LE-1992-2402
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-13 |
| Publisert: | LE-1992-02402 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. D 1109/92 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02402 K |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Rynning, Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Knoph Kvamme, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. 2. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. 3. Lagdommer Nina Frisak |
| Lovhenvisninger: | Lov om ferie for fiskere (1972), Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §176, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §2, §49 |
Det ble avsagt slik
kjennelse :
Saken gjelder krav om utkastelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd.
I prosesskrift av 27 mai 1992 fremsatte B krav om at A skulle kastes ut av - - -faret 50 A i Asker. Asker og Bærum namsrett avsa 7 august 1992 kjennelse med slik slutning:
1. A kastes ut av - - -faret 50 A i Asker.
2. A betaler B kroner 5000 - femtusen - i sakens omkostninger.
A påkjærte kjennelsen. I kjæremålserklæringen er det nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Asker og Bærum namsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i namsretten.
Subsidiært:
2. Begjæring om utkastelse av A av - - -faret 50 A i Asker tas ikke til følge.
I begge tilfelle dømmes B til å betale A sakens omkostninger. Som omkostninger kan fastsettes kr 4500.
I tillegg begjærte A kjæremålet gitt oppsettende virkning. Noe formell påstand om dette er ikke nedlagt i kjæremålserklæringen.
B tok til gjenmæle. I tilsvaret er nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum namsretts kjennelse stadfestes.
2. Kjæremålet gis ikke oppsettende virkning.
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger fastsatt etter rettens skjønn.
Begjæringen om oppsettende virkning ble ikke tatt til følge. Asker og Bærum namsrett avsa kjennelse om dette spørsmål 25 september 1992.
I prosesskrift av 14 oktober 1992 har A nedlagt prinsipal påstand om at namsrettens kjennelse av 25 september 1992 omgjøres slik at kjæremålet gis oppsettende virkning. Subsidiært er kjennelsen påkjært med påstand om at kjæremålserklæringen gis oppsettende virkning.
Lagmannsretten fikk deretter opplyst at utkastelsesforretningen ble gjennomført 3 november 1992. På den bakgrunn reiste retten spørsmål om avvisning av kjæremålet på grunn av manglende rettslig interesse. Om dette vises til lagmannsrettens brev datert 17 november 1992.
Kjæremotparten har i prosesskrift av 10 desember 1992 under henvisning til den gjennomførte utkastelsen blant annet anført: Etter at utkastelsen er gjennomført, har partene inngått avtale om at A midlertidig skal få bo i boligen inntil den selges. A har i tillegg vedtatt å flytte på 2 dagers varsel. Hans rett er å likestille med tålt rett (prekario). Han har en borett som helt er avhengig av eiers godvilje og gir ikke brukeren noen rettighet lenger enn rettighetshaver samtykker til eller tåler. Noen egenverdi som borett slik A hevder å ha, gir ikke den etablerte avtale. A har fremsatt tilbud om å kjøpe huset. B har samtykket til dette forutsatt at A overtar pantegjelden og påløpne renter for hele 1992. Prisen for boligen er i samsvar med markedsprisen fordi boligen ikke er ferdig. Det gjenstår innredningsarbeider i soveetasjen og i baderommene. Partenes avtale innebærer ingen anerkjennelse av at A eide boligen og heller ikke skulle betale husleie, slik det er hevdet i kjæremålet. A har med hjemmelshavers samtykke søkt om å få overta pantelånet. Han har til nå ikke oppfylt restfinansieringen som en forutsetning for avtalen både fra långiver BN Kreditt og B s side. Han har derfor ikke fått hjemmelen til eiendommen. Dersom kjæremålet avvises fordi den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse i søksmålet, fastholdes imidlertid saksøkerens krav på saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 25000,-.
Det nedlegges slik påstand:
1. Kjæremålet avvises.
2. A betaler Bs sakens omkostninger fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 25000,-.
Den kjærende part har i prosesskrift av 4 desember 1992 sagt seg innforstått med at kjæremålet avvises. Om saksomkostningene er det anført: Men det kreves samtidig at lagmannsretten avgjør saksomkostningsspørsmålet og tilkjenner den kjærende part saksomkostninger. Utfallet i saken viser at den kjærende part hadde fyldestgjørende grunn for å ta opp saken ved kjæremål og det må legges motparten til last at det er kommet til sak for retten, jfr. Tvistemålsloven §172 annet ledd. Som saksomkostninger kreves A tilkjent kr 7000 fra B. Retten bes dessuten gjøre tillegg for gebyr som påløper for kjæremålet.
Den kjærende part har i forannevnte prosesskrift under henvisning til det som er anført nedlagt slik endret påstand:
1. Kjæremålet avvises.
2. Marit K. B dømmes til å betale A saksomkostninger med kr 7000.
Lagmannsretten er enig med partene i at A ikke har rettslig interesse i å få prøvet om vilkårene for utkastelse er til stede, og at kjæremålet må avvises.
Utkastelsesforretningen er gjennomført. Adgangen til overprøving av de enkelte tvangsforretninger under fullbyrdelsen er som hovedregel avskåret når fullbyrdelsen er avsluttet. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §49. Fullbyrdelsen etter §234 tredje ledd, anses avsluttet når utkastelsen er gjennomført. Namsretten prøver om vilkårene for utkastelse er til stede, det vil si om saksøktes anførsler for fortsatt besittelse er åpenbart uholdbare. Lagmannsretten kan ikke se at A oppnår noe ved eventuelt å få kjæremålsrettens avgjørelse for at innsigelsene likevel ikke var åpenbart uholdbare. En kjennelse for at vilkårene for utkastelse ikke var til stede, bringer han ikke nærmere en gjeninnsettelse. Retten kan heller ikke se at den kjærende part gjennom en eventuell opphevelse av utkastelseskjennelsen kan oppnå en bedret rettslig posisjon i forhold til det han ønsker. Han bebor nå eiendommen på et nytt avtalemessig grunnlag.
Lagmannsretten finner etter dette at A ikke har rettslig interesse i å få prøvet kjæremålet over namsrettens utkastelseskjennelse. Kjæremålet blir etter dette å avvise. Det vises til Rt-1979-1346, Rt-1986-317 og Rt-1992-958.
Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. Hovedregelen er at den kjærende part skal pålegges å erstatte motparten omkostningene ved saken dersom den blir avvist eller ellers ender uten dom, jf tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for å frita A for erstatningsplikten.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 25 000. Saksomkostninger for lagmannsretten fastsettes til kr 10 000 som må anses tilstrekkelig til å få kjæremålssaken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 10 000 - titusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.