LE-1992-1245
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-18 |
| Publisert: | LE-1992-01245 |
| Stikkord: | Tvangsauksjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Hedmarken namsrett Nr. 92-00044D førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01245 K |
| Parter: | Den kjærende part: Ludvik Skram (Prosessfullmektig: Advokat Reidar Blom, Nordfjordeid). Kjæremotpart: Arne B. Corneliussen Maskin A/S (Prosessfullmektig: Advokat Paal Olav Berg, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §388, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §180, §248, §268 |
Saken gjelder spørsmål om utlevering av løsøre, nærmere bestemt to røkovner og en intensivkjøler.
Den 6. februar 1992 begjærte Arne B. Corneliussen Maskin A/S midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 med krav om utlevering av de nevnte gjenstander.
Hedemarken namsrett avsa kjennelse 25. mars 1992 med slik slutning:
1. Ludvik Skram pålegges straks å utlevere til Arne B. Corneliussen Maskin A/S to to-vogners Atmos røkovner og en to-vogners Atmos intensivkjøler.
2. Ludvik Skram betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse saksomkostninger til Arne B. Corneliussen Maskin A/S med kr 29735,- - kronertjuenitusensjuhundreogtrettifem.
Ludvik Skram har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse og har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
1. Hedmark Namsretts avgjørelse av 25. mars 1992 i sak 92-00144 D oppheves.
Subsidiært:
2. Arne B. Corneliussen Maskin AS tilpliktes å stille bankgaranti til Ludvik Skram, 6701 Måløy, for beløp stort kr 40000,- - kronerførtitusen 00/100.
Atter subsidiært:
3. Sakskostnader for Hedmark Namsrett nedsettes til beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.
I alle tilfeller:
4. Ludvik Skram, 6701 Måløy, tilkjennes sakskostnader.
Arne B. Corneliussen Maskin A/S har tatt til gjenmæle og har lagt ned denne påstand:
1. Hedmark namsretts kjennelse stadfestes.
2. Arne B. Corneliussen Maskin A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ludvik Skram har til støtte for kjæremålet anført følgende i kjæremålserklæringen:
Dersom det forholder seg slik at motparten fikk melding fra bobestyreren straks etter konkursen om at Atmos - kjøleanlegget kunne avhentes, burde han truffet tiltak i denne forbindelse. Når det av dokumentbevisene klart framgår at motparten i stedet har inngitt seg en diskusjon om leiebeløpets størrelse, har det formodningen mot seg at slik melding ble gitt og/eller oppfattet. Det avgjørende vil ihvertfall være at motparten har inngitt seg i en diskusjon om leiebeløpets størrelse, og at en form for avtale om at anlegget skulle bli stående således har vært muntlig inngått. Det kan heller ikke bestrides at anlegget har stått og står i Ludvik Skram sine lokaler. Noen tvil om at det foreligger alminnelig tilbakeholdsrett for krav som huseieren har, foreligger således ikke. Det er både grunnlag og hjemmel for tilbakeholdsrett i produksjonsutstyret i dette tilfellet. I læren om tilbakeholdsrett framgår det imidlertid at grunnlag og hjemmel i seg selv ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å utøve tilbakeholdsrett. Utøvelsen av tilbakeholdsrett må ses i forhold til alternative sikringsmåter og til forholdsmessigheten av inngrepet. Selv om Namsretten her har tatt feil på de fleste punkt hva angår den rettslige situasjon, både form og realitet, synes Namsretten å ha lagt til grunn at motparten har stillet garanti på kr 40000,-. Noen slik garantistillelse foreligger imidlertid ikke, og Namsretten har heller ikke medtatt noe om garantistillelse i sin beslutning. At motparten i korrespondanse med den kjærende part har gitt uttrykk for at garantistillelse kan drøftes, er ikke det samme som at garanti er stillet. Når det gjelder eksempel på tilbakeholdsrett vises til
Rt-1989-1024, der det klart framgår at utøvelsen av tilbakeholdsrett må undergis en konkret bedømmelse. Videre henvises det til Rt-1988-1312, hvor det klart framgår at tvangsfullbyrdelsesloven §262 gir hjemmel for å kreve utlevert individuelt bestemte gjenstander. Det var således feil av Retten å kreve at begjæringen ble endret til "begjæring om utlevering", idet dette begrep ikke finnes i tvangsfullbyrdelsesloven. Videre er namsretten premisser meget uklare når det gjelder leieforholdet.
Ludvik Skram er en betydelig eiendomsbesitter med eiendommer flere steder i Norge. Det bør fremstå som klart at han ikke ville akseptere vederlagsfri bruk av sine lokaler, hverken for boet eller for andre. Konkursboet har også betalt leie for den tid dette benyttet lokalene. Når motparten har opptatt vesentlige deler av lokalene gjennom å ha utstyr plassert der, må denne tvist løses etter alminnelige rettsgrunnsetninger i norsk rett.
Den som benytter en vare eller tjeneste må betale det som kreves hvis ikke dette framstår som urimelig. Det foreligger ingen plausivel grunn for motparten til å nekte betaling. I slike tilfeller er man heller ikke forpliktet til å akseptere noen garanti. Det vises her til Kjeldstrup, Liten Panterett 1987 183 med henvisninger til rettspraksis. Det må forøvrig gjentas at noen garanti ikke er stillet.
Arne B. Corneliussen Maskin A/S har anført følgende i tilsvaret:
1. Etter konkursen i Sagafood AS var partene klar over at røkeanlegget og intensivkjøleren tilhørte Arne B. Corneliussen Maskin AS (heretter kalt Corneliussen), eller skulle tilbakeleveres til Corneliussen iht salgspant. Partene var videre enige om at anlegget inntil videre burde stå i lokalene, og at det skulle tilbys eventuelle interessenter å kjøpe eller leie lokalene med de maskiner som tilhørte Skram og Corneliussen. I november fikk Corneliussen som nevnt beskjed om at Skram ville beregne leie for det areal Corneliussens maskiner opptok, og Corneliussen fant ikke dette urimelig. Da Skram senere ringte og sa at han nå ville sende regning for leien, ga direktør Myhre hos Corneliussen uttrykk for at regningen ville bli betalt, hvis den var av en rimelig størrelsesorden. Myhres egne beregninger (vedlegg 9 til dok 1), gikk ut på at en rimelig leie for 4 måneder i 1991 ville være noe i underkant av kr 5000,-. Det var da også beregnet andel av fellesomkostninger og ettersyn.
2. Det kom regning på kr 20000,- for 4 måneder frem til utløpet av 1991. Skram har senere erkjent at det bare kunne kreves leie for 3 måneder i 1991, hvilket skulle bety at regningen burde lyde på kr 15000,-. Corneliussen har protestert mot regningens størrelse, men har stilt sikkerhet for kr 20000,- (vedlegg 12 til dok 1). Kr 5000,- er betalt. Det er således stilt sikkerhet for kr 10000,- mer enn Skrams krav da konflikten oppsto, etter fradrag for oppgjort beløp.
3. Det er riktig at spørsmålet om det foreligger tilbakeholdsrett må undergis en konkret vurdering. Herunder må retten for det første vurdere om retinentens krav er berettiget. Som nevnt har Skram erkjent at hans krav på kr 20000,- var uberettiget, og heller ikke hans krav på kr 15000,- for 3 måneders leie er berettiget eller sannsynliggjort. cc tilbød fra begynnelsen av å betale kr 5000,-, og etterlyste flere ganger eventuelle kommentarer til oppsettet som viste at dette ville være et rimelig beløp.
4. Videre er det stilt sikkerhet for et beløp som overstiger retinentens krav og tilbudt ytterligere kr 20000,- i sikkerhet mot utlevering av anlegget (vedlegg 13 til dok 1). Når kravet er omstridt, kan det da ikke være noen tvil om at tilbakeholdsrett er utelukket.
5. Det må oghså tas hensyn til at anlegget er solgt og skal utleveres til ny kjøper. En del av anlegget har Skram plassert utenførs, og dette kan bli beskadiget. Det haster derfor med å få anlegget utlevert.
Det er innkommet prosesskrift av 8. mai 1992 fra den kjærende part og prosesskrift av 26. mai 1992 fra motparten.
Lagmannsretten bemerker:
Arne B. Corneliussen Maskin A/S har krevet at kjæremålet avvises under henvisning til at det ikke er betalt forskudd på gebyr. Lagmannsretten vil bemerke at den kjærende part er representert ved advokat som innestår for gebyret. Det er ikke grunnlag for avvisning av kjæremålet.
Når det gjelder realiteten i saken, er partene enige om at Arne B. Corneliussen Maskin A/S har eiendomsretten til røkanlegget og intensivkjøleren. Disse gjenstander har i lang tid befunnet seg i Ludvik Skrams lokaler. Det er tvist mellom partene om hvilket vederlag Ludvik Skram har krav på for bruk av lokalene. Det er også tvist om Ludvik Skram har tilbakeholdsrett i gjenstandene for vederlaget.
Arne B. Corneliussen Maskin A/S begjærte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 for å få utlevert anlegget og kjøleren.
I namsrettens kjennelse heter det følgende innledningsvis: Dokumentet er kalt "Begjæring om midlertidig forføyning". Advokat Berg har i retten bekreftet at det rette skal være "Begjæring om utlevering".
Namsretten behandler spørsmålet om Corneliussen har krav på utlevering av de omhandlede gjendstander - m.a.o. om Skram har tilbakeholdsrett. Spørsmålet om hvorvidt betingelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 1 eller 2 er oppfylt synes ikke å være behandlet. Det kan virke som om namsretten mener saken gjelder utlevering av løsøregjenstander etter tvangsfullbyrdelsesloven kapitel 13. Slik utlevering er imidlertid betinget av tvangsgrunnlag, hvilket ikke foreligger i nærværende sak. Lagmannsretten finner at namsrettens premisser er uklare og at det kan være grunnlag for å oppheve namsrettens kjennelse. Under henvisning til tvistemålsloven §388, jfr. §403, annet ledd vil lagmannsretten ta saken under realitetsbehandling i det man finner å ha tilstrekkelige opplysninger for dette.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. §268 og §248, første ledd at kravet og førføyningsgrunnen må sannsynliggjøres.
Når det gjelder kravet - om Corneliussen har rett til å få utlevert de omhandlede gjenstander, finner lagmannsretten at dette er sansynliggjort. I likhet med namsretten finner lagmannsretten at Ludvik Skram ikke har tilbakeholdsrett. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens begrunnelse i denne forbindelse.
Lagmannsretten finner videre at forføyningsgrunnen er sannsynliggjort. I begjæringen om midlertidig forføyning er nevnt at anlegget er solgt og begjæringen er vedlagt brev av 29. november 1991 fra Corneliussen til Ekaas A/S hvorav det framgår at anlegget er solgt til sistnevnte for kr 280000,-. Anlegget skulle leveres snarest mulig og fortrinnsvis i 1991. Corneliussen anfører i tilsvaret til kjæremålet at Skram har plassert en del av anlegget utendørs og at det kan bli beskadiget. Det anføres videre at det haster med å få anlegget utlevert og at det skal utleveres ny kjøper. Lagmannsretten finner at disse forhold samt at det er gått lang tid, tilfredsstiller kravene i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2.
Lagmannsretten finner etter dette at kravene for å få midlertidig forføyning er oppfylt.
Subsidiært har den kjærende part anført at det ikke er stilt garanti. Namsretten bemerker til dette at det er stilt garanti for et beløp som på det aktuelle tidspunkt langt overstiger kravet fra Skram. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre beslutningen om midlertidig forføyning avhengig av sikkerhetsstillelse.
Kjæremålet har ikke ført fram. Lagmannsretten finner at den kjærende part bør erstatte kjæremotpartens saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180, første ledd. Påstandsbeløpet, kr 5000.- legger til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Ludvik Skram betaler til Arne B. Corneliussen Maskin A/S innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse kr 5000.- - femtusen kroner - i saksomkostninger for lagmannsretten.