LE-1991-846

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-08-21
Publisert:	LE-1991-00846
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 289 A/89 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00846 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Hagen, Drammen) Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Martinsen, Drammen).
Forfatter:	Lagmann Rakel Surlien, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §173, §174, §180

Saken gjelder tvist om den daglige omsorg for og samværsrett med to gutter, henholdsvis omlag 9 1/2 og 12 år.

B og A inngikk ekteskap i 1979. De bosatte seg i - - - 11, i X, og fikk barna C, født xx.xx.1980 og D, født xx.xx.1982.

Etter hvert oppsto problemer i ekteskapet. Partene søkte separasjon i begynnelsen av 1987 og senere skilsmisse. Fylkesmannen i Buskerud ga skilsmissebevilling den 23. juni 1988.

Våren 1987 flyttet B fra fellesboligen og bosatte seg i - - 30, ca 1-2 km fra - - -. A ble boende i den tidligere fellesboligen. I henhold til avtale mellom partene overtok B den daglige omsorgen for barna. Partene var videre enige om felles foreldreansvar og relativt omfattende samværsrett for faren, blant annet annen hver helg og en ettermiddag i uken. Samværsordningen er i store trekk blitt gjennomført som forutsatt.

Sommeren 1989 flyttet B sammen med E i en generasjonsbolig i - - 5A på - - ved - - - i Drammen, ca 7-8 km fra - - . E bor sammen med og har ansvaret for to barn fra tidligere ekteskap som i dag er omlag 19 og 22 år. E's foreldre bor på samme eiendom.

I 1988-89 fikk A den overbevisning at barna ikke hadde det godt, og at det ville være best for dem å flytte til ham på X. I stevning av 25. oktober 1989 til Drammen byrett reiste han sak mot B med krav om at han alene skulle ha den daglige omsorg for C og D. Psykolog Fritz Johannessen ble oppnevnt som sakkyndig for byretten. Han avga en skriftlig rapport av 15. mars 1990 med tilleggsmerknader i brev av 20. april og 15. juni samme år, og han avga forklaring under hovedforhandlingen som ble avholdt den 12. desember 1990.

Drammen byrett avsa den 20. desember 1990 dom med slik slutning:

1. B frikjennes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har rettidig påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har tatt til motmæle.

Etter initiativ fra begge parter ble det oppnevnt to sakkyndige for lagmannsretten; psykologene Fritz Johannessen og Eli Myking. B reiste senere innsigelse mot Fritz Johannessen som resulterte i at han ba seg entlediget, noe retten imøtekom. Partene kom deretter til enighet om at Eli Myking skulle fungere som eneste sakkyndig for lagmannsretten. Hun har avgitt en vurdering datert 8. januar 1992.

Ankeforhandlingene ble avholdt i Drammen den 11. og 12. august 1992. Partene møtte og avga forklaring. Den sakkyndige var til stede og supplerte sin skriftlige rapport. For øvrig ble det avhørt fem vitner. Forliksforhandlinger ble forsøkt, men førte ikke frem. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Under ankeforhandlingene frafalt A kravet om å få overta den daglige omsorgen for D. I hovedtrekk står saken for øvrig i samme stilling som for byretten. C fylte imidlertid 12 år den 9. juli 1992.

Om sakens nærmere enkeltheter vises ellers til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Den ankende part A har, ved sin prosessfullmektig advokat Elisabeth Hagen, i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet om den daglige omsorg skal avgjøres ut fra hva som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd. På bakgrunn av den sakkyndiges tilrådning under ankeforhandlingene og farens ønske om å skape best mulig grunnlag for samarbeid mellom partene, aksepteres at D fortsatt skal bo hos moren.

Derimot bør C av flere grunner få flytte til faren. Han har et sterkt og fornuftig ønske om å få bo sammen med faren. Dette standpunkt har han holdt fast ved gjennom flere år, og han har aldri oppfattet morens bolig som sitt egentlige hjem. Etter barneloven §31 annet ledd skal det legges stor vekt på hva barnet mener, jf Smith "Barn og foreldre" side 91 og Rt-1990-669. Det skal mye til for å sette et slikt ønske til side.

C' holdning er den samme i dag. Den siste tiden har han kanskje ikke snakket så mye om å flytte til faren, men det er ingen tvil om hva han ønsker. Den sakkyndige opplyste også at hun går ut fra at C ville gitt samme svar i dag dersom han var blitt spurt. C har trolig ikke snakket så mye om flytting fordi han nå regner med at det vil gå i orden.

Det er sterke psykologiske likhetstrekk mellom C og faren. C ligner på sin far på alle måter, også med hensyn til interesser og fritidsaktiviteter, særlig fotball. Dette tilsier at C bør få vokse opp sammen med faren.

Den sakkyndige for lagmannsretten har vært betenkt på å skille barna. Dette bygges i første rekke på foreldrenes oppfatning om at barna bør få bo sammen. Innvendingen har ikke samme styrke etter at faren har akseptert atskillelse.

C har hatt til dels store atferdsproblemer på skolen. Disse kan forklares med hans vanskelige situasjon i forhold til moren og hans uoppfylte ønske om å få flytte til faren.

Moren har ikke hatt noen god hånd med oppdragelsen av C. Hun har vært for mye opptatt av grensesetting og avstraffelse, og hun har ikke klart å formidle tilstrekkelig kjærlighet og omsorg. Forholdet til moren har vært konfliktfylt. Problemene kan forsterkes når C nå nærmer seg puberteten. I så måte er faren langt bedre skikket til å ta seg av C. Faren er lyttende, langt mindre streng og vil kunne imøtekomme C' særlige behov for nærhet og omsorg, og han kan bygge opp guttens selvtillit.

Farens sosiale situasjon er trygg. Han har en god bolig og fast arbeid. Hans mor vil bidra til å legge forholdene til rette for at C kan bo hos faren.

Flytting til faren vil ikke være noe problem for C. Dette er bekreftet av den sakkyndige. C har hele tiden, også følelsesmessig, holdt fast ved miljøet hos faren på X. Der har han sine kamerater og fotballaget som han er sterkt knyttet til.

Atskillelse vil være negativt for D. Han ser opp til sin storebror og søker beskyttelse hos ham, selv om det også har vært en del krangling dem imellom. Det legges imidlertid opp til en omfattende samværsordning som innebærer at brødrene vil få utstrakt kontakt. Faren vil også akseptere at C avslutter barneskolen på - - -. Barna vil derfor kunne gå på samme skole inntil sommeren 1993 da C er ferdig med barneskolen. Avstanden mellom - - - og X er heller ikke spesielt stor. Uansett kan hensynet til D ikke veie så tungt at C holdes tilbake hos moren mot sin vilje.

C er glad i og opptatt av D. Han vil gjerne være sammen med broren. Gjennom D, som blir boende hos moren, vil C derfor opprettholde kontakten med moren. Det er følgelig ikke grunn til å frykte for at C vil bryte med moren slik den sakkyndige har antydet kan skje.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.80.

2. B skal ha den daglige omsorg for D født xx.xx.82.

3. A og B skal ha slikt samvær med h.h.v. D og C: - en ettermiddag i uken med overnatting. - annenhver weekend fra torsdag ettermiddag til mandag morgen. - annenhver jule- eller nyttårshelg. - annenhver påske- eller vinterferie. - 3 uker i sommerferien. Samvær skal utøves slik at barna i samværsperiodene er sammen.

4. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Ankemotparten B har, ved sin prosessfullmektig advokat Dag Martinsen, fremholdt at byrettens dom er riktig, både med hensyn til bevisbedømmelsen og resultatet. For øvrig er i det vesentlige anført:

Moren har hatt den daglige omsorgen for barna i snart fem og et halvt år. Ut fra de avgitte forklaringer og den sakkyndiges rapport og muntlige tilrådning til retten, må det være til det beste for begge guttene at de fortsatt blir boende hos moren, som det ikke er noe å utsette på.

Begge guttene har tilpasset seg bosituasjonen hos moren. Flytting kan da bare være aktuelt dersom det foreligger sterke grunner. Det er ikke tilfelle i nærværende sak, noe den sakkyndige har bekreftet. Hennes tilrådning må veie tungt. Den sakkyndige har blant annet pekt på faren for at C vil støte ut moren dersom han flytter til faren. Dette skyldes farens negative holdning til moren som han også formidler til barna.

D vil bli skadelidende dersom guttene skilles. Han er avhengig av sin eldre bror og vil gjerne bo sammen med ham.

C har tidligere gitt uttrykk for at han vil flytte til faren. Han har imidlertid vært mindre opptatt av dette den siste tiden. Den sakkyndige har ikke snakket med C siden høsten 1991. Det er også usikkert hvor mye C' ønske er preget av farens holdning. At faren påvirker sønnene til å innta en negativ holdning til moren, er helt på det rene. En særlig allianse har bestått mellom C og faren.

C hadde problemer blant annet i skolesituasjonen i 1989-90. Dette kan ha hatt sammenheng med flyttingen til - - -. Uansett er de tidligere vanskeligheter nå sterkt neddempet. Ifølge skussmål fra skolelærerne har C hatt stor fremgang det siste året, både atferdsmessig og faglig. Han får nå gode karakterer og trives i miljøet. Den sakkyndige mener derfor at C i hvert fall ikke bør flytte til faren før barneskolen er avsluttet. Den sakkyndige har også gitt uttrykk for at man ideelt sett kanskje helst burde vente til C er ferdig med ungdomsskolen.

Morens samboer - E - opptrer som en nøytral, objektiv person. Han har tatt seg mye av guttene. Hans opplysninger og vurderinger bør derfor tillegges vesentlig betydning. Han har forklart at C har hatt enorm fremgang det siste året, og at han har slått seg til ro på - - . Denne utviklingen kan også skyldes at C har fått friere tøyler til å reise til X. Denne ordningen vil bli opprettholdt. Men C trenger et fast hjem hos moren der han har sin tilhørighet. Det er ikke grunn til å kritisere moren for hennes oppdragelsesmetoder. Overfor barn må det settes grenser. Fysisk avstraffelse er det ikke tale om. Hva som måtte ha skjedd da C var ett år, er uten interesse.

Boforholdene hos moren og hennes samboer er meget gode. Der bor også samboerens to barn fra tidligere ekteskap og hans foreldre. Alle samarbeider godt og aksepterer hverandre.

Moren kan tilby barna et bedre oppvekstmiljø enn faren. Moren er mer sosial og utadvendt, og med et bredere interessefelt. Videre har moren romsligere økonomi enn faren. Faren er avhengig av praktisk hjelp fra sin mor. Dette er ingen god løsning.

Den sakkyndige har klart uttalt at det ikke vil være til det beste for C å flytte til faren, iallfall ikke det første året. Denne tilrådningen må tillegges sterk vekt. Det beste ville være om partene kunne samarbeide og treffe en avgjørelse sommeren 1993 etter å ha søkt råd hos psykolog eller annen fagkyndig.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. B skal fortsatt ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.80 og D, født xx.xx.82.

2. A gis utvidet samværsrett med C og D annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen og en ettermiddag i uken uten overnatting. Han skal videre ha samvær med C en ettermiddag i uken med overnatting til neste dag. Forøvrig skal det utøves vanlig samværsrett dog med rett til 3 ukers samvær i sommerferien.

Subsidiært:

B skal ha samværsrett med C annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. En ettermiddag i uken med overnatting til neste dag og en ettermiddag i uken uten overnatting. Forøvrig skal det utøves vanlig samværsrett dog med rett til 3 ukers samvær i sommerferien.

I begge tilfeller:

A dømmes til å betale sakens omkostninger i begge retter, evt. til det offentlige.

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved tvist om foreldreansvar og hvem barnet skal bo fast hos, skal avgjørelsen først og fremst treffes ut fra det som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd, fjerde punktum. Av §31 følger at barnet skal høres før det treffes beslutning om barnets personlige forhold. Det skal legges vekt på barnets oppfatning. Er barnet over 12 år, må det få si sin mening, og det skal da legges stor vekt på barnets syn.

Foreldreansvaret er ikke noe tema i nærværende sak. I forbindelse med separasjonen kom partene til enighet om felles foreldreansvar. Forholdet har ikke vært tatt opp senere.

For lagmannsretten har faren nedlagt påstand om at D skal bli boende hos moren. Dette er i samsvar med den sakkyndiges klare tilrådning i vurderingen av 8. januar 1992, gjentatt under ankeforhandlingene. Lagmannsretten er enig i at det for D - uavhengig av hva som skjer med C - vil være best om moren beholder den daglige omsorgen som hun har hatt i over fem år. D har tilpasset seg bo- og skolesituasjonen i - - -, og han har ikke på samme måte som C gitt uttrykk for ønske om å få flytte til faren. Bortsett fra faren, har D heller ingen spesiell sterk tilknytning til miljøet på X. Lagmannsretten vil på dette punkt derfor avsi dom i samsvar med partenes felles påstand.

De ytre forhold ligger vel til rette for at såvel far som mor kan ha den daglige omsorg for C. Begge kan tilby gode boforhold, ordnet økonomi og for øvrig en generelt stabil sosial situasjon. Retten legger ingen vekt på at farens økonomi kan være trangere enn morens, eller at han i en viss utstrekning vil være avhengig av praktisk bistand fra sin mor. Retten legger til grunn at hans mor, som avga vitneforklaring, vil gi nødvendig hjelp.

Retten kan heller ikke se at det er noe å utsette på partenes omsorgsvilje eller -evne. De er ulike som personligheter, og de har etter det opplyste temmelig avvikende oppfatninger om barneoppdragelse. Men begge er preget av et oppriktig og sterkt ønske om å ivareta barnas interesser på best mulig måte. Forutsatt at foreldrene - spesielt faren - viser større toleranse overfor den annens holdninger og oppdragelsesmetoder, og at de avstår fra å konfrontere barna med angivelig negative egenskaper hos den annen part, burde de begge kunne fylle sin rolle som omsorgspersoner på god måte. På bakgrunn av farens erfaringer i møte med den sakkyndige og behandlingen av dette spørsmålet under ankeforhandlingene, har retten tillit til at han vil kunne oppfylle denne forutsetning.

Moren har hatt den daglige omsorgen for C i over fem år. Forholdet har imidlertid ikke vært uten konflikter, og C har også hatt atferdsproblemer overfor skole og kamerater. Det er nærliggende å se dette som utslag av at han, slik han selv har opplyst overfor den sakkyndige, psykologisk sett aldri har flyttet fra X. Han har holdt fast ved kameratene fra fotballmiljøet på X, og han har hatt hyppig og jevnlig kontakt med dette miljøet etter at han flyttet derfra. Den siste tiden har han også fått en friere stilling slik at han oftere kan reise til X. En eventuell flytting til faren vil derfor ikke innebære at han rykkes fullstendig ut av sitt daglige miljø og plasseres i helt nye omgivelser.

C er sterkt oppfatt av fotball. Interessen deler han med faren som virker som fotballtrener/lagleder på X. Følelsesmessig og også ellers skal C og faren ha klare fellestrekk. Dette taler for overføring av C til faren.

Dertil kommer C' ønske om å få flytte til faren. Dette ønsket har han holdt fast ved fra februar-mars 1990 da han snakket med psykolog Johannessen, til november-desember 1991 da han presenterte sitt syn med samme styrke overfor psykolog Myking. At C selv gir uttrykk for et bestemt ønske om å få bosette seg hos faren, kan ikke trekkes i tvil. På spørsmål fra retten har den sakkyndige opplyst at hun føler seg ganske sikker på at C vil gi det samme svar i dagens situasjon dersom han spørres på nytt. På denne bakgrunn har retten ikke funnet grunn til å be den sakkyndige ta ny kontakt med C, eller selv snakke med ham i forbindelse med ankeforhandlingene. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at C, som nå er over 12 år, fortsatt har et sterkt ønske om å få flytte til faren. At C ikke har snakket så mye om flytting i den siste tiden overfor sin mor og hennes samboer, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke tolkes dithen at ønsket i dag er mer avdempet enn tidligere. Heller ikke det forhold at han har roet seg mer og klarer seg bra på skolen gir grunnlag for en konklusjon om at han helst vil bli boende hos moren. Disse endringer kan heller være en konsekvens av at han den siste tiden har fått anledning til å reise oftere til X.

Spørsmålet om i hvor sterk grad C' ønske er påvirket av farens holdninger, er av underordet betydning for lagmannsretten. Spørsmålet vil for øvrig være meget vanskelig å besvare. Det er tilstrekkelig å konstatere at C med styrke har gitt uttrykk for et slikt standpunkt i flere år, at det har gitt seg utslag i hans ytre adferd og at det i utgangspunktet er basert på en del rasjonelle overveielser, særlig hans felles interesser med faren. Opprettholdelsen av de stadige reiser til X underbygger hans ønske.

Den sakkyndige har frarådd at C flytter til X før han sommeren 1993 er ferdig med barneskolen på - - -. Hun har også pekt på visse betenkelige sider ved eventuell flytting av C, særlig faren for at han vil støte ut sin mor og at D vil bli skadelidende. Den sakkyndige har ellers gitt uttrykk for at hensynet til C - isolert sett - ikke direkte taler mot flytting. Han vil kunne fungere rimelig bra hos faren, særlig hvis foreldrene ikke motsetter seg at barna bor hver for seg.

Lagmannsretten er enig i at hensynet til D ideelt sett taler imot at C flytter til X. Situasjonen for Ds del er imidlertid noe endret etter at foreldrene er blitt enige om at han skal bli boende hos moren. I fremtiden vil han slippe den stadige rivningen mellom foreldrene og den samme grad av lojalitetskonflikt som tidligere, og han vil - etter det resultat lagmannsretten er kommet til nedenfor - få tid til å omstille seg på at C flytter. Med den samværsordning det legges opp til, vil barna videre gis gode muligheter for utstrakt kontakt selv om de bor noen kilometre fra hverandre.

Retten har forståelse for den sakkyndiges frykt for at C kan komme til å støte ut moren etter eventuell flytting til faren. Hans atferd vil imidlertid kunne påvirkes av farens holdning til moren og behovet for kontakt mellom C og moren. Etter at faren har akseptert at D skal bo hos moren og etter at han i tilfelle har fått den daglige omsorg for C, legger retten til grunn at faren vil forklare C nødvendigheten av og det verdifulle i fortsatt kontakt med moren. Forholdet til D taler også for at C vil opprettholde kontakten med moren.

Ut fra en samlet vurdering der C' standpunkt tillegges stor vekt, og med henvisning til avgjørelsen i Rt-1990-669, finner lagmannsretten etter dette at faren bør overta den daglige omsorgen for C. Retten er likevel enig med den sakkyndige i at dette ikke bør skje før sommeren 1993 da C er ferdig med barneskolen. Han fungerer nå godt i skolen på - - -, og det er funnet frem til en tilfredsstillende ordning som gir ham frihet til å reise til X utover det som fremgår av de formelle samværsavtaler. Daglig pendling mellom X og skolen på - - - kan derimot ikke anses som noen god løsning. For C selv, D, foreldrene og andre involverte omsorgspersoner, vil det videre kunne være ønskelig med en viss omstillingsfase slik at flyttingen kan bli best mulig tilrettelagt. Retten finner at flytting passende bør skje den 15. august 1993. Inntil dette tidspunkt vil moren beholde omsorgsretten. Det forutsettes at C i denne fasen gis samme muligheter for kontakt med miljøet i X som han nå har.

Faren skal ha samværsrett med begge guttene frem til 15. august 1993. Etter rettens skjønn vil det i denne perioden være hensiktsmessig å gjennomføre en slik samværsordning som moren har nedlagt påstand om, likevel slik at det gis rett til samvær i jule- eller nyttårshelgen, og i vinter- eller i påskeferien.

Situasjonen blir annerledes etter 15. august 1993 da guttene blir boende hos hver sin av foreldrene og skal ha samvær med den annen. En grunnforutsetning for dette samværet må være at guttene tilbringer mest mulig tid sammen. Retten finner at det vil være passende og tilstrekkelig om guttene er sammen en ettermiddag uten overnatting pr. uke og hver weekend fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Dette oppnås ved at hver av foreldrene gis samværsrett hver annen uke til den av guttene som bor hos den annen. I tillegg kommer tilsvarende bestemmelser om juleferier m.v. som for perioden frem til sommeren 1993. For øvrig legger retten til grunn at guttene gis en viss frihet til å besøke hverandre utenom de fastsatte tider.

A tilkjennes den daglige omsorgen for C fra 15. august 1993. Hans anke har da ikke vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for begge instanser blir følgelig å avgjøre etter tvistemålsloven §172, §173, §174, jf §180 annet ledd. På den annen side har B ikke tapt saken fullstendig. Selv om en tar hensyn til at A under ankeforhandlingene endret sin påstand på et vesentlig punkt, må saken anses dels vunnet og dels tapt. Det kan ikke hevdes at noen av partene bare har vunnet tvistepunkter av liten betydning. Ettersom det heller ikke foreligger annet grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, må begge parter bære egne omkostninger for begge instanser i medhold av denne bestemmelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

I. B skal ha den daglige omsorgen for D, født xx.xx.1982.

II. Inntil 15. august 1993 skal B fortsatt ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1980.

III. Fra 15. august 1993 skal A ha den daglige omsorgen for C.

IV. A. Frem til 15. august 1993 skal A ha rett til slikt samvær med C:

1. En ettermiddag i uken uten overnatting.

2. En ettermiddag i uken med overnatting.

3. Annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen.

4. Jule- eller nyttårshelg.

5. Vinter- eller påskeferie.

6. 3 uker i sommerferien. B. Frem til 15. august 1993 skal A - med unntak for nr. 2 ovenfor - ha tilsvarende rett til samvær med D.

V. A. Etter 15. august 1993 skal B ha rett til samvær med C en ettermiddag uten overnatting hver annen uke, og for øvrig som fastsatt i punkt IV A nr. 3, 4, 5 og 6.

B. Etter 15. august 1993 skal A ha rett til samvær med D en ettermiddag uten overnatting hver annen uke, og for øvrig som fastsatt i punkt IV A nr. 3, 4, 5 og 6. C. Samværet skal utøves slik at barna i samværsperioden er mest mulig sammen.

VI. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.