LE-1992-885
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-21 |
| Publisert: | LE-1992-00885 |
| Stikkord: | Eiendom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr.91-00832/60 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00885 A. |
| Parter: | Ankende part: Ellef Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Huseby). Motpart: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Prosjektleder Dag Westby). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Kst.lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen 3. Kst.lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Fiendegodsloven (1946), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Fiendegodsloven (1946) §13, §4, Hevdslova (1966) §10 |
Saken gjelder tvist om eiendomsretten til fjellrom utsprengt av den tyske okkupasjonsmakt under 2. verdenskrig og hvor forsvaret etter krigen har bygget en bunker bestående av lagerhaller og adkomstkorridor.
Så vel innslaget som bunkeren er beliggende på og under gnr. 94 bnr. 101 på Grorud i Oslo. De bygningsmessige arbeider ble utført etter at forsvaret i 1949 hadde inngått kontrakt med grunneieren om bruksrett til grunnen. Kontrakten ble reforhandlet i 1960. Bruksretten ble sagt opp av grunneieren 3. mai 1989. Under en etterfølgende utkastelsessak gjorde forsvaret gjeldende at kontrakten om bruksrett bare gjaldt arealet utenfor bunkeren, idet de fjellrom hvor bunkeren var anlagt var blitt overtatt av forsvaret i medhold av lov om fiendegods o.a. av 22. mars 1946. Grunneieren, Ellef Larsen, trakk deretter utkastelsesbegjæringen tilbake og reiste fastsettelsessøksmål om eiendomsretten mot Staten v/Forsvarsdepartementet ved stevning 16. januar 1991 til Oslo byrett. Byretten avsa dom 2. januar 1992 med slik slutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.
2. Ellef Larsen dømmes til å betale sakskostnader til Staten v/Forsvarsdepartementet m/ kr 30000.- trettitusenkroner -.
Ellef Larsen har påanket byrettens dom til lagmannsretten begrunnet i byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Staten har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 25. og 26. mai 1993. For ankende part møtte sønnen Trond Larsen med advokat Fredrik Huseby som prosessfullmektig. For ankemotparten møtte prosjektleder Dag Westby i Forsvarets bygningstjeneste som prosessfullmektig. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten foretok befaring av bunkersanlegget sammen med prosessfullmektigene.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Saken står stort sett i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, med unntak av at staten ikke har opprettholdt anførselen om at fjellgrunnen hvor rommene ble utsprengt ikke tilhørte grunneiendommen.
Ellef Larsen har i det vesentlige anført:
Utsprengningen i fjellet ble foretatt av den tyske okkupasjonsmakt uten eierens samtykke og uten betaling av vederlag. Det forelå således ingen lovlig hjemmel på tyskernes hånd etter norsk rett som kunne overgå til staten etter lov om fiendegods o.a.
De utsprengte rom representerte heller ikke noen eiendom adskilt fra grunnen, som tilhørte den tyske militærmakt, og som ved kapitulasjonen tilfalt den norske stat. Det kan således ikke likestilles med oppførte anlegg som tyskerne med folkerettslig hjemmel hadde rekvirert grunn for, slik forholdene lå an i Rt-1958-1239. Det bestrides også at det forelå noen folkerettslig hjemmel for okkupasjonsmakten til å rekvirere grunnen til utsprengning av fjellrommene. Det er vist til IV Haagkonvensjon av 18. oktober 1907 artikkel 46 og 53.
Fjellrommene ble aldri styrt av Direktoratet for fiende-eiendom, men ble liggende som en del av grunneiendommen inntil forsvaret leiet området i 1949. Det er helt på det rene at leiekontrakten etter sin ordlyd også omfattet de fjellrommene hvor forsvaret har utført de bygningsmessige arbeider. Det var først i forbindelse med forhandlingene i 1988/89 at forsvaret ga uttrykk for at denne del av eiendommen tilhørte staten.
Subsidiært gjør Larsen gjeldende at staten gjennom leiekontraktene ikke har utøvet sin eventuelle rett til fjellrommene i kraft av lov om fiendegods på en slik måte at grunneieren har frihevdet eventuell bruksrett etter hevdsloven §10. På bakgrunn av den begrensning som eksisterte i de første 10 år etter frigjøringen etter §4 i lov om fiendegods, må frihevden i alle fall ha inntrådt i 1975.
Ankende part har lagt ned slik endelig påstand:
1. Ellef Larsen kjennes i forhold til Staten v/Forsvarsdepartementet eiendomsberettiget til den bunker som er anlagt på gnr. 94 bnr. 101 i Oslo.
2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger både for behandlingen i byretten og lagmannsretten.
Staten v/Forsvarsdepartementet har i det vesentlige anført:
De utsprengte fjellrom tilhørte den tyske okkupasjonsmakt ved frigjøringen 9. mai 1945 og gikk derfor over på staten etter §13 i lov om fiendegods. Utsprengningsarbeidene ble foretatt og bekostet av tyskerne som med folkerettslig hjemmel hadde rekvirert grunnen til bruk.
Utsprengningen må anses som et anlegg i grunnen som etter vanlig oppfatning regnes som fast eiendom. Det er vist til Rt-1958-1239 hvor en tysk bunker ble ansett å ha tilfalt den norske stat som fiendegods. Statens eiendomsrett inkluderer også de arbeider som ble utført av forsvaret etter krigen.
Leiekontrakten som ble inngått i 1949 og reforhandlet i 1960, regulerer bare grunn for tilkomst til tunnelen som førte inn til fjellrommene. Dersom omlegging av vegsystemet medfører direkte adkomst fra offentlig veggrunn til adkomsttunnelen, vil leiekontrakten kunne utgå uten problemer for fortsatt bruk av bunkeren fra forsvarets side.
Det bestrides at den inngåtte leiekontrakt innebærer at staten har gitt opp sin eierrett etter lov om fiendegods. Selv om kontrakten måtte omfatte den del av eiendommen hvor hulrommene er utsprengt, hadde ikke den som underskrev på vegne av forsvaret kompetanse til å gi avkall på statens eiendomsrett.
Det bestrides at det er grunnlag for hevdskrav i form av frihevd fordi staten ikke har utnyttet den rett som ble overtatt etter tyskerne, eller eiendomshevd ved at grunneierne har leiet ut fjellrommene.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 2. januar 1992 stadfestes.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
De fjellrom som den tyske okkupasjonsmakt lot sprenge ut på gnr. 94 bnr. 101 hadde innslag fra et stup på eiendommen, hvor det var blitt tatt ut løsmasser fra naturlig ras til et pukkverk på stedet, og befant seg i sin helhet under eiendommens overflate. Det dreide seg om en horisontal adkomsttunnel ca 250 m inn i fjellet med 2 tunnelåpninger ved siden av hverandre i en avstand av ca 150 m og 3 større og 1 mindre rom, med en samlet grunnflate på ca 600 m2. Overdekningen er ca 50 m.
Lagmannsretten finner det klart at de utsprengte fjellrom i sin helhet var beliggende innenfor den del av grunnen som eieren av gnr. 94 bnr. 101 hadde eiendomsrådighet over. Noe annet er heller ikke anført for lagmannsretten.
Etter lov om fiendegods av 22. mars 1946, som avløste en tidligere provisorisk anordning fra mars 1945, skulle staten overta eiendomsverdier som tilhørte fienden pr. 9. mai 1945. Loven omfattet blant annet fast eiendom, herunder anlegg på eller i grunnen etter vanlig oppfatning av dette begrep. I Høyesteretts dom referert i Rt-1958-1239 ble det antatt at en bunker oppført av tyskerne, som med folkerettslig hjemmel hadde rekvirert grunnen til bruk, hadde vært den tyske stats eiendom før kapitulasjonen og derfor tilfalt den norske stat etter denne. Hadde tyskerne anlagt en bunker i de utsprengte rom ville situasjonen være identisk med den nevnte sak. I vår sak ble rommene imidlertid etterlatt i utsprengt tilstand og dette må etter lagmannsrettens syn føre til at okkupasjonsmakten ikke etterlot seg noen eiendomsverdi som overgikk til den norske stat ved krigens slutt.
Selv om tyskerne hadde bekostet selve utsprengningen utgjorde fjellrommene fortsatt en del av grunneiendommen. Dette synes å følge av Rt-1959-1198 hvor en utsprengt tunnel ble ansett å tilhøre den eiendom som tunnelen gikk gjennom, uavhengig av hvem som hadde bekostet utsprengningen. Sammenligningsvis vil det være svært unaturlig å omtale en utsprengt fjellskjæring som en eiendom separert fra selve grunneiendommen, og det kan vanskelig sies at en overdekning stiller saken i et annet lys.
Lagmannsretten finner at leiekontrakten fra august 1949 etter sin ordlyd gir militæretaten rett til å leie de utsprengte fjellrom når kontrakten i punkt 1 angir at staten overtar bruksretten til "grunnen hvor den av tyskerne utsprengte bunker i fjellet på gnr. 94 bnr. 101 og 102 mellom Bergensvn. og det nedlagte stenbrudd er beliggende" og i punkt 2 omtaler retten til å bruke den utenforliggende plass. Hadde kontraktspartene hatt den oppfatning at staten var eier av fjellrommene, ville det vært naturlig å formulere seg annerledes. Lagmannsretten tillegger imidlertid ikke denne leiekontrakt avgjørende betydning for spørsmålet om eiendomsretten til fjellrommene fordi det er uklart hvilken kompetanse den som opptrådte på statens vegne hadde i den relasjon. Leiekontrakten ga imidlertid hjemmel for bygging av lagringsbunkeren, og når leiekontrakten bortfaller, vil anlegget tilfalle grunneieren. Lagmannsretten finner derfor å kunne gi dom i overensstemmelse med ankende parts påstand uten dermed å si noe om forsvarets rett til fortsatt leie, om byggearbeidenes betydning for leiebeløpet, om hva leietager kan fjerne i forbindelse med avviklingen av leieforholdet og om den eventuelle berettigelsen av å kreve erstatning for bunkerens verdi ved eventuell ekspropriasjon av grunnen.
Med det resultat lagmannsretten er kommet til, har staten tapt saken fullstendig. Etter tvistemålsloven §172, jfr. §180, annet ledd vil staten bli å pålegge å erstatte Ellef Larsens saksomkostninger fordi lagmannsretten ikke finner grunnlag for å benytte unntakene i §172, annet ledd. Larsens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser kr 40000 i salær for byretten og kr 34000 i salær for lagmannsretten. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr for byretten med kr 2520, for lagmannsretten med kr 11750 og utgifter til utdrag med kr 4500. Til sammen blir dette kr 92770, som legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Ellef Larsen kjennes i forhold til Staten v/Forsvarsdepartementet eiendomsberettiget til den bunker som er anlagt på gnr. 94 bnr. 101 i Oslo.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett dømmes Staten v/Forsvarsdepartementet til å betale Ellef Larsen 92770 - nittitotusensyvhundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.