LE-1992-1507
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-23 |
| Publisert: | LE-1992-01507 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Drammen byrett Nr. 92-00130 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01507 A - Høyesterett HR-1994-00524 K; anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat John I. Henriksen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Foreldelsesloven (1979) §22, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §98 |
Saken gjelder krav på ménerstatning, jfr. skadeserstatningsloven §3-2.
A og B møtte hverandre høsten 1981 og innledet et forhold som varte til julen 1982. I løpet av denne perioden utøvet B ved tre anledninger vold mot A.
B anla i 1983 søksmål ved Oslo byrett mot A med krav om tilbakebetaling av kr 50000,- som hun lånte av ham kort tid før samlivsbruddet. A anla motsøksmål med krav om erstatning for tings- og personskade. Erstatningskravet for personskade gjaldt for byretten tap av inntekt. Byretten avsa 25. januar 1985 dom i saken med slik (rettet) domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. A betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til B kr 50000,- - kronerfemtitusen 0/100 - med 12 - tolv - % rente p.a. fra 17. februar 1983 til betaling skjer.
2. A betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til B kr 13000,- - kronertrettentusen 0/100 - i erstatning for saksomkostninger.
I motsøksmålet:
1. B betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til A kr 1500,- kronerfemtenhundre 0/100 -. For øvrig blir B å frifinne.
2. A betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom kr 19975,- - kronernittentusennihundreogsyttifem 0/100 - til B i erstatning for saksomkostninger.
A påanket dommen i motsøksmålet til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten ble erstatningskravet for personskade utvidet til også å omfatte ikke-økonomisk skade (oppreisning). Lagmannsretten avsa 11. desember 1986 dom i saken med slik domsslutning:
1. B dømmes til å betale til A erstatning for økonomisk tap med 4000 - firetusen - kroner og oppreisning med 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller for lagmannsrett.
Lagmannsrettens dom ble av A påanket til Høyesterett, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8. september 1987 nektet fremmet til Høyesterett under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2.
Mens den ovennevnte sak verserte, ble A ved stønadsbrev av 21. juni 1984 innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1. oktober 1983. Grunnlaget for trygdevedtaket var psykolog Ellen Hartmanns erklæring av 29. februar 1984, hvor psykologen bl.a. uttaler:
Det er min oppfatning at hun er varig ufør og at hun har vært det i alle fall siden januar 1983. ..........
Ved stevning til Oslo byrett av 27. januar 1989 anla A nytt søksmål mot B med krav om ménerstatning. Ved byrettens kjennelse av 14. februar 1989 ble saken avvist fra Oslo byrett under henvisning til at B etter den oppgitte adresse - - - X - ikke hadde hjemting i Oslo. Saken ble deretter innbrakt for Hurum forliksråd, som 1. august 1989 henviste den til retten. Stevning til Lier, Røyken og Hurum herredsrett (nå Drammen byrett) ble inngitt 7. september samme år. Drammen byrett besluttet i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd at det skulle forhandles særskilt om spørsmålet om det fremsatte erstatningskrav er foreldet. Etter at det var avholdt hovedforhandling (uriktig benevnt saksforberedende rettsmøte) til behandling av foreldelsesspørsmålet, avsa byretten 24. februar 1992 dom med slik domsslutning:
1. B frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler A til det offentlige kr 21379,-, - kronerenogtyvetusentrehundreogsyttini - og til B kr 5578,50 - kronerfemtusenfemhundreogsyttiåtte 50/00 - innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.
A har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Også lagmannsretten besluttet at det skulle forhandles særskilt om foreldelsesspørsmålet, jfr. tvistemålsloven §98 annet ledd. Ankeforhandling ble holdt 14. desember 1993. I tillegg til prosessfullmektigene møtte A personlig og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon som angitt i rettsboken.
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte dommer og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Foreldelsesfristen ble avbrutt ved stevningen av 27. januar 1989. Det bestrides at A hadde slik kunnskap om skaden og dens varighet pr. januar 1986 at fristen kan anses å løpe fra dette tidspunkt. Om beregningen av foreldelsesfristen vises til Matningsdal: Foreldelse av erstatningskrav ved personskade, i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.91 flg., Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven, side 81 flg., Nygård: Skade og ansvar, 3. utgave, side 369 flg., og til den rettspraksis det er referert til i de nevnte fremstillinger.
I den aktuelle sak fikk skadelidte kjennskap til mulig varig invaliditet tidligst høsten 1988. Det vises i denne forbindelse til den klare bedring i hennes tilstand i 1987, og til psykolog Ellen Hartmanns uttalelse som vitne under ankeforhandlingen om vanskeligheten ved å fastslå tidspunktet for kronifisering. At hun i 1984 ble tilkjent uføretrygd, innebar ingen avklaring for henne. Det er heller ikke grunnlag for å pålegge henne noen plikt til å foreta undersøkelser utover det hun har gjort ved hele tiden å gå til behandling hos psykolog.
Det avgjørende ved vurderingen av om erstatningskravet skulle reises, var at tiden gikk uten tegn til reell bedring, noe som først ble konstatert ved psykolog Hartmanns uttalelse av 12. september 1988. Den henvendelse til lege som A deretter foretok, førte ikke til noen invaliditetsfastsettelse, noe som anses som en forutsetning for at foreldelsesfristen skal løpe.
Den tilstand skaden har resultert i, har medført en handlingslammelse som i seg selv er relevant for spørsmålet om når foreldelsesfristen begynner å løpe. Det vises til Rt-1992-64, på side 80 flg.
A har nedlagt slik påstand:
1. B dømmes til å betale ménerstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300000,-.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, eventuelt til det offentlige.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
As krav om ménerstatning er utelukkende reist som mottrekk mot Bs krav om tilbakebetaling av lånet på kr 50000,-. A har ikke dokumentert noen medisinsk invaliditet. Hun lider av "rentenevrose". Vilkårene for ménerstatning er således ikke oppfylt, uansett om foreldelsesinnsigelsen ikke skulle føre frem.
Hvis man imidlertid forutsetter at alle andre erstatningsvilkår er oppfylt, anføres at A senest ved mottakelsen av trygdevedtaket av 21. juni 1984 fikk den nødvendige oppfordring til å undersøke om hun var påført en skade som kunne gi grunnlag for krav om ménerstatning.
Det vises til Rt-1977-1092. Dommen i Rt-1992-64 er ikke relevant her; A har ikke vært handlingslammet, men tvert imot ekstremt opptatt av sine "rettigheter".
B har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.
Det tilføyes at det er uten betydning for resultatet om fristavbrytelse anses skjedd ved stevningen til Oslo byrett av 27. januar 1989, eller ved den senere forliksklage til Hurum forliksråd, som Drammen byrett har lagt til grunn. Dette spørsmål avhenger av om den feil som førte til at saken ble avvist fra Oslo byrett, anses forsettlig, jfr. foreldelsesloven §22 første punktum. Lagmannsretten tar ikke stilling til om feilen var forsettlig, idet kravet på ménerstatning må anses foreldet i god tid før januar 1989.
Lagmannsretten finner ikke at utgangspunktet for fristen etter foreldelsesloven §9 i dette tilfelle forskyves etter mønster av Rt-1992-64 (på side 80 flg.) As tilstand i tiden etter 1982 kan ikke sammenlignes med den skadelidtes situasjon i den nevnte sak.
Vurderingen av foreldelsesspørsmålet må foretas under den forutsetning at de alminnelige vilkår for ménerstatning er oppfylt. Det må således legges til grunn at det foreligger "varig og betydelig skade av medisinsk art" og at det er årsakssammenheng mellom Bs handlinger og As invaliditet.
Lagmannsretten finner i denne forbindelse grunn til å nevne at det er fremlagt ny dokumentasjon for lagmannsretten som viser at A så tidlig som i 1974 søkte attføringshjelp under henvisning til angst- og nerveproblemer. I legeerklæring datert 11. desember 1975 uttaler hennes daværende lege bl.a. følgende:
Hun har vært plaget av dårlige nerver i flere år. Plagsom angst, vanskelig for å omgås sine medmennesker, får angstfølelse, svetter og gruer seg for å reise med trikk osv.
Holder seg helst hjemme hos seg selv. Angsten og usikkerheten preger hele hennes tilværelse. .........
Også fra årene 1977, 1981 og våren 1982 foreligger nå dokumentasjon for at A oppga å ha psykiske problemer i form av angst og depresjon; de samme plager som angis som hovedgrunnlag for den invaliditet erstatningskravet bygges på.
Det fremgår av erklæring av 2. september 1991 fra en av de oppnevnte sakkyndige for byretten, psykiater Rolf Hessø, at A i samtale med ham uttalte at "før hun traff B var hun glad, åpen, trygg og hadde gode kolleger". Denne uttalelse må ses i sammenheng med den dokumentasjon for As tidligere plager som nå er fremlagt for lagmannsretten. Spørsmålet om årsakssammenheng foreligger ikke til avgjørelse og er heller ikke prosedert for lagmannsretten. Det er likevel meget som tyder på at A vanskelig ville kunne nå frem med sitt erstatningskrav, selv når man ser bort fra foreldelsesspørsmålet.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.
Anken har etter dette vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. A bør etter hovedregelen i denne bestemmelse erstatte ankemotpartens saksomkostninger. B er av fylkesmannen innvilget fri sakførsel, men med beregning av egenandel, slik at omkostningsbeløpet dels tilkommer det offentlige, dels B.
Bs prosessfullmektig, advokat John I. Henriksen, har inngitt arbeidsoppgave pålydende kr 13117,50, hvorav kr 3103,50 utgjør Bs egenandel. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom til det offentlige 10014,- - titusenogfjorten - kroner og til B 3103,50 - tretusenetthundreogtre 50/100 - kroner.