LE-1992-147

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-01-15
Publisert:	LE-1992-00147
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 1035/86 - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00146 = LE-1992-00147 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen, Oslo). Motpart: Rederiet Tschudi & Eitzen A/S (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Erik Melander Ekstraordinær lagdommer Knut Beverfelt. Meddommere: 1. Torbjørn Corneliussen 2. Aud Marit Borrebæk 3. Erik Olsen 4. Gunnar Christensen
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §233, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Sjømannsloven (1975) §1, §40

Saken gjelder krav om erstatning mot rederi for helseskader en reparatør påstår er en følge av at han ble utsatt for kjemiske løsemidler under arbeid i maskinrommet på et skip.

A tok 1. mars 1982 arbeid som reparatør om bord i motortankeren Sibig Venture. Skipet var nettopp innkjøpt av rederiet Tschudi & Eitzen, etter at det hadde ligget i opplag i Hellas. Den tidligere eieren var et amerikansk oljeselskap, men skipet hadde seilt under bekvemmelighetsflagg, antagelig med mannskap fra flere land. Rederiet overtok skipet i Cadiz i Spania. Det lå ved et verft, hvor det ble delt, gjort kortere og ombygget slik at det kunne senkes ned for å ta om bord og frakte boreplattformer. Samtidig med ombyggingen overhalte rederiet motorer og annet utstyr i maskinrommet. Under arbeidet hadde skipet kaptein, maskinsjef, annenmaskinist, elektriker og tre reparatører. Direktør Axsel Eitzen fra rederiet var til stede i Cadiz for å følge arbeidet med ombygging og overhaling.

Arbeidet i maskinrommet pågikk fra begynnelsen av mars og var stort sett avsluttet ved utløpet av september. A fortsatte å arbeide ombord da skipet seilte til Canada den 1. november 1982. Han avmønstret før jul samme år, men tok på ny hyre på en annen av rederiets båter i januar 1983. Allerede i februar avmønstret han, gikk til lege, og etter en rekke undersøkelser er det i ettertid konstatert at han har lett skade på sentralnervesystemet og skader på det perifere nervesystemet. De medisinsk sakkyndige oppnevnt av lagmannsretten har vurdert ham å være 100 % yrkesmessig ufør, og at han har en medisinsk invaliditet på ca 30 - 40 %. A har krevd erstatning av rederiet. Da dette ikke førte frem, reiste han sak for Oslo byrett, som den 23. november 1988 avsa dom med slik domsslutning:

1. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har anket dommen, og rederiet har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble holdt 5. - 9. oktober 1992. Retten ble satt med 4 meddommere, derav to med særlig kyndighet, den ene innen sjøvesen, den andre innen industri. Det forelå et noe annet bevismateriale for lagmannsretten enn for byretten. A og Axel Eitzen avgav forklaring. Utover dette ble det avhørt 7 vitner i retten og 2 vitner over telefon. Dessuten ble det avhørt 2 sakkyndige vitner. Det ene, yrkeshygieniker Morten Berntsen, hadde utarbeidet en rapport som var ny for lagmannsretten. De oppnevnte sakkyndige, overlege dr. med. Gunnar Mowe, spesialist i arbeidsmedisin og ass. overlege Olaf Aaserud, spesialist i nevrologi, forklarte seg i retten og utdypet sine skriftlige rapporter. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A har lagt ned slik endelig påstand:

1. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S betaler menerstatning til A med kr 100000,-.

2. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S betaler erstatning for lidt inntektstap til A slik:

- for 1985 med kr 5000,-

- for 1986 med kr 15000,-

- for 1987 med kr 25000,-

- for 1988 med kr 30000,-

- for 1989 med kr 35000,-

- for 1990 med kr 35000,-

- for 1991 med kr 40000,-

- for 1992 med kr 40000,-

tilsammen kr 225000,- kroner tohundreogtjuefemtusen.

3. Rederiet Tschudi § Eitzen betaler erstatning for tap i fremtidig erverv til A med kr 675000,- kroner sekshundreogsyttifemtusen.

4. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S betaler sakens omkostninger til A for byretten og lagmannsretten.

Partene erklærte under ankeforhandlingen at dersom retten kom til at det var grunnlag for erstatning, var de enige om at maksimal erstatning, uten avkortning, var 1 million kroner. Foranlediget av rettens innvendinger mot As påstand, ble prosessfullmektigene enige om følgende protokollførsel:

Ut fra advokat Winther Christensens endelige påstand med oppdeling av erstatningskravene, er partene enige om at det inntas i rettsboken at retten - hvis ansvar foreligger - avsier dom for en samlet erstatning, uten å ta standpunkt til de enkelte poster.

Rederiet la ned slik endelig påstand:

1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.

2. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

De nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og det som nevnes i det følgende.

A har i det vesentligste anført:

Under overhalingsarbeidet i maskinrommet har rederiet og de som ledet arbeidet for rederiet handlet uaktsomt, med den følge at A ble utsatt for store mengder farlige løsemidler. Det er disse løsemidlene som har forårsaket As helseskader og dermed arbeidsuførhet. A har derfor krav på erstatning for skade på helse og for inntektstap.

Subsidiært - om retten ikke finner at det foreligger uaktsomhetsansvar, er rederiet ansvarlig på objektivt grunnlag.

Før skipet gikk i opplag var det seilt av et rederi og med et mannskap som hadde holdt dårlig orden. Maskiner og utstyr var tilsølt og i dårlig forfatning. Forfallet fortsatte mens skipet lå i opplag uten vedlikehold. Motorer og annet utstyr måtte derfor gjennomgå grundig rengjøring og overhaling, og det var nødvendig å bruke betydelige mengder løsemidler. Et ledd i rengjøringen var at elektrikeren - B - sprøytet løsemidler med trykkluftspistol på de motorer og andre deler han skulle rengjøre. Dette spredte skyer av forstøvet løsemiddelveske og gass i maskinrommet, slik at luften ble forurenset.

På grunnlag av vitneforklaringen fra elektriker B, må det være klart at rederiet overtok flere dunker med uidentifiserte løsemidler fra de tidligere eierne, og at det ble overført løsemidler fra en annen båt som rederiet solgte. Retten kan ikke legge vekt på vitneforklaringen fra kapteinen og maskinsjefen om at alle overtatte kjemikalier som ikke kunne identifiseres, ble fjernet. I forklaringen røpet de to at i 1982 visste de ikke så mye om de aktuelle farlige løsemidlene at de kunne identifisere dem og skille dem fra hverandre.

I ettertid kan man ikke vite sikkert hvilke løsemidler som ble brukt og i hvor store mengder. Etter opplysningene i saken kan retten imidlertid legge til grunn at det ble brukt Electric motor cleaner nr. 1, Electric motor cleaner nr. 2, Generator cleaner (Drew electric motor and parts cleaner) og White spirit, high flash.

Byretten la til grunn at det ble brukt 200 l Electric cleaner og 400 l white spirit. Dette er klart for lite. B forklarte for retten at det kunne gå opptil to kanner løsemidler på en dag da han arbeidet med generatorene. Kannene tok 20 eller 25 l. B stod om bord i 135 dager. Selv om han arbeidet med rensearbeidet ca halvparten av tiden, og gjennomsnittsforbruket pr. dag klart lå under halvparten av forbruket på de verste dagene, lå totalforbruket antagelig betydelig over byrettens anslag.

Fabrikkproduksjonen av Electric motor cleaner nr. 2 var på denne tiden flere ganger høyere enn produksjonen av Electric motor cleaner nr. 1. Den førstnevnte typen ble derfor brukt mest. Det har formodningen for seg at det var den som ble mest brukt på Sibig Venture også. Den gang inneholdt Electric motor cleaner nr. 2 ca 20 % av det meget farlige stoffet perkloretylen .

Under bevisføringen for lagmannsretten er det også kommet frem at luften var forurenset av forstøvet løsemiddelveske og gasser utover den tiden selve sprøytepistolen var i bruk. Byretten har lagt til grunn 60 timer eksponeringstid. Arbeidet pågikk fra begynnelsen av mars til ut september, altså også etter at B hadde sluttet. Det innebærer ca 200 dager med bruk av løsemidler. Fordeles 60 timer på disse dagene, blir det bare 18 minutter pr. dag. Når man tar hensyn til at det ble jobbet nesten hver dag, og med mye overtid, må det uten videre være klart at 60 timer eksponeringstid ikke kan være riktig. Ved beregningen av eksponeringstiden må man dessuten ta i betraktning at sprøytingen skjedde periodevis, ikke begrenset til en konsentrert periode om dagen.

Skipet har fire maskinromsvifter, to kjeleromsvifter og en hjelpemotorromsvifte. Når disse fungerer som de skal, har båten stor ventilasjonskapasitet. Motoren til den ene maskinromsviften var imidlertid brent opp, og en annen maskinromsvifte var defekt. Kjeleromsviftene og hjelpemotorromsviften hadde bare effekt på et begrenset område. Selv om en av maskinromsviftene ble satt igang på et tidlig tidspunkt, hadde den redusert effekt fordi den krevde 440 volt spenning på strømforsyningen, mens strømforsyningen fra land ikke hadde høyere spenning enn 380 volt. Dersom ytterligere en maskinromsvifte kom igang mens løsemiddelbruken var høy, var det i tilfellet helt mot slutten.

A skulle bl.a. sette i stand pumper og annet teknisk utstyr som ble drevet av de motorene elektrikeren rengjorde. For en stor del befant dette utstyret seg opp under - og i tilknytning til motorene. A måtte derfor arbeide nokså mye nær elektrikeren. Han ble av den grunn ekstra sterkt utsatt for løsemidlene. Dertil kommer at en ikke ubetydelig del av utstyret var montert under bunndørken, hvor det ikke var ventilasjon. Det er mulig det kan ha vært montert en eller to kanaler fra en av maskinromsviftene dit, men det kan i så fall ikke ha vært fra en maskinromsvifte som var i bruk. På topptanken under bunndørken fløt det avfallstoffer, olje og vann fra demonterte rørledninger og fra rensearbeidet. I den høye temperaturen fordampet dette og forurenset luften. Ventilasjonen var ikke tilstrekkelig til å holde luften ren.

I Kgl. resolusjon av 17. juni 1953 og rundskriv 22. april 1963 fra Direktoratet for sjømenn, er rederiene pålagt å sørge for at det blir ført skipsdagbok og maskindagbok og sørge for at anskaffelse, beholdninger og bruk av giftige stoffer blir innført der. Farlige og giftige stoffer skal merkes med tydelig navn på beholdere og med opplysninger om at stoffene er giftige. Dessuten skal det anmerkes hvor mye stoff som utleveres og hvor det brukes. Reglene gjelder også skip under klargjøring. I tillegg til at disse pliktene hviler på lov og forskrifter, er det inntatt i hyrekontrakten at de regler som følger av disse forskriftene skal gjelde mellom partene. Ingen av disse påleggene ble fulgt. Eventuell bevistvil om hvilke stoffer som ble brukt og hvor mye av dem, må gå utover rederiet, jfr. Rt-1989-1674 og utrykt dom i sak nr. 98/1989 av 22. februar 1990 fra Gulating lagmannsrett.

Reglene er gitt for å beskytte sjøfolkenes liv og helse. Reglene angir en norm for hva som er forsvarlig. Brudd på normen er sterkt klanderverdig og uaktsom opptreden.

Rederiet sørget heller ikke for at de personene som ledet arbeidet fikk den nødvendige informasjon om faren ved bruk av giftige løsemidler. Slik informasjon ble følgelig heller ikke gitt dem som arbeidet med eller ble utsatt for stoffene. De ble heller ikke orientert om og tilbudt egnet verneutstyr.

A fikk etterhvert vedvarende akuttplager som svimmelhet og kvalme. Maten smakte som de stoffene han pustet inn. Vitnet C, som arbeidet mye sammen med A, hadde noen av de samme plagene. Av og til følte de seg begge som i rus. A tok dette opp et par ganger under lunch, hvor hans foresatte var tilstede. Det førte til en noe bedret ventilasjon, men forholdene ble ikke tilfredstillende. A var den gang ikke klar over at stoffene også hadde andre virkninger, som ikke var forbigående. Først etter flere år med grundig medisinske undersøkelser har han fått vite at han har betydelige varige helseskader. Spesialist i nevrologi, Olaf Aaserud, oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten, har konkludert med at årsaken til helseskadene mest sannsynlig er eksponering av løsemidler som ble brukt i maskinrommet. Gunnar Mow, spesialist i arbeidsmedisin, sakkyndig i byretten og også for lagmannsretten, fant eksponering av løsemidler som den mest sannsynlige årsak til skadene. Hans H. Tjønn, som er spesialist i yrkesmedisin støttet som sakkyndig vitne opp om uttalelsene fra de oppnevnte sakkyndige.

A hadde et moderat alkoholforbruk under oppholdet i Cadiz og bestrider at helseskadene skyldes dette. I den forbindelse vises til Mows uttalelse i retten om at løsemiddeleksponeringen var en nødvendig betingelse for skadebildet. I følge Mowe kunne alkoholen alene ikke forårsake de skader som A har.

Skulle retten finne at det foreligger samvirkende årsaker, er løsemidlene den disponerende årsak.

De forhold som er beskrevet foran representerer klare brudd på bestemmelsen i sjømannsloven §40 om plikt for skipsføreren til å sørge for at arbeidet ombord blir utført på en slik måte at sjømennenes liv, helse og velferd blir godt ivaretatt. Rederiet er ansvarlig for skipsledelsens handlinger og unnlatelser. A bestrider at rederiet kan kreve avkortning på det grunnlag at han ikke har gjort oppmerksom på forurensningen og akuttplagene. A var ikke klar over hvor skadelig løsemiddeleksponeringen var. Han kunne dessuten ikke klage mer uten å risikere å bli sendt hjem.

Subsidiært gjøres som nevnt gjeldende at rederiet er ansvarlig på objektivt grunnlag. Virksomheten har mange likhetspunkter med "farlig bedrift". Arbeidet medførte en nærliggende risiko for skade. I denne sammenheng vises til Rt-1992-64 (2. p-pilledom).

Ankemotparten, rederiet, har i det vesentligste anført:

Rederiet har ikke utvist uaktsomhet og er heller ikke ansvarlig på objektivt grunnlag.

Kaptein Fevaag og maskinsjef Edwardsen har i retten forklart at de gikk gjennom alle etterlatenskaper etter de tidligere eierene og kvittet seg med alle kjemikalier de ikke kjente. Det er derfor på det rene at det ikke ble benyttet andre løsemidler enn de fire produktene som den ankende part har navngitt og nå er blitt stående ved. Løsemidlene ble brukt over lang tid, i slike begrensede mengder og med så god ventilasjon at det ikke oppstod fare for helseskade for dem som oppholdt seg i maskinrommet. A har derfor ikke fått helseskadene som følge av løsemiddelbruken. For lagmannsretten er det ikke fremkommet opplysninger som gir holdepunkter for at det ble benyttet større mengder løsemidler enn det byretten la til grunn. For det arbeid som skulle utføres - antall motorer som skulle rengjøres - synes det å være et riktig kvantum. Det kan også passe med dette kvantumet og med arbeidet som skulle utføres at sprøytingen tilsammen varte i 60 timer, slik byretten er kommet til. Rensearbeidet pågikk ikke kontinuerlig. Dessuten var maskinrommet meget stort og delt inn i tre høydenivåer. Det kan ikke være riktig at A i lange perioder ble utsatt for slik massiv og vedvarende eksponering som han selv har forklart. Bare i sjeldne tilfeller - og da i korte perioder - arbeidet A så nær elektrikeren og på slik måte at A kunne være i utstrømningssonen fra sprøytepistolen. Elektrikeren rettet selvsagt ikke luftstrømmen med forstøvet løsemiddelveske rett mot A. Skulle A ved noen anledning være slik plassert at han følte seg direkte utsatt for utstrømningen, måtte han sørge for å flytte seg til elektrikeren var ferdig eller ta kontakt med ham for å finne en praktisk løsning.

Det er heller ikke belegg for at han arbeidet så mye på og under bunndørken som han selv har forklart. Han arbeidet mange forskjellige steder i maskinrommet. Løsemidlene rant ikke ned til underliggende nivå hvor A skal ha oppholdt seg, men fordampet eller gikk over i gassform og ble trengt ut av ventilasjonsstrømmen.

As forklaring om at det utelukkende var en kjeleromsvifte igang, kan ikke være riktig. En slik vifte gir ikke ventilasjon utenfor kjelerommet. Vitnet D, som stod for arbeidet med å vaske og male veggene i hele maskinrommet før overhalingen av utstyret ble påbegynt, har forklart at det var god ventilasjon under malerarbeidet og at dette var en nødvendig forutsetning for å kunne male. Det er også grunn til å legge vekt på elektrikerens forklaring om at det allerede fra begynnelsen var igang en maskinromsvifte, og at det kom igang ytterligere en maskinromsvifte etter at A hadde tatt opp ønske om det. I tillegg var sky-light lukene åpne.

Det er påfallende at B og andre som oppholdt seg like mye i maskinrommet som A, ikke fikk de samme akuttplagene og helseskadene. Riktignok har C noe uklart angitt at han kjente noen av de samme symptomene, og at han er uføretrygdet som følge av løsemiddelskader. Han har imidlertid vært utsatt for løsemidler på annen arbeidsplass. De akuttplager A har beskrevet er så massive, alvorlige og vedvarende at det også er påfallende at han ikke sa klart fra, og at hans plager ikke ga seg utslag i arbeidsinnsatsen og kunne sees av andre. Hans fremstilling av akuttplagene har tiltatt i styrke med årene.

Etter sjøfartsloven §233 er rederiet ansvarlig for skader forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten fra skipsfører eller mannskap. Det er imidlertid ikke ført bevis for at det foreligger forsømmelse. De plikter som er pålagt i sjømannsloven og forskrifter gitt med hjemmel i den, gjelder ikke i dette tilfellet. Det må også tas i betraktning at rederiet og de ansvarlige for skipet - som alle andre den gang - visste mindre om farlige stoffer enn man vet nå. Farlighetsgraden er skjerpet vesentlig. Det fremgår bl.a. av de administrative normer som er satt for de aktuelle produkter, og som gir uttrykk for ventilasjonsbehovet ved bruk av produktet. Således ble luftbehovet for å holde seg innenfor de administrative normene for bruk av Electro motor cleaner nr. 1 økt fra 1850 mi 1982 til 5185 mi 1992 og for Electric motor cleaner nr. 2 fra 2470 m til 5277 m. Dessuten ble YL-tallet, som indirekte indikerer risikomomenter, økt fra 3 til 5. Etter en teoretisk beregning av romvolum, viftekapasitet og løsemiddel-forbruk ble de administrative normer som den gang gjaldt overholdt. Hver av maskinromsviftene hadde en kapasitet på 68 000 m. Det innebar at en vifte alene i full drift kunne skifte luften femten ganger i løpet av en time. Ved røykprøver tatt i maskinrommet er det påvist at en av maskinromsviftene alene har stor nok kapasitet til å tilfredsstille de strengeste administrative normer med et forbruk av ni liter løsemidler i timen.

Det er et ledd i aktsomhetsvurderingen at A selv ikke gjorde oppmerksom på de forhold som skal ha påført ham skader, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 2. utgave 123. Hadde A slike alvorlige akuttplager som han har forklart, utløste det en handlingsplikt for ham. Dette har også betydning for bevisbyrden. A kunne ha sikret bevisene. Rederiet kjente ikke til As situasjon. Etter som det her angivelig dreide seg om vedvarende løsemiddeleksponering, er det særlig grunn til å tillegge manglende reaksjon fra As side stor vekt. Rettspraksis som gjelder akutte arbeidsulykker har ikke interesse i denne sammenheng.

Overhalingen av utstyret i maskinrommet ble gjennomført på en forsvarlig måte og med de midler og den fremgangsmåte som var vanlig den gang.

Det er heller ikke årsaksammenheng mellom løsemiddelbruken og skadene. De sakkyndige stiller seg undrende til at en så kort eksponeringstid som 60 timer kan føre til de skader som er konstatert. Skadene kan også være forårsaket av As alkoholforbruk, som etter bevisføringen må ha vært høyt.

Hvis retten kommer til at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet og årsakssammenheng og at det er to selvstendigvirkende årsaker, skal det skje en avkortning. Det samme gjelder hvis ingen av årsakene alene har vært tilstrekkelige. Har en av skadeårsakene vært tilstrekkelig alene, skal det skje en vurdering av om den har vært dominerende, jf. Nygaard: Skade og ansvar 4. utgave 331 fg. Hvis retten finner at skaden er forårsaket av alkoholbruk, skal det således skje avkortning, tidligere straffeloven ikrafttredelseslov 1902 §25.

Betingelsene for erstatning på objektivt grunnlag foreligger ikke. Man står ikke overfor en "farlig bedrift" med typisk og stadig skaderisiko, jf. Rt-1973-1364 (Ubåtdommen) der det er uttalt at objektivt ansvar har liten plass i sjøretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Partene er enige om at A har slike helseskader som er beskrevet av de sakkyndige, en lettere skade på sentralnervesystemet og skade på det perifere nervesystem. Et særtrekk er nedsatt følelse i ansiktet. De sakkyndige har konkludert med at A har en medisinsk invaliditet på rundt 30-40 %, og at han er 100 % yrkesufør.

Dersom retten finner at det foreligger ansvarsgrunnlag, er partene som nevnt foran enige om en maksimal erstatningssum - før evtentuell avkortning - på 1 million kroner, jf. protokollasjonen i rettsboken i tilknytning til As endelige påstand.

Når det gjelder faktum er partene enige, og retten legger etter bevisføringen til grunn at det under overhalingen i maskinrommet ble benyttet disse løsemiddelprodukter og med de stoffer som nevnes:

1. Electric motor cleaner nr. 1 besto av: - 1.1.1. trikloretan 100,00 %

2. Electric motor cleaner nr. 2 bestod av: - 1.1.1. trikloretan 51,23 % - white spirit, high flash 28,04 % - perkloretylen 20,73 % 100,00 %

3. Drew electric motor and parts cleaner (Generator cleaner) bestod av: - alifatiske hydrokarboner 47,00 % - 1.1.1. trikloretan 40,00 % - metylenklorid 13,00 % 100,00 %

4. White spirit, high flash

Som byretten finner lagmannsretten ikke holdepunkter for at det ble brukt trikloretylen. I følge de sakkyndige er dette stoffet et av de farligste løsemidler som har vært i vanlig bruk i industrien. Spørsmålet om det ble benyttet trikloretylen ble viet særlig oppmerksomhet fordi det er registrert skade på femte hjernenerve hos A. Det er dette som gjør utslag bl.a. i nedsatt følelse i ansiktet. I følge de sakkyndige er dette en særpreget følge av trikloretyleneksponering.

De sakkyndig utelukket imidlertid ikke at denne skaden kunne være oppstått som følge av andre stoffer - f.eks. dikloracetylengass (dikloretyn) - som kan være utviklet dersom det bl.a. er brukt løsemidler og sterke basiske midler, f.eks. kaustisk soda samtidig. Bruk av sterk varme samtidig, f.eks. sveiseapparat kunne også forårsake nye gasser. Det nære slektskapsforhold til andre aktuelle stoffer i produktene, særlig til perkloretylen er i denne sammenheng også en av flere usikkerhetsfaktorer.

Som byretten finner lagmannsretten at det foreligger uaktsomhet fra rederiets side. Det var nødvendig å benytte store mengder løsemidler til rengjøring av motorer m.v. i maskinrommet. Mens dette pågikk, arbeidet også reparatører og annet mannskap der. Selv om man i 1982 ikke visste så mye som nå om hvor farlige løsemiddelstoffene kunne være, visste de personer som hadde ansvar for bruk av slike løsemidler også den gang at de var farlige, særlig når de ble brukt inne i rom. Hadde de ikke skaffet seg kunnskap om dette,og hvordan stoffene skulle omgås, var det uforsvarlig. For skip var det med hjemmel i sjømannsloven den 15. februar 1953 gitt forskrifter med strenge regler om oppbevaring og bruk. Disse reglene ble ikke fulgt under overhalingsarbeidet på Sibig Venture i 1982. Det er ikke avgjørende for aktsomhetsvurderingen hvorvidt rederiet har begått brudd på dette formelle regelverket. Reglene gir klar veiledning om hva som allerede i 1953 var oppfattet som en aktsom og forsvarlig fremgangsmåte. Retten finner at slik løsemidlene ble brukt var forholdene i maskinrommet klart klanderverdige.

Lagmannsretten tar ikke standpunkt til ankemotpartens anførsler om at sjømannsloven og forskriftene gitt med hjemmel i den, ikke gjaldt i dette tilfellet. Under henvisning til sjømannsloven §1 første ledd, bemerkes imidlertid i denne sammenheng at A hadde en ordinær hyrekontrakt som selv angir at den gjelder sjøtransport. I kontrakten har partene vedtatt de vanlige vilkår som er avtalt mellom Skipsfartens arbeidsgiverforening og Sjømannsforbundet. Disse vilkårene er imidlertid ikke klarlagt under saken. A fortsatte ombord da skipet seilte fra Cadiz og under oppholdet i Cadiz både arbeidet og bodde han ombord.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det må ha blitt brukt større mengder løsemidler enn det byretten fant bevist. Vitnet B - elektrikeren som brukte løsemidlene - forklarte at det på enkelte dager kunne gå med opp til to kanner. Det betyr nærmere 40 eller 50 liter. Selv om dette representerte topper i forbruket, tilsier den lange tiden arbeidet varte - mars/september - at det må være brukt betydelig mer enn 600 liter. Dette selv om retten legger til grunn at det ble brukt lite etter at B sluttet.Det fremkom opplysninger om at de løsemidlene man trengte kunne skaffes raskt, og vitnet B forklarte at white spirit stort sett ble brukt når ikke annet løsemiddel var for hånden. Det har etter dette formodningen for seg at det ble brukt mer Electric motor cleaner 1 og 2, og Generator cleaner enn white spirit. Det har også formodningen for seg at det ble brukt mer Electric motor cleaner nr. 2 enn det mindre farlige produktet Electric motor cleaner nr. 1.

Større forbruk av renseveske innebar også lengere sprøytetid og dermed også lengre eksponeringstid enn det byretten har lagt til grunn. Tatt i betraktning at motorene og utstyret var sterkt tilsølt og tatt i betraktning den tid overhalingen tok, er lagmannsretten kommet til at den totale eksponeringstid må ha vært betydelig mer enn 60 timer. Til eksponeringstid regnes da både sprøytetiden og den etterfølgende tid til løsemiddelstøvet og gassen ble borte. I denne tiden ville den som befant seg i eksponeringsområdet måtte puste inn forurenset luft. Det forhold at sprøytingen delvis skjedde med ureglemessige mellomrom økte også eksponeringstiden.

Vitneforklaringene om ventilasjonen er meget sprikende. Det er imidlertid på det rene at motoren til en av de fire maskinromsviftene var brent opp. En annen vifte hadde mekanisk skade og var derfor ute av funksjon. Det er videre på det rene at de to øvrige, og motorene til dem, måtte renses og overhales. Og det er også klart at kjeleromsviftene og hjelpemotorromsviften hadde liten eller ingen ventilasjonseffekt i maskinrommet. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det ble satt igang en maskinromsvifte samtidig med at arbeidet startet opp. For ventilasjonseffekten hadde det imidlertid en viss betydning at motorviftene trengte 440 volts spenning for å funksjonere som de skulle, mens de bare ble tilført 380 volt. De teoretiske beregningene over viftekapasiteten under normale forhold med skipet i drift, gir liten veiledning om den faktiske situasjon slik forholdene var i Cadiz. Ventilasjonen må i alle fall den første tiden ha vært klart mangelfull og ikke tilstrekkelig til å fordrive den mengde løsemidler som ble sprøytet ut. Reparasjonen gjaldt også ventilasjonssystemet, og etter hvert som utstyret kom iorden ble derfor også ventilasjonen bedre. Etter bevisføringen legger retten til grunn at ytterligere en maskinromsvifte kom i drift omtrent midtsommers, men fremdeles kunne disse to viftene ikke gi full effekt på grunn av for lav spenning.

Lagmannsretten legger til grunn at A utførte en god del arbeid på bunndørknivå og også under dette. Det er uklart om det gikk noen ventilasjonskanaler ned under bunndørken, og i tilfelle om disse sto i forbindelse med den/de av maskinromsviftene som var i bruk i de perioder da A arbeidet der. Retten fester lit til As forklaring om at det var dårligere ventilasjon under bunndørken enn i selve maskinrommet. Det er ikke forutsetningen at mannskapet skal oppholde seg under bunndørken. Når reparasjon gjorde opphold der nødvendig, måtte det vært sørget for at ventilasjonskapasiteten der ble nærmere undersøkt og eventuelt forbedret.

Etter en samlet vurdering av de omstendigheter som er nevnt, finner lagmannsretten at forholdene i maskinrommet var klart klanderverdige. Det var således klanderverdig at det ikke ble satt opp noen fortegnelse over hvilke løsemidler man hadde til rådighet, mengde og art, og hva og hvor mye som ble brukt. Det var videre klanderverdig at det ikke ble gitt orientering om faren ved bruk og om behovet for grundig ventilasjon. Det var også klanderverdig at ventilasjonsanlegget ikke ble utprøvd før arbeidet startet for å kontrollere om det var godt nok, og at det heller ikke under arbeidets gang ble kontrollert om det virket tilfredsstillende.

Det følger av sjøfartsloven §233 at rederiet er ansvarlig for feil og forsømmelser fra skipsfører og mannskap.

I motsetning til byretten finner lagmannsretten at det er årsakssammenheng mellom uaktsomheten og As helseskader. Lagmannsretten støtter seg her til de sakkyndiges skriftlige rapporter og til deres forklaring i retten. Dr. med. Gunnar Mow, som er spesialist i arbeidsmedisin, konkluderte sin skriftlige rapport slik:

Konklusjoner

- Saksøkers sykdom oppfattes som nevrotoksisk encephalopathi på grunn av løsemiddeleksponering som skjedde under arbeidet ombord på "Sibieg venture" i 1982.

- Den medisinske invaliditet på grunn av sykdommen vurderes til 35-40% svarende til gruppe 3 i invaliditetstabellen (RTV).

- Den ervervsmessige uførhet på grunn av sykdommen vurderes til 100%.

- Den yrkesbetingede løsemiddeleksponeringen som har omfattet flere forskjellige løsemidler, vurderes som tilstrekkelig årsak til sykdommen, uavhengig av andre årsaksfaktorer, feks. alkohol.

- Det kan imidlertid ikke utelukkes at alkoholforbruk i samme periode som arbeidet pågikk, kan ha medvirket til å forsterke skadevirkningene av løsemiddeleksponeringen. Jeg vil imidlertid understreke at det ikke er mulig å ta et endelig standpunkt til dette problemet, på grunn av de usikre opplysninger i saksdokumentene.

I forklaringen tilføyde Mow at han, etter det han hadde hørt under ankeforhandlingen, følte seg sikrere i konklusjonen enn da han var sakkyndig for byretten.

Overlege Aaserud, spesialist i neurologi, hadde følgende konklusjon i sin rapport:

A har en lett, diffus encefalopati og polynevropati. Den yrkesmessige uførhet som følge av dette vurderes til 100%, den medisinske invaliditet grovt skjønnsmessig til 30-35%. Årsaken til nevnte skader er mest sannsynlig eksponering for organiske løsemidler som 1,1,1, trikloretan, perkloretylen, metylenklorid og white spirit under arbeid på M/T "Sibig Venture" i 1982. Det består en viss usikkerhet vedrørende eksponeringens intensitet og varighet, samt forhold vedrørende alkoholforbruk - hvilket er nærmere redegjort for i det ovenstående.

Begge de sakkyndige ga muntlig uttrykk for at det knyttet seg usikkerhet til eksponeringstid, ventilasjonskapasitet og As alkoholforbruk.

Som det fremgår foran, har lagmannsretten funnet at ventilasjonsforholdene var utilfredstillende og at A var utsatt for løsemiddeleksponering betydelig lengere enn de 60 timer byretten la til grunn, og som de sakkyndige delvis ses å ha bygget på.

Når det gjelder As alkoholforbruk er lagmannsretten etter bevisføringen kommet til at det har vært temmelig høyt da han var i Cadiz, høyere enn han selv har forklart.

De sakkyndige baserte sin vurdering av As akuttplager på hans egne forklaringer. Som byretten finner lagmannsretten at disse må ha vært overdrevet av A, uten at lagmannsretten slutter seg til byrettens vurdering av graden av overdrivelse. Plagene kan under ingen omstendigheter ha vært slik at A trodde han kunne risikere å få varige skader. At han ikke gjorde sterkere innsigelser mot forholdene i maskinrommet har retten ikke tillagt betydning ved den vurdering som foran er gjort av rederiets uaktsomhet. Det tillegges heller ikke betydning i spørsmålet om avkortning av erstatningssummen.

På bakgrunn av det alkoholforbruk som legges til grunn, finner retten, med støtte i de sakkyndiges forklaringer, det overveiende sannsynlig at alkoholforbruket har forsterket såvel akuttplagene som langtidsvirkningene av løsemiddeleksponeringen.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at alkoholen har gjort A mer sårbar for løsemidlene enn han ellers ville ha vært og mer sårbar enn andre personer som arbeidet i maskinrommet. I denne forbindelse bemerkes at også C er blitt ufør som følge av løsemiddeleksponering, men han var etter opplysningene eksponert for løsemidler også på annen arbeidsplass. Elektrikeren, B kan ha vært noe mindre utsatt bl.a. fordi utblåsningen fra sprøytepistolen gikk i retning fra ham og fordi han visstnok ikke brukte - eller i alle fall brukte svært lite alkohol.

Lagmannsretten finner at det må gjøres avkortning i erstatningen. Avkortningen settes skjønnsmessig til 40 % slik at det totale erstatningsbeløp blir 600 000 kroner.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på anførselen om objektivt ansvar.

Når det gjelder saksomkostningene bemerkes at etter resultatet er saken dels vunnet og dels tapt. Det avgjørende spørsmål i saken har imidlertid vært om det i det hele tatt forelå ansvarsgrunnlag. På dette punkt har A fått medhold. Med hjemmel i tvistemålsloven §174 annet ledd, jf. §180 annet ledd bør ankemotparten erstatte A alle hans omkostninger både for byretten og lagmannsretten.

For byretten er omkostningsbeløpet oppgitt til kr 111369,- innbefattet kr 10000,- for As eget arbeid. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å dekke As eget arbeid og setter omkostningene for byretten til kr 101360,-, derav kr 84000,- i salær.

I omkostninger for lagmannsretten er krevet kr 59200,- i salær m.v. for forberedende arbeid for advokat Isachsen og salær til advokat Winther Christensen med kr 140000,-. Motparten skal ikke belastes med økte omkostninger som følge av advokatbytte. Salæret settes samlet til kr 150000,- som etter rettens skjønn har vært nødvendig for å få ankesaken betryggende utført. I tillegg bør ankemotparten dekke den ankende parts utlegg i forbindelse med saken. Disse er oppgitt til kr 18924,- til utdrag og vitner, dertil kommer kr 7800,- i ankegebyr. I samsvar med disse opplysningene settes erstatningen for utlegg til kr 26724,-. Ytterligere nevnes at den ankende part krever dekket det beløp han vil bli avkrevd som sin andel av omkostningen til de oppnevnte sakkyndige. Til dette bemerkes at både dette beløpet og utgiftene til meddommere etter omkostningsavgjørelsen endelig blir å betale av ankemotparten, men disse beløp tas ikke med i selve beløpsfastsettelsen. Det er i den sammenheng uten betydning hvem lagmannsretten, etter den forretningsorden som gjelder avkrever dekning for sine utlegg. Partene må på vanlig måte selv foreta etteroppgjør i samsvar med omkostningsavgjørelsen.

Domsslutningen utformes ut fra partenes ønske om klargjøring av spørsmålet om ansvarsgrunnlag og avkortning. I samsvar med protokollasjon fra partene går retten ikke inn på de enkelte erstatningskrav slik de er oppdelt i den ankende parts påstand. Forhandlingene har ikke gitt retten opplysninger som gir grunnlag for å behandle disse enkeltspørsmål.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Rederiet Tschudi & Eitzen A/S betaler 600.000,- - sekshundretusen - kroner i erstatning til A.

2. I saksomkostninger for byretten betaler rederiet Tschudi & Eitzen A/S 101.369,- -etthundreogentusentrehundreogsekstini- kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 176.724,- etthundreogsøttisekstusensjuhundreogtjuefire - kroner til A . Rederiet Tschudi & Eitzen A/S betaler i tillegg den andel av omkostningene for meddommerne og sakkyndige som lagmannsretten krever innbetalt av A.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommen forkynnes.