LE-1993-1440

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-08-12
Publisert:	LE-1993-01440
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01440 K.
Parter:	Den kjærende part: Stange og Romedal Brannkass Gjensidige Trøgstad Gjensidige Brannkasse Solør Brannkasse Gjensidige Nore og Uvdal Gjensidige Brannkasse (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Grette og advokat Inge Hobæk). Kjæremotpart: Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen og advokat Gudmund Knudsen).
Forfatter:	1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Pål Sannerud 3. Kst. lagdommer Steingrim Bull
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §300, §107, §151, §172, §180, §301, §53, §54, §59, §92, §93, §97

Saken gjelder kjæremål over kjennelse om avvisning.

Saksforholdet er følgende:

Ved stevning av 31. oktober 1991 til Oslo byrett reiste ialt 11 gjensidige brannkasser sak mot Gjensidige Norsk Skadeforsikring. Det ble i stevningen nedlagt slik påstand:

1. Generalforsamlingsvedtak av 26. april 1990 av nye vedtekter for Gjensidige Norsk Skadeforsikring kjennes ugyldig.

2. Vedtak i ekstraordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 20. september 1990, om valgområder m.v. kjennes ugyldig.

3. Vedtak i ekstraordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 12. november 1990 om fusjon med Gjensidige Forsikring Telemark, Trondenes Brannassuranceforening gjensidig og Lågen Brannkasse gjensidig m.v. kjennes ugyldig.

4. Vedtak i ordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 26. april 1991 om fusjon med Gjensidige Forsikring Sør m.v. kjennes ugyldig.

5. Generalforsamlingsvedtak av 26. april 1990 represen terer et vesentlig mislighold av avtalemessige rettigheter i forhold til Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl.

6. Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl. har sine avtalemessige rettigheter i behold på tross av endrede vedtekter.

7. Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl. tilkjennes saksomkostninger.

I stevningen gjorde brannkassene gjeldende at Gjensidige Norsk Skadeforsikring var et fellesorgan for de lokale brannkasser, og at de generalforsamlingsvedtak som ble anfektet, reellt ville medføre en fusjon, slik at brannkassene opphørte å eksistere som selvstendige selskaper. Det ble videre gjort gjeldende at vedtakene var blitt til på ulovlig måte og var lovstridige etter sitt innhold. De var også i strid med avtalefestede rettigheter for brannkassene.

Avslutningsvis er det uttalt i stevningen:

Fellesorganets vesentlige mislighold av avtalemessige rettigheter, som senest har kommet til uttrykk i forslaget til ny hovedavtale, kan ha den rettslige konsekvens at saksøkerne har rett til erstatning og utløsning fra fellesorganet. Saksøkerne tar derfor forbehold om å utvide påstanden til også å omfatte rett til erstatning og utløsning.

Etter at Gjensidige hadde nedlagt påstand om avvisning for så vidt angår pkt. 5 og 6 i den nedlagte påstand, skrev retten bl.a. slik til partene i brev av 1. juni 1992:

Stevningens poster 5 og 6 er lite konkrete med hensyn til hvilke rettsforhold eller rettigheter som er til eller ikke er til, jfr. tvistemålsloven §53. Retten avventer imidlertid den bebudede endringen i påstanden før den tar nærmere stilling til avvisningsspørsmålet.

I prosesskrift av 1. juli 1992 nedla brannkassene slik endret påstand:

1. Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl. er berettiget og Gjensidige Norsk Skadeforsikring er forpliktet i henhold til de overordnede avtaler mellom partene.

2. Generalforsamlingsvedtak av 26. april 1990 av nye vedtekter for Gjensidige Norsk Skadeforsikring kjennes ugyldig.

3. Vedtak i ekstraordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 20. september 1990, om valgområder m.v. kjennes ugyldig.

4. Vedtak i ekstraordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 12. november 1990 om fusjon med Gjensidige Forsikring Telemark, Trondenes Brannassuranceforening gjensidig og Lågen Brannkasse gjensidig m.v. kjennes ugyldig.

5. Vedtak i ordinær generalforsamling i Gjensidige Norsk Skadeforsikring den 26. april 1991 om fusjon med Gjensidige Forsikring Sør m.v. kjennes ugyldig.

6. Gjensidige Norsk Skadeforsikring er erstatningsansvarlig overfor Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl.

7. Stange og Romedal Brnnkasse Gjensidige m.fl. tilkjennes saksomkostninger.

I tilknytning til pkt. 6 i den endrede påstand er det uttalt i prosesskriftet:

Som påpekt under pkt. 2 foran, gjør de endrede vedtekter inngrep i brannkassenes grunnleggende avtalemessige rettigheter, fordi de skaper mulighet for en fusjonering uten tilatelse fra alle og fordi de åpner for en fusjonering av brannkasser en for en. De endrede vedtekter representerer derfor et vesentlig mislighold av det grunnleggende og overordnede avtalesystem i gruppen. Dette gir brannkassene rett til å heve de overordnede avtaler med

Gjensidige Norsk Skadeforsikring og å kreve erstatning.

Påstandens pkt. 5 som blir pkt. 6 etter endringen i kronologien justeres til å lyde på erstatningsansvar og utformes som en fastsettelsespåstand. Det tas forbehold om å utvide påstanden til eventuelt å omfatte hevning.

Påstandens pkt. 1 ble frafalt under den fortsatte saksforberedelse, slik at kravet om fastsettelsesdom for erstatningsansvar ble pkt 5 i den endelige påstand. I prosesskrift av 25 august 1992 nedla Gjensidige påstand om avvisning for så vidt angår dette punkt i påstanden, og viste i den anledning til tvistemålsloven §300 nr 2.

I prosesskrift av 6 oktober 1992 anførte brannkassene:

Idet vi viser til saksøktes prosesskrift av 25. august 1992 vedrørende påstandens pkt. 6, skal vi bemerke at det allerede i stevningen på side 7, 18 og 19 er anført at Gjensidige Skades vedtak på generalforsamlingen den 26. april 1990 representerer et vesentlig mislighold av brannkassenes avtalemessige rettigheter, som gir rett til erstatning og/eller utløsning. Vi viser også til vårt prosesskrift av 1. juli 1992 7.

I brev av 9. oktober 1992 til partene meddelte byretten deretter at den ville ta standpunkt til spørsmålet om å avvise enkelte punkter i påstanden "så snart det kan innpasses i arbeidsprogrammet forøvrig". 7 av brannkassene frafalt søksmålet under den fortsatte saksforberedelse for byretten.

5. mai 1993 avsa byretten kjennelse med slik slutning:

1. Saken heves for så vidt gjelder Eidsberg Gjensidige Brannkasse, Indre Sunnmøre Gjensidige Branntrygdelag, Marker Gjensidige Brannkasse, Modum, Sigdal og Krødsherad Brannkasse Gjensidige, Orkla Brann kasse Gjensidige, Valdres Brannkasse Gjensidige og Horten Gjensidige Brannkasse.

2. Saken avvises for så vidt gjelder påstandens post 5.

Brannkassene har i rett tid påkjært kjennelsens pkt. 2.

De har anført at påstanden for så vidt angår erstatningskravet er klar, og at kravet er angitt så langt det kreves etter tvistemålsloven §151. Under saksforberedelsen er det redegjort i detalj for de omstendigheter det bygger på - nemlig at det foreligger vesentlig mislighold, årsakssammenheng og økonomisk tap. Det økonomiske tap er en konsekvens av at fellesorganets nye vedtekter har fjernet avtalemessige rettigheter for brannkassene. Siden erstatningskravet er delt i medhold av tvistemålsloven §151, er det hittil ikke redegjort i detalj for beregningen av det økonomiske tapet. Det foreligger således ingen feil i henhold til tvistemålsloven §97.

Påstandens endelige formulering innebærer ikke noe nytt krav, men bare en endring av den tidligere nedlagte påstand.

Såfremt retten ikke var fornøyd med den redegjørelse som ble gitt i prosesskriftet av 1 juli 1992, som svar på rettens eget brev av 1 juni 1992, skulle den ha tatt opp eventuelle uklarheter i medhold av tvistemålsloven §301. Dette hadde vært enda mer naturlig som følge av at Gjensidige sa opp avtaleforholdet med syv av brannkassene 29 juni 1992. Spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen skulle etter avtalen løses ved voldgift. Byretten ble underrettet om oppsigelsen og om at brannkassene eventuelt ville kreve saken stanset etter tvistemålsloven §107, ved brev av 26 august 1992.

Byrettens unnlatelse av å benytte tvistemålsloven §301 er en saksbehandlingsfeil som i ethvert fall må føre til opphevelse. Brannkassene har ikke hatt noen konkret oppfordring til å utdype sine rettslige og faktiske anførsler. Avvisningsadgangen inntrer først dersom en eventuell mangel ikke blir rettet.

Det er vist til at det er tid til fortsatt saksforberedelse forut for hovedforhandlingen, som er berammet til 22 november 1993 og de følgende dager.

Brannkassene har endelig under henvisning til tvistemålsloven §93 gjort gjeldende at det som kan avvises under saksforberedelsen, ikke er en post i påstanden, men stevningen som sådan.

De har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens kjennelse pkt. 2 oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger med kjæremålet.

Gjensidige har tatt til gjenmæle og henholdt seg til byrettens kjennelse.

Det er anført at tvistemålsloven §300 nr 2 også gjelder for krav som inndras i saken i medhold av tvistemålsloven §59 annet ledd. Byrettens begrunnelse for avvisningen: At brannkassene aldri (har) anført at disse mulige ansvarsgrunnlagene har påført dem noe konkret økonomisk tap, og at tapet i så fall står i årsakssammenheng med det påståtte ansvarsgrunnlaget er utvilsomt riktig.

Brannkassene har aldri pretendert at de generalforsamlingsvedtak som er angrepet, har påført dem noe økonomisk tap. Følgelig kunne også tvistemålsloven §54 ha vært benyttet som avvisningsgrunn. Brannkassene har således ikke rettslig interesse i å få fastslått at Gjensidige er erstatningsansvarlig, uten å knyte ansvaret til et bestemt delikt og fremkomme med anførsler som begrunner årsakssammenheng mellom deliktet og et økonomisk tap. De rettslige anførsler skal begrunne hvorfor man krever erstatning og hva man har krav på.

Byretten har korrekt unnlatt å gi særskilt frist til å rette feilen i medhold av tvistemålsloven §301. Forholdet er påpekt av motparten. Brannkassene har fått vanlige prosessfrister til å rette opp forholdet, uten å ville gjøre dette. Byretten har riktig konstatert at unnlatelsen av å imøtekomme provokasjonene er forsettlig. At det fortsatt er tid frem til hovedforhandlingen, er det intet unnskyldende i.

Oppsigelsen av den såkalte hovedavtalen har intet med den foreliggende sak å gjøre.

Retten må kunne avvise ett enkelt krav i en sak dersom søksmålsbetingelsene ikke foreligger for dette kravs vedkommende.

Gjensidige har nedlagt slik påstand:

1. Pkt. 2 i Oslo byretts kjennelse stadfestes.

2. Gjensidige Norsk Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet.

Lagmannsretten bemerker:

I pkt 5 i sin endelige påstand har brannkassene krevet fastsettelsesdom for at Gjensidige er erstatningsansvarlig. Tvistemålsloven §151 annet ledd innebærer ingen begrensning i adgangen til å reise fastsettelsessøksmål av denne art, som heller ikke krever samtykke fra motparten, jfr Rt-1981-1333 og Schei I 301-302. Når brannkassene selv viser til tvistemålsloven §151 som grunnlag for kravet om fastsettelsesdom, er dette derfor ikke korrekt.

Kravet om fastsettelsesdom for erstatningsplikt er fremsatt etter utløpet av fristen i tvistemålsloven §59 annet ledd. Gjensidige har imidlertid for byretten ikke fremsatt innsigelser knyttet til dette forhold, men utelukkende påstått avvisning under henvisning til tvistemålsloven §300 første ledd nr 2. Det følger da av tvistemålsloven §92 at saken ikke i noe fall kan avvises etter §59 annet ledd, jfr Schei I 219. Om det nye punkt i påstanden innebærer et nytt krav eller bare en omformulering av påstanden vedrørende et allerede fremsatt krav, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til.

At saken kan avvises for et enkelt punkt i stevningen, såfremt eventuelle manglende prosessforutsetninger eller andre feil som hindrer fremme av saken, bare er knyttet til dette ene punkt, er ikke tvilsomt.

Spørsmålet blir etter dette om kravene i tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 er tilfredsstilt. Etter denne bestemmelse skal stevningen inneholde en bestemt angivelse av det krav, som saksøkeren gjør gjeldende, og de omstendigheter, han støtter det paa.

Dette kan også sies slik at det er kravet og de rettsfakta som gjøres gjeldende, som skal angis, jfr Schei II 192. Når det gjelder rettsfakta, stilles generelt små krav til redegjørelsen i stevningen, jfr Schei l.c. og Alten: Tvistemålsloven med kommentar (3. utgave) 300-301.

At kravet - fastsettelse av at Gjensidige er erstatningsansvarlig - er angitt i den foreliggende sak, er ikke bestridt. Når det gjelder de omstendigheter kravet støttes på, har brannkassene i prosesskriftet av 1 juli 1992 anført at de generalforsamlingsvedtak som er påstått ugyldige, representerer et vesentlig mislighold av det grunnleggende og overordnede avtalesystem i gruppen - dvs av Gjensidiges avtalefestede forpliktelser overfor brannkassene - og at dette gir dem rett til hevning og erstatning. Prosesskriftet må for dette punkts vedkommende sees i sammenheng med det som er anført i stevningen om vesentlig mislighold av avtalefestede rettigheter, og som førte frem til et punkt i den opprinnelige påstand om fastsettelsesdom for at generalforsamlingsvedtaket av 26 april 1990 representerte vesentlig mislighold.

At det ikke er uttrykkelig angitt at det påståtte mislighold har påført brannkassene noe konkret økonomisk tap, og at et årsaksforhold heller ikke er uttrykkelig pretendert, kan etter lagmannsrettens syn ikke være avgjørende. At brannkassene pretenderer at de har lidt et økonomisk tap som følge av erstatningsbetingende opptreden fra Gjensidiges side, fremgår av sammenhengen. Et krav om fastsettelsesdom for erstatningsplikt nødvendiggjør ingen konkret redegjørelse for det tap man hevder å ha lidt, eller for årsaksforholdet mellom enkeltposter i et erstatningskrav og de angivelige skadevoldende handlinger.

Etter lagmannsrettens syn har brannkassene i prosesskriftet av 1 juli 1992 sammenholdt med stevningen i tilstrekkelig grad redegjort for de rettsfakta kravet om fastsettelsesdom for erstatningsplikt støttes på, slik at kravet i tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 er tilfredsstilt.

Det følger av lagmannsrettens bemerkninger i tilknytning til tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 at vilkårene i tvistemålsloven §54 også er tilfredsstilt i den foreliggende sak.

Saken blir etter dette å fremme for så vidt angår kravet om fastsettelsesdom for erstatningsplikt. Det bemerkes at brannkassenes helt generelle påstand om erstatningsplikt må omformuleres, slik at den også viser hvilke angivelige skadevoldende handlinger som begrunner erstatningsplikten.

Kjæremålet har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 første ledd bør brannkassene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. De har inngitt en omfattende kjæremålserklæring og ytterligere to relativt omfattende prosesskrift. Det bemerkes at saksforberedelsen for lagmannsretten er gitt et betydelig større omfang enn det som har vært nødvendig for lagmannsrettens stillingtagen til de sentrale spørsmål i saken. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 10000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Saken fremmes for så vidt gjelder post 5 i saksøkernes påstand.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige Norsk Skadeforsikring 10000 - titusen - kroner til Stange og Romedal Brannkasse Gjensidige m.fl. v/ advokat Gunnar Grette og advokat Inge Hobæk. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.