LE-1992-279

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-03-02
Publisert:	LE-1992-00279
Stikkord:	Skjønnsprosess, Partsstilling
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 91-00456B førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00279K
Parter:	De kjærende parter: 1. Christian R. Raak 2. Torodd Skarland (Prosessfullmektig: Advokat Helge Svarva). Kjæremotpart: Ringebu kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner).
Forfatter:	1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §24, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §54, §93, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, §28

Saken gjelder partsstillingen i ekspropriasjonsskjønn.

Ringebu kommune fremmet skjønnsbegjæring for Sør-Gudbrandsdal herredsrett den 9. september 1991. Saksøkte i henhold til begjæringen er Aksel Bjerknes, Jon Bjerknes og Ole Bjerknes. Skjønnet gjelder ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan. Kommunestyret vedtok 25. april 1991 å ekspropriere et areal på ca 45 dekar av eiendommen Nesset, gnr. 129 bnr. 3 i Ringebu, og vedtaket er senere stadfestet av fylkesmannen i Oppland. Eiendommen eies av de tre saksøkte i sameie, med en tredjedel på hver.

I tilsvar av 4. oktober 1991 fra advokat Helge Svarva på vegne av Christian R. Raak og Torodd Skarland, ble hevdet at Raak og Skarland må anses som parter i saken. Det ble vist til at de har en avtalefestet rett til å kjøpe den eiendom som ekspropriasjonen gjelder. De mener prinsipalt at vedtaket om ekspropriasjon må anses ugyldig. I tilsvaret er Raak og Skarland oppført som saksøkt nr. 4 og 5, og den prinsipale påstand er at skjønnet skal nektes fremmet, subsidiært at saksøkte nr. 4 og 5 tilkjennes full erstatning.

Tilsvar fra saksøkte nr. 1, 2 og 3, Aksel Bjerknes, Jon Bjerknes og Ole Bjerknes, ble inngitt ved prosesskrift 15. oktober 1991 fra advokat F.B. Sigmond. Det ble nedlagt påstand om at saksøkte nr. 1, 2 og 3 tilkjennes full erstatning.

I prosesskrift 1. november 1991 fra Ringebu kommunes prosessfullmektig, advokat Cato Praner, ble nedlagt prinsipal påstand om at Christian R. Raak og Torodd Skarland skulle avvises som parter.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa kjennelse 10. desember 1991, med slik slutning:

"1. Saken avvises i forhold til Christian R. Raak og Torodd Skarland.

2. Christian R. Raak og Torodd Skarland dømmes in solidum til innen to uker fra forkynnelsen å betale saksomkostninger til Ringebu kommune med kr 5000 - kronerfemtusen."

Kjennelsen er i rett tid påkjært til Eidsivating lagmannsrett av Christian R. Raak og Torodd Skarland. De har nedlagt slik påstand:

"1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts kjennelse i sak 91-00456 B oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med samlet kr 10000."

Omkostningspåstanden er i senere prosesskrift utvidet til kr 13000.

Ringebu kommune har tatt til gjenmæle, og nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Christian R. Raak og Torodd Skarland betaler in solidum saksomkostninger til Ringebu kommune for lagmannsretten."

De kjærende parter, Christian R. Raak og Torodd Skarland, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avvisningskjennelsen må oppheves p.g.a. saksbehandlingsfeil. Raak og Skarland hadde bemerkninger til saksøkers prosesskrift av 1. november 1991, der det var nedlagt påstand om avvisning. Advokat Svarva ba i prosesskrift 21. november 1991 om fristforlengelse for slike bemerkninger til 20. desember 1991. Uten nærmere varsel avsa herredsretten kjennelse 10. desember 1991. Retten har derved neglisjert det fundamentale kontradiktoriske prinsipp som norsk rett bygger på. Saksbehandlingsfeilen har hatt betydning for kjennelsens innhold. De kompliserte juridiske spørsmål i saken bør for øvrig tilsi at Raak og Skarland får anledning til å prosedere spørsmålet i retten, jfr. tvistemålsloven §93 første ledd annet punktum. Prosessøkonomiske hensyn tilsier klart at det prosessuelle og materielle spørsmål avgjøres under ett.

Herredsretten har uten begrunnelse tatt det for gitt at ekspropriasjonsvedtaket kun retter seg mot de tre grunneierne. Det avgjørende spørsmål må være om Raak og Skarland har så sterk tilknytning til gjenstanden for ekspropriasjonen at de har krav på erstatning. Dersom de har slik tilknytning, må de ha krav på å opptre som parter under skjønnet. Partenes pretensjoner må her være avgjørende. Når deres pretensjon er at de har en slik tilknytning, må dette være avgjørende for skjønnsretten, i samsvar med de alminnelige prinsipper som følger av tvistemålsloven §54. Subsidiært - dersom pretensjonen ikke er avgjørende - gjøres gjeldende at retten må vurdere om de kjærende parters tilknytning til ekspropriasjonsgjenstanden er av en slik art at deres rettigheter er vernet ved ekspropriasjon. Retten kan således ikke ta stilling til avvisningsspørsmålet uten å ha vurdert det materielle krav. Også av den grunn må kjennelsen oppheves p.g.a. saksbehandlingsfeil.

Kravet om erstatning kan ikke avfeies ved å karakterisere rettigheten som "obligatorisk", slik kjæremotparten gjør. Det avgjørende for vernet ved ekspropriasjon er ikke om rettigheten anses som tinglig eller obligatorisk, men hvor nær sammenheng det er mellom rettigheten og det som eksproprianten tilegner seg. I dette tilfellet er det tale om en håndgivelse, en betinget eiendomsrett, og som gir grunnlag for erstatningskrav, jfr. Rt-1969-787. Oreigningsloven §28 kommer ikke til anvendelse, da håndgivelsesavtalen ble inngått i full åpenhet og forståelse med Ringebu kommune.

De kjærende parter må ha rett til å opptre som parter under skjønnet. Det antas imidlertid at lagmannsretten bør oppheve herredsrettens kjennelse p.g.a. saksbehandlingsfeil, og ikke selv foreta en realitetsprøvelse.

Kjæremotparten, Ringebu kommune, har i det vesentlig gjort det gjeldende:

Det er uten betydning at herredsretten avsa kjennelsen før advokat Svarvas varslede prosesskrift forelå. Feilen hadde ingen betydning for avgjørelsens innhold. For øvrig bør uansett ikke feilen føre til opphevelse av herredsrettens kjennelse, da lagmannsretten har full prøvelsesrett. Det er riktig at Raak og Skarland ikke er saksøkt. Den rett de påstår å ha er obligatorisk, og ikke vernet ved ekspropriasjon. Det vises bl.a. til Rt-1967-1401.

Det er eksproprianten som avgjør hvem som skal stevnes ved ekspropriasjonen. At de kjærende parter mener å ha slik tilknytning til eiendommen at de har krav på erstatning, gir dem ikke partsstilling. De vil da kunne prosedere på grunnløse krav på ekspropriantens bekostning, jfr. skjønnsloven omkostningsbestemmelser. Rettighetshaverne kan eventuelt gå fram etter skjønnsloven §4 annet ledd, men de kan da ikke kreve at eksproprianten skal betale saksomkostninger hvis begjæringen blir avvist.

Grunneierne har godtatt ekspropriasjonsvedtaket, og har heller ikke hatt noe å bemerke til at kommune fikk samtykke til forhåndstiltredelse. Under disse omstendigheter er det uforståelig at de kjærende parter som bygger sin påståtte rett på håndgivelsesavtalen, påstår skjønnet nektet fremmet. Avtalen ble for øvrig inngått etter at kommunen hadde varslet grunneierne om ekspropriasjon, slik at de etter Oreigningsloven §28 ikke kunne disponere rettslig over eiendommen. Avtalen ble ikke inngått med aksept av kommunen. I avtalen sies det ellers uttrykkelig at den faller bort hvis kommunen eksproprierer.

Det er ikke anført noe fra de kjærende parter som kan gi grunnlag for erstatningskrav mot kommunen, hverken i ekspropriasjonssaken eller på annen måte.

Lagmannsretten finner at herredsrettens kjennelse må oppheves og bemerker:

Ved ekspropriasjonen er det normalt eksproprianten som har valgrett med hensyn til hvem som skal stevnes i skjønnet. Resultatet blir da at eksproprianten ikke erverver noen rettighet overfor de som ikke stevnes. Men det må tas en reservasjon med hensyn til de som har rettigheter innenfor det området som eksproprianten skal tilegne seg. Etter Oreigningsloven §24 skal det fastsettes særskilt erstatning til rettshaveren, når ekspropriasjonsinngrepet fører til at en bruksrett eller annen rett ikke kan stå ved lag som tidligere. Nærmere om hvilke særlige rettigheter som har erstatningsrettslig vern, reguleres ikke av nevnte bestemmelse. Men innehaver av en slik vernet rettighet må ha rett til å opptre som saksøkt på skjønnet, uavhengig av om eksproprianten selv vil trekke vedkommende inn. Skjønnsprosessen avviker således her fra det som gjelder i vanlig tvistemål, hvor det i prinsippet er opp til saksøkerne å velge hvem han vil utpeke som saksøkt.

Spørsmålet blir dernest om retten til å opptre som saksøkt er avhengig av om man reellt har et slikt krav som er ekspropriasjonsrettslig vernet, eller om det er rettighetshavers pretensjoner som blir avgjørende for partstillingen. Under førstnevnte alternativ må retten i så fall - når spørsmålet om partsrettigheter skal avgjøres - ta prejudisielt standpunkt til om rettigheten er vernet. - Lagmannsretten finner at det avgjørende for retten til å opptre som saksøkt må være om rettighetshaveren pretenderer å ha en slik tilknytning til eiendommen at han har krav på erstatning for inngrepet, jfr. de prinsipper som gjelder i vanlige tvistemål med hensyn til betydningen av saksøkers pretensjoner om at søksmålsbetingelsene faktisk er oppfylt (jfr. tvistemålsloven §54). Spørsmålet om rettighetshaverens pretensjoner holder stikk, blir således et realitetsspørsmål som må avgjøres under skjønnet. Lagmannsretten viser i den forbindelse til Fleischer: Skjønnsprosessen (1980) 42 flg., som synes å gi uttrykk for samme oppfatning. En slik løsning kan riktignok - som kjæremotparten fremholder - medføre at eksproprianten påføres ekstra utgifter i saken, jfr. særlig de saksomkostningsregler som gjelder ved skjønn. Men dette kan ikke vær avgjørende. Lagmannsretten peker for øvrig på begrensningen som ligger i at det kun er "nødvendige" utgifter som kan kreves dekket etter skjønnsloven §54. Der man åpenbart uten grunn lar det komme til sak, kan det for øvrig reageres med rettergangsstraff.

Den rett Raak og Skarland her påberoper seg, er avtale om "håndgivelse", datert 1. april 1991. Avtalen gjaldt "mellom 10 og 15 mål" av det arealet som er ekspropriert, men er 29. august 1991 utvidet til å gjelde hele eiendommen. I avtalen heter det bl.a. : "Christian Raak og Torod Skarland kan innen 1. januar 1992 kreve skjøte på eiendommen mot deponering av kjøpesum, kr 70.- pr. m2. Overdragelsen forutsetter konsesjon, og hvis dette blir nektet, går avtalen om igjen. Tilsvarende er partene oppmerksom på at Ringebu kommune har varslet mulig ekspropriasjon av området, og håndgivelsen bortfaller hvis kommune fremmer ekspropriasjonssak."

Som det fremgår av avtalen hadde Ringebu kommune allerede varslet ekspropriasjon.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne omstendighet kan medføre at Raak og Skarland ikke har rett til å opptre som saksøkt. I tilknytning til kjæremotpartens henvisninger til oreigningsloven §28, bemerkes for ordens skyld at grunneierne synes å ha tatt den nødvendige reservasjon for å gå klar av rådighetsforbudet ved klausulen om at håndgivelsen faller bort dersom ekspropriasjonssak fremmes.

Raak og Skarland hevder at avtalen med grunneierne innebærer en tilknytning til eiendommen som gir erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Denne pretensjon må være avgjørende for spørsmålet om avvisning/realitetsbehandling. Det er fremmet et krav som omfatter det areal som er gjenstand for ekspropriasjon, og som gjelder påløpte utgifter og arbeid for å frembringe nødvendige grunnlagsmateriale i forbindelse med utbyggingsprosjektet. Lagmannsretten finner at det må høre under skjønnsretten å avgjøre et slikt krav i forbindelse med ekspropriasjonsskjønnet.

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, i samsvar med den kjærende parts påstand.

Lagmannsretten finner at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §179 første ledd, tredje punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse oppheves.

2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.