LE-1992-1248
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-11 |
| Publisert: | LE-1992-01248 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptaking |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1988-00101 (Gjenopptaking) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01248 A. |
| Parter: | Ankende part: A. Prosessfullmektig: Advokat Thorvald F. Grindstad). Motpart: Staten v/Justisdepartementet. (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen F. Moen. 2. Lagdommer Jan Villum. 3. Lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Militærnekterloven (1965) §7, §373, §412, §413, §1, §8 |
Kjennelse :
Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse av militærnektersak.
Tune herredsrett avsa 6. februar 1988 dom for at vilkårene for fritak av A for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritakning for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, ikke var tilstede. Etter As anke avsa Eidsivating lagmannsrett 15. januar 1990 dom med slik domsslutning: Herredsrettens dom stadfestes.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 29. mars 1990 ble anken nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 1 og 2.
A har 6. mai 1992 begjært gjenopptagelse av lagmannsrettens dom under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 6 og lov om fritakning for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §7, annet ledd. Begjæringen er begrunnet med at A under ankeforhandlingen var indisponert på grunn av langvarig narkotikamisbruk, slik at han hadde store problemer med å svare på spørsmål som krevde dypere tankevirksomhet. Han er nå kurert for sitt narkotikaproblem, og han vil derfor være i stand til å utdype sitt syn på militærtjenesten på en helt annen måte enn han greide under ankeforhandlingen.
Gjenopptagelsesbegjæringen er meddelt Staten ved Justisdepartementet, og Regjeringsadvokaten har påstått begjæringen forkastet.
A har i gjenopptagelsesbegjæringen og påfølgende prosesskrift i det vesentlige gjort gjeldende at det sentrale bevistema i saken om fritakning for militærtjeneste vil være den vernepliktiges overbevisning. Det var avgjørende for lagmannsrettens dom at retten ikke fant bevist at As overbevisning i tilstrekkelig grad var basert på moden overveielse, bl.a. fordi han etter lagmannsrettens oppfatning ikke hadde "tenkt gjennom sentrale spørsmål i tilknytning til sitt standpunkt".
As overbevisning vil komme til uttrykk gjennom hans partsforklaring i retten, og en ny partsforklaring uten indisponering på grunn av narkotikamisbruk vil dermed være et nytt bevis i relasjon til tvistemålsloven §407 nr. 6.
As pasifistiske overbevisning har vært grunnfestet så lenge han kan huske. Han er ikke istand til å avtjene noen form for militærtjeneste, og han har allerede pådratt seg en fengselsstraff på 90 dager for uteblivelse fra innkalt militærtjeneste.
Det kan forøvrig være et spørsmål om den kvalifiserende overbevisning hos A må skyldes at den er blitt endret og styrket, eller at den har vært det hele tiden uten at A har maktet å sannsynliggjøre den før nå. Begge disse alternativer vil imidlertid kvalifisere for såvel gjenopptakelse som for fritakning for militærtjeneste.
Vilkårene for gjenopptakelse må sees i sammenheng med fritaksloven ordning om at den vernepliktiges overbevisning på domstidspunktet skal være avgjørende, og dermed også hans evner og muligheter til å gjøre rede for overbevisningen på dette tidspunktet.
A har nedlagt slik påstand:
1. Saken gjenopptas.
2. Eidsivating lagmannsretts dom av 15. januar 1990 oppheves.
3. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har i prosesskrift i det vesentlige gjort gjeldende:
A har ikke anført nye kjennsgjerninger eller bevis som åpenbart må medføre et annet resultat, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 6, og begjæringen må forkastes i medhold av samme lovs §412, første ledd.
Tvistemålsloven §407 nr. 6 krever at det opplyses nye kjennsgjerninger eller skaffes nye bevis, altså nye faktiske forhold. En endret vitneforklaring kan i særlige tilfeller være en ny kjennsgjerning eller et nytt bevis, jfr. Schei: tvistemålsloven med kommentarer bind II, side 374. Men vitneførsel eller partsforklaring om de samme faktiske forhold på en ny og mer overbevisende måte er ikke en ny kjennsgjerning, eller et nytt bevis i loven forstand.
Det er ikke anført noen konkrete omstendigheter for at As overbevisning er styrket siden lagmannsrettens forrige avgjørelse. Det er heller ikke anført noe som gjør det åpenbart at lagmannsretten ville kommet til en annet avgjørelse dersom A ikke hadde vært indisponert under den forrige behandlingen av saken.
På vegne av Staten v/Justisdepartementet har Regjeringsadvokaten nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om gjenopptakelse av ankesak nr. 101/88 for Eidsivating lagmannsrett forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter bevisførselen for lagmannsretten i desember 1989 var Staten enig i at A ga uttrykk for en overbevisning som i hovedsak tilfredstilte loven krav til innhold når det gjelder fritak for militærtjeneste. Staten bestred at det dreide seg om en tilstrekkelig alvorlig og festnet overbevisning.
Lagmannsretten la i sine premisser til grunn at A ikke ønsket å utføre militærtjeneste fordi han var imot å ta liv, at han av denne grunn hadde en sterk motvilje mot våpenbruk, og at vegringen gjaldt militærtjeneste av enhver art. Lagmannsretten la imidlertid vekt på As umiddelbare forklaring for lagmannsretten som viste at han ikke hadde tenkt igjennom sentrale spørsmål i tilknytning til sitt standpunkt.
Lagmannsretten fant dengang at As overbevisning ikke var basert på noen overveielse, og at han savnet den styrke, dybde og fasthet som loven krever for fritak for militærtjeneste. Hans motstand mot å ta liv og forholdet til militærtjenesten representerte ikke noen annen konflikt enn svært mange mennesker opplever, og lagmannsretten fant at en konflikt av denne karakter ikke kunne danne grunnlag for fritak for den verneplikt som i utgangspunktet gjelder for alle.
As forklaring vil være et viktig bevis i saken. Det fremgår av lagmannsrettens domspremisser at det ble lagt betydelig vekt på As umiddelbare forklaring for retten. På bakgrunn av opplysningen i gjenopptagelsesbegjæringen finner lagmannsretten det sannsynlig at A var indisponert på grunn av langvarig narkotikamisbruk, og at dette hindret ham i å gi en fullgod forklaring om hva som lå til grunn for hans overbevisning. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at en ny forklaring fra en ikke indisponert A vil kunne anses som et nytt bevistilbud i forhold til tvistemålsloven §407 nr. 6. Hans forklaring vil ikke bare være en meddelelse til retten om hans oppfatning av faktum, nemlig overbevisningen. Selve forklaringen vil være et bevis i forhold til overbevisningens styrke, dybde og fasthet.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er fremkommet opplysninger som skulle tilsi at en annen forklaring fra A åpenbart ville ha medført en annen avgjørelse av retten. Verken i gjenopptagelsesbegjæringen eller i senere prosesskrift er det redegjort for konkrete omstendigheter som viser styrken og alvoret i As overbevisning. Hans pasifistiske innstilling er ikke bestridt, men det er i seg selv ikke nok til å frita ham for militærtjeneste. Lagmannsretten fant forrige gang at As overbevisning var bygget på en følelsesmessig konflikt, og retten savnet en ren ideologisk begrunnelse og engasjement i form av deltagelse i organisasjoner o.l.
A har således ikke påberopt seg konkrete forhold til støtte for at han i en ny partsforklaring for retten vil kunne vise at hans overbevisning nå har den nødvendige styrke, dybde og fasthet. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at en ny forklaring fra As side ikke åpenbart ville ha medført et annet domsresultat. Vilkåret for å kreve gjenopptagelse i medhold av tvistemålsloven §407 nr. 6 er dermed ikke oppfylt.
Særbestemmelsen i §7, annet ledd i lov om fritak for militærtjeneste gjelder fristen for fremsettelsen av begjæringen og at begjæringen også kan begrunnes med forhold som er oppstått etter at saken ble avgjort ved rettskraftig dom. Det er ikke holdepunkter for at gjenopptakelse av saken etter fritaksloven i henhold til tvistemålsloven §407 nr. 6 står i en særstilling i forhold til andre rettsområder, jfr. Rt-1988-359, Rt-1990-357.
Lagmannsretten finner det åpenbart at det bevis som er påberopt av A, nemlig hans nye partsforklaring, er utilstrekkelig for gjenopptagelse, og begjæringen forkastes i medhold av tvistemålsloven §412, første ledd.
Lagmannsretten har truffet sin avgjørelse uten forhandling i henhold til tvistemålsloven §413.
Begjæringen om gjenopptakelse har ikke ført frem. Regjeringsadvokaten har på Statens vegne nedlagt påstand om saksomkostninger i medhold av fritaksloven §8, annet ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsene i §8, annet ledd og under henvisning til fritaksloven §8, første ledd tilkjennes Staten ikke saksomkostninger fra A.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.