LE-1992-3087
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-18 |
| Publisert: | LE-1992-03087 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-00111 A/43 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03087 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Voice of Europe AS (Prosessfullmektig: Lowzow & Reed v/advokat Geir Bo Steinberg). Kjæremotpart: Levi Strauss & Co Levi Strauss Norway AS (Prosessfullmektig: Adv.fa. Thommessen, Krefting & Greve v/advokat Eva Kristine Schei). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, Markedsføringsloven (1972), LOV-1962-03-13-4 |
Saken gjelder spørsmål om betingelsene for fastsettelsessøksmål etter tvistemålsloven §54 foreligger.
Ved stevning av 3. juli 1990 reiste Levi Strauss & Co, USA og Levi Strauss Norway AS søksmål ved Oslo byrett mot Voice of Europe AS om varemerkeinngrep. Saksøkerne krevde bl.a. dom for at Voice of Europe AS skulle forbys å produsere, markedsføre eller bringe i omsetning to beskrevne dongeribukser med buet stikning på baklommer eller tab festet i siden på bukselommen. I tilsvaret reiste Voice of Europe AS motsøksmål med krav om at saksøkernes varemerker skulle kjennes ugyldige.
Ved prosesskrift av 30. september 1992 utvidet Voice of Europe AS motsøksmålet, idet selskapet også ba om dom for at:
"Levi Strauss & Co, USA og Levi Strauss Norway AS har ikke enerett til noen av de kombinasjoner av de angitte 73 tøyetiketter med noen av angitte 41 gule sømmer med eller uten lærmerke."
Saksøkerne motsatte seg utvidelsen av motsøksmålet og påsto denne del avvist.
Oslo byrett avsa 26. novemnber 1992 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises forsåvidt den gjelder motsøksmålet fra Voice of Europe AS post 2."
Om det nærmere saksforhold vises til byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Voice of Europe AS har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"I Motsøksmålet fra Voice of Europe AS, post 2 tillates fremmet.
II Voice of Europe AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett for så vidt angår dette avvisningsspørsmål."
Levi Strauss & Co og Levi Strauss Norway AS har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Levi Strauss & Co og Levi Strauss Norge A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett forsåvidt angår dette avvisningsspørsmål.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Byretten har tatt feil når den har funnet det meget tvilsomt om den kjærende part har en aktuelle interesse i å få saken avgjort nå. Partene i saken er involvert i søksmål både i Canada og i Finland. For så vidt gjelder det faktiske grunnlag er sakene i alle tre landene identiske og gjelder merkingen av Henry Choice jeans. Prosessfullmektigen for Levi Strauss & Co i Canada har gitt klart uttrykk for at kjæremålsmotpart nr. 1 ikke kan tenkes å akseptere lommedekorasjoner som buer ned i noen form, og tøyetiketter eller merkelapper som er festet i lommens søm. Det er grunn til å regne med at denne kjæremålsmotpart vil ha den samme holdning i andre land, således også i Norge, og at den kjærende part må påregne å bli møtt med et nytt søksmål for alle baklommer med en slik merking. Det er den kjærende parts oppfatning at den aktuelle merkingen med tøyetiketter/merkelapp festet til lommens kant i en eller annen form, og gule sømmer/ dekorasjonssømmer på baklommen, samt lærlapp utgjør den alminnelige og typiske merking av jeans. Denne merking er av betydning for markedsføringen og salget av jeans. Merkingen av Henry Choice jeans vil fortløpende bli endret overensstemmende med markedets oppfatning av hvordan buksenes utseende bør være.
Den kjærende part kan derfor vente at neste endring av dekorasjonen av bukselommene som innebærer at baklommen har en tøyetikett og gule sømmer, vil bli møtt med et søksmål fra kjæremotpartene i Norge så vel som i utlandet. Slike prosesser vil være både tidkrevende og kostbare. Den kjærende part har derfor et klart behov for en rettslig avklaring om de tilsammen 114 muligheter som utvidelsen av motsøksmålet gjelder, er i strid med kjæremotpartenes varemerkerettigheter. Den utvidede påstanden knytter seg til tøyetiketter/merkelapper og gule sømmer som riktignok ikke anvendes av den kjærende part i dag, men som i mindre grad avviker fra den merking som har vært brukt og er i bruk på buksene. Årsaken til at påstanden omfatter så mange varianter av tøyetiketter og gule sømmer, er at dette er den eneste mulige effektive måten å få fastslått begrensningen av Levi Strauss-konsernets varemerkerettigheter. Kjæremotpartene har registrert stort sett identiske varemerker i flere land, deriblant Finland, Canada og Norge.
Under vurderingen av om det foreligger rettslig interesse er det ikke relevant, som byretten har gjort, å peke på at det ikke er noe mål for varemerkelovgivningen at forskjellige produsenter legger seg mest mulig opp til grensen for det rettmessige. Den kjærende part mener at merkingen av jeans med tøyetiketter og gul søm er typisk for denne type klær og av betydning for markedsføringen av produktet. Det er derfor ikke spørsmål om å legge seg mest mulig opp til andres varemerker, men å anvende en dekorasjon som er en alminnelig utrustning for vedkommende plagg.
Byretten tar feil når den har kommet til at det aktuelle motsøksmålet medfører at retten må gi generelle tolkningsuttalelser. Dette er ikke relevant i forbindelse med vurderingen av den kjærende parts tilknytning til søksmålsgjenstanden.
Ved avgjørelsen av om rettslig interesse foreligger, må skjønnstemaet være om det sett under ett er rimelig at søksmålet fremmes. Ved vurderingen må det legges til grunn at kravene som rettspraksis har fastsatt om aktualitet og tilknytning til søksmålsgjenstanden er oppfylt. I tillegg må det vurderes hvorvidt den foreliggende rettsuvisshet er av reell betydning for Voice of Europe AS og hvor stor ulempe denne representerer for den kjærende part sett opp mot hvilken ulempe saksanlegget representerer for kjæremålsmotpartene. Kjæremotpartene henholder seg til byrettens resultat og begrunnelse. Det er uklart om de 73 etikettene er plassert på høyre eller venstre baklomme eller begge. Det er også uklart hvilken farge de er tenkt å ha.
Mulighetene for å kombinere 73 etiketter og 41 stikninger med eller uten lærlapp er noen tusen, selv om man holder seg til en og samme farge på etiketten. I realiteten er utvidelsen av påstanden et forsøk på en slags kartlegging av hvor langt kjæremålsmotpartene er vernet i forhold til den kjærende part når det gjelder merking av dongeribukser med tab'er og stikninger.
Det kan synes som om den kjærende part tenker seg at det skal kunne avsies dom bare utfra en varemerkerettslig vurdering. Slik begrensning i forhold til de rettslige anførsler i saken er det ikke grunnlag for. Det er mulig at den kjærende part mener å be om dom for at hverken varemerkeloven, markedsføringsloven eller andre rettssetninger begrenser den kjærende parts adgang til å benytte noen av disse tusenvis av kombinasjoner.
De tusenvis av alternative kombinasjoner og merking med etiketter og stikninger er ikke i aktuell bruk. Kjæremotpartene har ikke tatt standpunkt til om merkingene vil være rettsstridige i forhold til dem. De ser ingen grunn til å gå inn i en slik problemstilling, men vil ta standpunkt til de konkrete etterligninger som måtte bli markedsført og vurdere dem ut fra de objektive og subjektive forhold som da foreligger.
Hverken for kjæremotpartene eller for retten vil det være praktisk mulig å gjennomføre en sikker vurdering av spørsmålet om det foreligger rettskrenkelser ut fra de fremlagte tegninger. Det er f.eks. ikke grunnlag for å vurdere om de i praksis er grunnlag for forveksling. I tillegg gir markedsføringsloven anvisning på en totalvurdering av de forskjellige elementer ved en markedsføring som bare vil kunne vurderes når den aktuelle markedsføring gjennomføres.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og er i det vesentlige enig i dens begrunnelse.
Betingelsene for fastsettelsessøksmål er etter tvistemålsloven §54 at saken gjelder en rettighet eller et rettsforhold og at saksøkeren har "rettslig interesse" i å få dom i saken. Begge disse vilkår, som for øvrig hører nær sammen, må være oppfylt. Bedømmelsen av om vilkårene for fastsettelsesdom er til stede må ta utgangspunkt i den påstand som fremmes. I dette tilfelle kreves dom for at kjæremotpartene ikke har enerett til noen kombinasjoner av de angitte 73 tøyetiketter med noen av de angitte 41 gule sømmer med eller uten lærmerke. Lagmannsretten legger til grunn at ingen av disse 114 mulige merkinger eller kombinasjoner av dem, som blir noen tusen, er i bruk eller besluttet å skulle brukes.
Kjæremotpartene har anført at man ikke har tatt standpunkt til om noen av de angitte 114 merkinger eller kombinasjoner av disse vil være rettsstridige i forhold til deres varemerkerettigheter og/eller beskyttelse etter markedsføringslovgivningen. Videre anfører kjæremotpartene at man først vil ta standpunkt til om det foreligger krenkelse av rettighetene etter hvert som konkrete endringer i dekoren måtte bli markedsført.
Slik denne sak ligger an foreligger det derfor ingen tvist mellom partene for så vidt gjelder de muligheter for dekorering som foreligger. Den kjærende part har derfor, etter lagmannsrettens oppfatning, hverken tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden eller aktuell interesse i søksmålet. Som byretten, er lagmannsretten av den oppfatning at den kjærende parts ønske om utvidelse av motsøksmålet skyldes ønske om generelt å klarlegge hvor langt kjæremotpartenes varemerkerettslige vern og vernet etter markedsføringsloven rekker. Dette er ingen oppgave for domstolene. Domstolenes oppgave er å ta standpunkt til konkrete og aktuelle rettstvister.
Dommen i Rt-1989-508 og kjennelsen i Rt-1988-724 som den kjærende part viser til, gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for et annet resultat. I den først nevnte sak ble søksmål om gyldigheten av varslede oppsigelser fremmet, men det var fordi at dersom saksøkerne ikke fikk forhåndsprøvet oppsigelsesgrunnlaget, ville virksomheten være nedlagt før de kunne få dom for at meddelte oppsigelser var ugyldige. I forholdet mellom partene i denne sak er det derimot fullt mulig fortløpende å prøve om eventuelle foretatte endringer i dekoren strider mot kjæremotpartenes rettigheter.
Lagmannsretten deler forøvrig kjæremotpartenes oppfatning om at det med de tusenvis av kombinasjonsmuligheter som de 114 tegningene muliggjør, ikke er mulig for retten å gjennomføre en sikker vurdering av om det foreligger rettskrenkelser i forhold til kjæremotpartene.
Lagmannsretten viser for øvrig til byrettens begrunnelse.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts kjennelse av 26. november 1992 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.