LE-1992-2634
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-10 |
| Publisert: | LE-1992-02634 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02634 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Wiig) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Stabell). |
| Forfatter: | Nils Moe Rettens formann, Terje Torp, Petter Johnsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §52 |
Tiltalte A, bopel X, - - Y, er født xx.xx.1971.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 21. september 1992 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
Straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ For å ha hatt samleie med et barn under 14 år.
Grunnlag: I tidsrommet juli 1991 - februar 1992, bl.a. på bopel på Y, hadde han ca 15-20 samleier med B, født xx.xx.1978. Første samleie fant sted i begynnelsen av juli 1991.
Lagretten er forelagt 1 hovedspørsmål og har besvart dette med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir etter dette å dømme for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ.
I forbindelse med straffutmålingen bemerker retten:
Tiltalte ble kjent med fornærmede ved juletider i 1990 via dennes søster. De anså seg for å være blitt "kjærester" i mai måned 1991 og det første samleie skjedde som anført i tiltalen i begynnelsen av juli 1991. Tiltalte var ved anledningen både kjent med fornærmedes alder og med at det var straffbart å ha seksuell omgang med en så vidt ung pike. Det var fornærmede som tok initiativet til dette første samleie, som skjedde da hun overnattet sammen med tiltalte i dennes hjem. Tiltalte var til å begynne med lite villig til å etterkomme fornærmedes ønske om seksuell kontakt, men etter en tid ga han etter. Ved dette samleie ble prevensjon ikke brukt. Den seksuelle kontakt mellom partene fortsatte så regelmessig frem til februar 1992 da fornærmede fikk vite at hun var blitt gravid. De hadde i mellomtiden hatt ca 15-20 samleier slik det er beskrevet i tiltalen. Ved disse senere samleier ble det alltid brukt prevensjon. Fornærmede fødte så en sønn, C, den 8. mars 1992. Tiltalte erkjente farskapet straks han fikk kjennskap til graviditeten, og var også til stede på sykehuset der fødselen skjedde. Barnet har etter fødselen hele tiden, bortsett fra en ukes tid høsten 1992, vært tatt hånd om av tiltalte. For fornærmede ville en omsorg ha medført problemer grunnet hennes skolegang. Hun har imidlertid daglig besøkt barnet hos tiltalte og forholdet mellom han og henne er fortsatt det aller beste. Etter februar 1992, da graviditeten ble kjent, har partene hittil ikke hatt seksuell kontakt, dette hensett til at fornærmede fortsatt er under 16 år, og samleie med henne derfor er straffbart. Tiltaltes forhold ble anmeldt til politiet av de kommunale myndigheter i Nes, der partene er bosatt, den 13. april 1992. Tiltalte erkjente seg med en gang skyldig da straffesak ble reist. Dette skyldansvar har han hele tiden siden vedstått seg.
Tiltalte er for tiden og siden desember 1992 arbeidsledig, og det er uvisst når han på ny måtte få lønnet beskjeftigelse. Han bor hos sine foreldre, der hans far går hjemme, og regner med at denne vil kunne bistå med omsorgen for barnet når han selv måtte komme i arbeid. I følge fornærmede har han hele tiden etter fødselen tatt seg av sønnen på en utmerket måte. Også før fødselen bistod han moren ved å delta i de kontroller av henne som graviditeten medførte. Fornærmede har opplyst at hun har til hensikt å fullføre grunnskole og videregående skole med henblikk på å skaffe seg en yrkesmessig utdannelse. Inntil hun det har gjort synes det å være hennes mening, hvilket også tiltalte later til å ha akseptert, at faren fortsatt skal ha omsorgen for gutten slik situasjonen hittil har vært. Den følelsesmessige kontakt mellom tiltalte og fornærmede er som nevnt fremdeles den aller beste.
Statsadvokaten har i saken påstått at tiltalte idømmes en straff av fengsel i 1 år og 1 måned, og slik at 9 måneder av denne gjøres betinget, mens forsvareren har bedt om at straffen i sin helhet gjøres betinget og at tiltalte forøvrig anses på mildeste måte.
Retten er kommet til at det i saken foreligger slike særlige omstendigheter, jf Rt-1970-215, at forsvarerens anmodning kan tas til følge. Straffen settes etter dette til loven minimumsstraff, fengsel i 1 år, som da i sin helhet gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Når retten, hensett til Høyesteretts tidligere praksis i tilsvarende saker, finner at straffen i sin helhet kan gjøres betinget, har retten i første rekke lagt vekt på følgende omstendigheter: Tiltalte har i saken avlagt uforbeholden tilståelse og vedstått seg det aktuelle farskap helt siden graviditeten første gang ble konstatert. Det foreligger fra hans side ingen form for utnyttelse av fornærmede. Tvert i mot var det hun som til å begynne med tok initiativet til at seksuell kontakt ble etablert. Etter at graviditeten ble konstatert har den følelsesmessige forbindelse mellom partene, om mulig, blitt enda nærmere enn hva den var før, noe som også har kommet til uttrykk ved at fornærmede daglig avlegger besøk hos tiltalte og ser til barnet. Selv om aldersforskjellen mellom partene er så vidt stor som noe over syv år, synes fornærmede å være atskillig nærmere tiltalte i modenhet enn hva en slik aldersforskjell skulle tilsi. Hun virker også fysisk klart mere utviklet enn hva man skulle vente av en pike på hennes alder. Sist, men ikke minst, finner retten å måtte legge betydelig vekt på at det er tiltalte som nå alene har måttet påta seg omsorgen for partenes felles barn, og at den praktiske situasjon for barnet synes å ville bli meget vanskelig dersom tiltalte må sone noen del av straffen. Retten har avslutningsvis også lagt en viss vekt på det moment som er trukket frem av mindretallet i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1992-685, dvs. at det ikke kan "være egnet til å gi dette barnet en god start i oppveksten om det skal leve med bevisstheten om at dets far har måttet sone fengselsstraff for at han avlet det".
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke å idømme.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1971, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 1 - ett - år.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.