LE-1993-2081
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-31 |
| Publisert: | LE-1993-02081 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 93-04695 A/24 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02081 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne Marie Valvatne). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Geir Østgård). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Kjæremålet gjelder midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd.
A og B var gift fra 1976 til 1984. I 1979 fikk de fellesbarnet C. Fra tidligere ekteskap hadde moren tre sønner som i dag er 30, 28 og 24 år. Da foreldrene ble skilt, var de enige om at moren skulle ha den daglige omsorgen for C. I 1989 flyttet faren til Oslo, og våren 1991 ble partene enig om at faren skulle ha den daglige omsorgen for C fra skolestart høsten 1991.
I slutten av mai 1993 meldte morens tre sønner sin stefar, B, til politiet for seksuelt misbruk.
Den 7. juni 1993 krevde moren midlertidig avgjørelse av Oslo byrett om at hun skulle ha foreldremyndigheten til C.
Etter at dommeren hadde hatt samtale med gutten, som er 14 år gammel, hadde byretten muntlig forhandling før den den 2. juli avsa kjennelse med slik slutning:
1. B skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.79, inntil spørsmålet er rettskraftig avgjort. Fristen for søksmål settes til 01. november 93.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens kjennelse og fremstillingen nedenfor.
A har ved sin prosessfullmektig påkjært kjennelsen. Hun har lagt ned slik påstand:
1. A tilkjennes den daglige omsorgen for C inntil spørsmålet er rettskraftig avgjort.
2. A, alternativt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger.
I kjæremålet har hun i det vesentlige anført:
Byretten har vurdert bevisene feil. Det er uriktig å legge avgjørende vekt på at C har gitt uttrykk for at han vil være hos faren. Etter at gutten kom til Oslo har han ikke kunnet velge fritt hvor han skal bo. Han har vært klar over at han har farens videre "sosiale liv" i sine hender, fordi det lett ville oppfattes slik at anklagene mot faren var riktige dersom han valgte å flytte fra ham. I juni 1993 har C gitt uttrykk for at han med 80 % sikkerhet ville bo hos moren. At han nå har endret mening, skyldes det presset han er utsatt for fra faren. Derfor kan det ikke legges avgjørende vekt på hva C selv sier han ønsker.
Det reduserer også hans reelle valgmulighet at han i Oslo har fått tilsagn om å være med i to barne/ungdomsprogrammer i TV.
Byretten tar feil når den finner at det er så fjern risiko for at faren skal forgripe seg, at risikoen ikke kan tillegges avgjørende betydning. Etter farens handlemønster er C nettopp nå i en utsatt alder, hvor faren under påskudd om seksualopplæring kan komme til å gjøre tilnærmelser som er vanskelige å avvise. Enhver risiko for seksuelle overgrep mot barn skal tillegges vekt, jf Rt-1980-320.
Da Cs halvbrødre tilskyndet ham å flytte til faren, var ingen av de tre oppmerksomme på at alle tre var blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Byretten har uriktig lagt vekt på Cs eget utsagn om at han vil flytte, dersom det vil oppstå uoverensstemmelser mellom ham og faren. Presset fra faren vil være så stort at C ikke har noe valg.
B har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse i sak nr. 93-04695 A/24 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens bevisbedømmelse og avgjørelse er riktig. C fikk vite om anmeldelsen fra sine tre voksne halvbrødre da han var på pinsebesøk hos moren. Selv om han sto under press fra familien i Bergen, valgte han å reise tilbake til Oslo, dette til tross for at han i telefonsamtale fra Bergen med faren sa at det var ca 80 % sikkert at han kom til å bestemme seg for å bo hos moren. Da C kom tilbake til Oslo holdt far seg borte, slik at C selv kunne velge om han ville snakke med faren. Det gjorde han, og ga da umiddelbart uttrykk for at han ville bo hos far. C har valgt å være hos far fordi han har funnet en ny tilværelse i Oslo. I sine forklaringer til politi, barnevern og til byrettsdommeren har C gitt uttrykk for at han overhodet ikke har vært utsatt for tilnærmelser.
De påståtte overgrep som stesønnene har fortalt om fremstår som underlige sett på bakgrunn at det nettopp var de som tok initiativ til at omsorgen ble overført fra mor til far i 1991.
Det lokale barnevernet er koplet inn i saken, og det er tatt kontakt med psykolog som både C og faren skal ha samtaler med - hver for seg. Skulle det være fare for overgrep, vil hjelpeapparatet være til stede og eventuelt kunne gripe inn.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentligste tiltre byrettens begrunnelse. Den er dekkende for lagmannsrettens vurderinger.
Etter barneloven §38 tredje ledd, kan retten treffe midlertidig avgjørelse om hvem av foreldrene som skal ha foreldreomsorgen - hvem barnet skal bo hos - hvis særlige grunner taler for det. Risiko for seksuelt overgrep - selv om den er liten - kan være en slik grunn, jf Rt-1989-320.
C er 14 år og han er kjent med at faren er anmeldt for seksuelt overgrep mot halvbrødrene. C står således i en annen situasjon - med en annen viten - enn halvbrødrene i sin tid stod i. C har dessuten kontakt med barnevernet. Både han og faren skal hver for seg ha samtaler med psykolog. Lagmannsretten peker også på det forhold at faren kjenner til at stesønnene har gått ut med sine erfaringer slik at omgivelsene er vaktsomme. Mot denne bakgrunnen finner lagmannsretten at det ikke foreligger slik risiko for overgrep som gir grunnlag for å treffe midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd. Lagmannsretten legger i denne sammenhengen vekt på Cs egen forklaring om at han aldri har vært utsatt for tilnærmelser fra faren, at han selv har gitt uttrykk for ønsker om å bo hos faren og at han er klar over at han kan flytte om han skulle ønske det. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Kjæremålet har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part dekke motpartens omkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes til kr 2000 som i sin helhet er salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler 2000 - totusen - kroner i saksomkostninger til B innen 2 - to - uker fra kjennelsen er forkynt.