristen for å begjære oppreisning. Forliksklagen av 25. april 1990 gjelder krav om erstatning begrunnet i ulike former for skadegjørende disposisjoner fra Hellik Teigens side, disposisjoner som hevdes å ha "påført bedriften betydelig tap som er holdt skjult". I dette ligger det imidlertid ikke at Geir Teigen i realiteten har rettet en indirekte angrep på rettsforliket, slik flertallet anfører. Rettsforliket gjaldt delingen av det uskiftebo som forelå på forlikspunktet. Spørsmålet om Hellik Teigen er erstatningsansvarlig overfor faren eller direkte overfor Geir Teigen som følge av skadegjørende disposisjoner forut for rettsforliket, er et annet spørsmål enn om rettsforliket er gyldig som overenskomst. Såvidt skjønnes hevder Geir Teigen nå at uskifteboet inneholdt betydelig større verdier enn det som kom frem på forlikstidspunktet, helt uavhengig av de forhold som er tatt opp i Geir Teigens forliksklage av 25. april 1990.
Selv om mindretallet langt på vei deler flertallets syn om at reelle hensyn tilsier en forholdsvis streng håndhevelse av fristregelen i §154 første ledd, finner mindretallet ikke grunnlag for å sette til side Geir Teigens forklaring om at det først var da han kom over kontoutskriften på farens rom at han mente å ha fått kjennskap til noe konkret som kunne gi grunnlag for å angripe rettsforliket. Oppreisningsbegjæringen er da rettidig. Mindretallet finner dessuten at oppreisning bør gis, idet fristoversittelsen ikke er forsettlig, og det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning.
Det følger av mindretallets syn at det også er uenig i flertallets avgjørelse med hensyn til saksomkostningene.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse oppheves, og begjæringen om oppreisning avvises fra byretten.
2. Anken avvises.
3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Geir Teigen 15 000 - femtentusen - kroner til Hellik Teigen innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.