LE-1992-1964

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-11-10
Publisert:	LE-1992-01964
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr. D-1228/92 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01964 K.
Parter:	Den kjærende part: MIU College of Business Administration Norway (Prosessfullmektig: Advokat Anne Regine Ramm Bjerke). Kjæremotpart: Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Kristine Ryssdal).
Forfatter:	Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann. Lagdommer Sverre Mitsem. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Utdanningsstøtteloven (1985) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967) §16, §17, Privathøyskoleloven (1986) §9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1

Kjæremålet gjelder en begjæring om midlertidig forføyning som ikke er tatt til følge av Oslo namsrett.

Saken gjelder spørsmålet om studenter ved MIU College of Business Administration Norway (senere kalt MIU) skal kunne få lån og stipendier fra Statens lånekasse for utdanning, jfr. §2 første ledd annet punktum i utdanningsstøtteloven av 26. april 1985 nr. 21.

Etter beslutning av Kultur- og vitenskapsdepartementet 20. august 1986, har studentene ved det to-årige studiet i business administration, samt studenter ved et innføringsår i norsk for utenlandske studenter, kunnet få slik støtte.

Etter forskrifter til utdanningsstøtteloven, er det fra studieåret 1987/88 en betingelse at utdanningen faglig sett tilfredsstiller kravene til eksamensrett etter §9 i privathøyskoleloven (lov av 11. juli 1986 nr. 53). Det norske universitetsråd og dets rådgivende organ, Nasjonalt koordinerende utvalg (NKU), gir tilråding til departementet, og etter det opplyste legger departementet NKU's faglige vurdering til grunn ved avgjørelsen.

Den samme behandlingsmåten følges hvis det dreier seg om utdanningsstøtte til en skole som det ikke er søkt om eksamensrett for etter privathøyskoleloven §9, og de faglige kravene er de samme. 14. oktober 1991 avslo Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet søknader fra MIU om eksamensrett etter §9 for en rekke utdanningsveier. Herunder ble avslått en søknad av 4. januar 1991, som gjaldt et tre-årig studium til bachelor of international business. Dette studiet var ikke vurdert av NKU før departementet traff sitt vedtak, idet departementet la til grunn at det var sammensatt av kurs som tidligere var underkjent av NKU. Samtidig uttalte departementet at studiefinansiering ikke ville bli gitt til nye studenter ved det to-årige studiet i business administration. Til grunn for departementets standpunkt lå vurderinger fra NKU av 4. desember 1987 og 7. april 1989, som konkluderte med at det to-årige studiet ikke tilfredsstilte kravene.

Som en konsekvens av at ingen av de videregående kurs etter dette ga rett til utdanningsstøtte, bortfalt adgangen til støtte også for studentene ved skolens innføringsår i norsk.

Etter klage fra MIU, besluttet departementet å ta spørsmålet om godkjenning av det tre-årige studiet til bachelor of international business opp til ny vurdering og å innhente uttalelse fra NKU og Det norske universitetsråd på vanlig måte.

Ved begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett av 18. mai 1992, nedla MIU påstand om at Kirke, kultur- og forskningsdepartementet pålegges å utsette iverksettelsen av vedtaket av 14. oktober 1991, om ikke å gi studiefinansiering til nye studenter ved det to-årige studium i business administration og til innføringsåret i norsk, inntil departementet har foretatt en ny vurdering av undervisningsopplegget.

Namsretten avsa 10. juli 1992, etter at muntlige forhandlinger var avholdt, kjennelse med slik slutning:

1. Begjæring av 18. mai 1992 om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. MIU College of Business Administration Norway pålegges å dekke staten v/ Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet dets omkostninger, store kr 20000 -tyvetusen-, i anledning saken. Beløpet forfaller til betaling 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Kjennelsen ble påkjært av MIU College of Business Administration Norway ved rettidig kjæremål av 24. juli 1992.

Etter at kjæremålet ble erklært, har NKU gitt sin vurdering av søknaden om godkjenning av det tre-årige studiet. I møte 15. september 1992 har et flertall på fem anbefalt søknaden avslått. Et mindretallet på fire har anbefalt å godkjenne studiet, men med en vekttallsreduksjon fra 60 til 40, som tilsvarer to års normert studietid. Universitetsrådet har fått NKU's vedtak til uttalelse, og deretter vil departementet fatte sitt vedtak.

Den kjærende part - MIU College of Business Administration Norway (MIU) - anfører i det vesentlige:

Vedtaket av 14. oktober 1991, om å trekke tilbake godkjenningen av det to-årige studiet av 20. august 1986, er beheftet med feil i saksbehandlingen og det faktiske grunnlaget.

Vedtaket ble truffet uten forhåndsvarsel til MIU, jfr. forvaltningsloven §16. Departementet undersøkte heller ikke om studieopplegget var forbedret etter NKU's vurderinger av 4. desember 1987 og 7. april 1989. Saken var derfor ikke tilfredsstillende opplyst, jfr. fvl. §17. Vedtaket strider også mot likhetsprinsippet i forvaltningen, idet likeverdige utdanningstilbud er godkjent.

Vedtaket er derfor ugyldig. Dermed står vedtaket av 20. august 1986 ved lag inntil det er truffet et endelig vedtak i saken.

Det to-årige studiet i business administration er identisk med de to første årene ved det tre-årige studiet i business administration, som det ble søkt om godkjenning av 4. januar 1991. Det tredje året er et påbyggingsår i international business. Det innebærer at den vurdering som nå skal foretas av det tre-årige studiet også må gis virkning for spørsmålet om godkjennelse av det to-årige studiet.

Også departementets behandling av søknaden om godkjennelse av det tre-årige studiet var mangelfull, idet søknaden burde ha vært forelagt for NKU.

MIU behøver ikke sannsynliggjøre at departementet ved den nye behandlingen vil bruke sitt forvaltningsskjønn i den retning MIU ønsker. Det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre at vedtaket av 14. oktober 1991 er ugyldig, jfr. Rt-1979-1354.

MIU har krevd en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2, slik at staten pålegges å utsette iverksettelsen av sitt vedtak av 14. oktober 1991 om ikke å tillate studiefinansiering til det to-årige studiet, inntil et nytt vedtak er truffet etter en forsvarlig saksbehandling.

Bortfallet av studiefinansieringen medfører økonomisk skade for MIU, ved redusert studenttilgang. Betaling av skolepenger er skolens viktigste inntektskilde.

Det dreier seg imidlertid ikke om et pengekrav, men om å få godkjent utdanningstilbudet som likeverdig etter utdanningsstøtteloven §2 første ledd annet punktum. En slik godkjenning har fungert som en generell offentlig godkjenning i en rekke relasjoner og har betydning for skolens anseelse.

Selv om MIU's interesse i saken utelukkende skulle ha vært av økonomisk art, dreier det seg allikevel ikke om et pengekrav, slik begrepet må forstås i forbindelse med midlertidige forføyninger. Det vises i den forbindelse til Ot. prp. nr. 65 (1990-91), side 291 annen spalte, merknadene til §15-1 i den nye tvangsfullbyrdelsesloven.

Driften ved MIU er midlertidig innstilt, men det tas sikte på en gjenåpning hvis kjæremålet fører frem eller hvis den behandling som nå skjer i departementet fører til godkjenning av MIU's undervisningsopplegg.

Den kjærende part har i kjæremålserklæringen nedlagt slik påstand:

1. Iverksettelsen av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vedtak av 14. oktober 1991 om ikke lenger å godkjenne innføringsår i norsk og 2-årig studie i Business Administration ved MIU College of Business Administration, Norway, som likeverdig i henhold til utdanningsstøtteloven §2 første ledd annet punktum, med den følge at det ikke lenger gis studiefinansiering gjennom Statens Lånekasse for utdanning til nye studenter ved disse utdanninger, utsettes inntil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har foretatt en ny realitetsvurdering av MIU's undervisningsopplegg på grunnlag av ny innstilling fra nasjonalt koordinerende utvalg.

2. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger, såvel ved namsretten som ved lagmannsretten.

Kjæremotparten - Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet - anfører i det vesentlige:

Kravet går ut på betaling av penger. For et slikt krav kan det ikke gis en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. Rt-1980-1290. En imøtekommelse av begjæringen ville dessuten innebære en uhjemlet tvangsfullbyrdelse overfor staten.

Det er mulig at et positivt vedtak etter utdanningsstøtteloven §2 har betydning for skolens anseelse, men det er en bivirkning uten betydning for spørsmålet om en midlertidig forføyning skal kunne gis.

Det bestrides at vedtaket om ikke å gi utdanningsstøtte til det to-årige studiet er ugyldig. Det dreier seg ikke om et enkeltvedtak i forhold til MIU. Forvaltningsloven §16 og §17 kommer derfor ikke til anvendelse, men selv i motsatt fall foreligger det ikke noen saksbehandlingsfeil, og iallfall ingen feil som kan ha hatt noen betydning.

Studier som var godkjent før reglene ble endret fra 1987-88, beholdt retten til utdanningsstøtte inntil en ny vurdering ble foretatt etter en evaluering av NKU. Et avgjørende vilkår for fortsatt støtte til dette to-årige studiet bortfalt da NKU i 1987 og 1989 underkjente utdannelsen. Vedtaket av 14. oktober 1991 om ikke å gi støtte til nye studenter var en følge av dette.

Hvis utdanningen er endret etter at NKU vurderte studiet, må det foretas en ny faglig vurdering, og departementet må treffe et nytt vedtak. Et positivt vedtak forutsetter at utdanningen tilfredsstiller kravene i privathøyskoleloven §9, og det er ikke sannsynliggjort. For at begjæringen om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, er det ikke tilstrekkelig å sannsynliggjøre at vedtaket av 14. oktober 1991 er ugyldig. Det må også sannsynliggjøres at studiet tilfredsstiller de faglige kravene, og denne vurderingen er av faglig og skjønnsmessig art.

Spørsmålet om støtte til det 3-årige studiet må avvente departementets behandling etter privathøyskoleloven §9. Denne behandlingen får imidlertid ingen betydning for kravet om støtte til det to-årige studiet, som er et annet studium.

Den forføyningen som kreves, vil forøvrig heller ikke innebære en midlertidig ordning, idet staten vanskelig vil kunne kreve utbetalt støtte tilbake. Det vil således ikke være mulig å gjenopprette den tidligere tilstand.

Begjæringen bør under enhver omstendighet avslås, etter den skjønnsmessige adgangen retten har til ikke å ta begjæringen til følge selv om kravet og forføyningsgrunnenen skulle ansees for å være sannsynliggjort. Det må bl.a. tas hensyn til at en imøtekommelse av begjæringen kan føre til at studenter påbegynner en utdannelse de ikke vil få støtte til å fullføre.

For det tilfellet at begjæringen tas til følge, kreves det stilt sikkerhet. Det bør også settes en kort frist for saksanlegg, idet det er uakseptabelt at MIU bruker instituttet midlertidig forføyning som en forenklet rettergangsordning.

Kjæremotparten har i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand:

Namsrettens kjennelse stadfestes og staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som namsretten, og bemerker:

Begjæringen om midlertidig forføyning gjelder vurderingen etter §2 første ledd annet punktum i utdanningsstøtteloven av det to-årige studiet i business administration.

Utdanningsstøtteloven §2 regulerer spørsmålet om studenter ved offentlige og andre utdanningsinstitusjoner kan søke og få utdanningsstøtte. Den påstand som er nedlagt, er ensbetydende med at staten pålegges å utbetale penger. Den faller dermed utenfor rammen for tvangsfullbyrdelsesloven kapitel 15, som gjelder "krav som går ut på annet enn penger", jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262.

At slike utbetalinger vil være betinget av at studenter opptas ved skolen og søker støtte, er uten avgjørende betydning. Begjæringens poeng er å legge grunnlaget for slike pengekrav. Tas MIU's påstand til følge, vil det nødvendigvis måtte føre til en slik anvendelse av pengemidler at det i realiteten innebærer en tvangsfullbyrdelse av et pengekrav, jfr. Rt-1980-1290 (side 1291).

At det ikke er MIU, men studentene, som vil få slike pengekrav mot staten, kan naturligvis ikke gi MIU en større adgang til å oppnå en midlertidig forføyning.

MIU har anført at et positivt vedtak etter utdanningsstøtteloven §2 tjener som en generell offentlig godkjenning i en rekke relasjoner. Det er noe uklart hva MIU sikter til, men lagmannsretten finner allikevel å ville knytte bemerkninger til spørsmålet om kravet og forføyningsgrunnen er sannsynliggjort.

Departementets vedtak av 20. august 1986 ga studentene ved det to-årige studiet i business administration adgang til å søke utdanningsstøtte. Med virkning fra studieåret 1987-88, ble forskriftene til utdanningsstøtteloven endret. Basert på en vurdering etter de nye reglene, besluttet departementet 14. oktober 1991 at nye studenter ved det to-årige studiet ikke ville få utdanningsstøtte.

MIU har anført at dette vedtaket er beheftet med feil ved saksbehandlingen, idet MIU ikke ble varslet etter fvl. §16. Staten har bestridt at forvaltningsloven regler om enkeltvedtak får anvendelse og har vist til en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling.

Slik saken ligger an, er det unødvendig å ta standpunkt til dette spørsmålet. Vedtaket av 14. oktober 1991 var nemlig i samsvar med NKU's evaluering av det to-årige studiet. Siden NKU's standpunkt står så sentralt ved departementets vurdering, kan eventuelle feil ved departementets påfølgende saksbehandling neppe ha hatt noen avgjørende betydning for utfallet.

MIU har videre anført at departementet burde ha tatt hensyn til at studiet var forbedret etter at NKU foretok sin vurdering. MIU har i den forbindelse fremhevet at behandlingen som nå finner sted av søknaden om godkjennelse av det tre-årige studiet også må få virkning for det to-årige.

Siden NKU, riktignok under dissens, har anbefalt denne søknaden avslått, er det imidlertid lite trolig at departementet, om det hadde tatt hensyn til at studiet var forbedret, ville ha truffet et positivt vedtak.

Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at det ikke vil være tilstrekkelig for MIU å sannsynliggjøre at vedtaket om ikke å godkjenne det tre-årige studiet er ugyldig. Siden utdanningsstøtte forutsetter et positivt vedtak, måtte det også sannsynliggjøres at departementet, etter en korrekt saksbehandling, ville ha truffet et slikt vedtak.

Lagmannsretten legger til at det heller ikke er sannsynliggjort å foreligge noen forføyningsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2. Virksomheten ved MIU er midlertidig opphørt. En midlertidig avgjørelse i spørsmålet om rett til utdanningsstøtte kan ikke gi grunnlag for en gjenopptagelse av virksomheten og til at studenter inviteres til å påbegynne studiet. Etter det opplyste, vil departementets vedtak forøvrig foreligge i nær fremtid.

Namsrettens kjennelse blir etter dette stadfestet, inklusive omkostningsavgjørelsen.

Kjæremålet har vært forgjeves, og MIU pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det er inngitt en omkostningsoppgave, som lyder på kr 9000,-. Beløpet antas å utgjøre prosessfullmektigens salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler MIU College of Business Administration Norway 9.000,- -nitusen- kroner til staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innen 2 -to- uker fra forkynnelsen.