LE-1993-1135
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-20 |
| Publisert: | LE-1993-01135 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-08533 A/36 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01135 K. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Anne Marie Hansen 2. Ivar Magne Gulbrandsen (Prosessfullmektig: Advokat Hilde Vale). Kjæremotpart: Bay & Vissing A/S (Prosessfullmektig: Advokat William Nybø). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Lagdommer Petter Lossius 3. kst. lagdommer Hans Kristian Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Domstolloven (1915) §149, §62 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om to oppsagte arbeidstakere skal kunne stå i stillingen mens oppsigelsessaken pågår.
Anne Marie Hansen og Ivar Magne Gulbrandsen ble begge oppsagt 18. august 1992 med fratredelse 30. november 1992. Forhandlingsmøte mellom partene, avholdt 7. september 1992, førte ikke til enighet. Opppsigelsessak ble anlagt for Oslo byrett ved stevning av 21. oktober 1992. Bedømt ut fra stevningen, og forsåvidt også ut fra den påstanden som ble nedlagt under hovedforhandlingen i byretten, er det noe uklart om arbeidstakerne har ønsket å beholde arbeidet, men det ble lagt til grunn at deres krav gikk ut på dette, samt også erstatning.
I tilsvaret nedla Bay & Vissing A/S påstand om frifinnelse, og selskapet krevde kjennelse for fratredelse under sakens gang. Etter enighet mellom partene utsto avgjørelsen av fratredelsesspørsmålet til behandling under hovedforhandlingen.
Oslo byrett, med meddommere fra det særlige arbeidslivskyndige utvalg, avsa 23. mars 1993 dom med slik domsslutning:
1. Bay & Vissing A/S v/ styrets formann, frifinnes.
2. Anne Marie Hansen og Ivar Magne Gulbrandsen dømmes til å erstatte saksøkte sakens omkostninger med kr 35820. -skriverkronertrettifemtusenåttehundreogtyve-, innen 14 - fjorten - dager fra dommens avsigelse.
Samtidig avsa byretten kjennelse med slik slutning:
1. Anne M. Hansen fratrer sin stilling hos Bay & Vissing A/S.
2. Ivar Magne Gulbrandsen fratrer sin stilling hos Bay & Vissing A/S.
Selv om dette ikke kom til uttrykk i slutningen, fremgår det av kjennelsesgrunnene at fratredelsesdatoen var satt til 15. april 1993.
Dommen og kjennelsen ble sendt prosessfullmektigene til forkynnelse med byrettens ekspedisjon av 24. mars 1993. De kjærende parters prosessfullmektig vedtok forkynnelse 31. mars 1993, kjæremotpartens prosessfullmektig 26. mars 1993.
Ved kjæremålserklæring av 13. april 1993 har Anne Marie Hansen og Ivar Magne Gulbrandsen påkjært omkostningsavgjørelsen i dommen samt fratredelseskjennelsen.
Dommen er også påanket av arbeidstakerne, ved ankeerklæring av 28. april 1993, antakelig poststemplet 29. april 1993.
Siden dommen er påanket, er behandlingen av kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen stilt i bero.
Kjæremålet over fratredelseskjennelsen ble begjært gitt oppsettende virkning. Byretten besluttet 23. april 1993 ikke å ta begjæringen til følge.
De kjærende parter - Else Marie Hansen og Ivar Magne Gulbrandsen - anfører i det vesentlige:
Kjæremålet er avgitt i rett tid. Dommen og kjennelsen ankom prosessfullmektigens kontor først 29. mars 1993, og hun var optatt i forhandlinger hele denne og etterfølgende dag. Hun hadde derfor ingen mulighet for å se kjennelsen før 31. mars 1993.
Hovedregelen er at en oppsagt arbeidstaker kan stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Særlig hvor oppsigelsene, som i dette tilfellet, skyldes bedriftens forhold, bør en begjæring om fratredelse ikke imøtekommes.
Det ville være særlig urimelig om de måtte fratre i dette tilfellet. De kjærende parter er nemlig sagt opp fra en bedrift som er lønnsom, fordi produksjonen skal legges til Danmark. Arbeidstakerne har ikke hatt noen mulighet for å påvirke denne beslutningen, og de kjærende parters arbeidsoppgaver må fortsatt utføres ved bedriften i Norge.
Som det også fremgår an ankeerklæringen, fastholder de kjærende parter at oppsigelsene er usaklige og ugyldige. Herunder anføres det at ansiennitetsprinsippet i Hovedavtalen mellom LO og NHO ikke er etterlevd, og at saksbehandlingen forut for oppsigelsene var kritikkverdig. Det er dessuten forhold som tyder på at det kan være tatt utenforliggende hensyn.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Anne Marie Hansen står i sin stilling inntil rettskraftig dom foreligger i saken.
2. Ivar Magne Gulbrandsen står i sin stilling inntil rettskraftig dom foreligger i saken.
Kjæremotparten - Bay & Vissing A/S - anfører i det vesentlige:
Lagmannsretten må ta hensyn til oppsigelsesakens sannsynlige utfall, og byretten har ikke vært i tvil når det gjaldt oppsigelsenes saklighet. Bedriftens behov for bemanningsreduksjoner er forøvrig forsterket etter hovedforhandlingen, og ytterligere seks av produksjonspersonalet ble oppsagt i slutten av mai 1993.
I prosesskrift av 14. juni 1993 nedlegges det slik påstand:
Byrettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
I tilsvaret til kjæremålet av 29. april 1993 nedla Bay & Vissing A/S påstand om avvisning fordi kjæremålet var avgitt for sent. Påstanden i dette tilsvaret var imidlertid uttrykkelig begrenset til å gjelde saksomkostningskjæremålet. I prosesskrift av 14. juni 1993, hvor det ble nedlagt påstand i fratredelseskjæremålet, er det ikke krevd avvisning. Lagmannsretten må under enhver omstendighet ta standpunkt til om kjæremålet er rettidig og bemerker:
Kjennelsen ble sendt til forkynnelse ved byrettens ekspedisjon av 24. mars 1993. Den ankom til advokat William Nybø, kjæremotpartens prosessfullmektig, fredag 26. mars 1993. Etter det opplyste ankom den imidlertid til advokat Hilde Vale, kjærende parts prosessfullmektig, først mandag 29. mars 1993, noe lagmannsretten ikke finner grunnlag for å betvile. Det er også opplyst, og legges til grunn av lagmannsretten, at avokat Hilde Vale var bortreist mandag 29. og tirsdag 30. mars 1993. Ved beregning av kjæremålsfristen må det derfor konkluderes med at fristen utløp etter to uker regnet fra 31. mars, dvs. 14. april 1993. Kjæremålet er datert 13. april 1993 og innstemplet i byretten 15. april 1993. Kjæremålet er dermed rettidig, idet det ikke spiller noen rolle om kjæremålet er postlagt 13. eller 14. april 1993; byretten har overfor lagmannsretten opplyst at konvolutten ikke er oppbevart.
Lagmannsretten legger til at kjæremålsfristen, selv om kjennelsen hadde ankommet til advokat Hilde Vale allerede 26. mars 1993, ikke ville utløpe før 13. april 1993, som var tredje påskedag, jfr. domstolsloven §149.
Til fratredelsesspørsmålet bemerkes:
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd skal en oppsagt arbeidstaker som hovedregel kunne stå i stillingen under sakens gang. Denne adgangen er særlig befestet hvor oppsigelsen ikke skyldes forhold på arbeidstakersiden, men har sin bakgrunn i driftsinnskrenkninger eller rasjonalisering. Også i slike tilfeller kan det imidlertid bli avsagt kjennelse om fratredelse, etter den helhetsvurdering bestemmelsen gir anvisning på. Det skal imidlertid relativt mye til for dette blir utfallet.
I nærværende sak har byretten frifunnet bedriften og avsagt en kjennelse hvorved den ble gitt medhold i sin fratredelsesbegjæring.
Ved rimelighetsvurderingen må det tas hensyn til at byretten enstemmig har frifunnet bedriften i spørsmålet om oppsigelsenes saklighet. Det rettslige utgangspunkt er imidlertid fortsatt at det skal relativt mye til for at bedriften skal få medhold i fratredelsesspørsmålet, jfr. Rt-1987-1151.
Som en konsekvens av byrettens fratredelseskjennelse, og av at begjæringen om oppsettende virkning for kjæremålet ikke ble tatt til følge, har imidlertid arbeidstakerne fratrådt. Dette representerer en faktisk endring av situasjonen og medvirker til at det vil oppstå et betydelig praktisk problem for arbeidsgiveren hvis de gis anledning til å stå i stillingen.
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at det i dette tilfellet vil være svært vanskelig, om i det hele tatt mulig, å gi arbeidstakerne en midlertidig beskjeftigelse. Hvis de når frem i ankesaken, har arbeidstakerne, på sin side, den beskyttelse som ligger i arbeidsmiljøloven §62, herunder adgangen til å få erstatning for lønnstapet.
Etter dette finner lagmannsretten at det ville være urimelig om de oppsagte arbeidstakerne i dette tilfellet ble gitt anledning til å stå i stillingen, og byrettens kjennelse stadfestes.
Det er ikke nedlagt noen saksomkostningspåstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.