LE-1991-84
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-26 |
| Publisert: | LE-1991-00084 |
| Stikkord: | Saksbehandlingsfeil, Reprobasjon, Avtaleoppgjør |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Heggen og Frøland h.r. Nr. 65/90 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00084 A |
| Parter: | Ankende part: Øyvinds Varetaxi v/Øyvind Pedersen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Lohne, Oslo). Motpart: Knut Nordbø (Prosessfullmektig: Advokat J. A. Resen-Fellie), Askim. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagmann Rakel Surlien 3. Ekstraord. lagdommer Ingrid Solheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §383, §388, §180, Tvistemålsloven (1915), Merverdiavgiftsloven (1969) §18, §19 |
Dom :
Saken gjelder blant annet om krav om leie for en bil er gjort opp ved utførte ombyggingsarbeider.
Heggen og Frøland herredsrett la til grunn at kravet bygget på et reprobert forhold og avsa 29. oktober 1990 dom med slik
Domsslutning:
1. Knut Nordbø frifinnes.
2. Øyvinds Varetaxi v/ Øyvind Pedersen dømmes til å erstatte Knut Nordbø saksomkostninger med kr 4000,- firetusen - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Øyvinds Varetaxi v/Øyvind Pedersen (senere kalt Pedersen) har i rett tid påanket dommen. Knut Nordbø har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 19. november 1991. Pedersen møtte ikke, men hans prosessfullmektig var tilstede og godtok at saken ble fremmet. Nordbø møtte og avga partsforklaring. Det ble ført to vitner. Dokumentasjonen er gjengitt i rettsboken. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Pedersen har nedlagt slik påstand:
1. Knut Nordbø dømmes til å betale til Øyvind Pedersen kr 24500,- for leie av bil, tillagt 15 % rente pa fra 8. februar 89 til betaling skjer.
2. Knut Nordbø dømmes til å betale til Øyvind Pedersen kr 11000,- for kjøp av møbler, tillagt 15 % rente pa fra 23. desember 88 til betaling skjer.
3. Øyvind Pedersen tilkjennes sakens omkostninger både i første instans og lagmannsretten.
Nordbø har nedlagt slik påstand:
1. Heggen og Frøland herredsretts dom av 29. oktober 1990 stadfestes.
2. Knut Nordbø tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Pedersen har i det vesentlige anført:
Pedersen anfører at herredsretten har begått en vesentlig saksbehandlingsfeil, da dommen er avsagt uten muntlig forhandling. Dette kan ha virket avgjørende for resultatet. Det var ikke avtalt forenklet rettergang.
Han anfører videre at herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er feil. Avtalen om leie av bil er ikke reprobert. Pedersen har som nytt dokument for lagmannsretten lagt fram en regning hvor det fremgår at det er beregnet merverdiavgift. Denne har Nordbø kvittert på. Etter regningen utgjorde det samlede leiebeløp for bilen kr 46950,-. Pedersen krever imidlertid som i stevningen bare nettobeløpet minus kr 7000,- for lakkering som Nordbø har betalt, det vil si påstandsbeløpet kr 24500,-. Nordbø har brukt bilen i ni måneder uten å betale noe.
Det dreier seg om et vanlig leieforhold, hvor det er krevet oppgjør på korrekt måte. Avtalen var reell mellom partene, og leien var meget rimelig. Det fremgår av kvitteringen at Nordbø har forpliktet seg til å betale leien. Normal leie for en slik bil var kr 900,- pr. dag. Selv med eventuelt avslag for langtidsleie var verdien av leieavtalen langt høyere enn den skriftlige avtale ga uttrykk for. Det var denne differanse Nordbø skulle utføre ombyggingsarbeider for. Pedersen erkjenner at man står overfor en byttehandel med uvanlige betalingsmidler. Ved beregning av merverdiavgift er det den reelle omsetningsverdi som skal legges til grunn, jfr. merverdiavgiftsloven §18 og §19. At partene hadde til hensikt å beregne merverdiavgift av et lavere beløp, medfører ikke at avtalen er reprobert. Partene kjente ikke godt nok til merverdiavgiftsreglene. Det forelå ikke noe bevisst forsøk på å unndra seg skatte- og avgiftsplikten overfor myndighetene. Situasjonen er således en annen enn i den smuglergodssak som er gjengitt i Rt-1959-638. Under enhver omstendighet må retten konkret vurdere om det enkelte krav eller deler av kravet er reprobert. Herredsretten tar feil når den har vurdert forholdet mellom partene under ett.
Hvorvidt det er inngått avtale om at Nordbø skulle kjøpe møblene for kr 11000,-, overlates til rettens vurdering. Det dreide seg om Pedersens salg av egne brukte møbler. Et slikt salg er hverken skattepliktig eller momsbelagt og kan ikke være reprobert.
Nordbø har i det vesentlige anført:
Når det gjelder herredsrettens saksbehandling, vises det til at begge parter var innforstått med at saken ble avgjort uten muntlig forhandling.
Nordbø er enig med herredsretten i at avtalene mellom ham og Pedersen er reproberte. Det var aldri meningen at Nordbø skulle betale leie for bilen i henhold til avtalen. Leiebeløpet skulle fullt ut inngå som vederlag for det ombyggingsarbeid Nordbø skulle utføre på Pedersens hus. Også den verdi de gamle møblene eventuelt måtte ha, skulle inngå som del av arbeidsvederlaget. Leieavtalen var således ikke reell. Pedersen har selv erkjent at differansen mellom den fastsatte verdi og den reelle verdi av leieavtalen var betydelig. Nordbø har på sin side uttalt at verdien av ombyggingsarbeidene var høyere enn den pris som ble betalt for leie av bilen. Pedersen er selvstendig næringsdrivende og leier ut biler. Han har gjennom leieavtalen fikset med regnskapet og overtrådt merverdiavgiftsloven §18 og §19, slik at offentlige interesser er skadelidende. Det dreier seg om oppgavepliktig omsetning. Pedersen har selv oppgitt at den reelle leiepris var kr 900,- pr. dag. Dette utgjør kr 243000,- over ni måneder. Selv med eventuelt avslag for langtidsleie, står man overfor en betydelig unndragelse. Nordbø fastholder at han ikke har forpliktet seg til å betale noe til Pedersen. Han kan ikke huske å ha underskrevet på den fremlagte regning. Det er underlig at denne er datert samme dag som leieavtalen ble underskrevet.
Møblene var gamle og nedslitte. Disse fikk Nordbø gratis, fordi Pedersen skulle kaste dem. Han har betalt kr 500,- for komfyren. Det vises til vitneprovene.
Lagmannsretten skal bemerke:
Pedersen har ikke nedlagt påstand om at herredsrettens dom må oppheves, men har anført at det er en saksbehandlingsfeil at det ikke ble holdt muntlig forhandling. Forenklet rettergang ble ikke avtalt. Tvistemålsloven inneholder ikke hjemmel for å unnlate muntlig forhandling i første instans, unntatt når det er avtalt forenklet rettergang. Å avsi dom i saken uten muntlig forhandling er en saksbehandlingsfeil av slik karakter at den ikke kan avhjelpes med partenes samtykke. Retten må derfor av eget tiltak tillegge en slik feil virkning, jfr. tvistemålsloven §383 annet ledd. Av Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer II side 318 fremgår at "massiv tilsidesettelse av fundamentale rettergangsregler som muntlighet og bevisumiddelbarhet" kan innebære en slik feil. Reprobasjon er en materiell ugyldighetsgrunn som kan reise vanskelige retts- og bevisspørsmål. Derfor er det viktig med muntlig forhandling. Det vises også til at det i et slikt tilfelle skal avsies frifinnelsesdom og ikke kjennelse om avvisning, se Hov: Rettergang i sivile saker side 107. Lagmannsretten finner det sannsynlig at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, slik at det er grunnlag for å oppheve herredsrettens dom. I stedet for å oppheve dommen og hjemvise saken har lagmannsretten besluttet å oppta saken etter tvistemålsloven §388. Begge parter har sagt seg enig i dette. Ankeforhandlingen er gjennomført med henblikk på dette.
De faktiske forhold er i hovedtrekk følgende:
Pedersen er selvstendig næringsdrivende og driver med utleie av biler gjennom sitt firma Øyvinds Varetaxi. Nordbø som bor i Askim, er bygningsarbeider. Han var sykmeldt våren 1988 og ble senere uføretrygdet. Nordbø er samboer med Pedersens tante, slik at partene kjente hverandre rimelig godt da de våren 1988 inngikk en samarbeidsavtale. Nordbø skulle foreta ombyggingsarbeider på et eldre hus Pedersen hadde kjøpt i Mysen. Til gjengjeld skulle Nordbø få disponere en stor stasjonsvogn, en Chevrolet Caprice Classic, bl.a. for å frakte materialer til huset i Mysen og for å kjøre mellom Askim og Mysen. Det ble 8. mai 1988 inngått skriftlig avtale om leie av bilen i ni måneder for en pris på kr 3500,- pr. måned. Samme dag utstedte Pedersen en regning som inklusive forsikring og moms utgjorde tilsammen kr 46980,-, hvorav 31500,- utgjorde netto leiebeløp. Nordbø har kvittert på denne regningen. Det fremgikk av leieavtalen at den månedlige leie skulle erlegges forskuddsvis. Det er på det rene at Nordbø ikke betalte noen del av leien. Han har så vidt skjønnes heller ikke blitt avkrevet leie før det oppstod uenighet mellom partene om lakkeringsutgiftene for bilen vinteren 1989. Disse forhold taler etter rettens syn sterkt for at oppgjør etter leieavtalen bare skulle skje dersom Nordbø ikke oppfylte sin del av avtalen. Pedersen har ikke sannsynliggjort at vederlaget for leiebilen skulle være høyere enn det som følger av den skriftlige avtalen.
Nordbø arbeidet 5-6 timer hver dag på Pedersens hus fra mai 1988 til januar 1989. Han senket tak, panelte og la nye gulv i store deler av første etasje. At han utførte de arbeider som ble avtalt, er ikke bestridt. Nordbø har anslått verdien av sitt arbeid til å ligge godt over den avtalte leie for bilen. Han har likevel ikke krevet vederlag utover denne.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at Pedersen har noe krav etter leieavtalen i behold. Han har ikke dokumentert at kravet etter leieavtalen overstiger verdien av det arbeid Nordbø utførte på huset. Nordbø blir derfor å frifinne.
Det er etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilke skatte- og avgiftsmessige virkninger bytteavtalen får for partene.
Pedersen har ikke godtgjort sitt krav om betaling for møblene. Lagmannsretten finner bevist at Nordbø fikk dem gratis mot å fjerne dem. Komfyren har han betalt for. Nordbø blir også å frifinne for dette krav.
Lagmannsretten finner det riktig å utforme ny domsslutning, jfr. at herredsrettens dom kunne ha vært opphevet.
Anken har ikke ført frem. Hovedregelen i tvistemålsloven §180, 1 . ledd kommer til anvendelse. Pedersen dømmes til å betale Nordbøs saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett. Advokat ResenFellie har for lagmannsretten fremlagt omkostningsoppgave på kr 12300,-, hvorav det vesentlige utgjør salær. For herredsretten ble det krevet kr 4000,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgavene og tilkjenner Nordbø kr 16300,-.
Dommen er enstemmig.
domsslutning :
1. Knut Nordbø frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Øyvinds Varetaxi v/Øyvind Pedersen til Knut Nordbø 16300 - sekstentusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Hans Petter Lundgaard, Rakel Surlien, Ingrid Solheim.
Bekreftes for førstelagmannen: