LE-1993-1470

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-30
Publisert:	LE-1993-01470
Stikkord:	Menerstatning etter politianmeldelse
Sammendrag:
Saksgang:	- Nes herredsrett Nr. 92-00256 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01470 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: Sørum kommune (Prosessfullmektig: Advokat Morten F. Arnesen, Årnes). Motpart: A B (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Kst. lagdommer Ola Bøe 3. Ekstraordinær lagdommer Otto Weng - Mindretall: En meddommer
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-2, Straffeloven (1902) §139, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §13b, §3-6, Barnevernloven (1992) §11, §16, §17, §21

Saken gjelder krav om erstatning etter politianmeldelse.

Sørum kommune anmeldte 20. juni 1989 til politiet en mistanke om seksuelle overgrep overfor C. C er født xx.xx.1975, og er yngste datter av B og A. Familien A/B, bestående av foreldrene og 8 barn født mellom 1960 - 1975, var på dette tidspunkt bosatt i Sørum kommune, hvor de hadde bodd siden 1959. C, som er psykisk utviklingshemmet (mongoloid) og lider av en alvorlig hjertefeil, var elev ved X spesialskole. Skolen eies av kommunene Aurskog-Høland, Nes og Sørum i fellesskap og ligger i Sørum kommune.

Anmeldelsen til politiet var inngitt fra helse- og sosialetaten i Sørum kommune. Den var undertegnet av sosialsjef Helga Soldal og parafert av barnevernkonsulent Eli Wenche Nikolaisen. Av anmeldelsen og vedlagte notater utarbeidet av ansatte ved skolen, datert 19. juni 1989, kunne det utledes at mistanken var rettet mot Cs far.

Politiet henla saken 8. mai 1990.

Først i august 1990 ble ekteparet A/B klar over at det hadde foreligget en politianmeldelse, og at politiet hadde etterforsket saken med B som mistenkt. A/B har opplyst at de ble sjokkert og nedbrutt da de ble kjent med forholdet og at de mistet tilliten til X skole og Sørum sosialkontor. De tok derfor C ut av skolen og dro først til Uppsala for å finne ny skoleplass til henne der. Det lyktes ikke. Foreldrene og C reiste så til Y i Møre og Romsdal hvor de flyttet inn i Bs barndomshjem som da hadde blitt ledig. C fikk plass på en stedlig ungdomsskole. Der bodde de inntil høsten 1994 da de flyttet tilbake til sitt hjem på Sørumsand.

Ved stevning av 5. juni 1992 reiste ekteparet sak mot Sørum kommune med krav om erstatning. Nes herredsrett avsa dom i saken 3. mars 1993 med slik domsslutning:

1. Saksøktes avvisningspåstand tas ikke til følge.

2. Sørum kommune dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til A og B med kr 158000 - etthundreogfemtiåttetusen - kroner, etter følgende fordeling:

a 18000 - attentusen - kroner for påførte utgifter.

b 70000 - søttitusen - kroner i menerstatning til A.

c 70000 - søttitusen - kroner i menerstatning til B.

3. Sørum kommune dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til A og B med 77888 - søttisjutusenåttehundreogåttiåtte - kroner.

Sørum kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom pkt 2 og 3 til lagmannsretten begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B og A har tatt til gjenmæle.

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 12., 13. og 14.juni 1995. Etter begjæring fra ankemotpartene var retten satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg.

B og A ga partsforklaring som ankemotparter. For kommunen møtte sosialsjef Helga Soldal som avga forklaring som vitne. Forøvrig ble avhørt 19 vitner, hvorav 6 er nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Den ankende part, Sørum kommune, har nedlagt slik påstand:

1. Sørum kommune v/ordføreren, 1920 Sørumsand frifinnes.

2. Sørum kommune v/ordføreren, 1920 Sørumsand tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, B og A, har nedlagt slik påstand:

1. Nes herredsretts dom av 3. mars 1993, punktene 2 og 3 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett.

Den ankende part v/sin prosessfullmektig, advokat Morten F. Arnesen, har i det vesentlige anført:

Det presiseres at saken ikke gjelder hvorvidt overgrep har funnet sted. Dette spørsmålet ble endelig avklart ved politiets henleggelse av saken, hvilket kommunen selvsagt legger til grunn. Sørum kommune innser at saken har medført problemer for B og A og tildels for deres barn. Det saken imidlertid gjelder, er hvorvidt kommunen ved sosialkontorets anmeldelse den 20. juni 1989 handlet uaktsomt, og om det i så fall foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom handlingen og de tap familien A/B hevder å ha lidt.

Kommunen bestrider at det foreligger noe ansvarsgrunnlag og hevder at herredsretten her har stilt for strenge krav. Betingelsene i skadeserstatningsloven (skl) §2-1 nr. 1 er ikke oppfylt, idet det ikke foreligger verken forsett eller uaktsomhet hos de to kommuneansatte som har undertegnet anmeldelsen. Det hevdes at barnevernets oppgaver ofte er av en slik karakter at hensynet til barnets helse og sikkerhet må gå foran de kryssende hensyn til foreldres og andres krav på æres- og personvern. Det må også legges vekt på at barnevernet ofte må treffe vanskelige beslutninger under sterkt tidspress. Det vises til dom i Rt-1995-209 som gir en avklaring på dette området. Dommen gjelder uaktsomhetsbegrepet i skadeserstatningsloven §3-6, men normen hevdes å være den samme i skadeserstatningsloven §2-1. Høyesterett legger til grunn at barnevernsmyndighetene kan være i en vanskelig stilling ved å ha ansvar for å gripe inn når hensynet til barnet krever det, og at dette tilsier at de bør ha atskillig spillerom.

Ved uaktsomhetsvurderingen må det også legges vekt på - slik som i nevnte dom - at Sørum sosialkontor har holdt sin mistanke innenfor den personkrets som har til oppgave å behandle slike saker.

Selve anmeldelsen av 20. juni 1989 fremstår som nøktern og indikerer ingen uaktsomhet hos kommunen. Anmeldelsen gjengir innledningsvis kort enkelte tidligere observasjoner som ansatte ved X skole hadde gjort av C, og deretter er det gjengitt et sitat av hva C skal ha sagt ved en anledning. Anmeldelsen var ledsaget av 5 sider håndskrevne notater datert 19. juni 1989 og undertegnet av tre av skolens ansatte. Notatene var opptegnelser av visse hendelser, observasjoner og uttalelser knyttet til C.

De informasjonene som sosialkontoret baserte anmeldelsen på, var i det vesentligste kommet fra en spesialskole med fagpersonale som kjente C godt, og som i en periode hadde registrert klare forandringer i hennes atferd. Sosialkontoret hadde således tilstrekkelig grunnlag for å overlate saken til politiet for videre etterforskning. Sosialkontoret hadde verken kompetanse eller - slik situasjonen lå an - foranledning til selv å foreta etterforskning eller ytterligere undersøkelser. Det vises her til den tidligere barnevernloven §21, til straffeloven §139 og til forvaltningsloven §13b nr. 6. Bestemmelsene fastslår et sentralt prinsipp om at et forvaltningsorgan i visse situasjoner har en handlingsplikt. Den foran nevnte høyesterettsdom legger også til grunn at det å ikke gripe inn når det burde ha vært gjort, kan være verre enn å gripe inn i et tilfelle der det senere viser seg å være uriktig. Sørum kommune hevder at de opplysningene den hadde pr. 20. juni 1989 vaar klare nok til at det var forsvarlig å overlate saken til politiet. Opplysningene fra skolen ga uttrykk for at C klart hadde endret atferd. Det forelå flere observasjoner, gjort av ulike personer, som indikerte at C kunne ha vært utsatt for seksuelt misbruk. Både det C skulle ha sagt ved noen anledninger og måten hun hadde sagt det på, trakk i samme retning. Ansatte ved skolen hadde først avfeiet muligheten for seksuelt misbruk, men registrerte over en periode såvidt mange tegn i form av utsagn, endret atferd og merker på kroppen at de fant å måtte gå videre med sine mistanker. At endel av observasjonene var gjort av en ufaglært praktikant ved skolen, kan ikke stille saken annerledes, idet praktikanten var den av personalet som tilbragte mest tid sammen med C og kjente henne best, og således lettest kunne observere endret atferd.

Ved vurderingen av sosialkontorets anmeldelse, må det tas hensyn til at lensmannskontoret allerede i april 1989 var kjent med skolens mistanke. Lensmannsbetjent Tore Kampen og barnevernkonsulent Eli Wenche Nikolaisen utgjorde et team som hadde til oppgave bl.a. å håndtere de henvendelser som kom vedrørende mistanke om seksuelle overgrep mot barn. De fikk i april en henvendelse fra Cs skole om at hun angivelig kunne ha vært utsatt for overgrep fra en person C hadde kalt Gunnar. Teamet diskuterte saken den 17. eller 18. april 1989. Tore Kampen tok deretter kontakt både med skolen og med Cs mor. Han ble også meddelt i brev av 20. april 1989 fra Sentralsykehuset i Akershus at en gynekologisk undersøkelse av C ikke ga noen mistanke om seksuelle overgrep, og at C hadde en tendens til å klore seg selv. Til tross for disse opplysningene fant lensmannskontoret grunnlag for å gå videre med saken. Det må også legges til grunn at lensmannskonttoret initierte at sosialkontoret utarbeidet den skriftlige anmeldelsen av 20. juni 1989, bl.a. med henblikk på ønsket om å foreta rettslig avhør av C som ble gjennomført den 23. juni 1989.

Dersom lagmannsretten finner at kommunen har handlet uaktsomt, anføres subsidiært at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom anmeldelsen og de tap som påstås lidt. Det må legges til grunn at årsakene til at familien A/B flyttet fra Sørumsand høsten 1990 var flere, og ikke utelukkende det faktum at A/B først i august 1990 hadde blitt kjent med politidokumentene og den tidligere mistanken mot Cs far.

Menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2 forutsetter at skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Kommunen aksepterer etter vitneførselen at det foreligger varig skade, men bestrider at skaden er betydelig. Vitnet dr. med. Hans Jakob Stang har vurdert skadeprosenten til ca 30 +/- 5%. Kommunen hevder at skadeprosenten i dette tilfellet er lavere. Atter subsidiært anføres at skadebeløpet for menerstatningen må settes vesentlig lavere enn kr 70000 til hver av ankemotpartene. Det vises til at B før denne saken kom opp var delvis sykmeldt i 1988 og 1989, at han nå er 100% uføretrygdet, og at den publisitet saken fikk ved avisoppslag i 1992 ikke hadde kommunen som kilde.

Generelt anføres at ankemotpartene har bevisbyrden for at det foreligger både ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og slikt skadeomfang som skadeserstatningsloven §3-2 forutsetter. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt.

Ankemotpartene, B og A v/sin prosessfullmektig, advokat Liv Clemetsen, har i det vesentlige anført:

Sørum kommune hevdes å ha opptrådt uaktsomt ved å inngi anmeldelsen av 20. juni 1989. Kommunen har tilsidesatt de krav som med rimelighet kan stilles til sosialkontoret, jf skadeserstatningsloven §2-1 nr.1.

Sosialkontoret har indirekte og uten å foreta selvstendige, nærmere undersøkelser, sendt en politianmeldelse basert på endel notater og opplysninger fra Cs skole. Sosialkontoret kjente til Cs funksjonshemninger, og burde ha forstått at C med sin dårlige kommunikasjons- og språkevne umulig kunne ha fremsatt slike sammenhengende utsagn og setninger som skolen hadde referert.

Det angivelige sitat av en lengre regle C skal ha sagt er gjengitt av en ufaglært praktikant ved skolen. Entydige vitneprov fra Cs familiemedlemmer viser at hun ikke evner å holde konsentrasjonen om ett emne og snakke sammenhengende med innlagte pauser så lenge som det angivelige sitatet viser. Kommunikasjonen med C er vanskelig, og forutsetter at den som snakker med henne selv fyller ut setninger og meningsinnhold ut fra de enkelte ord og korte utsagn hun evner å uttrykke.

Innholdet i sitatet som anmeldelsen gjengir, er i seg selv heller ikke egnet til å gi mistanke om seksuelle overgrep. Ordet "tissemassen" kan ha betydd pyjamasen, og for øvrig er det intet ekstraordinært ved de øvrige utsagnene.

C var 14 år i 1989 og således inne i puberteten. At skolen i denne fasen registrerte endret atferd hos henne, bl.a. ved bruk av enkelte seksuelt betonte ord og ved en anledning en interesse for en guttedukke, må ansees for ordinært, og er ikke noe tegn på seksuelt misbruk. De kloremerker og sår som ble observert på Cs kropp, skyldtes at hun den gang hadde en soppinfeksjon samt eksem som medførte kløe og dermed kloremerker og sårskorper.

Dersom sosialkontoret hadde foretatt egne, nærmere undersøkelser hos Cs faste lege, dr. Fonneløp, og hos Cs foreldre eller søsken, ville samtlige ovennevnte forhold kunne blitt belyst og avklart slik at anmeldelse da ikke ville ha blitt sendt. At C er et mongoloid barn, pålegger sosialkontoret en ekstra aktsomhetsplikt i en slik sak.

Sosialkontoret var for øvrig kjent med at den gynekologiske undersøkelsen av C ved sentralsykehuset ga negative funn og således avkreftet mistanke om seksuelt overgrep før politianmeldelsen ble innlevert 20. juni 1989. Også dette viser uaktsomhet hos kommunen.

Hvis sosialkontoret mente at det kunne ha foregått overgrep mot C, burde kontoret først og fremst ha sikret barnets interesser ved vedtak etter den tidligere barnevernloven §11. At det ikke skjedde, indikerer at risikoen og faren for barnet ikke ble ansett for stor. En vanlig undersøkelsessak i medhold av loven §16 og §17 burde i tilfelle ha blitt igangsatt. Det er et langt mer alvorlig inngrep å gå til anmeldelse.

Den tidligere barnevernloven §21 inneholder en forutsetning om at noen i barnets hjem må antas å ha gjort seg skyldig i straffbart forhold overfor barnet. Forutsetningen var i denne saken ikke oppfylt, idet uttrykket "antas å" i §21 må forstås som "sannsynligvis". Bestemmelsen gjelder direkte bare forholdet til taushetsplikten, men hevdes også å gi uttrykk for en norm for kommunens adgang til å anmelde og som i denne saken ansees overtrådt.

Heller ikke vilkårene i straffeloven §139 var oppfylt i denne saken idet kommunen ikke hadde slik "pålitelig kunnskap" om forholdet at kommunen hadde plikt til å anmelde. Risikoen for å påføre C s far betydelig skade var påregnelig for sosialkontoret. Det var uaktsomt dersom sosialkontoret ikke overveide dette.

Kravet til årsakssammenheng mellom anmeldelsen og de tap og skader som B og A er påført, er oppfylt. Det vises til at de aktuelle psykiske og fysiske skader har sitt direkte utspring i at A/Bs i august 1990 fikk kunnskap om anmeldelsen og dens innhold, og at både skadene og årsakssammenhengen er bekreftet av det sakkyndige vitnet dr. med. Hans Jakob Stang. Såvel kostnadene knyttet til reisene til Sverige som til flyttingen til Møre, var direkte foranlediget av det sjokk og den fortvilelse som oppsto og av det tillitsbrudd som derved oppsto i forhold til X skole og til sosialkontoret i Sørum. Med utgangspunkt i at familien A/B var vel ansett og aktiv i det kristelige miljø i bygda, innebar den uberettigede anmeldelsen en særlig krenkelse av æresfølelsen. Skaden oppsto i 1990 og ikke da forholdet senere ble omtalt ved avisoppslag i juli 1992. Det hevdes at skaden er varig og betydelig og at lagmannsretten må legge til grunn 30% "invalidiitetsgrad" i tråd med det sakkyndige vitnets konklusjon. I alle fall må skadegraden settes høyere enn 15%.

Etter vitneutsagn må det legges til grunn at verken B eller A har hatt psykiske plager før i august 1990, og at den ubegrunnede anmeldelsen har medført store belastninger og en sterk reduksjon av mulighetene for den personlige livsutfoldelse hos A/Bs. Forutsetningene for tilkjenning av menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2 hevdes å være til stede.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at såvel X skole, Sørum kommune ved sosialkontoret som politiet ved Sørum lensmannskontor, har deltatt i behandlingen av saken frem til henleggelsen i mai 1990. Bare Sørum kommune er gjort til part i saken. Det er således ikke tema for lagmannsretten hvorvidt andre offentlige organer enn kommunen kan ha pådratt seg erstatningsansvar i sakens anledning.

Lagmannsretten legger etter partsforklaringer og vitneførsel til grunn at B ikke har foretatt seksuelle overgrep mot datteren C, og at mistanken som var grunnlag for anmeldelsen av 20. juni 1989 således i ettertid har vist seg å være ubegrunnet. Dette utgangspunktet er imidlertid ikke avgjørende for hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag eller ikke for kommunen. Ansvarsgrunnlaget må vurderes ut fra bestemmelsene i barnevernloven §16, §17 og §21 slik disse lød pr. 20. juni 1989, sammenholdt med skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 og §3-2. Vurderingstemaet er hvorvidt sosialkontoret handlet uaktsomt ved å inngi politianmeldelsen.

Lagmannsrettens flertall, bestående av rettens formann, lagdommer Jensen, kst. lagdommer Bøe, ekstraordinær lagdommer Weng og meddommer Stensvik, finner at det ikke er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet av kommunens ansatte, jf skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1.

Flertallet legger betydelig vekt på at grunnlaget for anmeldelsen bygger på opplysninger fra X skole. Skolen er en spesialskole for barn med lærevansker og hadde våren 1989 34 elever og et personale av omtrent samme størrelse. Personalet hadde etter det opplyste gjennomgående god erfaringsbakgrunn og utdannelse innrettet på arbeid med psykisk utviklingshemmede barn.

De observasjoner som ble gjort av Cs endrede atferd ble foretatt av flere personer ved skolen. Det ble også registrert kloremerker, blåmerker og sårskorper på Cs kropp, som - slik personalet tolket disse - kunne indikere seksuelle overgrep. Videre hadde C kommet med enkelte utsagn som ifølge skolens personale indikerte at seksuelt misbruk kunne ligge bak. Ett av utsagnene ble fremsatt i påhør bl.a. av en ufaglært praktikant som kort tid deretter nedtegnet det hun oppfattet ble sagt. Praktikanten var den av personalet som tilbrakte mest tid sammen med C. Men også to av de øvrige lærerne som hadde et særlig ansvar for C, registrerte forhold som etter deres vurdering pekte i retning av seksuelle overgrep. Det var disse tre personene som 19. juni 1989 sammen satte opp og undertegnet et fem siders notat om diverse episoder, utsagn og hendelser vedrørende C i perioden mars - juni 1989. Notatet ble sendt til sosialkontoret som deretter se nndte det som vedlegg til politianmeldelsen dagen etter. I anmeldelsen som er gjengitt i sin helhet på 9 i herredsrettens dom, er referert et avsnitt fra dette notatet.

Lagmannsrettens flertall finner at sosialkontoret i utgangspunktet måtte kunne legge de opplysninger til grunn som fremkom fra en spesialskole med fagkyndig personale som kjente godt det barnet det gjaldt. Ut fra bevisføringen under ankeforhandlingen har flertallet forøvrig ikke holdepunkt for å betvile at skolens personale i det alt vesentlige faktisk foretok de aktuelle iakttagelser. Hvorvidt det utsagn fra notatet som er gjengitt i anmeldelsen helt ut er korrekt oppfattet/tolket, er det ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til.

Ved mistanke om mulig seksuelle overgrep må barnevernsmyndighetene avveie sterkt kryssende hensyn, der barnets helse og sikkerhet i alminnelighet må vektlegges mer enn hensynet til en eventuell uberettiget beskyldning mot barnets foresatte. Barnevernsmyndighetene må ha atskillig spillerom før det bør tilkjennes erstatning til en far eller mor som uten tilstrekkelig grunn har vært utsatt for mistanke. Det å ikke gripe inn, kan etter omstendighetene være verre enn å gripe inn i et tilfelle der det senere viser seg å være uriktig, jf Rt-1995-209. I nærværende tilfelle valgte sosialkontoret å gripe inn ved å overlate videre oppfølging og etterforskning til politiet. For lagmannsrettens flertall fremstår dette etter omstendighetene som et forsvarlig valg i en meget vanskelig situasjon.

Flertallet viser også til at da sosialkontoret 20. juni 1989 sendte sin politianmeldelse, hadde lensmannskontoret iallefall fra 17. april samme år kjent til og på eget initiativ startet etterforskning av skolens mistanke om seksuelle overgrep, bl.a. i form av avhør av to av skolens ansatte. Lensmannskontoret hadde i denne perioden kontakt om saken med bl.a. sosialkontoret, X skole, Romerike politikammer, C og Cs mor. Det legges også til grunn at det var lensmannskontoret som ønsket at sosialkontoret skulle inngi en formell anmeldelse, såvidt skjønnes i forbindelse med at lensmannskontoret la opp til et rettslig avhør av C som ble avholdt 23. juni 1989. Anmeldelsen den 20. juni 1989 representerte således ikke noe avgjørende nytt i forhold til politiet, idet det legges til grunn at lensmannskontoret allerede da var kjent med de sentrale opplysninger i saken. Lensmannskontoret kjente også til opplysningene i brev av 20. april 1989 fra Sentralsyykehuset i Akershus om at den gynekologiske undersøkelsen av C dagen før ikke ga noen mistanke om seksuelle overgrep.

Lagmannsrettens flertall kan videre ikke se at anmeldelsesbrevets form og innhold representerte noen uaktsomhet fra sosialkontorets side. Brevet refererer opplysninger som kommunen hadde fått fra X skole, og trekker frem enkeltepisoder som samlet sett kan indikere at seksuelle overgrep kunne ha funnet sted. Formen er nøytral, og sosialkontoret trekker ingen konklusjon utover å peke på den mistanken skolen mente forelå.

Flertallet finner heller ikke grunn til å kritisere kommunens ansatte for at de ikke selv foretok egne undersøkelser før anmeldelse ble inngitt. Som allerede påpekt, kom opplysningene fra en spesialskole med kvalifisert personale. Ettersom far var inne i bildet som mulig mistenkt, kunne en mulig henvendelse til hjemmet, som det ellers ville være nærliggende å kontakte, vanskeliggjøre en eventuell senere politietterforskning. At Cs faste lege ikke ble koplet inn, kan også forstås på bakgrunn av at hun allerede hadde vært undersøkt av lege i sakens anledning.

Det bemerkes forøvrig at kommunens ansatte har holdt opplysningene i saken innenfor den personkrets som hadde med saken å gjøre.

Lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag for kommunen. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om årsakssammenheng eller øvrige forutsetninger for erstatningsplikt.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Aslaksen, er kommet til at ansvarsgrunnlag foreligger, idet kommunen ansees å ha opptrådt uaktsomt ved å sende politianmeldelsen av 20. juni 1989. I lys av Cs dårlige språkevne og begrepsforståelse finner mindretallet det uaktsomt at barnevernet ikke undersøkte nærmere rundt det lange sitat av en regle C angivelig skal ha sagt, og som er lagt til grunn for anmeldelsen. Mindretallet finner at innholdet i anmeldelsen med vedlegg i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for en anmeldelse. Det vises til at C var 14 år og dermed i pubertetsalderen, og at dette kunne forklare de utsagn, hendelser og adferdsendringer som skolen hadde registrert vedrørende C. Sosialkontoret - som kjente Cs handikap - burde foretatt egne, nærmere undersøkelser av saken som kunne ha avkreftet den fremsatte mistanken. Det legges også vekt på at sosialkontoret før anmeldelsen var kjent med brevet av 20. april 1989 siggnert av dr. Brochmeier, som viste at den gynekologiske undersøkelsen ikke indikerte noe seksuelt overgrep. For øvrig slutter mindretallet seg i det vesentlige til herredsrettens premisser på 10-13 i dommen.

Mindretallet finner at selv om flere forhold har motivert flyttingen til Møre høsten 1990, foreligger det tilstrekkelig årsakssammenheng mellom anmeldelsen og flyttingen til å kunne idømme erstatningsansvar. Kunnskapen om den ubegrunnede anmeldelsen ansees som hovedårsak til flyttingen. Kostnadene knyttet til reiser og flytting til Møre med tilsammen kr 12000 ansees påregnelige og adekvate. Forsåvidt gjelder reisene til Sverige, finner ikke mindretallet at kravene til årsakssammenheng og adekvans er oppfylt.

Mindretallet legger til grunn med henvisning til vitnet Stang at den skade ekteparet A/B har lidd oppfyller alle vilkår i skadeserstatningsloven §3-2, og at menerstatningen passende kan settes til kr 70000 til hver.

Kommunen blir etter dette å frifinne i samsvar med flertallets konklusjon.

Anken har ført frem. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, må saken ansees som tapt i sin helhet for ankemotpartene, såvel for herredsretten som lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at B og A hadde fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd sammenholdt med §180 annet ledd. Hver av partene bør da bære sine egne omkostninger for begge instanser.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. Sørum kommune frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.