LE-1991-407

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-10-31
Publisert:	LE-1991-00407
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	- Eidsvoll herredsrett Nr. 114/89 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00407 A
Parter:	Ankende part: Nannestad kommune (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haavind Postboks 2338 Solli, 0201 Oslo). Motpart: Per Haugerud (Prosessfullmektig: Advokat Jomar Kjos-Hanssen Fr. Nansens pl. 6, 0160 Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Kst.lagdommer Petter A. Lossius 3. Lagdommer Sverre Mitsem
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42c, §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §356, §359

Saken gjelder tvist om fradragsrett for abonnementsutgifter til Farmand, Kapital og Aftenposten, samt anskaffelse av ekstra telefonapparat, og om det skal foretas fordelsbeskatning for privat bruk av varebil.

Per Haugerud er selvstendig næringsdrivende og driver transportvirksomhet. Han var i 1986 og 1987 skattepliktig til Nannestad kommune. I sin virksomhet benyttet han en Volkswagen varebil, en kassevogn med lastevolum 5,7 m3 og høyeste tillatte vekt 2600 kg med last. Han møtte fast hver morgen med bilen hos Apotekernes Felleskjøp i Oslo, der han mottok varer for distribusjon ut til apotek, sykehus og sykehjem. Etter det som er opplyst, hendte det ofte at Haugerud tok med seg tomemballasje fra apotekene, og også returvarer til Apotekernes Felleskjøp. Det hendte at tomemballasje og returvarer ble stående natten over i bilen i Nannestad.

I sitt hjem i Nannestad hadde Haugerud innredet et eget rom som hjemmekontor med diverse kontorutstyr. Familien disponerte en Mazda personbil.

Ved ligningen for 1986 og 1987 ble Haugerud nektet fradrag i inntekten for abonnementsutgiftene til Farmand og Kapital. Fradrag for utgifter til abonnement på Aftenposten ble godkjent bare med en halvpart, idet abonnementet også ble ansett som en privat fordel. Ved ligningen for 1986 ble han nektet fradrag for utgifter til anskaffelse av biapparat til hjemmekontoret. En andel av løpende telefonutgifter ble ellers ansett fradragsberettiget. Utgiftene til kjøring fra hjemstedet og til det faste oppmøtestedet i Oslo ble tilbakeført som inntekt. På grunn av endrede bilbeskatningsregler ble han i 1987 også fordelsbeskattet for privat bruk av varebilen tilsvarende 8000 km.

Per Haugerud klaget over ligningen for begge år, men Nannestad ligningnemnd - og senere overligningsnemnd - fastholdt ligningen på de punkter denne saken gjelder. Haugerud stevnet kommunen for Eidsvoll herredsrett som avsa dom 30. juli 1990 med slik domsslutning:

1. Ligningen for Per Haugerud for inntektsårene 1986 og 1987 oppheves.

2. Ved den nye ligning gis det fullt fradrag for abonnementsutgiftene for Kapital, Farmand og Aftenposten for begge år. Ved beregningen av det beløp som skal tilbakeføres som inntekt mht. bilutgiftene skal det for den nye ligning for 1987 legges til grunn at distansen tur/retur hjemsted og Apotekernes Felleskjøp er 56 kilometer.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Det fremgår av herredsrettens domspremisser at det også skulle gis fradrag for anskaffelsen av ekstra telefonapparat. Et hovedtema for herredsretten var for øvrig om kjøring med varebilen mellom Nannestad og Oslo kunne regnes som kjøring mellom hjem og arbeidssted i forhold til bilbeskatningsreglene. På dette punkt fikk kommunen medhold.

Nannestad kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår abonnementsutgiftene og utgiftene til ekstra telefonapparat. Kommunens anke ble ved førstelagmannens beslutning av 15. februar 1991 tillatt fremmet for lagmannsretten uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §356 og §359.

Per Haugerud har tatt til motmæle og dessuten motanket tvisten om bilbeskatningen. Motanken er senere begrenset til spørsmålet om det for 1987 skal gis tillegg i inntekten for fordel ved privat bruk av varebilen tilsvarende 8000 km, jfr. skatteloven §42c.

Hovedforhandling i saken ble holdt 26. mars 1992. Per Haugerud møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne, nærmere bestemt ligningssjefen i Nannestad. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Nannestad kommune har for lagmannsretten - både i anken og motanken - nedlagt slik påstand:

1. Ligningen av Per Haugerud for 1986 stadfestes.

2. Ved ligningen av Per Haugerud for 1987 legges ved beregningen av den del av bilutgiftene som skal tilbakeføres som inntekt til grunn at distansen mellom Haugeruds hjemsted og Apotekernes Felleskjøp er 56 km tur/retur. For øvrig stadfestes ligningen av Per Haugerud for 1987.

3. Nannestad kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Per Haugerud har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Hovedanken:

1. Ligningen for 1986 og 1987 oppheves.

2. Ved ny ligning legges til grunn at Per Haugerud har krav på fradrag for påståtte abonnementsutgifter til aviser og tidsskrifter, kr 2093,- for 1986 og kr 2448,- for 1987. For 1986 har han krav på fradrag for utgifter til biapparat, kr 743,-.

3. Per Haugerud tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Motanken:

1. Ligningen for 1987 oppheves.

2. For 1987 gis ikke tillegg for 8000 km for privat bruk av bilen.

3. Per Haugerud tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Nannestad kommunes anførsler kan sammenfattes slik:

Utgangspunktet etter skatteloven §44 første ledd er at bare utgifter som objektivt sett er egnet til å innvinne inntekten, kan føres til fradrag. I saken her er det intet som tilsier at abonnement på Farmand og Kapital kan tenkes å bidra til Haugeruds inntekter. Noen konkret sammenheng er ikke anført. Abonnementet på tidsskriftet Yrkesbil - som ble godkjent av ligningsmyndighetene - ga ham tilstrekkelig orientering om lover og forskrifter og utviklingen i bransjen ellers. Hans virksomhet omfattet for øvrig tjenester for en fast avgrenset og stabil kundekrets og med en dominerende kunde.

Abonnementet på Aftenposten tjente i all hovedsak private formål. Ligningsmyndighetene har likevel lagt til grunn at det ga en viss nytte, idet transportoppdrag kunne dukke opp i annonser, og halvparten av abonnementsutgiftene ble tilbakeført som inntekt. En slik tilbakeføring er det adgang til. Tilsvarende skjer for telefonutgifter og innenfor bilbeskatning. Dommen i Rt-1962-133 støtter prinsipielt adgangen til tilbakeføring, og forholdet er også omtalt hos Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning (1989) side 925.

Utgiftene til biapparatet har ikke tilstrekkelig sammenheng med transportvirksomheten. Haugeruds kontorhold er så beskjedent at han bør kunne klare seg med den ene telefonen han har. Besøk av gjester medfører ikke at det kan anses nødvendig med et ekstra apparat. Det er private hensyn som har vært avgjørende for anskaffelsen av biapparatet, og opplysningene om at han hadde biapparatet i et rom som var innredet som hjemmekontor, forelå ikke for overligningsnemnda.

I tilknytning til motanken anføres at det følger klart av bilbeskatningsreglene - slik de var i 1987 - at Haugerud skulle ha et sjablonmessig tillegg i inntekten for 8000 km privatkjøring. Legges det først til grunn at kjøring mellom hjem og fast oppmøtested ikke var yrkeskjøring, skal sjablontillegget gis, uten hensyn til om hjemreisen startet et annet sted enn det faste oppmøtestedet om morgenen. Noe annet har ikke grunnlag i reglene.

Det kan heller ikke legges til grunn at kjøringen mellom Nannestad og Oslo "i realiteten" var kjøring i næring, idet det ikke finnes noen mellomting mellom privatkjøring og yrkeskjøring.

Haugeruds bil faller klart inn under første ledd i §1 i Skattedirektoratets forskrifter av 25. november 1987. Annet ledd i §1 får ikke anvendelse, idet bilen var egnet til privat bruk. Bilen hadde ingen spesiell innredning eller andre egenskaper som gjorde den uegnet for privatkjøring. Selv om det skulle være nevnt i klagen til overligningsnemnda at bilen var uegnet til privatkjøring, ble det ikke gitt noen nærmere redegjørelse om dette. Det er dessuten en generell presumsjon for at bilen har vært benyttet til privatkjøring i tillegg til kjøring mellom hjem og arbeidssted, og Haugerud har heller ikke ført kjørebok.

Selv om resultatet for Haugerud kanskje kan synes urimelig, var reglene i tilfelle også urimelige for andre. Hensynet til likhet for loven må gå foran.

For øvrig er ligningsmyndighetene ikke bundet av standpunkter i tidligere år ved ligningen for 1987.

Per Haugeruds anførsler kan sammenfattes slik:

Abonnementene på Aftenposten, Farmand og Kapital var nødvendige fordi han måtte holde seg orientert om samfunnsutviklingen og utviklingen i transportnæringen spesielt. Særlig gjaldt dette lover og forskrifter. Mange næringsdrivende får i stor utstrekning fradrag for tidsskrifter og aviser, og han kan ikke behandles strengere enn andre. Av Utv. 1988 343 fremgår det at advokater fikk medhold i at abonnement på blant annet Aftenposten kunne føres til fradrag. Abonnementsutgiftene kan for øvrig ikke deles opp, og han må derfor ha krav på fullt fradrag for Aftenposten. Det vises til Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) side 245.

Også utgiftene til anskaffelse av biapparatet må kunne føres til fradrag. For fradragsretten kan det ikke kreves at biapparatet var nødvendig for virksomheten og heller ikke at apparatet har vært til nytte. Det er tilstrekkelig at biapparatet var egnet til å skaffe eller sikre ham inntekter. Ligningsmyndighetene kan for øvrig ikke legge seg opp i hvordan han velger å drive sin virksomhet.

I motanken anføres at varebilen faller inn under annet ledd i §1 i Skattedirektoratets forskrifter av 25. november 1987. Bilen ble anskaffet som varebil i næring og var ikke ment til privat bruk. Det vises til at bilen hadde stort volum og at familien anskaffet personbil i tillegg. Varebilen var heller ikke egnet til privat bruk. Dette ble opplyst for overligningsnemnda. Varebilens lasterom var dessuten regelmessig fylt med returgods. Av Skattedirektoratets melding Sk 19/1987 107 fremgår det at stort varerom er en indikasjon på at bilen er uegnet til privatbruk, selv om vekten er under 7500 kg.

Varebilen ble heller ikke benyttet til privatkjøring utover kjøring mellom hjem og arbeidssted. Det er uholdbart å bygge på en presumsjon for at privatkjøring fant sted, i alle fall når det for overligningsnemnda var opplyst og dokumentert at utkjørte kilometer kun gjaldt kjøring mellom Nannestad og Oslo og innenfor Oslo. Dette viste klart at bilen ikke ble benyttet til vanlig privatkjøring. Minimal variasjon i kjørelengden årene 1985, 1986 og 1987 er også et bevis for at privatkjøring ikke har skjedd. Motparten har ikke ført bevis for at bilen faktisk ble benyttet privat, og dette er heller ikke påstått.

Det kan ikke være riktig at kjøring mellom Nannestad og Oslo er tilstrekkelig til å utløse det sjablonmessige tillegget på 8000 km privatkjøring. Hvis bilen faller inn under regelen i §1 første ledd i Skattedirektoratets forskrifter, er det likevel bare kjøringen mellom Nannestad og Oslo det skal gis tillegg i inntekten for. Bilen måtte nødvendigvis tas med til Oslo for at transportvirksomheten skulle utøves. Det er også et fortolkningsmoment at returen hjem fra det siste leveringsstedet foregikk direkte, uten at Apotekernes Felleskjøp ble besøkt. Det må dessuten tas hensyn til at et inntektstillegg for 8000 km privatkjøring gir et klart urimelig resultat. Det var ikke meningen at det skulle gis tillegg i inntekten for privatkjøring når bilen verken var ment for eller egnet til slik kjøring og privatkjøring heller ikke fant sted. Bilbeskatningsreglene ble senere forandret.

Haugerud fikk ikke påslag i inntekten for 1986 for fordelen ved privat bruk av varebilen, selv om det også da var adgang til å gi et tillegg. Med de nye bilbeskatningsreglene i 1987 var det ikke meningen å fange inn flere biler enn tidligere. Det vises for øvrig til Innst.O.nr. 13 for 1988-89 side 19.

Av rettspraksis - Utv. 1991 100 - fremgår det at en pick-up ble ansett uegnet til privatkjøring. Det er ellers først når privat bruk av bilen kommer opp i "et minstemål av regularitet og varighet" at det gis tillegg for denne kjøring, jfr. Skattedirektoratets melding Sk 14/1987 3.

Lagmannsretten bemerker:

Hovedanken: Etter skatteloven §44 første ledd skal det i bruttoinntekten gis fradrag for "alle utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse". Hvilke utgifter som kan føres til fradrag, må avgjøres konkret for den enkelte skattyter. Det må være en tilstrekkelig saklig sammenheng mellom vedkommende utgift og inntekten. Det avgjørende for fradragsretten er, som den ankende part har anført, om den disposisjon som medførte utgiften kan anses objektivt sett egnet til å innvinne skattyterens inntekt. Spørsmålet i saken her er om abonnement på Farmand, Kapital og Aftenposten samt kostnadene ved anskaffelsen av biapparatet er slike utgifter i Haugeruds tilfelle.

Lagmannsretten legger til grunn at Farmand og Kapital var - og for Kapitals vedkommende er - tidsskrifter med blant annet opplysninger og vurderinger om norsk og internasjonalt næringsliv. Som begrunnelse for å abonnere på disse tidsskrifter har Haugerud opplyst at han ønsket å holde seg orientert om trender i samfunnet, noe han mente var av betydning for transportvirksomheten. Noen konkret sammenheng er ikke opplyst. Riktignok har den generelle samfunnsutvikling betydning for enhver transportvirksomhet, men noen tilstrekkelig tilknytning mellom kunnskaper ervervet gjennom de nevnte tidsskrifter og Haugeruds inntektserverv er ikke påvist. Lagmannsretten finner at abonnementsutgiftene ikke kan anses "pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse eller vedlikeholdelse".

Når det gjelder abonnementet på Aftenposten, finner lagmannsretten at heller ikke utgiftene på dette punkt kan føres til fradrag. Det vises til begrunnelsen over, men tilføyes at annonser med transportoppdrag ikke kan anses utslagsgivende for en hel eller delvis fradragsrett. Det er ikke opplyst noen konkret nytte av annonsene, og Haugeruds kundestruktur var avgrenset og stabil. Slik lagmannsretten ser det, var private motiver i det alt vesentlige utslagsgivende for abonnementet. På dette punktet har kommunen påstått ligningen stadfestet, og spørsmålet om denne utgiftspost kunne deles opp, slik det ble gjort ved ligningen, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til.

Spørsmålet om fradragsrett for utgifter til biapparatet må avgjøres på grunnlag av de opplysninger som forelå ved behandlingen i overligningsnemnda. Lagmannsretten legger til grunn at det ved behandlingen i nemnda ikke var opplyst at Haugerud hadde eget rom for hjemmekontor der biapparatet var plassert. Av denne grunn anså overligningsnemnda anskaffelsen som en privat utgift, selv om den beskjedne administrasjonen av virksomheten skjedde fra hjemmet. Lagmannsretten er enig i denne vurdering. Om fradrag skulle vært innrømmet dersom de riktige forhold var blitt meddelt nemnda, er det unødvendig å gå nærmere inn på.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke er grunn til å oppheve overligningsnemndas vedtak for så vidt angår abonnementsutgiftene ved ligningen for 1986 og 1987 og heller ikke for biapparatet ved ligningen for 1986.

Motanken: Etter skatteloven §44 første ledd, litra a, tredje avsnitt skal fradrag for utgifter til bilhold reduseres med det beløp som faller på bruk av bilen til privatkjøring. Denne andelen av bilutgiftene skal fastsettes etter reglene i §42c, med forskrifter.

Av skatteloven §42c og Finansdepartementets forskrifter av 23. april 1987 §1 fremgår det at "fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes på grunnlag av en årlig privat kjørelengde på 8000 km med tillegg av faktisk kjøring mellom hjem og arbeidssted....". Dette gjelder også for den private bruk av personlig næringsdrivendes egen bil som ellers benyttes som et driftsmiddel. Ved regler av 25. november 1987, fastsatt av Skattedirektoratet, ble det gitt nærmere bestemmelser om hvilke biler som falt inn under skatteloven §42c.

Det er ikke tvilsomt at varebiler er omfattet av §1 første ledd i Skattedirektoratets regler og at det derfor i utgangspunktet er hjemmel for et sjablonmessig tillegg på 8000 km. Varebiler er spesielt nevnt i reglene som bil "egnet til privat kjøring". Spørsmålet er om Haugeruds varebil falt inn under unntaksbestemmelsen i §1 annet ledd fordi den verken var ment eller egnet for privat bruk og den heller ikke ble brukt privat (utover kjøring mellom hjem og fast oppmøtested). Alle tre vilkår må være oppfylt. Haugeruds varebil var ikke spesielt utstyrt på noen måte eller hadde andre særegne egenskaper, verken med hensyn til konstruksjon, innredning eller utrustning. Størrelsen medførte ikke at privat bruk var unaturlig. At det kunne ligge tomemballasje og returvarer natten over i lasterommet er ikke avgjørende. Lagmannsretten finner det klart at Haugeruds varebil var egnet til privatkjøring og at den derfor ikke falt inn under unntaksbestemmelsen i §1 annet ledd i Skattedirektoratets regler. Dette er i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at det var riktig å beskatte Haugerud for privat bruk av bilen tilsvarende 8000 km i tillegg til kjøringen mellom hjem og arbeidssted.

Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at formålet med de endrede bilbeskatningsregler i 1987 var å oppnå en forenkling med standardisert fastsettelse av fordelen ved "firmabil" for å begrense diskusjonen om bilen var kjørt privat og eventuelt hvor mye. Lovens og forskriftenes ordlyd er klar og omfatter også de tilfeller der bilen av ulike grunner ikke kjøres privat ut over reise til og fra arbeid. Dette var vurdert da loven og reglene ble gitt. Selv om Haugerud føler at bilbeskatningsreglene i 1987 var urimelige i hans tilfelle, må hensynet til likhet for loven utvilsomt veie tyngre.

Det er etter dette heller ikke grunn til å oppheve overligningsnemndas vedtak for så vidt angår bilbeskatningen ved ligningen for 1987.

Saksomkostninger: Hovedanken har ført frem og tvistemålsloven §180 annet ledd får anvendelse. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd bør Haugerud betale kommunens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Haavind har levert omkostningsoppgave som viser kr 10000 i salær som refererer seg til hovedanken. Hertil kommer ankegebyr kr 8000 og omkostninger til utdrag kr 1909, tilsammen kr 9909, som henføres til hovedanken. Samlede omkostninger som tilkjennes i hovedanken blir da kr 19909.

Motanken har vært forgjeves og tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Haugerud bør i samsvar med hovedregelen også bære denne del av kommunens saksomkostninger for lagmannsretten. Ifølge oppgaven fra advokat Haavind utgjør omkostningene i anledning motanken kr 15000, som i sin helhet er salær.

Den del av søksmålet for herredsretten som Haugerud vant frem med og som er blitt stående, gjelder avstanden mellom hjemsted og Apotekernes Felleskjøp (ligningen for 1987). Den øvrige del av søksmålet har ikke ført frem, med det resultat lagmannsretten er kommet til. Omkostningene for herredsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten finner at tvistepunktet om avstanden var av begrenset betydning i saken. Dette tvistetema ville dessuten trolig ha vært unngått dersom Haugerud i god tid hadde opplyst den korrekte avstand til ligningsmyndighetene. Som herredsretten, finner også lagmannsretten at overligningsnemnda likevel kanskje kunne ha vært mer oppmerksom på opplysningen om avstanden som fremkom i stevningen. Etter en samlet vurdering - jfr. tvistemålsloven §174 annet ledd - finner lagmannsretten at Nannestad kommune bør tilkjennes delvise omkostninger for herredsretten. Kommunens omkostninger for herredsretten utgjorde samlet kr 20468, hvorav kr 468 var utlegg. Av dette beløpet tilkjennes kr 15000.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Ligningen av Per Haugerud for 1986 stadfestes.

2. Ved ligningen av Per Haugerud for 1987 legges ved beregningen av den del av bilutgiftene som skal tilbakeføres som inntekt, til grunn at distansen mellom Per Haugeruds hjemsted og Apotekernes Felleskjøp er 56 km tur/retur. For øvrig stadfestes ligningen av Per Haugerud for 1987.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten i anledning hovedanken betaler Per Haugerud til Nannestad kommune 19909 - nittentusennihundreogni - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten i anledning motanken betaler Per Haugerud til Nannestad kommune 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

5. I saksomkostninger for herredsretten betaler Per Haugerud til Nannestad kommune 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.