LE-1991-708
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-19 |
| Publisert: | LE-1991-00708 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Drammen byrett Nr. 250/89 Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00708 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Olav Duesund) Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Børre Lid) |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Johannes Smit. - Mindretall: Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dom :
Saken gjelder krav om forsikringserstatning som følge av biltyveri med påfølgende skader. Selskapet har nektet å utbetale forsikringserstatning. Selskapet hevder prinsipalt at selskapets erstatningsplikt har bortfalt fordi den ankende part har utvist svik mot selskapet, subsidiært at han ikke har kunnet bevise at bilen er blitt skadet som følge av et forsikringstilfelle som dekkes av forsikringsvilkårene.
Drammen byrett avsa dom i saken den 4. januar 1991 med slik domsslutning:
1. Storebrand Øst A.S. frifinnes.
2. A tilpliktes å erstatte Storebrand Øst A. S. saksomkostninger med kr 29500, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
På grunn av omorganisering og fusjon har selskapet endret navn. Korrekt betegnelse på ankemotparten er nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S.
A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling i saken ble avholdt den 29. og 30. september 1992. A møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt i alt 8 vitner, og retten foretok åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår for øvrig av rettsboken.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger i utgangspunktet en relativt ordinær tyverisak med påfølgende hærverk. A parkerte bilen sin i Kobbervikdalen fredag den 27. januar 1989 om ettermiddagen da han på grunn av bilens motorproblemer, som han hadde bestilt service den påfølgende mandag for å ordne med, ikke turde å utsette den for oppoverbakken videre sørover E 18. Da han ville hente den igjen søndag den 29. januar, etter å ha overnattet hos B to netter, var den borte, og da han ikke fant den, ringte han politiet fra den nærmeste bensinstasjonen. Fra politiet fikk han beskjed om at bilen var parkert ved Kobbervikdalen 144. Der fant han den ikke, så han spaserte ned hele Kobbervikdalen uten å finne den, hvoretter han fikk ringt etter en drosje fra STATOIL stasjonen nederst i Kobbervikdalen. Sammen med drosjesjåføren fant han bilen, så hardt ramponert at den senere ble kondemnert, ved en arbeidsbrakke på et jorde ikke langt fra nr. 144, men skjult fra veien. Etter dette reiste han via hjemstedet til politihuset i Drammen hvor han inngav anmeldelse.
Da bilen ble observert på parkeringsstedet av politiet lørdag, må den ha vært tatt natt til søndag.
Det som har ført til at selskapet ble mistenksom var takstrapporten hvor det var anført at det ikke var tegn til skader på dørlåser eller ratt og tenningslås. Bilen var også utstyrt med alarm og denne stod antagelig ikke på. Senere undersøkelser via låsesmed viser at det er meget sannsynlig at bilen ble kjørt med rett nøkkel.
Etter den ankende parts mening har imidlertid ikke selskapet rimelig grunn til å anta at bilen ble kjørt av A. Selskapet har antydet dels fyllekjøring som en mulighet og dels at A skulle være interessert i å ramponere bilen, for derved å få utbetalt forsikringserstatningen på grunn av økonomiske problemer. Han lå etter med noen avdrag på billånet.
Slik den ankende part ser saken, har imidlertid ikke selskapet fnugg av bevis for noen av sine mistanker. Fyllekjøring er ikke en gang antydet av noen, og at dette skulle være forsøk på forsikringsbedrageri faller på sin egen urimelighet. A har et generelt godt skussmål. Han er meget arbeidsom og hadde en betrodd stilling på Fylkeslandbrukskontoret. Viktigere er det imidlertid at det ikke var noe å oppnå ved en slik handling. Et slikt havari ville ikke føre til noen økonomisk vinning for A. Riktig nok var det en feil ved motoren, men A hadde bestilt service mandag for å utbedre skaden. Det strider da mot all fornuft at han skulle fingere et tyveri og kjøre bilen til vrak natt til søndag, og det er ingen grunn til å anta at A trodde at han ville få mer ut av et forsikringsoppgjør enn det bilen var verd for ham. I tillegg kommer altså at A overnattet hos B natt til søndag så vel som natt til lørdag. Hun husket riktig nok lite av dette nå, men hun har tidligere forklart seg slik, ikke minst til Øberg som snakket med henne i forbindelse med "utredningen" til selskapet, og det er ingen grunn til å tvile på dette. Den enkle forklaring er, etter den ankende parts mening, at tyver har tatt seg inn i bilen ved å slå ut venstre rute foran, og deretter funnet bilnøkkelen i hanskerommet, og kjørt "heisa" med den så langt det gikk.
Det som gjør saken problematisk er at A ikke opplyste om sin mistanke om at han hadde en ekstra bilnøkkel i hanskerommet før i juni måned. Det er på det rene at han holdt det for sannsynlig at en tredje nøkkel kunne ha ligget der, og at han luftet dette for sin kollega, fylkesagronom C. Denne mente imidlertid at det ikke var noe å bry selskapet med. Bilen var stjålet, og det var det viktige i saken, mente C. I ettertid kan det hevdes at dette ikke var noe klokt råd, og i alle fall burde A ha skjønt bedre enn å følge det. Det er imidlertid langt fra dette til svik mot selskapet. Det var dumt, men ikke svikaktig. Det er for øvrig på det rene at opplysningen om nøklene ikke ville ha hatt noen betydning for erstatningsutbetalingen. Hadde selskapet fått denne opplysningen med en gang, ville det ikke ha vært noen problemer med erstatningsutbetalingen, og det kan ikke kreves av A at han skal gi opplysninger om forhold som ikke har betydning for skadeoppgjøret.
I alle fall skal det etter Høyesteretts praksis kreves et sterkt bevis for at det foreligger svik, og noe slikt bevis er etter den ankende parts mening ikke ført. A har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S er pliktig til å utbetale tyveriforsikring i forbindelse med forsikringstilfelle den 29. januar 1989 til A med tillegg av 18 % rente fra 01. mars 1989 til betaling skjer.
2. Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.
Ankemotparten, UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har i det vesentlige anført:
A opplyste først om den tredje nøkkelen etter at han muntlig hadde fått underretning om at selskapet var innstilt på å avslå kravet om forsikringserstatning, nemlig i brev av 27. juni 1989. Det er, etter selskapets mening, liten tvil om at han opplyste dette for å få erstatning, og den enkle sannhet er, slik selskapet ser det, at han enten løy da, eller så løy han tidligere og i begge tilfelle for å oppnå en forsikringserstatning som han ellers ikke ville ha krav på.
Legger man til grunn det han selv opplyser i brevet av 27. juni 89, at han var tilbakeholdende med å opplyse om nøkkelen fordi dette kunne oppfattes som "uaktsomt fra selskapets side", er man inne i kjernen av sviksbegrepet. Han gir en uriktig opplysning, eller i alle fall fortier han noe, for å få en erstatning som han ellers kunne risikere ikke å få. Etter rettspraksis er det uten betydning om opplysningen faktisk ville ha hatt betydning for erstatningsutbetalingen i det konkrete tilfellet. Det som er avgjørende er at det er en opplysning som etter sin art har betydning for selskapets vurdering av erstatningsspørsmålet. I denne saken har imidlertid opplysningen vesentlig betydning for selskapets arbeid med saken. Selskapets innstilling i dette tilfellet, var at det neppe kunne ha foregått et tyveri, og den omstendighet at det ikke var tegn til at det var brukt noe annet enn rett nøkkel, var en viktig del av begrunnelsen.
Det sentrale er likevel at kunden i dette tilfellet ikke har overholdt sin lojalitetsplikt mot selskapet. Nettopp i forbindelse med skadeoppgjør, hvor selskapet er fullstendig avhengig av kundens opplysninger for å foreta et riktig oppgjør, må det slås strengt ned på forsøk på å føre selskapet bak lyset. Det er nettopp et slikt forsøk man i dette tilfellet, etter selskapets mening, står overfor. Det er ikke her tale om noe uskjønnsomt, men om en bevisst strategi fra forsikringstagerens side.
Selskapet mener subsidiært at sikrede ikke har ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger et forsikringstilfelle som går inn under vilkårene. Etter selskapets mening er det for mange detaljer som taler imot dette; skadeforvoldelsen synes å ha vært gjort forsettlig, alarmen var ikke satt på. Det som var borte fra bilen tilsier at tyvene må ha hatt en annen bil til disposisjon. Sidevinduet synes å ha vært knust der bilen ble etterlatt. Den tredje nøkkel kom først frem som mulig forklaring på at bilen var kjørt med rett nøkkel etter at A var blitt klar over at selskapet var innstilt på å avslå kravet på forsikringserstatning. I tillegg kommer As vanskelige økonomi, og motorproblemene som gjør det forståelig at A gjerne så bilen stjålet selv om den ikke var det.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Drammen byretts dom av 04. januar 91 stadfestes, dog slik at Storebrand Øst AS endres til UNI Storebrand Skadeforsikring AS.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Lundgaard og Smit, har under tvil kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at As bil ble stjålet natt til søndag den 29. januar 1989. Flertallet legger vekt på vitnet Ovnans forklaring hvoretter det var atskillig bråk i forbindelse med en fest i nabolaget nær det sted bilen stod parkert, og at han hørte et kraftig smell fra det sted hvor han fant bilen smadret dagen etter. Det er videre på det rene at det ble funnet glassbiter der bilen var blitt hensatt av A fredag ettermiddag, og hvor den i henhold til opplysninger fra politiet stod også lørdag. Dette samsvarer med at noen har knust sideruten for å komme inn i bilen. Flertallet vil ikke ha uttalt noe om hvorvidt tyvenes opprinnelige hensikt bare var å tømme bilen for innhold eller om de også fra først av ville kjøre med den. Flertallet vil imidlertid ikke utelukke at tyvene først etter at de fant bilnøkkelen i hanskerommet fant at de ville leke seg med bilen og deretter kjørte bilen til vrak. Dette innebærer at flertallet legger til grunn som mest sannsynlig As forklaring om at den sannsynlige årsak til at bilen ble kjørt med rett nøkkel, var at den tredje nøkkelen lå i hanskerommet på et nøkkelknippe sammen med bl.a.takstativ- og bensintanknøkkelen. Flertallet legger også vekt på at B, selv om hun nå ikke husker meget, forklarte til utreder Øberg allerede i juni 1989 at A hadde overnattet i hennes leilighet fra lørdag til søndag. Flertallet finner ikke grunn til å tro at hun skulle lyve om dette. Flertallet kan heller ikke se at A skulle ha noe økonomisk motiv til selv å kjøre bilen til vrak for deretter å melde forsikringstilfellet. Han hadde bestilt reparasjon av bilen kommende mandag, den 30. januar, og måtte forstå at han ikke ville tjene noe på et forsikringsoppgjør, og han var avhengig av bilen i sitt yrke. Flertallet tilføyer at det ikke er frembragt noe i saken som kunne tyde på at A skal ha kjørt bilen med promille og deretter stukket av e.l.
Flertallet legger videre til grunn, etter As egen forklaring og forklaringen til fylkesagronom C som arbeidet sammen med A på landbrukskontoret, at A allerede kort tid etter skaden fortalte C at han mente at en ekstra nøkkel kunne ligge i hanskerommet, og at C rådet ham til ikke å forklare noe om dette til selskapet i første omgang. C mente at dette var uten betydning så lenge det var på det rene at det var "hærverk og sånn", og at det ikke var noen grunn til å nevne dette til selskapet. Etter hva flertallet forstår var dette på basis av egne dårlige erfaringer med skadeoppgjør. Selskapene hengte seg opp i uvedkommende og irrelevante opplysninger dersom de fikk sjansen til det.
Etter flertallets mening var dette et særdeles dårlig råd, og A måtte ha forstått det. Flertallet behøver ikke å ta standpunkt til om man står overfor en bevisst fortielse, eller om en positivt uriktig opplysning, idet dette ikke kan sees å ha noen rettslig betydning så lenge det må ha vært åpenbart for A, ikke minst på bakgrunn av samtalene med Øberg, at selskapet var svært interessert i mulige nøkler for å få oppklart årsaksforholdet, og likevel unnlot å opplyse om den tredje nøkkelen, jfr. Høyesterettsdommen i Rt-1989-689 som flertallet kommer tilbake til.
Spørsmålet er så om dette representerer svik i vilkårenes forstand. Etter det som er opplyst er det ikke tvilsomt at selskapet ville ha utbetalt full tyverierstatning for bilen, uten bonsutap, dersom det på et tidlig tidspunkt hadde fått opplyst at det sannsynligvis lå en reservenøkkel i hanskerommet, idet dette ikke etter praksis har vært ansett som grovt uaktsomt. Låsesmed Atle Sulheim har også fortalt retten at det er svært vanlig å ha en ekstra nøkkel i hanskerommet.
Etter det faktum flertallet legger til grunn, ville altså A ha fått utbetalt full erstatning for bilen dersom han med en gang hadde opplyst om nøkkelen. Spørsmålet blir etter dette om en bevisst uriktig opplysning om noe som ikke har betydning for forsikringsutbetalingen, skal føre til at enhver rett til erstatning skal falle bort. I den tidligere nevnte høyesterettsdom uttaler førstevoterende: Sviksbestemmelsen rammer ikke bare uriktige opplysninger i forbindelse med forsikringsoppgjøret, for eksempel når sikrede i skadeoppgave uriktig oppgir gjenstander som tapt eller gir uriktige opplysninger om de tapte gjenstanders alder eller verdi. Også unnlatelse av å gi opplysninger vil etter omstendighetene kunne anses svikaktig, når det er tale om en bevisst fortielse av forhold som sikrede hadde en klar oppfordring til å meddele selskapet. Hvorvidt det forelå en slik oppfordring må bero på en konkret bedømmelse som undertiden vil kunne være vanskelig.
I Høyesterettsdommen trykt i Rt-s.å.-950 flg. vises til §8-1 annet ledd 1. pkt. i den nye forsikringsavtaleloven, som lyder: Gir sikrede ved skadeoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning som han eller hun ikke har krav på, mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning av samme hendelse.
Etter Høyesteretts mening må man se hen til denne definisjonen av svik også ved tolkningen av §4 i de generelle vilkår. Det er flertallet i denne sak enig i og legger dette til grunn.
For at en fortielse eller uriktig opplysning etter dette skal rammes av svikbestemmelsen, må den være gitt på forsettlig måte for å oppnå en fordel man ellers ikke ville ha hatt krav på. Det er ikke tilstrekkelig til at selskapet skal kunne bringe bestemmelsen til anvendelse, at sikrede gir en uriktig opplysning eller fortier noe, dersom det ikke er årsakssammenheng mellom dette og erstatningsutbetalingen. Dette innebærer at dersom den uriktige opplysningen er uten betydning for selskapets vurdering av erstatningskravet, rammes forholdet ikke av svikbestemmelsen.
I denne saken legger som nevnt flertallet til grunn at sikrede ville hatt krav på erstatning uansett om han hadde opplyst om nøkkelen i hanskerommet eller ikke. Flertallet finner ikke grunn til å sette til side Cs forklaring om at hans råd til A var ikke å nevne det med nøkkelen, fordi denne jo likevel hadde krav på erstatning. Slik flertallet ser saken, var den uriktige eller mangelfulle opplysning uten betydning for selskapets erstatningsplikt. Det kan derfor ikke anses svikaktig i vilkårenes forstand at A fulgte Cs råd. A fortiet ikke opplysninger for å få noe han ellers ikke ville ha hatt krav på.
Etter dette får A medhold i at Storebrand har plikt til å betale ut forsikringserstatningen.
Flertallet vil imidlertid tilføye at det generelt er uheldig å tilbakeholde opplysninger fra selskapet slik A utvilsomt har gjort. Ved sin opptreden har han i vesentlig grad vanskeliggjort selskapets undersøkelser. Han må derfor i stor grad takke seg selv for at det er kommet til sak. Flertallet har som nevnt også funnet saken tvilsom.
A må derfor selv bære sine omkostninger så vel for byrett som for lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Mindretallet - lagdommer Jensen - er kommet til samme resultat som byretten og finner at A har handlet svikaktig og dermed mistet retten til erstatning fra forsikringsselskapet.
Mindretallet er i det alt vesentlige enig i flertallets beskrivelse og vurdering av det faktiske hendelsesforløp. Som flertallet legger mindretallet til grunn at As bil har vært brutt opp og kjørt av ukjent person(er)ved hjelp av nøkkelen som lå i hanskerommet. Mindretallet finner også at A bevisst har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om denne nøkkelen. Etter bevisføringen legger mindretallet til grunn at A relativt kort tid etter tyveriet - senest i siste halvdel av februar - husket reservenøkkelen i hanskerommet eller holdt det for overveiende sannsynlig at det lå en ekstra nøkkel der. Dette var bakgrunnen for at spørsmålet om betydningen av en slik nøkkel ble drøftet med C. Og C har forklart for retten at han oppfattet samtalen med A dithen at A fortalte at det lå en reservenøkkel i bilen, ikke bare at det kanskje fantes en slik nøkkel. Mindretallet legger ingen vekt på Cs ytring om at det i første omgang ikke var nødvendig å informere forsikringsselskapet om denne nøkkelen. A må selv ta ansvaret for det valg han gjorde i den forbindelse.
For lagmannsretten har A forklart at han unnlot å fortelle om den tredje nøkkelen fordi han var redd for at dette kunne avskjære nærmere undersøkelser med sikte på å få bekreftet at bilen reelt hadde vært stjålet. Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at A bestemte seg for å holde opplysningen om reservenøkkelen tilbake fordi han fryktet at forholdet kunne få betydning for erstatningsspørsmålet. Dette kommer også til uttrykk i hans brev av selskapet av 27. juni 1989. Først i dette brevet - etter flere ganger å ha fortiet opplysningen om den tredje nøkkelen til tross for at han forstod at dette var et punkt av vesentlig betydning for selskapet, og etter at han måtte regne med at selskapet var innstilt på å avslå erstatningskravet slik at han ikke lenger hadde noe å tape - valgte han å komme frem med opplysningen. Mindretallet fester ikke lit til hans forklaring om at han først på dette tidspunkt følte seg noenlunde sikker på at han hadde hatt en tredje nøkkel som lå i hanskerommet.
Etter mindretallet syn må denne handlemåte fra As side anses som svikaktig i relasjon til pkt. 4 i forsikringsselskapets generelle vilkår og den rettspraksis som foreligger i tilknytning til denne bestemmelse, jfr. særlig Rt-1989-689 og Gulating lagmannsretts dom av 11. oktober 1985. A fortiet bevisst en opplysning som han hadde en klar og sterk oppfordring til å meddele selskapet, noe han var klar over og som han ut fra sin vurdering fryktet kunne få betydning for forsikringsoppgjøret. I den foreliggende situasjon kan ikke hevdes at As fortielse ville være uten enhver betydning for oppgjøret. Etter at det var sannsynliggjort at bilen var kjørt med rett nøkkel, en omstendighet som vanskelig lot seg forene med As opplysning om at det bare fantes 2 nøkler som ikke var kommet på avveie, måtte selskapet være berettiget til å betvile at bilen reelt hadde vært stjålet. Alt peker i retning av at selskapet i så fall ville avslått As erstatningskrav. Det er ikke gitt at en eventuell domstolsbehandling av et slikt avslag, som måtte baseres på en forutsetning om at det ikke var en tredje nøkkel, ville gått i As favør.
Hvorvidt utfallet ville blitt et annet ut fra ordlyden i forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 nr. 69 §8-1 annet ledd, første punktum, tar mindretallet ikke stilling til. Denne loven trådte først i kraft den 1. juli 1990 og kan ikke få direkte anvendelse i en sak der skadetilfellet og forsikringsselskapets standpunkt til erstatningsspørsmålet er meddelt før ikrafttredelsen. For øvrig kan spørres om lovteksten på det aktuelle punkt innebærer en tilstramming av vilkårene for å konstatere svik. Mindretallet viser bl.a. til Ot. prp. nr. 49 (1988-89) 85-86.
Også for mindretallet har avgjørelsen budt på betydelig tvil. Partene bør derfor bære egne omkostninger for begge instanser.
Domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S er pliktig til å utbetale tyveriforsikring i forbindelse med forsikringstilfellet den 29. januar 1989 til A med tillegg av 18 -atten- prosent rente fra 01. mars 1989 og til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsretten.