LE-1992-2302
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-29 |
| Publisert: | LE-1992-02302 |
| Stikkord: | Obligasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. A 1860/91 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02302 A. |
| Parter: | Ankende part: Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Nicolaysen, Oslo). Motpart: Avantor AS (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Lund, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Erik Melander |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsbrevloven (1939) §26, Panteloven (1980) §4-10, Tvistemålsloven (1915) §180, §380, §4-6 |
Saken gjelder tvist om motregning i fordring som var pantsatt i henhold til factoringavtale. Forhistorien er i korthet:
Bergen Bank AS (nå Den norske Bank AS) inngikk 21. februar 1989 en factoringavtale med Østlandske Prosjektservice AS (ØPS). Avtalen gjaldt pantsettelse av enkle krav i næringsvirksomhet og omfattet alle krav som ØPS "har og får", dog slik at ØPS beholdt retten til å disponere over sine fordringer så lenge selskapet ikke misligholdt sine forpliktelser overfor panthaveren. Ved mislighold var panthaveren berettiget til å få seg overdratt samtlige utestående fordringer, jfr. panteloven §4-10 tredje ledd og §4-6 første ledd. Avtalen ble tinglyst 15. mars 1989.
I perioden september 1989 - februar 1990 utførte Tor Andenæs AS (nå Avantor AS) arbeid og tjenester for ØPS for i alt kr 185050, som ble fakturert 5. mars 1990. Fakturaen ble ikke betalt. ØPS hadde i samme periode utført oppdrag for Avantor. Ved månedsskiftet februar/mars 1990 hadde ØPS opparbeidet et tilgodehavende overfor Avantor på kr 79522,50.
ØPS gikk konkurs i august 1990. DnB, som rette kreditor etter factoringavtalen med ØPS, fremmet 12. september 1990 krav overfor Avantor om innbetaling av det nevnte beløp kr 79522,50. Ved brev av 18. september 1990 svarte Avantor at motregning hadde funnet sted i Avantors tilgodehavende på ØPS i henhold til fakturaen av 5. mars 1990. DnB bestred at motregning faktisk hadde funnet sted og hevdet videre at vilkårene for motregning ikke var tilstede. Partene ble ikke enige, og DnB reiste sak ved stevning til Asker og Bærum herredsrett 5. desember 1991.
Asker og Bærum herredsrett avsa dom i saken 7. mai 1992 med slik domsslutning:
1. Avantor AS frifinnes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Den norske Bank AS til Avantor AS kr 25000 - tjuefemtusen - i saksomkostninger.
Den Norske Bank AS har i rett tid påanket herredsrettens dom på grunn av feil i rettsanvendelsen. Avantor AS har tatt til motmæle. Begge parter har tilkjennegitt at de ønsker ankesaken avgjort etter skriftlig behandling i medhold av tvistemålsloven §380. Lagmannsretten har funnet at vilkårene for slik behandling foreligger og har gitt begge parter anledning til å fremkomme med sine skriftlige innlegg i medhold av tvistemålsloven §380 annet ledd. Etter avsluttet skriftveksling ble det 24. september 1993 i medhold av tvistemålsloven §380 tredje ledd holdt en muntlig sluttforhandling, der partenes prosessfullmektiger var tilstede.
Den norske Bank AS anfører i hovedsak:
Den omstendighet at det tidligere hadde foregått motregning mellom ØPS og Avantor er ikke tilstrekkelig til at det skal anses å foreligge en løpende avtale om motregning mellom partene.
Det kan legges til grunn at Avantor faktisk ble klar over factoringavtalen i november 1989 og at det vesentligste av Avantors arbeid for ØPS da var utført.
Det fremgår av panteloven §4-6 (3) at gjeldsbrevloven §26 kommer til anvendelse ved pantsettelse av utestående fordringer. Selve inngåelsen av factoringavtalen er en overdragelse av utestående fordringer i gjeldsbrevloven §26' forstand. Avantors krav mot ØPS ble opparbeidet i perioden september 1989 til februar 1990. Kravet ble først fakturert 5. mars 1990 med forfall 5. april samme år. På disse tidspunkter var Avantor kjent med facoringavtalen. Motregning er da avskåret.
Selv om Avantor måtte være å anse som eier av kravet etterhvert som det faktisk ble opparbeidet er motregning avskåret, idet opparbeidelsen av kravet fant sted etter at factoringavtalen ble tinglyst, og det må ved anvendelsen av gjeldsbrevloven §26 oppstilles et krav om aktsom god tro. Som næringsdrivende og med en relativ omfattende forretningsforbindelse med ØPS kan ankemotparten ikke sies å ha vært i aktsom god tro. Det vises i denne forbindelse til Rt-1992-492 og til utrykt dom av Drammen byrett 10. mai 1993.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at ankemotparten ikke burde være klar over pantsettelsen allerede som følge av at facoringavtalen var tinglyst i mars 1989, anføres subsidiært at det likevel ikke er adgang til motregning, idet forfallstid for motkravet var etter at ankemotparten selv innrømmer å ha blitt klar over pantsettelsen. Herredsretten har tatt feil når den legger til grunn at forfallstiden for motkravene inntrer suksessivt etter hvert som levering finner sted.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at ØPS' krav overfor Avantor var forfalt før ankemotpartens krav overfor ØPS, og at motregningsadgangen av denne grunn er avskåret.
Den norske Bank AS har nedlagt slik påstand:
1. Avantor AS dømmes til å betale Den norske Bank AS kr 79522,80 med tillegg av 18% rente fra 12. oktober 1990 til betaling skjer.
2. Avantor AS dømmes til å betale sakens omkostninger.
Avantor AS har i hovedsak anført:
Den omstendighet at det mellom ØPS og Avantor AS tidligere var gjennomført motregning innebærer at motregning må anses avtalt mellom partene.
Avantor AS var kjent med at det var inngått avtale med Elcon Finans AS om administrativ factoring, hvilket også fremgår av ØPS' fakturaer til Avantor av 26. september 1989 og 17. oktober 89. Først i november 1989 ble Avantor kjent med factoringavtalen med DnB. Avantor kan ikke bebreides for ikke å ha visst om avtalen med DNB, selv om denne var tinglyst i mars 1989, idet faktuaene fra ØPS ga villedende eller feilaktig informasjon ved at de var påstemplet administrativ factoring til Elcon Finans. Før Avantor AS faktisk ble kjent med factoringavtalen i november 1989 hadde Avantor AS opptjent et tilgodehavende av størrelse minst like stor som det tilgodehavende banken trådte inn i.
Banken trådte ikke inn i kravet før i august 1990. Inntil da hadde ØPS full råderett over sin fordring, med adgang til motregning. Så lenge banken lar debitor beholde råderetten, må den finne seg i motregning.
Avantor AS har nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts dom av 07. mai 1992 stadfestes.
2. Avantor AS tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten.
Lagmannsretten legger til grunn at partene for lagmannsretten ikke strides om relevante faktiske forhold. Det er således enighet mellom partene at det ikke forelå en utrykkelig avtale mellom ØPS og Avantor om løpende motregning. På den annen side hadde motregning funnet sted mellom partene tidligere, og partene er uenige om den rettslige betydningen av dette forhold. Lagmannsretten er på dette punkt enig med den ankende part. Den omstendighet at det tidligere hadde funnet sted motregning mellom ØPS og Avantor medfører ikke at løpende motregning kan anses avtalt. Lagmannsretten er videre enig med den ankende part i at når Avantor utsteder en ordinær faktura 5. mars 1990 med forfallstid 5. april samme år, må det legges til grunn at noen motregning ikke hadde funnet sted på det tidspunkt.
Lagmannsretten legger ellers til grunn at Avantor, før selskapet fikk kjennskap til factoringavtalen i november 1989, hadde opparbeidet et krav overfor ØPS som var minst like stort som det krav ØPS hadde overfor Avantor og som utgjør det beløp DnB nå gjør krav på i denne saken.
Spørsmålet er så om Avantor er berettiget til å motregne etter at selskapet fikk kjennskap til factoringavtalen. Den relevante lovbestemmelse er gjeldsbrevloven §26, som tillater motregning når skyldneren "vart eigar av kravet før han fekk veta om avhendinga eller fikk noken tanke om henne".
DnB synes å hevde at det avgjørende i den foreliggende sak ikke er det tidspunkt da Avantor faktisk ble kjent med factoringavtalen - dvs. november 1989 - men tinglysingstidstidspunktet, som var 15. mars 1989. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning. Tinglysingen skaper riktig nok rettsvern, jfr. panteloven §4-10, men dette er ikke avgjørende for spørsmålet om motregning i medhold av gjeldsbrevloven §26. Den omstendighet at Avantor er en næringsdrivende med et relativt omfattende forretningsforhold til ØPS, kan ikke ses å ha utslagsgivende betydning i spørsmålet om hvorvidt Avantor "fikk nokon tanke" om factoringavtalen før i november 1989. Det foreligger i saken ikke særlige omstendigheter som skulle tilsi at Avantor hadde særlig oppfordring til å foreta undersøkelse i Løsøreregisteret om det var tinglyst andre factoringavtaler enn den avtale om administrativ factoring som var påført ØPS' fakturaer. Det kan ikke oppstilles som et alminnelig krav at en næringsdrivende uten særlig foranledning skal måtte foreta fortløpende forespørsler til Løsøreregisteret for at han skal være i aktsom god tro etter gjeldsbrevloven §26. De faktiske forhold i den foreliggende sak er ikke sammenlignbare med saksforholdet i den sak som er inntatt i Rt-1992-492.
I relasjon til gjeldsbrevloven §26 må Avantor sies å ha blitt eier av sitt krav mot ØPS etterhvert som det avtalte arbeid ble utført. Avantor var således på det tidspunkt selskapet fikk kjennskap til DnBs factoringavtale blitt eier av et krav mot ØPS som minst tilsvarer DnBs krav i saken. Spørsmålet er om Avantors krav også var forfalt på det tidspunkt. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende i relasjon til gjeldsbrevloven §26 at Avantors motkrav på dette tidspunkt ikke var tallfestet og fakturert. Det er ikke anført - og det foreligger intet som tyder på - at Avantor ikke var berettiget til å kreve betaling for utført arbeid fra ØPS etterhvert som det ble utført. De beste grunner taler da for at vilkårene i gjeldsbrevloven §26 må anses oppfylt. Lagmannsretten finner støtte for dette resultatet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1992-504. Selv om førstvoterendes uttalelse på 508 gjelder spørsmålet om forfall i relasjon til mislighold, er problemstillingen noe av den samme.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Avantor saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Øyvind Lund har levert omkostningsoppgave som viser kr 20000. Beløpet er i sin helhet salær. DnB har ikke hatt bemerkninger til oppgaven, og lagmannsretten tilkjenner saksomkostninger med kr 20000.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Bank AS til Avantor AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 20000 - tjuetusen - kroner.