LE-1993-1486
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-12 |
| Publisert: | LE-1993-01486 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 05883/1991 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01486 K / LE-1993-01487 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Oslo kommune Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene, Oslo Kjæremotparter: 1. Daniel Jørgen Willoch v/eneverge Anne Kristine Willoch samt Kåre Willoch 2. Hilda Brandsrud Prosessfullmektig: Advokat Ola J. Strømsmoen, Oslo |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54b, §54, §179, §180, §384, §403, Tvistemålsloven (1915), §54a, Plan- og bygningsloven (1985) §35 |
Saken gjelder saksomkostninger i skjønnssak.
Oslo bystyre vedtok 26. april 1989 med hjemmel i plan- og bygningsloven §35 første ledd å begjære skjønn i anledning av ekspropriasjon av eiendomsrett og festerett til grunn som er gått med til gjennomføring av reguleringsplan for gang- og sykkelvei i Nedre Prinsdalsvei i Oslo. Hjemmelen for ekspropriasjon var reguleringsplan stadfestet 3. januar 1983.
De berørte eiendommer var: gnr. 186 bnr. 36, Hauketoveien 2 (tnr. 1 a)), gnr. 186 bnr. 47, Hauketoveien 5 (tnr. 2 a)), og gnr. 186 bnr. 2, Holmveien 2 (tnr. 3).
Grunneiere er: tnr. 1 a): Daniel J. Willoch v/verge tnr. 2 a): Guri Senstad og Jorun Solberg tnr. 3: Hilda Brandsrud
Hauketo borettslag er fester av grunnen til tnr. 1 a) og 2 a) og festeretten er i skjønnet betegnet tnr. 1 b) og tnr. 2 b).
Da skjønnssaken ble reist, var Anette Jørgensen eier av tnr. 1. Etter hennes død er eiendommen arvet av oldebarnet Daniel Jørgen Willoch, født xx.xx.1990. Oslo overformynderi har ved brev av 11. mars 1993 samtykket i at hans mor og eneverge Anne Kristine (Stine) Willoch og hans bestefar Kåre Willoch representerte ham under skjønnssaken. Tilsvarende var Anna Brandsrud opprinnelig eier av tnr. 3. Hun er senere avgått ved døden, og eiendommen er overtatt av Hilda Brandsrud.
Oslo byrett avsa 15. april 1993 skjønn med slik slutning:
1. Ekspropriasjonserstatninger fastsettes slik:
Takst nr. 1 Daniel J. Willoch v/verge:
Grunnerstatning kr 80000,- kroneråttitusen - med tillegg av 13 % rente p.a. fra 1. oktober 1986 og til betaling skjer.
Takst nr. 2 Guri J. Senstad og Jorun Solberg:
Grunnerstatning kr 80000,- kroneråttitusen - med tillegg av 13 % rente p.a. fra 1. oktober 1986 og til betaling skjer.
Takst nr. 3 Hilda Brandsrud:
Grunnerstatning kr 25000,- kronertjuefemtusen - med tillegg av 13 % rente fra 1. oktober 1986 til betaling skjer.
Fester Hauketo borettslag A/L:
Erstatning tilkjennes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra skjønnets forkynnelse.
2.
Oslo kommune betaler saksomkostninger til Daniel J. Willoch v/verge og Hilda Brandsrud, begge v/advokat Ola Strømsmoen med kr 30000,- kronertrettitusen - innen 14 - fjorten - dager fra skjønnets forkynnelse.
Oslo kommune betaler saksomkostninger til Guri j. Senstad og Jorun Solberg v/advokat Ole Løken med kr 39560,- kronertrettinitusenfemhundreogseksti - innen 14 - fjorten - dager fra skjønnets forkynnelse.
Oslo kommune betaler saksomkostninger til Hauketo borettslag A/L v/advokat Hans Slåttelid med kr 38758,- kronertrettiåttetusensyvhundreogfemtiåtte - innen 14 - fjorten - dager fra skjønnets forkynnelse.
Oslo kommune v/kommuneadvokaten har 3. mai 1993 påkjært byrettens omkostningsfastsettelse for tnr. 1 og tnr. 3. Kjæremålet er rettidig.
Kjæremotpartene har tatt til motmæle og erklært motkjæremål.
Den kjærende part, Oslo kommune, har nedlagt slik endelig påstand:
I hovedkjæremålet:
Oslo byretts skjønn oppheves forsåvidt angår slutningens pkt. 2 første ledd, saksomkostninger til tnr. 1 a og 3 a, og saken hjemvises til ny behandling for skjønnsretten.
I motkjæremålet:
1. Byrettens skjønn, slutningens pkt 2 første ledd, stadfestes så langt det er påkjært
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger med kr 1500,-.
Kjæremotpartene, Daniel J. Willoch og Hilda Brandsrud, har nedlagt slik endelig påstand:
Prinsipalt: Oslo Byretts skjønn stadfestes.
Subsidiært: Ved oppheving og hjemvisning av Oslo Byretts omkostningsavgjørelse endres slutningens pkt. 2, første ledd vedrørende saksomkostninger til Tnr. 1 a og Tnr. 3 a, slik at Oslo Byrett tilkjenner disse takstnummer fulle omkostninger i henhold til det saksomkostningskrav som ble gjort gjeldende for Byretten.
I begge tilfelle:
Daniel Jørgen Willoch og Hilda Brandsrud tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten med kr 6000,-.
Oslo kommune har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Kjæremålet er begrunnet i byrettens rettsanvendelse, som den mener er i strid med skjønnsprosessloven §54, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Skjønnet gjelder tre takstnummer langs Nedre Prinsdalsvei ved Hauketo stasjon. Tnr. 1 og tnr. 2 er bortfestet til Hauketo borettslag, og festekontraktene utløper henholdsvis i 2054 og 2050. For begge takstnummer er det tale om stripeekspropriasjon for gang- og sykkelvei, og stripene er omtrent like brede for begge eiendommer. Tnr. 3, parsell 1, ligger på vestsiden av Nedre Prinsdalsvei, og er en ubebygget eiendom regulert til boligformål. Tnr. 3, parsell 2, er en uregulert eiendom med et garasjeanlegg. Det er også for dette takstnummer tale om stripeekspropriasjon, på begge sider av veien, men inngrepet er ikke så omfattende som for tnr. 1 og tnr. 2.
I skjønnsbegjæringen ble de saksøkte anmodet om å samle seg om én felles prosessfullmektig. I de alminnelige skjønnsforutsetninger pkt. 10 ble skjønnsprosessloven §54, §54a og §54b påberopt av kommunen.
Kommunen kan ikke godta å dekke omkostningen for mer enn én prosessfullmektig på grunneiersiden. Kommunen var under skjønnet innforstått med at anførslene kunne være noe forskjellige på grunn av at de to festekontrakter var noe forskjellig utformet, men kunne ikke se at det av den grunn var noen motstrid mellom grunneiernes anførsler. Kjæremotpartene har ikke klarlagt hva motstriden mellom de to takstnumre består i.
Kommunen angriper ikke byrettens skjønnsmessige vurdering av omkostningsspørsmålet, men mener at den riktige lovanvendelse ville ha vært å begrense de nødvendige utgifter, jf skjønnsprosessloven §54, til de merutgifter som det ville ha medført for advokat Løken også å ivareta interessene til tnr. 1, jf Dragsten og Vislie: Skjønnsloven (1984) side 332. Kommunen mener at de merutgifter som ville ha påløpt for advokat Ole Løken om han også skulle ha ivaretatt interessene til tnr. 1 umulig kan komme opp i kr 30000,-. Advokat Strømsmoen hadde ikke merarbeide på grunn av at han også representerte tnr. 3, og det er da heller ikke grunnlag for å utmåle noen tilleggsomkostninger dersom advokat Løken også hadde representert tnr. 3.
Byretten anførte at det var motstridende interesser grunneierne imellom som kunne nødvendiggjøre et skifte av prosessfullmektiger, men er ikke konsekvent når den uttaler at det kun er en viss andel av de utgifter eier av tnr. 1 påførte saken ved å engasjere ny prosessfullmektig, parten må bære selv. Kjæremotparten har ikke begrunnet at omkostningsavgjørelsen vedrørende tnr. 3 bygger på feil lovanvendelse, og lagmannsretten kan ikke overprøve byrettens bevisvurdering på dette punkt, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Videre var omkostningskravet fra advokat Strømsmoen altfor høyt i forhold til de retningslinjer som gjelder i slike saker. I skjønnssaker kan man ikke sammenligne med hva som er salærsatsen for forretningsadvokater i Oslo-området.
Kommunen frafaller krav på omkostninger i hovedkjæremålet, men krever dekning av saksomkostningene i anledning av motkjæremålet, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjæremotpartene, Daniel J. Willoch og Hilda Brandsrud, har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Byrettens lovanvendelse er korrekt idet den i overensstemmelse med kommunens anførsler og i medhold av skjønnsprosessloven §54 har nedsatt saksøktes saksomkostningskrav. Lagmannsretten kan ikke prøve byrettens skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter byretten mener har vært nødvendige for grunneierne, jf Rt-1949-588, Rt-1985-833 og Rt-1988-462 samt Jo Hov: Sivil rettergang (1990) side 595.
Subsidiært anføres at hvis lagmannsretten opphever byrettens omkostningsavgjørelse og hjemviser denne til fornyet behandling i byretten, er det ikke grunnlag for å nedsette det tilkjente omkostningsbeløp slik som kommunen anfører.
Advokat Løken, som opprinnelig representerte både tnr. 1 og tnr. 2, fant i samråd med Kåre Willoch som representant for tnr. 1 at det var en interesssekonflikt mellom tnr. 1 og tnr. 2. Bakgrunnen var at de to tnr. hadde forskjellig festekontrakt med det borettslag som festet begge eiendommene. Denne forskjell medførte at konsekvensene av en ekspropriasjon ble forskjellig for de to tnr. Kåre Willoch hadde derfor ut fra den foreliggende situasjon en rimelig og saklig grunn til å skifte prosessfullmektig. Det vises også til Ot.prp. nr. 18 (1971-72) side 45, jf side 44.
I saken her medførte ikke tnr. 1s engasjement av egen prosessfullmektig noen forsinkelser for saken eller noe merarbeide for retten. Forsinkelse eller merarbeide kan således heller ikke være noen begrunnelse for ikke å tilkjenne tnr. 1 fulle saksomkostninger, jf Dragsten og Vislie l.c. side 324.
Når det gjelder størrelsen på advokat Strømsmoens honorar, anføres at kravet er basert på et tidsforbruk på ca 49 timer og en salærsats på kr 1000,- pr. time - en salærsats som ligger under det som er gjennomsnittet ihvertfall for forretningsadvokater i Oslo-området idag. Det er ikke noe urimelig ved beregning av tidsforbruk eller salærsats. Utgifter til innhenting av takst fra OPAK AS var nødvendige og saklige. Det er ikke riktig, som lagt til grunn av byretten, at advokat Strømsmoen ikke hadde noe merarbeid som følge av at han også representerte tnr. 3.
Kjæremotpartene krever videre kr 3000,- i saksomkostninger for arbeide etter skjønnsforhandlingene i tilknytning til de innsigelser kommunen fremsatte mot kjæremotpartenes omkostningsoppgave m.v. Dette har også vært nødvendige utgifter i saken som kommunen plikter å betale etter skjønnsprosessloven §54.
Kjæremotpartene krever saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 6000,-, jf skjønnsprosessloven §54b, jf §54.
Lagmannsretten er kommet til at byrettens avgjørelse må oppheves og hjemvises til ny behandling og skal bemerke:
Det følger av skjønnsprosessloven §2 at bestemmelsene i tvistemålsloven første del, derunder kapitel 13 om saksomkostninger, får tilsvarende anvendelse på skjønnssaker, forsåvidt dertil er anledning og ikke annet er bestemt ved lov.
Etter skjønnsprosessloven §54 skal saksøkeren (eksproprianten) erstatte saksøkte (ekspropriaten(e)) de utgifter som har vært nødvendige i anledning av skjønnssaken. Ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene har vært nødvendige, skal retten blant annet ha for øye at de saksøkte bør benytte samme juridiske og tekniske bistand til ivaretagelse av likeartede interesser som ikke står i strid med hverandre.
Ved avgjørelsen av om partene etter §54 annet ledd skal pålegges å benytte samme prosessfullmektig, må det tas utgangspunkt i om det er motstridende interesser mellom de saksøkte, jf Dragsten og Vislie l.c. side 328 flg. Det kan ikke være nok at det er en interessekonflikt mellom de saksøkte. For å kunne tillegges betydning må det være mulig at det kan få innvirkning på skjønnsavgjørelsen om den ene eller den andre av de motstridende oppfatninger legges til grunn. Hvis dét ikke er tilfelle, er det saklig sett ikke grunn til å tillegge konflikten noen betydning i den sammenheng det her er tale om.
Etter loven ordlyd kan det imidlertid ikke spørres bare om interessemotstrid. Vilkåret likeartede interesser må også ha en viss selvstendig betydning. Ulikheten må i første rekke gå på arten av de berørte eiendommer eller virksomheter og på inngrepets virkning for ekspropriatene. Ikke enhver ulikhet forsåvidt kan tillegges vekt. Bruk av særskilt prosessfullmektig av en enkelt eller noen av de saksøkte må forutsette at disse på en eller flere måter står i særstilling i forhold til de øvrige. I tillegg bør det trolig kreves at inngrepet er av noen betydning med hensyn til omfang og virkning. Det hele munner ut i et spørsmål om det etter forholdene er rimelig saklig grunn til engasjement av egen bistand.
Hvis det ikke er grunn til å ha hver sin prosessfullmektig, blir det tale om reduksjon av de saksøktes utgifter til bistand. For dem som uten tilstrekkelig grunn har benyttet egen bistand, synes omkostningskravet å måtte reduseres til det som det ville ha utgjort om de hadde benyttet felles prosessfullmektig med de øvrige saksøkte. Det må da - på skjønnsmessig grunnlag - søkes å finne frem til de merutgifter det ville ha dreiet seg om dersom den felles prosessfullmektig også hadde ivaretatt interessene til dem som har benyttet sin egen. Saksøkeren vil derved ikke bli pålagt å dekke større utgifter enn det som har vært nødvendig for ivaretagelse av de saksøktes interesser.
Tvistemålsloven §181, som inngår i kapitel 13, og derfor gjelder i skjønnssaker, jf ovenfor, foreskriver at spørsmålet om ileggelse og ansettelse av saksomkostninger bare kan prøves av høyere rett, når saken selv bringes inn for den. Etter annet ledd kan dog kjæremål over omkostningsavgjørelser erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter. I forbindelse med skjønn må ordet "dom" forstås som skjønnsavgjørelsen, jf Dragsten og Vislie l.c. side 46.
Bestemmelsene i tvistemålsloven §181 er dog ikke til hinder for at lagmannsretten prøver om byrettens avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil eller om dens avgjørelse er vilkårlig eller klart urimelig, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 387 flg.
I den del av byrettens skjønn som omhandler partenes saksomkostninger, heter det blant annet følgende:
Opprinnelig var grunneierne av tnr. 1 og 2 representert ved samme prosessfullmektig, advokat Ole Løken. Da tnr. 1 som følge av dødsfall ble overført til ny eier, den mindreårige Daniel J. Willoch, engasjerte hans verge ny prosessfullmektig. Begrunnelsen for dette er anført å være at de to grunneierne i forhold til festekontraktene med Hauketo borettslag hadde forskjellige og tildels direkte motstridende interesser. Dette er for så vidt også bekreftet av advokat Løken.
Etter rettens oppfatning synes det klart at de to festekontraktene var noe forskjellig utformet, og at det kunne synes som om forholdet til fester i utgangspunktet ikke nødvendigvis var det samme. Men dette i seg selv er ikke tilstrekkelig til å begrunne bruk av flere prosessfullmektiger på grunneiersiden. Retten kan heller ikke se at det var motstridende interesser grunneierne imellom som kunne nødvendiggjøre et skifte av prosessfullmektiger.
Retten viser i den forbindelse også til at de to grunneierne jo tross alt opprinnelig var representert ved samme advokat. Retten ser det derfor slik at en viss andel av de utgifter eier av tnr. 1 påførte saken ved å engasjere ny prosessfullmektig derfor må bæres av parten selv. Etter rettens oppfatning må det være parten Daniel Willoch som må bære dette. Hilda Brandsrud har rett før hovedforhandlingen henvendt seg til en av de to prosessfullmektiger som allerede var engasjert, og hun kan neppe bebreides at ikke de to andre grunneierne hadde kunnet enes om samme advokat. Som det fremgår, sier byretten i sine premisser på den ene side at det ikke var slike motstridende interesser mellom grunneierne at det var nødvendig med to prosessfullmektiger. Allikevel tilkjente byretten ut fra en konkret vurdering av omkostningsoppgaven fra de kjærende parters prosessfullmektig disse parter et omkostningsbeløp svarende omtrent til hva de øvrige parter fikk. Lagmannsretten finner dette såvidt tvetydig og uklart at det ikke er mulig å se om byrettens lovanvendelse er korrekt.
Byrettens avgjørelse må derfor bli å oppheve, jf skjønnsprosessloven §2, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §384 annet ledd nr. 5.
Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til kommunens innsigelser mot størrelsen av de tilkjente omkostninger.
Motkjæremålet bortfaller også.
Saksomkostningene for kjæremålssaken finner lagmannsretten ikke grunnlag for å avgjøre særskilt. Avgjørelsen av disse blir derfor utsatt til den kjennelse som avslutter hele saken, jf skjønnsprosessloven §2, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens skjønn pkt. 2 første ledd oppheves og hjemvises til byretten for ny behandling.
2. Spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den kjennelse som avslutter hele saken.