LE-1992-2248
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-22 |
| Publisert: | LE-1992-02248 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-2848 A/20 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02248 K |
| Parter: | Den kjærende part: Bergen Politilag og Norsk Politiforbund (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Hjort, Oslo). Kjæremotpart: Anders Bratholm (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor Erling Staff, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §179, §175, §180, §181, Tobakkskadeloven (1973), Rettshjelpsloven (1980) |
Ved stevning av 11. juli 1988 reiste Bergen Politilag og Norsk Politiforbund privat straffesak mot Anders Bratholm med påstand om mortifikasjon av uttalelser i en forstudie til boken "Politiovergrep og personforfølgelse". I prosesskrift av 15 juni 1992 trakk saksøkerne søksmålet. Oslo byrett avgjorde saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §179, jf §175 og §176. Bratholms prosessfullmektig var oppnevnt etter rettshjelpsloven. Foruten saksomkostningene til det offentlige i den anledning, omfattet kjennelsen krav om saksomkostninger til Anders Bratholm som part.
Kjennelsens slutning hadde denne ordlyd:
1. Saken heves forsåvidt gjelder kravene mot professor Anders Bratholm.
2. Saksøkerne tilpliktes in solidum innen to uker fra forkynnelsen å betale kr 89520,- i saksomkostninger til det offentlige.
3. Saksøkerne tilpliktes in solidum innen to uker fra forkynnelsen å betale kr 169580,75 i saksomkostninger til Anders Bratholm, herav for utlegg kr 44480,75.
Norsk Politiforbund og Bergen Politilag har i rett tid påkjært kjennelsens pkt. 3 til Eidsivating lagmannsrett. Anders Bratholm har tatt til motmæle.
Anders Bratholm krevet det offentlige tilkjent kr 136 175,- for sin prosessfullmektigs arbeid, og kr 330 728,75 for sitt eget arbeid. Av beløpet var kr 19 175,75 utlegg. Bakgrunnen for saken framgår av byrettens kjennelse side 2 - 4.
Saksforberedelsen har vært lang og omfattende siden stevningen av 11. juli 1988. Først var det en runde om saksøkernes søksmålskompetanse. Den endte i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16. mai 1990 etter at en tidligere kjennelse av lagmannsretten var opphevet. I sin kjennelse av 16. mai 1990 bestemte lagmannsretten at avgjørelsen av saksomkostningene skulle utstå i medhold av tvistemålsloven §179.
Under den videre saksforberedelse oppstod det tvist om omfanget av vitneførslen. Byrettens kjennelse om hvilke vitner som ble tillatt ført, ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som avgjorde spørsmålet i kjennelse av 13. februar 1992. I kjennelsen er bestemt at saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179.
Det er endelig avsagt to kjennelser i saken henholdsvis 7. og 9. juli 1992.
Norsk Politiforbund og Bergen politilag har for lagmannsretten i det vesentlige anført at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med tvistemålsloven §176 første ledd. Uttrykket "omkostninger" som er brukt, peker hen mot at det er rene utgifter parten har hatt som skal dekkes, derimot - iallfall som utgangspunkt - ikke godtgjørelse for partens eget arbeid med saken.
Byretten har lagt til grunn at den part som skal tilkjennes saksomkostninger også kan få dekket eget arbeid. Som utgangspunkt bestrider de kjærende parter ikke dette, men ved anvendelsen av nødvendighetskriteriet etter §176 må det tas i betraktning om det arbeid parten har hatt med saken har gått ut over annet inntektsgivende arbeid, slik at parten vil sitte igjen med et netto tap, om hans eget arbeid ikke dekkes. Det kan ikke være loven mening at parten skal ha en fortjeneste på sitt eget arbeid. Det gjøres derfor gjeldende at det er uriktig rettsanvendelse når retten har tilkjent professor Bratholm godtgjørelse for sitt eget arbeid, uten at han har påvist at dette arbeid har medført inntektstap for ham.
Retten har som premisser for sitt skjønn henvist til professor Bratholms særlige sakkyndighet. Det gjøres fra de kjærende parters side gjeldende at dette er irrelevant som vurderingsmoment for fastsettelsen av omkostningsansvaret. Det fremgår av professor Bratholms egen redegjørelse at det arbeid han har hatt med saken, har gått på forberedelsen av dens faktiske sider, i første rekke vitneoppgaven. Dette har ikke noen tilknytning til professor Bratholms fagområde og sakkyndighet når det gjelder sakens juridiske sider.
Retten har videre vist til, som begrunnelse for å tilkjenne professor Bratholm saksomkostninger, at saken har hatt betydelig såvel offentlig som prinsipiell interesse, og videre stor personlig betydning for saksøkte. Selv om dette aksepteres, er dette kriterier som ikke har tilknytning til nødvendighetskriteriet etter §176, første ledd.
Retten har videre anført at professor Bratholms arbeid har ført til en avlastning for prosessfullmektigen. Selv om det skulle være riktig, er det også uten betydning for vurderingen av nødvendigheten av arbeidet. Retten har uten nærmere spesifikasjon tilkjent professor Bratholm kr 125 000,- for hans arbeid. Retten har fraveket professor Bratholms egen timeoppgave, men har ikke opplyst noe om hvilke timetall den selv har basert salærfastsettelsen på. Retten sier på side 21 at den ikke kan legge til grunn den offentlige timesats for advokater på kr 495,-. Hvis man antar at cirka halvparten av den går til dekning av kontorutgifter mv., innebærer det at retten i realiteten har godtatt et timetall på ca 500 timer som professor Bratholms nødvendige arbeid. Dette er åpenbart for høyt, på bakgrunn av at tidsforløpet i saken utelukkende har gått med til saksforberedelse samt noen få kortvarige rettsmøter.
De kjærende parter gjør derfor gjeldende at det er en feil ved byrettens rettsanvendelse, at den har godtatt et arbeidsomfang som tilsvarer minst 6 ukers arbeid som nødvendig for sakens betryggende utførelse, jf §176, første ledd.
Det er videre en feil ved byrettens rettsanvendelse at den ikke har redegjort for hvorledes den konkret er kommet frem til det tilkjente beløp på kr 125 000,-.
Det er videre i strid med kravet til begrunnelse i tvistemålsloven §176 at slik redegjørelse ikke er gitt. Dette er en saksbehandlingsfeil som hindrer prøvelsen av om bestemmelsene i loven kap. 13 er korrekt anvendt.
Når det gjelder professor Bratholms oppgave over omkostninger som kreves dekket på tilsammen kr 19 125,75, har retten ikke godtatt en post på kr 4 950,-, men for øvrig akseptert kravet med den begrunnelse at det dreier seg om nødvendige utgifter, jf §176. Det er ikke gitt noen nærmere redegjørelse for denne vurdering. Også dette anses å være i strid med loven og de krav som kan stilles til kjennelsens grunner.
Norsk Politiforbund og Bergen Politilag har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 20. august 1992 oppheves, og henvises til ny behandling i byretten.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet.
Anders Bratholm har i det vesentlige anført at han for byretten hadde påvist at arbeidet med saken hadde medført inntektstap. Han har vist til prosesskrift av 20. juli 1992 og til brev av 9. juli 1992. For lagmannsretten har han konkretisert sitt inntektstap. Han har pga. saken ikke kunnet delta så aktivt ved redaksjonen av Straffelovkommentaren, første bind som ville vært naturlig. Han fant det riktig å gi avkall på en del av det honoraret som Magnus Matningsdal og han i utgangspunktet skulle dele likt. Beløpet - 100000 - ble fordelt med 3/4 på Matningsdal og 1/4 på Bratholm. Men viktigere enn dette var at han fant bare å kunne påta seg å kommentere en liten del av lovparagrafene i de tre bind, enda en ganske stor del av stoffet dekkes av hans undervisning og hans forfatterskap.
Videre har han jevnlig unnlatt å påta seg andre inntektsgivende oppdrag som f.eks. å utrede aktuelle endringer i tobakkskadeloven, utredning for det såkalte Mona Røkke-utvalg om rettssikkerhet for psykisk utviklingshemmede, skriving av flere betenkninger m.m. Han har ansett injuriesaken som særdeles viktig og derfor måttet prioritere den høyere enn det meste av annet arbeid. Han har i liten utstrekning påtatt seg andre oppdrag siden saken ble anlagt.
Han antar at hans økonomiske tap pga. injuriesaken er atskillig større enn det beløp byretten har tilkjent.
Bratholm har bestridt at hans arbeid bare har gjeldt sakens faktiske side. Han har naturlig nok også vært opptatt av de juridiske spørsmål. Han har vist til advokat Hjorts prosesskrift av 12. juli 1992 til Oslo byrett hvor det er anført at Staffs salær må nedsettes fordi "Det må være åpenbart at dette grundige arbeid med prosesskriftene fra professor Bratholms side må ha ført til tilsvarende tidsbesparelse for advokat Staff. Det er nærliggende å tro at prosesskriftene i realiteten er forfattet av professor Bratholm".
Det bestrides at noe av det arbeid Bratholm har nedlagt, er unødvendig. Til tross for flere advarsler anla de kjærende parter en sak med viktige prinsipielle sider og av stor betydning for Bratholm personlig. Det er ut fra dette retten må vurdere hva som er nødvendig arbeid.
Byretten har ikke begått noen rettsanvendelsesfeil når den har godtatt et arbeidsomfang som tilsvarer minst 6 ukers arbeid som nødvendig for sakens betryggende utførelse, jf §176, første ledd. Det er grunn til å tilføye at ved vurderingen av den tiden som er gått med - som for øvrig er langt mer enn 6 ukers arbeid - er det også relevant hvilket faglig nivå man ønsker å legge seg på.
Det er neppe heller uriktig saksbehandling at det ikke er gitt flere konkrete opplysninger om hvordan beløpet på kr 125 000,- er fremkommet. Retten kan utøve et ganske vidt skjønn ved bestemmelse av saksomkostningene, og rimelige krav til begrunnelse synes i dette tilfelle å være varetatt.
Når det gjelder utgiftene, er de nøye begrunnet og legitimert i redegjørelsen av 9. juni 1992.
Til dette kommer at lagmannsretten ved sin avvisningskjennelse av 12. desember 1989 la oppgavene til grunn. Lagmannsretten bygget for øvrig på de gjeldende timesatser for advokater i saker hvor det er gitt fri sakførsel, en løsning som kan ha meget for seg, bl.a. på bakgrunn av at han har et fullt utbygget kontorapparat bak seg. I hvilken grad han skal føre en del av tilkjente saksomkostninger tilbake til sitt institutt, er en sak mellom ham og instituttet. For øvrig minner han om at intet av arbeidsvederlaget skal tilfalle ham personlig.
Anders Bratholm har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 20. aug. 1992 oppheves ikke.
2. Jeg tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet.
3. Jeg tilkjennes renter etter loven regler.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Norsk Politiforbund og Bergen Politilag trakk den mortifikasjonssak de hadde anlagt mot Anders Bratholm. Saksomkostningskravet fra Bratholm er avgjort av byretten etter tvistemålsloven §175. Byretten fant at det ikke var grunnlag for å anvende noen av unntakene i bestemmelsen slik at hovedregelen om at saksøkeren skal dekke saksøktes omkostninger, ble anvendt. Denne del av byrettens rettsanvendelse er ikke angrepet. Kjæremålet gjelder byrettens anvendelse av tvistemålsloven §176 som gir retningslinjer for saksomkostningenes størrelse. Saksøkte skal ha erstatning for "alle de omkostninger, han har hatt med saken, for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for at få saken betryggende utført".
Byretten har anvendt denne bestemmelse, men de kjærende parter gjør gjeldende at rettsanvendelsen er feil og at den begrunnelse som er gitt er så knapp at det foreligger en saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten skal avgjøre saken etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Herunder kan lagmannsretten prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Ut fra kjæremålsgrunnene blir spørsmålet om utmålingen av saksomkostninger til Bratholm som part, er i strid med tvistemålsloven §176. Herunder er ikke lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
En parts eget arbeid med saken faller etter sin art inn under §176. Men parten har ikke uten videre noe rettskrav på å få dekning selv om utgiftene var nødvendige. En part må i adskillig utstrekning finne seg i arbeid med saken uten å kunne belaste motparten. I Rt-1987-1563 er det lagt til grunn at en part bare under "særlige omstendigheter" kan få slik godtgjørelse. Byretten har korrekt tatt dette utgangspunkt, og har nærmere begrunnet hvorfor Bratholm bør tilkjennes omkostninger. Begrunnelsen er meget utførlig. Det er vist til at det har vært tale om et betydelig sakskompleks, at Bratholm har lagt ned mye tid i arbeidet, at dette arbeid har bidratt til å redusere omfanget av prosessfullmektigens arbeid og det er vist til Bratholms særlige kyndighet ved at han er professor i rettsvitenskap med strafferett som fag og endog har skrevet om ærekrenkelser. Ut fra dette kom byretten til at Bratholm i prinsippet hadde krav på dekning for eget arbeid i saken.
De kjærende parter har anført at byretten ved sin utmåling, har anvendt §176 uriktig ved å tilkjenne Bratholm godtgjørelse for eget arbeid, uten at han har påvist at dette har medført inntektstap for ham. Byretten har lagt til grunn at beløpet kan utmåles som et vederlag for det arbeid som skjønnes nødvendig. Lagmannsretten er enig i dette. Ordlyden i §179 viser at det er et vederlag som skal utmåles. Omkostningene må fastsettes ut fra partens vanlige timegodtgjørelse eller andre kriterier som hans arbeid vanlig prissettes etter - se Tore Schei, Tvistemålsloven I side 307. Etter dette kan ikke lagmannsretten se at byretten har anvendt loven uriktig på dette punkt.
De kjærende parter har videre anført at det er et irrelevant moment ved skjønnsutøvelsen å vise til Bratholms særlige kyndighet når hans arbeid har gått på sakens faktiske side. Anførslen knytter seg til byrettens premisser på side 17. Lagmannsretten bemerker at byretten i det avsnitt som angripes, drøfter om Bratholm bør tilkjennes saksomkostninger. Og i den vurdering har den tillagt Bratholms særlige kyndighet betydning. Dette er et sentralt moment i vurderingen - se Schei, Tvistemålsloven side 360 - 367.
Byretten har også som et moment i vurderingen av om Bratholm bør tilkjennes saksomkostninger, vist til at saken har hatt betydelig, så vel offentlig som prinsipiell interesse og stor personlig betydning for ham. Dette hevdes å være irrelevante momenter i forhold til nødvendighetskriteriet i §176 første ledd. Men også denne del av byrettens premisser gjelder spørsmålet om det forelå "særlige grunner" for at Bratholm overhodet skulle tilkjennes saksomkostninger av byretten. Momentene er ikke trukket inn i vurderingen av hvor stort beløp han skulle tilkjennes.
De kjærende parter har anført at byretten feilaktig har lagt vekt på at Bratholms arbeid har ført til en avlastning av prosessfullmektigens arbeid. Selv om det skulle være tilfelle, er det ifølge de kjærende parter uten betydning for nødvendigheten av arbeidet. Lagmannsretten bemerker at dette er et sentralt moment i vurderingen av om det foreligger særlige grunner til å tilkjenne parten godtgjørelse for eget arbeid. Og byretten har i sin vurdering av hvor stort beløp Bratholm skulle tilkjennes, vist til at det vil bli noe dobbeltarbeide når både prosessfullmektigen og parten arbeider med de samme spørsmål. Dette har ført til en reduksjon i antall timer som byretten her godtatt.
Byretten tilkjente Bratholm kr 125 000,- for hans eget arbeide. De kjærende parter har anført at det er en feil ved byrettens rettsanvendelsee at den har godtatt et arbeidsomfang som tilsvarer minst 6 ukers arbeid som nødvendig. De har videre anført at det er en feil ved byrettens rettsanvendelse at den ikke har redegjort for hvorledes den er kommet frem til et beløp på kr 125 000,-. Lagmannsretten finner det klart at dette ikke er noen rettsanvendelsesfeil. Det må i tilfelle være en saksbehandlingsfeil, at premissene er så knappe at lagmannsretten ikke kan kontrollere rettsanvendelsen.
Lagmannsretten presiserer at omfanget av omkostningsansvaret for en parts eget arbeid skal bestemmes ut fra en samlet skjønnsmessig vurdering. Byretten må begrunne sitt resultat slik at rettsanvendelsen kan kontrolleres. Herunder har byretten tatt utgangspunkt i Bratholms krav om kr 311 602,50 som tilsvarte 629 1/2 time kr 495,-. Denne har byretten redusert til kr 125 000,- og den har gjort rede for hvilke momenter som er vektlagt, herunder er det vist til at både timeantallet er redusert og at timesatsen er satt lavere enn kr 495,-. Det er også begrunnet hvorfor timeantallet og timesatsen er redusert. Det kan ikke kreves at byretten oppgir nøyaktig timeantall og timesats som er lagt til grunn. Disse er bare momenter blant flere som er relevante for størrelsen av det beløp som finnes rimelig. Lagmannsretten finner derfor at byrettens begrunnelse tilfredsstiller kravene. Det er vist til at en part må finne seg i noe arbeid uten godtgjørelse, at det har vært noe dobbeltarbeide med prosessfullmektigen og at alt arbeide med vitneførselen ikke var nødvendig. Når det gjelder timesatsen på kr 495,- er det tatt hensyn til at den forutsatte kontorhold.
Når det gjelder Bratholms utgifter, er de spesifisert i brev av 13. oktober 1989 til advokat Staff. Brevet fulgte som vedlegg til omkostningsoppgaven. Byretten har funnet at en utgift på kr 4 950,- til oversettelse, ikke var nødvendig. De andre postene gjaldt utgifter til en tidligere engasjert prosessfullmektig, reiseutgifter, og utgifter til skrivehjelp. De kjærende parter har anført at det er en feil at byretten ikke har gitt noen nærmere redegjørelse for sin vurdering når den fant utgiftene nødvendige.
Når det som her er innlevert spesifisert omkostningsoppgave, og retten angir hvilke utgifter som den godtar som nødvendige og hvilke den ikke godtar, er det tilstrekkelig. Det kan ikke kreves at retten i tillegg forklarer hvorfor den finner utgiftene nødvendige etter tvistemålsloven §176. Kjæremålsinnstansen kan ikke overprøve om en konkret utgift har vært nødvendig.
Kjæremålet har vært forgjeves. Bratholm har krevet seg tilkjent saksomkostninger som part. Lagmannsretten tar kravet til følge etter tvistemålsloven §180 første ledd, jf §176. Bratholm har utført arbeid som hans prosessfullmektig ellers ville ha utført, og arbeid som Bratholm var særlig kompetent til å utføre. Det foreligger derfor særlige omstendigheter. Bratholm har levert ett prosesskrift. Lagmannsretten tar hensyn til at en part ikke kan tilkjennes erstatning for alt eget arbeid - Ot. prp nr. 30 (1972-73) side 14. Lagmannsretten setter ut fra dette saksomkostningene til kr 1 000,- ut fra en timepris på kr 250,- som rimelig for en som ikke har kontorutgifter.
Bratholm har påstått seg tilkjent renter etter loven regel. Lagmannsretten går ut fra at det gjelder renter av tilkjente omkostninger i byretten. I og med at lagmannsretten stadfester byrettens avgjørelse, vil det løpe renter fra oppfyllelsestidspunktet - se Schei Tvistemålsloven Bind I side 367.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse, slutningens pkt 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norsk Politiforbund og Bergen Politilag in solidum kr 1.000 -ettusen- kroner til Anders Bratholm innen 14 -fjortendager fra forkynnelsen av denne kjennelse.