LE-1993-1976

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-24
Publisert:	LE-1993-01976
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-5306A/76 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01976 A.
Parter:	Ankende part: X Student- og elevhjem (Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Robert Robertsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Ekstra ord. lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §366, §57, §58, §61, §62

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

A ble ansatt som bestyrer i X Student- og elevhjem sommeren 1991. Utover høsten 1991 var det diskusjon i Studenthjemmets styre om A var fast ansatt eller om han hadde et engasjement. Uenigheten om dette munnet ut i en skriftlig avtale mellom partene som ble undertegnet i desember 1991. I avtalen er forholdet betegnet som et engasjement og slik at det utløper 30 juni 1992 uten oppsigelse.

Ved brev av 22 juni 1992 underrettet styret A om at det var truffet vedtak i styret om bestyrerstillingen etter 30 juni 1992. Vedtaket gikk ut på at A ikke tilbys fast ansettelse som bestyrer, og at stillingen utlyses på vanlig måte.

Etter initiativ fra styret ble det den 30 juni 1992 holdt et møte hvor styreformannen, ny midlertidig bestyrer og A var tilstede. Forskjellige forhold vedrørende bestyrelsen ble gjennomgått, og A fratrådte stillingen samme dag.

A tok ut stevning ved Oslo byrett 24 juni 1992. Han gjorde gjeldende at han var fast ansatt og at oppsigelsen var usaklig. Det ble nedlagt påstand om at han skulle fortsette i stillingen, og det ble tatt forbehold om å reise krav om erstatning.

Oslo byrett avsa dom 14 mai 1993 med slik slutning:

1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. X Student- og Elevhjem betaler A kr 175000,- kroner etthundreogsyttifemtusen- innen -to- uker fra denne doms forkynnelse.

3. X Student- og Elevhjem betaler A hans saksomkostninger med kr 51000, -kronerfemtientusen- innen 2 -to- uker fra denne doms forkynnelse.

Den ankende part, X Student- og elevhjem har i rett tid påanket dommen, og A har inngitt aksessorisk motanke. Studenthjemmet har akseptert at A var fast ansatt, men gjør gjeldende at oppsigelsen var saklig. For lagmannsretten er det nedlagt slik endelig påstand:

1. X Student- og Elevhjem frifinnes.

2. Subsidiært: As arbeidsforhold opphører fra den dato retten bestemmer.

3. A betaler saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom, punktene 1 - 3, stadfestes.

2. I tillegg betaler X Student- og elevhjem til A lønn/erstatning og oppreisning oppad begrenset til kr 350000 etter lagmannsrettens skjønn.

3. X Student- og elevhjem erstatter A sakens omkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 25, 26 og 27 oktober 1994. A møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. X Student- og elevhjem møtte v/styrets formann, B, som avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

For lagmannsretten står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som nevnes i det følgende.

Den ankende part, X Student- og elevhjem har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten kom til at A var fast ansatt på vanlige vilkår, hvilket er akseptert av den ankende part. Det er derfor spørsmål om vilkårene for oppsigelse i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 er tilstede. Det gjøres gjeldende at oppsigelsen fyller kravene til saklighet i denne bestemmelse.

Ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig må forholdene på det tidspunkt arbeidsforholdet opphørte legges til grunn. Nærmere bestemt må vurderingen skje ut fra situasjonen i juni 1992 da A mottok styrets brev av 23 juni 1992. Forhold vedrørende As utførelse av sitt arbeid som Studenthjemmet er blitt kjent med i ettertid, kan også trekkes inn i vurderingen.

Det er uten betydning at styret ikke foretok noen vurdering av sakligheten i forhold til arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 før det ble besluttet at arbeidsforholdet skulle opphøre. Lagmannsretten må ta stilling til om de fakstiske omstendigheter som Studenthjemmet har påberopt, tilfredsstiller kravene til saklig oppsigelse.

Det gjøres gjeldende at A utførte sine arbeidsoppgaver utilfredsstillende og ikke etterkom pålegg som ble gitt av styret.

A hadde et stort ulegitimert fravær. Dette er alene nok som oppsigelsesgrunn. Studenthjemmet hadde bare to ansatte, og A hadde ansvaret som bestyrer. Det er av stor betydning at bestyreren er tilgjengelig. Det er enighet om at As arbeidstid var fra kl 1000 til kl 1730. Det må anses bevist at A normalt ikke kom før kl 1100 og at han ofte gikk kl 1530-1600. Videre foreligger det fravær hele dager som ikke er legitimert. Det var svært vanskelig for beboerne å få tak i bestyreren når de hadde behov for det. Fraværet må anses godtgjort gjennom de skriftlige klager som foreligger samt vitneforklaringer fra en rekke beboere i Studenthjemmet. Problemet med at A var utilgjengelig for beboerne ble tatt opp med ham til stadighet, herunder i beboermøter. Flere av styrerepresentantene har forsøkt å ta problemet opp i styremøte, men er blitt avfeid av As bror, advokat C, som var formann i styret.

Skriftlige klager fra beboerne ble sendt A ved brev 6. mai 1992 som han besvarte. Klagene skulle også tas opp i styremøte 12. mai, men styreformannen utsatte dette møte.

A fulgte ikke de pålegg som ble gitt ham av styret. Han fremla ikke sine vita hvilket det ble bedt om i styremøte. I styremøter 12 desember 1991 og 5 februar 1992 ble det fattet flere vedtak om bestyrers rapportering til styret. Det skulle fremlegges rapporter om økonomi, likviditet og oversikt over belegg og drift. Videre skulle administrasjonen gi redegjørelse om regnskapsføringen av deposita og om inntektstrømmen fra husleieinnbetalingene. A utarbeidet ikke tilfredsstillende rapporter slik han var blitt pålagt.

Det var rot i den økonomiske styring, og husleierestansene var store. Det vises til det fremlagte regnskapsmateriale. A mottok inntekter for utleie av solseng, hvilket også er kritikkverdig. Det kom meldinger fra beboere fra og med høsten 1991 om at det luktet alkohol av A, at han skalv og hadde røde øyne. Det er ikke dokumentert at dette har gått utover arbeidet, men det er et moment som må telle med i vurderingen.

Etter en totalvurdering av de nevnte forhold mener Studenthjemmet at det er saklig grunn til oppsigelse. Det er et stort ansvar å være bestyrer på Studenthjemmet, og det er nødvendig med tillit mellom styret og bestyrer. Når det ikke er slik tillit, skal det lite til før oppsigelsen må anses som saklig.

Det kan ikke tillegges vekt at oppsigelsen lider av formfeil. A tok ut stevning omtrent samtidig med at han fratrådte. De hensyn som ligger bak regelen i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2, tredje ledd er ikke til stede. Det foreligger særlige omstendigheter som gjør en løsning med ugyldighet åpenbart urimelig.

Hvis retten kommer til at oppsigelsen er saklig, er det ikke grunnlag for lønn mens tvisten verserer. A fratrådte stillingen 30 juni 1992. Han har ikke begjært midlertidig forføyning for å gjeninntre i stillingen. Dette krav ble ikke fremsatt under byrettens behandling og heller ikke under saksforberedelsen for lagmannsretten. Det er først fremsatt i prosedyren for lagmannsretten, og påstand om kravet er ikke nedlagt.

Hvis retten mot formodning skulle finne at oppsigelsen er usaklig, gjøres subsidiært gjeldende at det ikke er grunnlag for As krav om å gjeninntre i stillingen. Dette krav ble frafalt for byretten. Det innrømmes at domsslutningen i byretten kan tyde på noe annet. Kravet ble imidlertid uttrykkelig frafalt under forhandlingene for byretten. Det vises til vitneforklaring fra byrettsdommeren i saken. Protokollasjonen av partenes påstander i byretten støtter også at kravet ble frafalt. Videre vises til at Studenthjemmet frafalt sitt subsidiære krav om fratreden, jfr. arbeidsmiljøloven §62, første ledd, annen setning. Et slikt frafall ville ikke ha vært gjort hvis ikke kravet om å gjeninntre i stillingen var frafalt. Det vises videre til at A i den lange tid som har gått, ikke har begjært midlertidig forføyning for å få stillingen tilbake. Han har heller ikke krevet dekket fremtidig tap.

Krav om å stå i stilling ble igjen fremsatt i anketilsvaret. Dette er et nytt krav. Studenthjemmet samtykker ikke i at dette krav trekkes inn. Vilkårene etter tvistemålsloven §366 annet ledd er ikke oppfylt.

Atter subsidiært kreves at arbeidsforholdet opphører i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd, annen setning. Det er gått lang tid siden A sluttet som bestyrer på Studenthjemmet, og motsetningene mellom partere er store. Det er ansatt ny bestyrer som fungerer bra.

Dersom oppsigelsen mot formodning skulle være usaklig, har A som utgangspunkt krav på erstatning for økonomisk tap frem til byrettens behandling. Det må imidlertid gjøres fradrag for mottatt trygd. A har ikke gjort noe for å begrense tapet. Han har feilaktig hatt den oppfatning at han ikke har plikt til å forsøke å skaffe seg ny stilling. Også av denne grunn må det gjøres fradrag i erstatningen. Det gjøres videre gjeldende at han fratrådte frivillig hvilket også tilsier fradrag i erstatningen. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1988-583 (586) og Rt-1993-908.

Det er ikke grunnlag for oppreisning. Normalt gis dette bare ved avskjed, og da hvis forholdet har vært spesielt graverende. Dette er ikke tilfelle i nærværende sak. Det er ikke grunnlag for å hevde at det ble drevet heksejakt på ham. Hertil kommer at han fratrådte frivillig. Det er ikke dokumentert at det foreligger årsaksammenheng mellom den sykdom som er påvist i legeerklæringen og opphør av arbeidsforholdet.

Det er ikke grunnlag for erstatning for økonomisk tap fra byrettens dom til lagmannsrettsbehandlingen. Dette er et nytt krav som må avvises etter tvistemålsloven §366. Subsidiært gjøres gjeldende at det må gjøres fradrag, begrunnet i at A ville ha klart å skaffe seg en annen jobb. Atter subsidiært gjøres gjeldende at tapet ikke er dokumentert.

Det er heller ikke grunnlag for noe oppreisningskrav i tiden fra byretten til lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

X Student- og elevhjem har ikke godtgjort at det foreligger forhold ved As utførelse av sitt arbeid som gir saklig grunn til oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1.

A var en av to ansatte ved studenthjemmet og var leder for virksomheten. Han hadde mange gjøremål. Det bestrides at han ikke overholdt sin arbeidstid. Det hadde sine naturlige grunner at han ikke alltid var på kontoret. Han måtte gå i bank og på postkontor og utføre andre ærender. Det var også nødvendig at han var rundt i huset for å ordne forskjellige ting. Det er påfallende at de klager som er fremlagt i saken ikke ble lagt frem for A med en gang de forelå. Brevene til leieboerutvalget av 4 og 10 november 1991 ble A ikke kjent med før han mottok kopi av brev av 6 mai 1992 fra leieboerutvalget til styret. Det har ikke vært gitt noen instruks om kontortid etc. Først i styremøte 5 februar 1992 ble det gitt instruks på bakgrunn av et utarbeidet forslag fra A. Det bestrides også at han har hatt ulegitimert fravær hele dager. De gangene han har vært borte har det vært i forbindelse med sykdom eller andre legitime forhold.

Det bestrides at A brukte alkohol i arbeidstiden, og at det har luktet alkohol av ham. De udaterte klager vedrørende disse forhold ble han kjent med på et meget sent stadium. Det er også påfallende at dette klagepunkt har endret seg etter hvert. Således hevdes det i prosesskrift av 8 mars 1993 at det forelå beruselse i arbeidstiden. Dette er senere endret til alkohollukt.

Det bestrides at A ikke har fulgt opp de vedtak og pålegg som styret gjorde, herunder i styremøter 12 desember 1991 og 5 februar 1992. Det gjøres gjeldende at han fremla de dokumenter som det ble pålagt ham å utferdige.

Det bestrides at det var rot i økonomien. Han utbetalte lønn til seg selv, og det var da ikke noe unaturlig at han en gang tok et forskudd. Den lappen som han la i kassen glemte han senere å ta vekk. Det kan han ikke bebreides for. Det er ikke grunnlag for beskyldningene om økonomiske misligheter. Han har ikke forsømt seg når det gjelder å få inn husleie fra beboerne. Det må vises en viss smidighet overfor beboerne. Det vises til regnskap for 1990 og 1991 som viser at utestående fordringer ikke var unormalt høye for 1991 i forhold til 1990.

Det bestrides at A foretok seg noe kritikkverdig i forbindelse med utleie av solseng. Det bestrides også at han ikke oppga sine vita. Dette gjorde han muntlig i styremøte 13 august og forsto det slik at det ikke var nødvendig å gjøre dette på et senere tidspunkt.

A oppfattet situasjonen slik at det var enkelte representanter i leieboerforeningen som var imot at han ble ansatt. Dette må skyldes at de samme beboere identifiserte ham med hans bror som var styreformann, som de tydeligvis hadde meget imot. A selv hadde inntrykk av at de fleste beboere var meget fornøyd med hans bestyrelse. Det vises til skriv av 7 mai og 16 juni 1992 fra flere beboere og vitneforklaringer fra tidligere beboere.

A har ikke fått noen advarsler eller kritikk fra styret som han har kunnet forholde seg til. Det finnes ingen styrereferater som omhandler kritikkverdige forhold før styremøtet 9 juni 1992, hvor det ble besluttet at A ikke tilbys fast ansettelse som bestyrer og at stillingen utlyses på vanlig måte.

Det må også få betydning for bedømmelsen av oppsigelsens saklighet at styret overhodet ikke foretok noen oppsigelsesvurdering. Styret gikk feilaktig ut fra at A var ansatt i et engasjement. Det er også foretatt en identifikasjon mellom A og hans bror som det ikke er grunnlag for. Eventuelle uheldige ting som hans bror som styreformann har gjort, er blitt brukt mot A. Oppsigelsen fyller ikke de formelle vilkår i arbeidsmiljøloven §57. Dette tilsier at oppsigelsen ikke er saklig.

Oppsigelsen av A er usaklig. Den er også ugyldig.

A har hele tiden krevet å få igjen stillingen. Han ble presset til å slutte 30 juni. Det er ikke riktig at han på dette tidspunkt oppga å få igjen stillingen. Han gikk straks til advokat som tok ut stevning og oversendte denne til styret 24 juni 1992. Kravet om å gjeninntre i stillingen er senere fulgt opp med brev fra advokat Robertsen og er fastholdt gjennom hele saken. Det kan ikke være en betingelse for å få tilbake stillingen at arbeidstakeren begjærer midlertidig forføyning.

Som en følge av kravet om å stå i en stilling har A krav på lønn fra og med 1 juli 1992 og fremover.

Det bestrides at A ved dispositivt utsagn ga opp retten til å få tilbake stillingen under byrettsbehandlingen. Det vises til den påstand som ble nedlagt i byretten og byrettens dom. Forklaringen fra byrettsdommeren og det forhold at advokat Stabell frafalt sin subsidiære påstand om fratreden i byretten må bero på misforståelser. Kravet om å få beholde stillingen slik det ble framsatt i anketilsvaret er således ikke et nytt krav. Subsidiært gjøres gjeldende at betingelsene i tvistemålsloven §366 annet ledd er oppfylt.

Byrettens behandling av lønnskravet frem til tidspunktet for byretten behandling er riktig. I tillegg kommer lønnskravet fra byrettens behandling i juni 1993 til utgangen av oktober 1994, til sammen kr 350000. Det gjøres fradrag for arbeidsledighetstrygd med kr 150000 slik at erstatningskravet er kr 200000. Det bestrides at det er grunnlag for å bebreide A for at han ikke har søkt seg jobb. Det kan ikke gjøres noe fradrag i denne forbindelse. Videre bestrides at kravet som gjelder tiden etter byrettsdommen er et nytt krav. Under alle omstendigheter kan kravet trekkes inn etter tvistemålsloven §366.

I tillegg til det oppreisningenbeløp som byretten tilkjente, kreves oppreisning med kr 150000. Forhøyelsen av oppreisningskravet refererer seg også til tiden etter byrettens dom. A ble behandlet på en krenkende måte. Studenthjemmet tok feil med hensyn til hvorvidt A var ansatt eller ikke. Hans arbeidsforhold ble avsluttet på en brutal måte. Han ble beskyldt for økonomiske misligheter. Dette fremgår også av årsberetningen for 1992. Det må også legges stor vekt på at A ble syk som en følge av den behandling han fikk, og det vises i denne forbindelse til den fremlagte legeerklæring.

For det tilfelle at retten skulle komme til at oppsigelsen er saklig, kreves lønn under sakens behandling. Det følger av arbeidsmiljøloven bestemmelser at så lenge arbeidsgiveren ikke tar skritt for å få brakt arbeidsforhold til opphør, løper lønnsplikten.

Lagmannsretten vil bemerke:

Byretten kom til at A var ansatt på vanlige vilkår, slik det fremgår av referat fra styremøtet den 13. august 1991, punkt 8 B. X Student- og elevhjem har akseptert dette. Det fremgår av referatet fra styremøtet at det var prøvetid til 10. januar 1992 og en gjensidig oppsigelsesfrist på en måned i prøvetiden. Protokollasjonen inneholder ikke bestemmelse om hvilken oppsigelsesfrist som gjaldt etter prøvetidens utløp. Fristen følger da av arbeidsmiljøloven §58 nr. 1 og vil være den samme, en måned.

I styremøte den 9. juni 1992 ble det fattet vedtak om å avslutte As arbeidsforhold den 30. juni 1992. Vedtaket ble meddelt A ved brev av 22. juni 1992. Partene er enige om at denne beslutning må anses som en ordinær oppsigelse. Spørsmålet blir om denne oppsigelse er saklig, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1.

A har anført at oppsigelsen er usaklig allerede av den grunn at Studenthjemmet ikke har foretatt den nødvendige saklighetsvurdering etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 idet styret var av den uriktige oppfatning at A var ansatt i en midlertidig stilling som opphørte uten oppsigelse den 30. juni 1992. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette spørsmål. Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet i As forhold, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1.

Lagmannsretten legger til grunn at stillingen som bestyrer syntes å være forholdsvis fri. Det fantes ingen instruks for stillingen da A tiltrådte. Som nyansatt må det forventes at A var noe usikker i forbindelse med sine arbeidsoppgaver. Det må også trekkes inn i vurderingen at det var uklarheter med hensyn til hans ansettelsesforhold. Han ble først ansatt på vanlige vilkår, men måtte senere - i desember 1991 - skrive under på en ansettelsesavtale som gjaldt et engasjement og som var i strid med arbeidsmiljøloven regler. Det var ikke unaturlig at dette forhold hadde innvirkning på hvorledes A utførte sine arbeidsoppgaver.

Etter bevisføringen legges til grunn at A var noe vanskelig å få tak i for beboerne, og at det var grunnlag for kritikk mot ham i denne forbindelse. Men det er ikke bevist at det foreligger fravær av en slik karakter at det danner grunnlag for oppsigelse. Det foreligger heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at A i nevneverdig grad har unnlatt å holde orden på økonomien og forsømte arbeidet med innkreving av husleierestanser. Det er også lite konkretisert når det gjelder hvilke pålegg av styret som A ikke har gjennomført.

Lagmannsretten legger vekt på at det ikke finnes et eneste vedtak i styret som inneholder konkret kritikk mot A før det ble besluttet å avslutte arbeidsforholdet. Det er heller ikke dokumentert at styret har tatt forholdene opp med A i form av advarsler. At dette eventuelt skyldes at styremedlemmene hadde vanskelig for å nå igjennom med sin kritikk overfor styreformannen som var As bror, kan ikke tillegges vekt til skade for A. Påstanden om at det skal ha luktet alkohol av A i arbeidstiden, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på. Det er under ingen omstendigheter godtgjort at dette eventuelt påvirket hans arbeidsinnsats. Dette forhold er dessuten blitt sterkt nedtonet i løpet av saken. Lagmannsretten kan heller ikke se at forholdet vedrørende utleie av solsengen som A og vaktmesteren fikk installert kan tillegges særlig vekt ved saklighetsvurderingen.

Etter dette finner lagmannsretten at det er grunnlag for en viss kritikk mot A vedrørende utførelsen av hans arbeidsoppgaver. Dette gjelder spesielt det forhold at han var vanskelig å få tak i for studentene. Etter en totalvurdering er retten imidlertid kommet til at oppsigelsen ikke fyller vilkårene til saklighet etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1.

A har påberopt seg at oppsigelsen lider av formfeil idet den ikke er i samsvar med arbeidsmiljøloven §57. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til denne anførsel.

Spørsmålet blir videre hvilke konsekvenser det får at oppsigelsen er usaklig.

A har for lagmannsretten nedlagt påstand om at oppsigelsen er ugyldig. Hvis oppsigelsen er ugyldig, innebærer det at arbeidsforholdet fortsatt består slik at han i utgangspunktet har krav på å gjeninntre i stillingen. Studenthjemmet gjør gjeldende at A ved dispositivt utsagn frafalt kravet om retten til å beholde stillingen, eventuelt gjenninntre i arbeidet, under hovedforhandlingen for byretten. Lagmannsretten finner å kunne slutte seg til denne anførsel. Det vises til vitneforklaringen fra byrettsdommeren i saken som uttalte at denne del av As påstand uttrykkelig ble frafalt av advokat Robertsen under forhandlingene, og at det beror på en feil at dette ikke kom frem i rettsboken, i dommen og domsslutningen. Videre viser lagmannsretten til det forhold at Studenthjemmet under hovedforhandlingen frafalt den del av sin tidligere nedlagte påstand som gikk ut på at As arbeidsforhold opphører fra den tid retten bestemmer, jfr. arbeidsmiljøloven §62, første ledd, annet punktum. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på dette forhold. Et slikt frafall gir ingen mening hvis A ikke hadde oppgitt sitt krav om å få igjen stillingen. Dette må ha vært klart for A og hans prosessfullmektig. At A var enig i at arbeidsforholdet var opphørt, støttes også av det forhold at han etter byrettens dom rent faktisk ikke har gjort noe forsøk på å få tatt opp arbeidet igjen. Etter lagmannsretten oppfatning kan det under disse omstendigheter ikke legges avgjørende vekt på at protokollasjonen av påstandene som ble nedlagt i byretten er uklar, samt at domsslutningen inneholder et punkt om ugyldighet. Lagmannsretten er etter dette kommet til at A under hovedforhandlingen for byretten - med virkning for fremtiden - frafalt retten til å få tilbake stillingen. Når dette kravet således er frafalt, kan det ikke fremsettes på nytt.

Etter omstendighetene finner lagmannsrettens flertall, lagdommerne Jensen og Holmøy og meddommerne Løvland og Hallme, i denne situasjon å ville gi dom for at oppsigelsen er ugyldig, men samtidig fastslå i domsslutningen at arbeidsforholdet opphørte under byrettens behandling. Dette fastsettes til tidspunktet for domsavsigelsen.

Lagdommer Dæhlin er av den oppfatning at frafall av kravet om å få igjen stillingen får som konsekvens at det ikke skal gis dom for at oppsigelsen er ugyldig. Domsslutningen skal bare omhandle erstatningen. Det vises til Stein Evju: Ugyldighet, gjeninntredelse og erstatning, Lov og Rett 1982 446, særlig side 447.

Det står tilbake å behandle As krav om lønn/erstatning og oppreisning som følge av usaklig oppsigelse.

Lagmannsretten behandler først kravet om lønn/erstatning.

Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 at arbeidstager ved oppsigelse har rett til å stå i stillingen mens tvisten om oppsigelsen pågår. A har gjort gjeldende at han ikke fratrådte frivillig og at han derfor i alle fall har krav på lønn frem til tidspunktet for byrettsdommen. Lagmannsretten finner at det forhold at A avluttet arbeidsforholdet 30. juni 1992 ikke kan oppfattes som et avkall på å beholde stillingen. Det vises til at A tok ut stevning 24. juni 1992 med krav om å få fortsette i stillingen. Videre vises til brev fra advokat Robertsen sommeren 1992 hvor kravet ble gjentatt. Lagmannsretten finner derfor at kravet om gjeninntredelse først ble oppgitt under hovedforhandlingen for byretten og viser til drøftelsen om dette spørsmål ovenfor. I utgangspunktet vil derfor A ha krav på lønn fra 30. juni 1992 til hovedforhandlingen i byretten. Den nærmere vurdering av dette krav skal imidlertid vurderes sammen med erstatningskravet forøvrig, jfr. arbeidsmiljøloven §62. Det vises til Stein Evju: Ugyldighet, gjeninntredelse og erstatning, Lov og Rett 1982 446 flg. og Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1989) side 337.

Det følger av arbeidsmiljøloven §62 at erstatningen skal settes til det beløp som finnes rimelig, under hensyn til det økonomiske tap og arbeidsgivers og arbeidstakers forhold. Ved utmålingen av erstatningen må det foretas en sammensatt og skjønnsmessig helhetsvurdering.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten når det gjelder erstatningen frem til byrettsbehandlingen. Det er opplyst at brutto lønnstap frem til byrettssaken utgjør kr 237000, og det er ikke reist innsigelse mot at det gjøres fradrag for mottatte trygdeytelser som utgjør kr 82000. Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for ytterligere fradrag og fastsetter erstatningen til kr 155000.

A har også krevet erstatning for tap fra tiden etter byrettens behandling. A har erkjent at han ikke har foretatt seg noe for å få nytt arbeid. Etter en samlet vurdering hvor det er lagt vekt på dette, samt at ansettelsesforholdet var kortvarig, og det forhold at A har utvist kritikkverdige forhold i utførelsen av sitt arbeid, finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for slik erstatning.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade. Slik erstatning tilkjennes i alminnelighet ikke medmindre oppsigelsen er gjennomført på en særlig infamerende måte. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle i nærværende sak. Det er ikke tilstrekkelig at Studenthjemmet tok feil når det gjaldt spørmålet om ansettelsesforholdets rettslige karakter. Slik som forholdene lå an kunne det ikke oppleves som spesielt overraskende for A at han måtte slutte 30. juni 1992. Andre forhold i saken kan heller ikke begrunne kravet.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at X Studentog elevhjem må betale A erstatning med kr 155000.

Forsåvidt angår erstatningen for økonomisk tap, er lagmannsretten således kommet til samme resultat som byretten. Det må imidlertid utformes ny domsslutning fordi lagmannsretten ikke er enig med byretten i at det også skal gis erstatning for ikke-økonomisk skade. Når lagmannsretten utformer ny domsslutning med forfall to uker etter forkynnelsen av lagmannsretten dom, må X Student- og elevhjem pålegges å betale forsinkelsessrente fra forkynnelsen av byrettens dom og til betaling skjer.

Vedrørende spørsmålet om saksomkostninger, finner lagmannsretten at byrettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste.

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Jensen, Dæhlin og Holmøy og meddommer Løvland, bemerker:

Det foreligger anke og motanke idet A har nedlagt påstand om et høyere erstatningsbeløp i lagmannsretten enn det han ble tilkjent i byretten. Anken har ikke vært forgjeves idet lagmannsretten har kommet til et lavere erstatningsbeløp enn byretten. Motanken har imidlertid vært forgjeves. Flertallet finner at hovedregelen i tvistemålsloven §174, første ledd jfr. §180, annet ledd kommer til anvendelse forsåvidt gjelder anken, slik at hver av partene må dekke sine omkostninger for lagmannsretten når det gjelder denne del. Motanken har ikke vært fordyrende, og det tilkjennes ikke omkostninger for denne del.

Mindretallet, meddommer Hallme, finner at anken i det vesentlige har vært forgjeves og at motanken ikke har vært fordyrende. Dommer Hallme finner derfor at X Student- og elevhjem må dekke As omkostninger i sin helhet, jfr. tvistemålsloven §180, jfr. §174, annet ledd. I samsvar med advokat Robertsens oppgave, fastsettes omkostningene til kr 52000, hvorav kr 50000 utgjør salær.

Dommen er enstemmig, med unntak av domskonklusjonen, punkt 1 og 2, samt omkostningsavgjørelsen.

Slutning:

1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.

2. As arbeidsforhold opphørte den 14. mai 1993.

3. X Student- og elevhjem dømmes til å betale A 155000 - hundreogfemtifemtusen - kroner med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom til 1. januar 1994 og deretter 12 - tolv - % rente p.a. til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. Byrettens domsslutning, punkt 3 stadfestes.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.