LE-1992-2631
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-19 |
| Publisert: | LE-1992-02631 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-08319 A 36 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02631 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00691K . |
| Parter: | Ankende part: A, Oslo (Prosessfullmektig: advokat Øivind Solberg, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A er født xx.xx.1965. Han møtte 10. mars 84 på sesjon hvor han fylte ut Utskrivningsvesenets spørreblankett for klassifisering. I rubrikk 36 krysset han av for at han ønsket fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Denne avkryssingen strøk han imidlertid over før skjemaet ble levert. Han krysset i stedet av for at han ønsket seg til sanitetstjeneste.
Etter at han hadde fått innkalling til militærtjeneste, skrev han 02. april 86 til rulleførende enhet innen luftvernartilleriet og varslet om at han etter nøye overveielse hadde funnet at han ikke kunne utføre "militærtjeneste eller senere delta i noen som helst tjeneste som innbefatter bæring, vedlikehold eller bruk av våpen av noen art." Av samvittighetsgrunner kunne han "heller ikke utføre noen form for tjeneste som direkte eller indirekte kan komme våpenførende enheter til gode." Han fremholdt i brevet at hans nekting grunnet seg på en pasifistisk livsinnstilling og at den ikke var religiøst eller politisk begrunnet. A ble meddelt utsettelse av fremmøte i påvente av avgjørelse av saken.
Søknaden ble på vanlig måte sendt politimesteren på hjemstedet til behandling. A ble avhørt på Nesodden lensmannskontor 04. mai 86. Det foreligger rapport om avhøret. Det foreligger også rapport om avhør av hans daværende samboer i anledning saken.
I samsvar med innstilling av politimesteren i Follo, fritok Justisdepartementet 07. juli 86 A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 65, §1.
A møtte ved Siviltjenesteadministrasjonen, Dillingøy 26. oktober 87. Han ble fordelt til Oslo kretsfengsel hvor han fungerte som assistent for fritidsleder frem til 25. juli 88. da han ble innvilget avbrudd i tjenesten frem til 21. august 89. 16. august 89 skrev han til Siviltjenesteadministrasjonen og søkte om å bli overført til militærtjeneste.
Søknaden ble sendt Justisdepartementet til avgjørelse. I mellomtiden ble A meddelt utsettelse med siviltjenesten til saken var avgjort. 15. september 89 ble A tilbakeført til militær stilling og fikk innkalling til å møte ved Bodø flystasjon 03. januar 90. 29. desember 89 skrev han slik til Justisdepartementet:
Ang. innkalling til militærtjeneste.
I ettertid er jeg kommet til at min søknad om overføring til militærtjeneste var en uoverveid affekthandling i en meget stresset periode av mitt liv.
Nå når innkallingsdatoen nærmer seg, angrer jeg svært på at jeg søkte meg over til militær tjeneste da dette på ingen måte samsvarer med min innerste overbevisning og samvittighet, og jeg ber med dette brevet innstendig om at jeg må bli tilbakeført til sivil tjeneste.
A som i mellomtiden hadde flyttet til Oslo, ble innkalt til avhør ved Oslo politikammer 25. september 90. Brevet kom frem til hans postkasse, men A unnlot på den tiden å tømme kassen jevnlig. Han møtte derfor ikke opp, men fikk ny innkalling til 02. oktober 90, kl. 10.00. Denne innkallingen gjorde han seg kjent med i tide, men forsov seg og uteble.
Saken ble av Oslo politikammer sendt tilbake til departementet som i påtegning 13. mars 91 ikke fant grunn til å anta at A ikke kunne gjøre militærtjenste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Søknaden ble avslått og politiet ble anmodet om å gjøre vedtaket kjent for A.
Da A ikke avga erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste Staten sak mot ham ved stevning til Oslo byrett 18. oktober 91.
Byretten avsa 08. juli 91 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1965, for militærtjeneste i medhold av lov av 19 mars 1965 nr. 3, er ikke til stede.
Dommen er av A rettidig påanket til lagmannsretten. Staten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 04. mai 93. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Øivind Solberg, og avga partsforklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik. Det ble avhørt ett vitne. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken.
A nedla slik påstand:
Vilkårene for å frita A født xx.xx.65 fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede.
Staten ved Justisdepartementet nedla slik påstand:
Byrettens dom stadfestes.
A har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Partene er ikke uenige om at det er situasjonen i dag som er avgjørende for bedømmelsen av hvorvidt A fyller loven krav til fritak for militærtjeneste.
Når det gjelder bevisbyrden, var det før loven av 1965 klart at den tilsvarte reglene om bevisbyrden i straffesaker. Slike saker ble den gang reist som straffesaker etter at mannskapet ikke hadde møtt til militærtjeneste. Men av senere dommer er det klart at det nye system for avgjørelse av slike saker ikke skulle innebære noen endring m.h.t. bevisbyrden. Dette må også følge logisk av at man i dag har et to-leddet system. Først får man avgjort om man oppfyller vilkårene for fritagelse. Dersom man ikke får slik fritagelse og ikke møter til militærtjeneste, kan man ikke i en senere straffesak hevde at man ikke skulle ha møtt av overbevisningsgrunner. Man ville i et slikt tilfelle bare ha stått igjen med en begjæring om gjenopptagelse av fritagelsessaken. Dette tilsier at Staten må ha en tilnærmet straffesaksbevisbyrde i saker om fritagelse. Selv om det er en helhetsvurdering domstolen skal foreta, er utgangspunktet for vurderingen forklaringen til den det gjelder. Man skal være forsiktig med å fradømme noen en alvorlig overbevisning.
Retten skal ikke overprøve As standpunkt. Retten kan ikke se bort fra det syn A har gitt uttrykk for med hensyn til sin overbevisning selv om retten ikke deler hans vurderinger og begrunnelser.
A har krav på å bli vurdert på et subjektivt grunnlag. Enhver har rett til å ha spesielle måter å tenke og handle på. Det finnes ingen norm for hvordan man skal innrette sine overbevisninger
I denne saken har ikke Staten hevdet at det innholdsmessige i As overbevisning ikke fyller loven krav. Saken dreier seg om hvorvidt den overbevisning han har gitt uttrykk for er tilstrekkelig alvorlig. Her må utgangspunktet være at dersom en person hevder at han har en alvorlig overbevisning, må dette legges til grunn når det ikke er klare indikasjoner på at det ikke er riktig. Dette har sammenheng med respekten for enkeltmennesket.
Det er tre omstendigheter som synes å ha ført til tvil om hvorvidt As overbevisning er av en slik styrke som loven forutsetter. Det er for det første hans overstrykning av krysset i ruten for siviltjeneste på sesjonen og hans markering av sanitetstjenste i stede. Dette er imidlertid helt perifert for vurderingen av saken. Han følte seg på den tid overbevist om at hans innstilling var pasifistisk. Men den var vel kanskje ikke svært negativ til militærnekting.
Den andre omstendighet som tillegges vekt fra Statens side er at han unnlot å møte opp til politiavhør etter at han igjen hadde søkt overføring til sivil tjeneste. Det er viktig i den sammenheng å peke på at han ikke hadde plikt til å møte. Det er mange pasifister som nekter å forklare seg for politiet uten at man kan si at de har oppgitt sin overbevisning. A har gitt forklaring både i byretten og i lagmannsretten og har gitt fulle opplysninger om sine personlige forhold og oppfatninger. Det var spill av tilfeldigheter som gjorde at han ikke møtte ved politikammeret. Man kan ikke derav trekke den konklusjon at hans overbevisning ikke er alvorlig.
Den tredje omstendighet man står tilbake med er at han søkte seg tilbake til de militære ruller. Staten ser dette som et sikkert tegn på at han hadde forlatt sin overbevisning og at det blir vingling når han senere igjen søkte om siviltjenste. Men A gjorde ikke dette fordi han hadde skiftet overbevisning. Han gjorde det av rent taktiske grunner. Det kan man muligens bebreide ham på et moralsk grunnlag. Men handlemåten sier ikke noe om hans overbevisning.
Det er holdt mot ham at han måtte forstå at han kunne bli misforstått og at han dermed i en akutt krigs- eller mobiliseringssituasjon kunne risikere å bli avskåret fra å søke seg vekk fra militær tjeneste. A var imidlertid ikke klar over denne regel og tenkte ikke på en slik situasjon.
Det er også holdt mot ham at hans handlemåte fremtrer som svært opportunistisk og gir indikasjoner på at han også er opportunistisk når det gjelder overbevisningsspørsmål. Men alt ved saksgangen vitner om at A har prøvd å legge frem sitt konsekvente pasifistiske syn. Vitneforklaringen fra hans venn bekrefter også dette synet.
Det er klart at man alltid kan sette fingeren på visse svar og formuleringer som kommer fra en som vil søke seg bort fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Men det er et spørsmål om å vurdere gehalten i søkerens overbevisning og ikke alle hans tanker og alternativer. Finner man at det dreier seg om en overbevisning, må man etter loven kreve at den også har en viss styrke. Det er likevel ikke mulig å måle styrken på en skala. Derfor må søkernes utsagn telle meget sterkt ved vurderingen. A har på sin side klart gitt uttrykk for at han ikke vil delta i væpnede aksjoner, men bidra på andre ikke voldelige måter for å oppnå det samme selv om det satte hans eget liv på spill.
Det finnes ikke trykte rettskilder som behandler parallelle tilfeller. Det foreligger imidlertid en utrykt dom av Oslo byrett 17. februar 92 i et parallelt tilfelle. Retten fant at tilbakesøkning til det militære skjedde av rent taktiske grunner for å skaffe en utsettelse med avtjeningen av siviltjenesten. Retten fant ikke at søkerens handlemåte var tilstrekkelig til å fastslå at hans overbevisning ikke lenger var alvorlig og fast nok. Byretten antok at departementet burde har forsøkt å bringe på det rene hva grunnen var for at han søkte seg tilbake. Da hadde man ikke hatt noen sak. Søkeren hadde benyttet seg av et "hull i loven". Det samme har A gjort. Det er ikke ulovlig, men kanskje moralsk på kanten. På den annen side burde Staten ha et ansvar for å undersøke hva som ligger bak en søknad om tilbakeføring til militære ruller kort tid før avtjening av sivil tjeneste.
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Utgangspunktet for saker av denne art er at vi har en grunnlovsbestemt alminnelig verneplikt. Vilkårene for at man skal bli fritatt er at man ikke kan gjøre slik tjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.
Ved avgjørelsen av hvorvidt den som søker fritagelse har en slik alvorlig overbevisning, skal hans forklaring vurderes. Men også hans handlinger skal tillegges vekt. I rettspraksis er det således lagt vekt på varierende standpunkter under sakens gang.
Domstolen skal vurdere både innholdet og alvorligheten av søkernes overbevisning. I denne saken hevder ikke Staten at innholdet i As uttrykte overbevisning ikke tilfredsstiller loven krav. Retten er imidlertid ikke bundet av dette idet partene i slike saker ikke har fri rådighet.
Når det gjelder bevisbyrden i slike saker, må retten legge overvektsprinsippet til grunn. Dersom det er slik at man må si at det er lik sannsynlighet til begge sider, må denne tvil falle den vernepliktige til gode. Det er imidlertid ikke straff å avtjene verneplikt. Derfor har henvisningen til strafferettslige bevisbyrdebetraktninger ikke gyldighet. Det er støtte for dette synspunkt i Justisdepartementets Stortingsmelding nr. 27 88/89 om militær verneplikt og sivil tjenesteplikt. I en dom i Høyesterett i 1983 ( Rt-1983-657), som var en straffedom etter at en vernepliktig ikke hadde møtt frem til militærtjeneste etter å ha tapt en fritagelsessak, ble det vist til at lagmannsretten i fritagelsessaken etter en samlet vurdering var kommet til at det knyttet seg så stor usikkerhet til vedkommendes påståtte grunnfestede overbevisning at man ikke fant at loven krav var oppfylt. I byrettsdommen som A viser til, er rettens henvisning til bevisbyrderegel som i straffesaker ikke korrekt.
As anfører at utgangspunktet må være å akseptere hans forklaring ved vurderingen av alvorligheten i hans overbevisning. Dette er ikke noe holdbart utgangspunkt. Dybden og fastheten i hans overbevisning må prøves fullt ut. Det må også stilles meget strenge krav til alvorligheten. Loven om fritak tar sikte på å beskytte verdier som er av fundamental og vesentlig betydning for et menneske. Det kreves at søkeren har tenkt gjennom sentrale spørsmål når det gjelder grunnlaget for sin overbevisning.
Staten hevder at A ikke har en slik alvorlig overbevisning. Sentralt i den vurderingen står hans søknad om tilbakeføring til de militære ruller. Det viser at han ikke har en fast overbevisning. Staten vil ikke bestride at søknaden var taktisk begrunnet. Men gjør man en slik taktisk manøver, godtgjør det at man ikke har noen alvorlig overbevisning. Når Oslo byrett i dommen A har vist til, kritiserer Staten fordi man ikke spurte søkeren om motivene for å gå tilbake til militær verneplikt, er det for det første å si at loven ikke forutsetter en slik undersøkelse. Det er dessuten en svakhet ved byrettens dom at den ikke drøfter betydningen av en slik taktisk manøver i forhold til overbevisningens alvorlighet.
Loven forutsetter at Staten etterprøver motivene når en vernepliktig søker eller søker seg tilbake til sivil tjeneste. A møtte imidlertid ikke frem da han ble innkalt for nærmere å redegjøre for sine motiver. At han ikke møtte frem, indikerer klart at hans overbevisning ikke var alvorlig. Hans handlemåte kunne resultere i at han i en krigs- eller mobiliseringssituasjon måtte handle mot sin påståtte overbevisning. Han burde under enhver omstendighet ha vært såpass seriøs at han sørget for ikke å forsove seg og burde senere ha tatt kontakt med politiet med sikte på å forsikre at hans overbevisning var like alvorlig som tidligere. At han ikke gjorde det, viser at spørsmålet ikke var av fundamental betydning for ham.
As standpunkt er ikke gjennomarbeidet og gjennomtenkt. Han har medgitt at han ikke har studert ikke-voldsmetoder. Hans eneste forklaring er at han er sikker på seg selv. Han har ikke overveiet hva han ville gjøre ved et eventuelt angrep på Norge - bare hva han ikke ville gjøre. Han har heller ikke engasjert seg i organisasjonsarbeid eller satt seg inn i litteratur på dette felt.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Innledningsvis finner lagmannsretten at A har gjort gjeldene en oppfatning som dekker det krav loven setter til innholdet av overbevisningen.
Spørsmålet blir om denne overbevisning har den styrke og fasthet som loven forutsetter for fritak.
Når det gjelder spørsmålet om bevisbyrde, vil lagmannsretten bemerke at i den utstrekning det er tvil om mannskapet har forholdt seg på en bestemt måte, vil strafferettens bevisbyrderegel måtte anvendes. Men hvis tvilen referer seg til om mannskapet ut fra det faktum som da legges til grunn fyller loven vilkår for fritak, blir det spørsmål om hvorvidt retten finner at det foreligger en rimelig grad av sikkerhet for at mannskapet har den alvorlige overbevisning som han hevder å ha, jfr. St.meld.nr.27 (1988-89) side 17.
Lagmannsrettens finner at A ikke har et tilstrekkelig gjennomtenkt standpunkt som grunnlag for sin uttalte overbevisning selv om man kan si at de spørsmål det er mulig å stille i slike sammenhenger i stor grad er hypotetisk preget. Det synes ikke som om fremtredende dilemmaer er gjennomarbeidet, f.eks. det problem at man selv kan bli spart når andre må ofre sine liv. Hans henvisning til at han selv føler seg trygg på sin overbevisning synes å ha hindret en grundigere gjennomarbeidelse.
Lagmannsretten er klar over at A opprinnelig oppnådde fritagelse for militærtjenste på det gjennomarbeidingsnivå han hadde etter sin første søknad. Imidlertid er hans handlinger og unnlatelser i forbindelse med tilbakesøkningen til ordinær militærtjeneste og ny søknad om sivil tjeneste egnet til å svekke inntrykket av alvoret i hans overbevisning. Slik retten ser det, vil det medføre betydelige personlige problemer dersom man gjør ting som strider mot noe man oppfatter som sin fundamentale innstilling. Søknaden om tilbakeføring og den senere unnlatelse av å møte til politiavhør og ta ny kontakt med politiet som forklares som taktiske overlegninger, tyder på en likegyldighet overfor noe A hevder er hans alvorlige overbevisning. Han måtte skjønne at hans taktiske handling og unnlatelser kunne oppfattes som svingning i standpunkter og at han risikerte ved fornyet prøving ikke å bli trodd. Han spilte på denne måten med sin overbevisning som innsats. Dette var et spill som lagmannsretten finner at en person med en gjennomarbeidet og alvorlig overbevisning ikke ville ha gitt seg inn på.
Retten finner etter en samlet vurdering at As overbevisning ikke er alvorlig i den forstand militærnekterloven §1 bruker dette begrep. Vilkåret for å frita ham for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er derfor ikke til stede.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Oslo byretts dom stadfestes.