LE-1992-635
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-15 |
| Publisert: | LE-1992-00635 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-00635 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00542K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth von Ubisch, Moss). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Nordtømme, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Einar M. Olsen 3. Ekstraordinær lagdommer Sverre Bjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §30 |
Dom: I en tvist mellom tidligere ektefeller avsa Moss byrett den 3. desember 1991 dom med slik domsslutning:
1. Skifteavtale av 1. mars 1988 er ikke bindende.
2. A dømmes til å betale B kr 3400,- - tretusenfirehundre - i saksomkostninger, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Forøvrig bærer hver av partene sine omkostninger.
A påanket dommen i rett tid. B tok til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 5. og 6. januar 1993. Lagmannsretten hørte forklaring av partene og fem vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det ble fremlagt en del nye dokumenter.
Byretten kom til at skifteavtalen av 1. mars 1988 bortfalt ved at partene gjenopptok samlivet medio mars, og at den ikke ble vekket til live igjen av det endelige brudd i august 1988. Dette er partene nå enige om. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og av det som sies i det følgende.
Ved sin prosessfullmektig, advokat Elisabeth von Ubisch, nedla A slik endelig påstand:
1. Skifteavtalen av 01. mars 88 er bindende.
2. B dømmes til å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten og erstatte det offentlige saksomkostninger for byretten.
Ved sin prosessfullmektig, advokat Wenche Nordtømme, nedla B slik endelig påstand:
1. Moss byretts dom av 18. november 1991 i sak nr. 156/91A stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:
Etter bruddet i august 1988 gjorde partene ny (muntlig) avtale om at den tidligere avtale av 1. mars 1988 skulle gjelde. Det sa B da de møttes 1. september 1988 for å gå inn til megling, og A var enig. De var også enige om at B skulle sende inn den gamle separasjonssøknaden av 1. mars 1988. B sendte dokumentene til fylkesmannen sammen med meglingsattesten. Dette var en bevisst og konkludent atferd, som bandt ham. I søknadsskjemaet var det foretatt avkrysninger som i seg selv utgjorde en skifteavtale, jf Rt-1985-547. Både A og hennes far innrettet seg etter avtalen da hun lånte til ny leilighet med farens kausjon i tillit til at all gammel gjeld var overtatt av B. Verken han eller hans daværende advokat kunne i retten forklare hvilken annen avtale som skulle være gjort ifølge diverse henvisninger eller antydninger i advokatens brev. Det var uten betydning hva B angivelig var fast bestemt på da han henvendte seg til advokat Gustavsen, jf byrettsdommen som på side 99 har dette som eneste og åpenbart uholdbare begrunnelse på dette punkt i bevisvurderingen.
Både Bs forklaring for retten og den omstendighet at han sendte dokumentene inn til fylkesmannen, må medføre at det er han som har bevisbyrden når han hevder at det var noe annet som ble avtalt, eller at det ikke ble gjort noen avtale i det hele tatt.
For en rekke posters vedkommende nektet B å utlevere det som A hadde krav på etter avtalen. Det ble korrespondert og forhandlet i et forsøk på å komme til en minnelig ordning. Forutsetningen var at avtalen skulle gjelde hvis forsøket ikke førte frem. A har ikke fragått avtalen.
Verken forholdene ved avtaleinngåelsen eller avtalens innhold eller etterfølgende omstendigheter tilsier anvendelse av ekteskapsloven §59 annet ledd. Avtalen er ikke åpenbart ubillig for B.
Med hensyn til avtaleinngåelsen er å merke at B skrev avtalen selv, for å sikre seg boligen. Han kan ikke høres med at han tok hensyn til den funksjonshemmede datteren C, som han ifølge avtalen ikke skulle ha omsorgen for. Han har erkjent at avtalen var rimelig i mars. Forholdene var ikke annerledes i september, da han selv sendte dokumentene til fylkesmannen. Det er ikke påvist noe irregulært ved avtaleinngåelsen i september. Hans legeerklæring kan ikke bety noe, og han kan ikke høres med at han ikke visste hva han gjorde.
Også med hensyn til avtalens innhold må det legges vekt på at B skrev den selv og selv sendte den til fylkesmannen, både i mars og september. Han kan ikke høres med at han angivelig trodde at skifteavtalen og separasjonssøknaden ikke var reell i mars eller at den bare skulle gjelde i en overgangsperiode. Det ble ikke tatt noe forbehold, og det var ikke synlig hvis Bs forutsetninger var annerledes i september enn i mars.
Huset kan anses innbragt i felleseiet av begge ektefeller med en halvpart hver som rådighetsdel. Kjøpesummen med omkostninger var ca kr 790000 i 1986. I 1988 hadde B en verditakst på over en million. I desember 1988 var det tale om salg for kr 880000. I megleroppdrag av 30. august 1989 var det notert prisantydning kr 960000 pluss omkostninger. I skiftebegjæring av 12. mars 1990 oppga Bs daværende advokat at eiendommens verdi var ca kr 850000. Man kan trygt legge til grunn at eiendommen var verd minst kr 800000 i september 1988. Utad var A personlig medansvarlig bare for kr 150000 av pantegjelden innenfor rammen av kjøpesummen, kr 790000. All gjeld ut over kjøpesummen var Bs særgjeld, som blant annet inkluderte et pantelån, tinglyst 25. september 1987, på kr 270000 som ikke gjaldt anskaffelsen av huset og heller ikke hadde noe med betaling av eldre fellesgjeld eller As særgjeld å gjøre.
I 1982 eller 1983 fikk B kr 100000 i gave fra sine foreldre. A trodde det var en gave til dem begge. Ingen av dem visste at gaven skulle være Bs særeie. Det kom for dagen først etter separasjonen. Pengene ble brukt til kjøp av bil, og bilen ble senere solgt da B fikk firmabil. Man vet ikke hva pengene ble brukt til. Det såkalte særeiet var ikke i behold da partene ble separert.
Heller ikke de etterfølgende omstendigheter var slik at skifteavtalen kan settes ut av kraft. Den ble ikke på noe tidspunkt frafalt. Forhandlinger ble tatt opp fordi B endret standpunkt da A ville ha utlevert sine ting i henhold til avtalen. Forhandlingene dreiet seg om forsøk på å komme til en minnelig ordning, men hvis det ikke lyktes måtte avtalen gjelde, slik det også fremgår av korrespondansen. Noe annet fremgår heller ikke av det omtvistede brev av 29. desember 1988 når det forstås i sammenheng med de forhandlinger som pågikk.
B burde solgt huset høsten 1988. Det var hans egen risiko at han ikke solgte før nesten to år senere og måtte godta en lavere pris. Det var også hans eget valg at han flyttet til Y og lot huset stå ubebodd, slik at det påløp både renteutgifter på huset og utgifter til bolig i Y hvor han begynte i ny jobb 1. desember 1988.
For spørsmålet om A hadde frafalt avtalen har det ingen betydning at hun medundertegnet megleroppdraget av 30. august 1989 og heller ikke at hun den 14. mars 1990 skrev bekreftelse på at hun aksepterte bud kr 600000 på huset. Begge deler skjedde etter krav fra B, som hun ikke ville motsette seg når han sa det var nødvendig med hennes underskrifter.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
Forholdene i mars 1988 har bare interesse som bevismomenter vedrørende spørsmålet om B inngikk ny avtale i september 1988. I mars var det imidlertid Bs forutsetning at separasjonssøknaden og separasjonsavtalen bare skulle være midlertidig og derfor var satt opp med tanke på at ektefellene skulle finne tilbake til hverandre. Innholdet tok sikte på å holde forholdene mest mulig uforandret. Familierådgivning var bestilt. Utviklingen senere gjorde det imidlertid klart at ekteskapet ikke stod til å redde.
Mars-avtalene falt bort, enten partene visste det eller ei. Om høsten hadde B brutt sammen på grunn av problemene med C og problemene i ekteskapet. Han ville ha slutt på ekteskapet. Situasjonen var således helt annerledes enn om våren, og det ville ikke hatt fornuften for seg å gjøre samme avtale i september som i mars.
Etter at de hadde vært til megling, var det stadig purring og mas fra As side. B var psykisk nedslitt og rotete og til dels handlingslammet. I sin trette og nedbrutte tilstand gjorde han en feil da han i september skulle sende separasjonssøknaden til fylkesmannen. Han trodde den gamle søknaden kunne brukes etter at han hadde påført meglingsdatoen, og hadde lagt meglingsattesten og søknaden inn i den samme konvolutten som papirene var kommet i fra fylkesmannen, uten at han var oppmerksom på at også separasjonsavtalen lå i konvolutten. Så puttet han det hele i en ny konvolutt, som han adresserte og sendte til fylkesmannen. Partene hadde ikke inngått noen muntlig avtale om at den gamle separasjonsavtalen skulle gjelde.
B var for øvrig trett og nedbrutt også i mars. Det kan man se både av de testamentariske bestemmelser i et tillegg til separasjonsavtalen og av forskjellen mellom bestemmelsene i separasjonssøknaden og separasjonsavtalen om omsorgen for barna.
Det er illustrerende at B høsten 1988 gikk til advokat Gustavsen og ville ha bistand til skiftet. Det er ikke sannsynlig at han gjorde dette i nesten samme øyeblikk som han hadde gjort ny avtale med A. Dette indikerer at slik avtale ikke var inngått, og bevisbyrden må under disse omstendigheter bli slik som byretten la til grunn. Gustavsens vitneforklaring har betydning, idet han nok ikke ville ha brukt så mye energi på saken hvis han hadde trodd at det forelå en ny avtale mellom partene.
Subsidiært, hvis retten mot formodning kommer til at partene gjorde ny avtale i september 1988, må det legges til grunn at A deretter frafalt sin rett til å gjøre avtalen gjeldende. Hvis A mente å fastholde avtalen mens man forhandlet om forliksordning, måtte det i tilfelle vært gjort klart og synlig for B, men det ble ikke gjort. Brevet av 29. desember 1988 viser at advokat Stoltz hadde innsett at B hadde rett. Hvis A mener at Stoltz gikk ut over sin fullmakt, blir det en sak mellom de to. A ble bundet av det som advokat Stoltz skrev 29. desember 1988 om at A var innforstått med å gjennomføre et booppgjør etter vanlige skifterettslige prinsipper.
Også partenes atferd for øvrig viste at A hadde frafalt den angivelige avtale. Advokat Stoltz bekreftet på As vegne at salg av boligen for kr 880000 ble akseptert. A skrev senere under på megleroppdraget i 1989, og i 1990 aksepterte hun bud kr 600000 på boligen. Fordi ingen ny avtale forelå eller i hvert fall var frafalt, nektet B å utlevere ting. Han begjærte senere også skifte, og han har i det hele tatt holdt på sitt hele tiden.
Atter subsidiært må den angivelige nye avtalen bli å sette ut av kraft, jf ekteskapsloven §59 annet ledd, særlig på grunn av avtalens innhold, som verken var rimelig eller fornuftig. Huset var innbrakt i fellesskap, slik at begge hadde rådighet over det med en halvpart hver, og derfor var også all gjeld fellesgjeld med en halvpart hver. I oppstilling over aktiva må boligen føres opp med kr 700000 (salgssum kr 600000 pluss skadeserstatning kr 100.000). Volvoen var verdt kr 110000 inklusive særeiegaven kr 100000 som går til fradrag, slik at nettoverdien på Volvoen blir kr 10000 i booppgjøret. Den gamle Saab'en var verdt kr 9000. Samlede aktiva blir da ca kr 720000, mens passiva var slik som det fremgår av Moss skifteretts kjennelse av 30. januar 1991, nemlig kr 1183460 når man ser bort fra Bs gjeld til Custos Card A/S og hans lønnskontokreditt kr 20000. Det var åpenbart ubillig hvis A skulle bli gjeldsfri og B skulle bære en stor netto gjeldsbyrde alene. I vurderingen av dette urimelige forhold må det også tas hensyn til at B var arbeidsløs og sterkt deprimert og nedslitt, slik at han neppe visste hva han gjorde, og nok ikke var kapabel til å inngå noen fornuftig avtale. Det som han trodde var rasjonelt og fornuftig i mars, var ingen av delene i september 1988.
Skifteloven §30 gjelder både innad og utad. Spørsmålet blir om begge ektefeller hefter likt innad, og det er tilfellet her. Med hensyn til pantelånet fra 1987 på kr 270000 må det legges til grunn at det er gått til fellesanskaffelser og til innfrielse av fellesgjeld samt As gamle forretningsgjeld på kr 10000 og til oppussing og sydenreise. Bs tannbehandling, kr 20000, skal holdes utenfor, men ellers nevnes kr 140000 til bil, kr 20000 til utstyr fra Bang & Olufsen, kr 20000 til innkjøp av salongmøblement og kr 16000 til kjøp av en Saab.
Også etterfølgende omstendigheter har for B medført et ubillig resultat. Han fikk en urimelig rentebelastning på grunn av at huset ble stående tomt, fordi han måtte flytte til Y. Det kunne han ikke ha forutsett, og heller ikke at huset måtte selges. Dertil kom at han hadde mistet sitt arbeid og at A anla sak om omsorgen for D. Videre falt boligprisene, og det var vanskelig å få solgt huset, på grunn av As manglende medvirkning til å få panteheftelsene slettet i nødvendig utstrekning.
Rettspraksis har godtatt en begunstigelse av en ektefelle som skal ha omsorgen for barn, men i dette tilfellet er forholdet motsatt; B skulle ha omsorgen for D, og det er han som er kommet uheldig ut. Da skal det mindre til for å kunne anvende ekteskapsloven §59 annet ledd.
Det økonomiske misforhold ligger nærmere kr 500000 når man tar med rentene, og det må være åpenbart ubillig.
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem, og bemerker:
I forholdet mellom ektefellene var det B som tok seg av økonomien, ordnet med huskjøp, pantelån og selvangivelser etc. og hadde oversikten. Han skrev separasjonsavtalen av 1. mars 1988 og sendte den sammen med separasjonssøknaden til fylkesmannen. Det var han som tok vare på dokumentene da de kom i retur på grunn av manglende forliksmegling. Han anså avtalen som rasjonell og fornuftig. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at avtalen ikke i alle deler ble slik som B ville ha den, og retten legger dette til grunn. Videre legger retten til grunn at forholdene i det alt vesentlige var de samme i august/september som i februar/mars 1988. Begge ektefeller var arbeidsledige. Cs problemer var uløste. Foreldrene var nedkjørt og ute av seg. Ekteskapet hadde strandet.
B forklarte i retten at partene, før de gikk inn til megling 1. september 1988, snakket sammen om å bruke den gamle separasjonssøknaden og ble enige om det fordi den stemte godt. A forklarte i retten at B ved samme anledning sa at avtalen skulle stå ved lag, og at de ble enige om det, idet hun oppfattet det som et krav og bøyde seg for kravet. Etter rettens mening tyder begge forklaringene på at partene på denne måte inngikk ny avtale av samme innhold som avtalen av 1. mars 1988. Den omstendighet at B deretter sendte begge de gamle dokumentene - både søknaden og avtalen av 1. mars 1988 - til fylkesmannen sammen med meglingsattesten, trekker avgjørende i retning av at partene den 1. september 1988 inngikk avtale som nevnt, og retten legger dette til grunn som bevist. B har således ikke vunnet gehør for sine anførsler om ekspedisjonsfeil etc. Retten har heller ikke funnet å kunne legge vesentlig vekt på forklaringene om de senere samtaler mellom B og advokat Gustavsen, etter at forholdene hadde tilspisset seg, da A ville ha utlevert det hun mente å ha rett til etter avtalen.
A søkte bistand hos advokat Stoltz, som straks - i brev av 19. oktober 1988 - meddelte advokat Gustavsen at A fastholdt at avtalen av 1. mars 1988 skulle legges til grunn. Advokat Gustavsens svar av 4. november 1988 kan tyde på at B hadde erkjent at han hadde påtatt seg gjelden, og det er med hensyn til omsorgen for D henvist til tidligere avtale. Forhandlingene gjaldt for øvrig en rekke forhold. I brev av 8. desember 1988 henviste advokat Stoltz på ny til avtalen, og hun gjorde det samme i brev av 25. januar 1989, men da noe mindre klart. Korrespondansen viser at man forsøkte å komme frem til en samlet minnelig ordning. Da forsøkene så ut til å strande, understreket As nye advokat i et brev av 10. mars 1989 at B var forpliktet til å oppfylle avtalen og at As forsøk på å foreslå minnelige løsninger etter separasjonen ikke var det samme som at hun hadde fragått avtalen på noe tidspunkt.
I den korrespondanse og de forhandlinger som retten hittil har referert til, lå det etter rettens oppfatning ingen frafallelse av skifteavtalen. Avkall eller frafallelse kan heller ikke legges inn i As medunderskrift på megleroppdraget eller i hennes underskrift på bekreftelsen med hensyn til budet, kr 600000. Etter bevisførselen må retten legge til grunn at ingen av partene mente det slik.
Det foreligger imidlertid et brev av 29. desember 1988 fra advokat Stoltz til advokat Gustavsen, sålydende: Jeg viser til telefonsamtale senest 23. desember 1988. På vegne av Gunn B kan jeg bekrefte at salg av boligen til salgssum kr 880000,- aksepteres. Videre er Gunn B innforstått med at man gjennomfører et booppgjør etter vanlige skifterettslige prinsipper, hvilket bl.a. innebærer at partene vil ansvare solidarisk for felles gjeld. Det må imidlertid presiseres at Gunn Bs økonomiske situasjon overhodet ikke gir rom for noen kontantutbetalinger eller låneopptak. Gjeldsansvar som måtte falle på Gunn B må eventuelt ordnes mellom partene. Jeg mener det er grunnlag for et felles møte med sikte på å nedfelle en endelig avtale vedrørende skifte og imøteser Deres tilbakemelding.
Under tvil er retten kommet til at brevet ikke innebærer at A gikk med på å sette en strek over den omtvistede avtalen. Brevet viser til en telefonsamtale av ukjent innhold. Det virker for uklart, diffust og lite gjennomtenkt til å kunne danne grunnlag for en slutning om at avtalen var frafalt. Premissene for brevet er i så måte utilstrekkelig belyst. Anne Marie Stoltz forklarte som vitne at brevet blant annet hadde sammenheng med uenighet om D og andre forhold som ikke er nevnt i brevet. Brevets siste avsnitt viser tydelig at man ikke var kommet frem til en ny, endret avtale vedrørende skiftet. Brevet sier ikke noe om partenes syn på hva som var fellesgjeld, et spørsmål som partene aldri har blitt enige om.
Etter en samlet vurdering er retten kommet til at den må legge den ankende parts oppfatning av brevet til grunn. As standpunkt til avtalen var velkjent for den annen part og var hennes basis for forhandlingene, en basis som det ikke var nødvendig å minne om hver gang, og som det ikke var grunn til å tro at hun hadde oppgitt så lenge endelig avtale ikke var kommet i stand. Forstått på denne måte inneholder brevets siste avsnitt et tilstrekkelig forbehold. Det må forstås i lys av brevet av 10. mars 1989, som er nevnt ovenfor. Det er heller ikke anført eller påvist at B stilte i utsikt noen motytelse som kunne gi A grunn eller foranledning til å sette en strek over avtalen. På spørsmål svarte advokat Gustavsen i retten at det ikke hadde skjedd noe i desember 1988 som kunne forklare at A angivelig hadde frafalt eller gitt avkall på avtalen. Advokaten fremkastet den teori at A kanskje var blitt overbevist om at Bs syn var det riktige, men det foreligger ikke noe i saken som gir grunnlag for en slik tanke.
Retten går så over til å behandle spørsmålet om avtalen kan settes ut av kraft som åpenbart ubillig for B. De nærmere omstendigheter ved avtaleinngåelsen er beskrevet ovenfor og gir ikke grunnlag for å anvende nevnte lovbestemmelse.
Det er særlig avtalens innhold som er påberopt under henvisning til §59. Retten kan imidlertid ikke se at avtalen ga B mindre enn han hadde krav på. Han har ikke sannsynliggjort at det var noe igjen av gaven, kr 100000, fra hans foreldre, men i så fall var det ifølge avtalen han selv som overtok slike eventuelle aktivaposter. Når det gjelder lånet, kr 270000, som B opptok i september 1987, har B ikke sannsynliggjort at pengene ble brukt til innfrielse av gammel fellesgjeld eller til As forretningsgjeld eller til fellesanskaffelser. Retten må legge til grunn at pengene i det vesentlige ble brukt til anskaffelse av aktiva som B selv har beholdt i henhold til skifteavtalen. For øvrig har A opplyst - ubestridt - at partenes felles bolig hadde et verdifullt innbo, som B har overtatt. Det er ikke påvist at Bs overtakelse av all gjeld representerte en fordel for A som er tilstrekkelig til å gjøre skifteavtalen åpenbart ubillig for B, - heller ikke om man tar hensyn til at det var han som skulle ha omsorgen for D, mens A ganske raskt slapp enhver belastning med hensyn til omsorgen for C, som i realiteten ble overtatt av det offentlige. B har ikke sannsynliggjort at et skifte foretatt etter vanlige skifterettslige prinsipper ville gitt ham et bedre økonomisk resultat høsten 1988 enn det han oppnådde ved den avtale han selv hadde skrevet og betegnet som rasjonell og fornuftig.
Med hensyn til de etterfølgende omstendigheter som er påberopt under henvisning til §59, må retten legge til grunn som bevist at B høsten 1988 kunne ha solgt boligen for minst kr 800000 pluss omkostninger. Han ventet imidlertid i nesten to år og lot boligen stå ubebodd. Da må renteutgifter og prisfall ramme ham selv. Den 1. desember 1988 begynte han i ny jobb i Y, men verken dette eller tvisten om omsorgen for D kan ha noen betydning for spørsmålet om skifteavtalen var ubillig.
Etter dette blir dom å avsi i overensstemmelse med punkt 1 i den ankende parts påstand. B har tapt saken fullstendig, men retten har funnet saken så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for ham til å la den komme for retten. Retten gjør derfor unntakelse slik som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd og ilegger ikke saksomkostninger, dog slik at lagmannsretten er enig med byretten når det gjelder saksomkostningene i forbindelse med avvisningsspørsmålet. Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir således å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Skifteavtalen datert 1. mars 1988 er bindende.
2. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.