LE-1993-2306

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-10-10
Publisert:	LE-1993-02306
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-1845 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02306 A og LE-1993-02307 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang, Oslo). Motpart: Tanja Alkan (Prosessfullmektig: Advokat Knut H. Kallerud, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2. Lagdommer Hans Kristian Bjerke 3. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, Avtaleloven (1918) §36

Saken gjelder krav om erstatning for personskade i henhold til skadeserstatningsloven §3-1 jf bilansvarsloven §4.

Tanja Alkan er født xx.xx.1969. Den 12. november 1985 var hun passasjer på en buss som kolliderte med en personbil i krysset Drammensveien/Halvdan Svartesgate i Oslo. Personbilen kom fra høyre i krysset som ikke er lysregulert, og bussen bremset hardt ned, men klarte ikke å unngå sammenstøt med personbilen. De materielle skader var forholdsvis beskjedne. Bussen var forsikret i Storebrand Forsikring AS, nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS (nedenfor også benevnt UNI Storebrand). Fordi Tanja Alkan klaget over smerter etter ulykken, tok moren henne med til behandling hos kiropraktor Finn Morten Halle senere samme dag.

Den 5. desember 1985 besvimte Tanja Alkan på en kafe i Oslo og ble innlagt på Ullevål sykehus, nevrologisk avdeling. Hun ble utskrevet neste dag.

I mars og april 1986 gikk Tanja Alkan til undersøkelse hos dr. Ørnulf Jahr. I erklæring 7. april 1986 konkluderte han med at pasienten hadde helt åpenbare symptomer på en whiplashskade og mulige tegn på en hjernerystelse. Etter henvisning fra dr. Jahr og poliklinisk undersøkelse av overlege dr. med. Harald Schrader, ble Tanja Alkan i desember 1987 undersøkt over flere dager på Ullevål sykehus, nevrologisk avdeling. Idet nevrologisk avdeling ikke avdekket funn som ellers kunne forklare Tanja Alkans plager, fastholdt dr. Jahr diagnosen whiplashskade i ny erklæring 4. oktober 1988. Avdelingsoverlege Bjørn Fagerlund kom i erklæring datert 21. april 1989 også til at det forelå årsakssammeheng mellom hennes plager og ulykken.

Ved stevning 21. juni 1990 til Oslo byrett reiste Tanja Alkan sak mot UNI Storebrand med krav om erstatning, idet hun prinsipalt hevdet å ha blitt påført skader ved nevnte bussulykke, subsidiært at forsikringsselskapet var bundet på grunnlag av ansvarserkjennelse og konkludent atferd. UNI Storebrand påsto seg frifunnet.

Som sakkyndige for byretten ble oppnevnt forsker og rettsmedisiner Gunilla Bring og overlege Jorulf Aasen. Gunilla Bring kom til i sin skriftlige erklæring datert 4. april 1991, som hun fastholdt under forhandlingen for byretten, at Tanja Alkan under bussulykken var utsatt for whiplash-lignende vold som hadde gitt opphav til bløtdelsskader i halsryggen. Overlege Aasen konkluderte i sin første skriftlige erklæring, datert 11. juni 1992, med at det var stor sannsynlighet for at Tanja Alkan var påført en nakkedistorsjonsskade ved sleng på nakken. Videre kom han, på bakgrunn av en nevropsykologisk test utført av professor dr. philos Ivar Reinvang, til tilsvarende sannsynlighet for at hun også var påført en hjerneskade ved et kraftig slag mot hodet. Etter å ha blitt presentert for nye faktiske opplysninger, fragikk han standpunktet om sannsynlighet for hjerneskade i tilleggserklæring av 1. februar 1993. Etter bevisførselen under forhandlingen for byretten kom han også til at det var mindre sannsynlig at Tanja Alkan var blitt påført en nakkeslengsskade.

Oslo byrett avsa dom 10. mai 1993 med slik domsslutning:

1. Uni Storebrand Skadeforsikring a/s dømmes til å betale til Tanja Alkan, født xx.xx.1969, i erstatning for forlenget studietid kr 282000,-, i erstatning for tap i fremtidig erverv kr 425000,-, i menerstatning kr 60000,-, i erstatning for fremtidige utgifter kr 18000,-, tilsammen kr 785000,- syvhundreogåttifemtusenkroner0/00.

2. Uni Storebrand Skadeforsikring a/s dømmes til å erstatte Tanja Alkan hennes saksomkostninger med kr 106600,-, - etthundreogsekstusenkroner 0/00 - hvorav kr 1600,- utgjør rettens salær. - - - -

Domsslutningens punkt 3. og 4. - som ikke er av interesse for nærværende sak - gjengis ikke.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom, der sentrale deler av tidligere medisinske erklæringer er gjengitt, og til lagmannsrettens merknader nedenfor.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring frifinnes.

2. Tanja Alkan dømmes til å betale sakens omkostninger.

Tanja Alken har tatt til gjenmæle og motanket for så vidt angår erstatningens størrelse. Hun har lagt ned slik endelig påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS (tidligere Storebrand Forsikring AS) dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Tanja Alkan for varig men, tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter som følge av skaden påført ved ulykke med Oslo sporveiers buss 12. november 1985 begrenset oppad til kr 2300000 - to millioner tre hundre tusen.

2. I tillegg til beløpet nevnt under pkt 1. kommer vanlige prosessrenter med 12 - tolv - prosent rente p.a. fra oppfyllestidspunktet i lagmannsrettens dom.

3. Tanja Alkan tilkjennes saksomkostninger.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 27. - 30. september 1994. Den ankende part, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, var representert ved selskapets prosessfullmektig. Ankemotparten, Tanja Alkan, som også var representert ved prosessfullmektig, møtte og avga forklaring. Det ble videre avgitt forklaring fra ti vitner, hvorav fem som sakkyndige vitner, og to sakkyndige. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Overlege Magnus Robberstad og avdelingsoverlege Knut Tjørstad har som sakkyndige for lagmannsretten uttalt seg vedrørende spørsmålet om årsakssammenheng mellom bussulykken og de plager Tanja Alkan i dag har. Overlege Robberstad har avgitt skriftlig erklæring 19. august 1994, der han konkluderer med at det foreligger slik årsaksammenheng. Avdelingsoverlege Tjørstad har kommet til motsatt resultat i skriftlig erklæring 15. juli 1994 og tilleggserklæring 31. august 1994. De sakkyndige supplerte sine erklæringer med muntlige uttalelser etter bevisførselen og fastholdt sine standpunkter.

Den ankende part, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Forsikringsselskapet bestrider ikke at Tanja Alkan har plager, men finner det usannsynlig at disse har sammenheng med bussulykken. Saken ble i sin tid reist ut fra at Tanja Alkan skulle ha blitt påført en såkalt nakkeslengs- eller whiplashskade. De sakkyndige for lagmannsretten er imidlertid nå enige om at Tanja Alkan ikke kan ha vært utsatt for en slik skade ved ulykken.

De krefter Tanja Alkan ble utsatt for var svært beskjedne. Busssjåføren har selv anslått farten han holdt til mellom 30 og 40 kilometer i timen. Krysset var ikke lysregulert og det var få meter igjen til holdeplassen der bussen skulle stoppe og Tanja Alkan skulle gå av. Bussen bråbremset, men en passasjer har som vitne forklart at hun følte det som om det var en lang oppbremsing.

Tanja Alkan har forklart at hun, idet hun skulle av på holdeplassen, grep et loddrett bærestag rett foran seg med venstre hånd samtidig som hun med høyre hånd tok tak i sin gymbag. Når det gjelder det videre hendelsesforløp mener forsikringsselskapet det mest sannsynlig kan utledes av Tanja Alkans første forklaringer til helsepersonalet ved innleggelsen på Ullevål sykehus etter besvimmelsen 5. desember 1985, og morens forklaring i brev 12. januar 1986 til Oslo Sporveier. I sistnevnte brev fra moren sies det uttrykkelig at Tanja Alkan ble slengt fremover i bussen. Først i forbindelse med undersøkelsene foretatt av dr. Ørnulf Jahr i mars og april 1986 uttales at hun også er blitt kastet bakover.

Senere har Tanja Alkan forklart at hun først ble slengt fremover, så bakover og så fremover igjen. Dersom lagmannsretten skulle legge et slikt faktum til grunn, er avdelingsoverlege Tjørstads tanker om at den siste bevegelsen fremover skyldtes Tanja Alkans egne krefter det sannsynlige.

Det er mindre sannsynlig at Tanja Alkan - som husker alt forut for ulykken - har slått hodet og helt usannsynlig at hun har besvimt. Slag mot hodet og hodesmerter er igjen også her først nevnt til dr. Jahr i mars 1986. Besvimmelse, kul i hodet og blødning er først nevnt i forbindelse med innleggelse på Ullevål sykehus, nevrologisk avdeling i desember 1987.

Det har formodningen mot seg at Tanja Alkan har fått en hjernerystelse, i så fall har denne vært svært lett. Hjerneorganisk skade slik den ene sakkyndige, overlege Robberstad, har konkludert med, er helt usannsynlig. De eneste hodeplagene det foreligger opplysninger om fra den første tiden etter ulykken, er en hodepine som varte en halv dag. I følge forklaringene til overlegene Schrader og Tjørstad er dette ikke tilstrekkelig. Utfallene på den nevropsykologiske testen kan bare brukes til å fastlegge en invaliditetsgrad, dersom det var funnet skade på CT (snittfotografering av hjernen).

Det er en rekke andre muligheter som på en langt bedre måte kan forklare utslagene på den nevropsykologiske testen. Tanja Alkan kan være født med de aktuelle begrensninger, eller hun kan ha vært utsatt for en fødselsskade. Mononukleose (kyssesyke) som hun hadde i 1984 og andre mulige fall og slag gjennom oppveksten fall, er også mer sannsynlige årsaker.

Ut fra faktum i saken er det videre helt usannsynlig at Tanja Alkan har fått en nakkestukningsskade gjennom et aksialt trykk mot hodet, slik overlege Robberstad har fremholdt muligheten for. Overlegene Schrader og Tjørstad syntes samstemte om at en slik skade ville ha gitt langt større smerter enn der nakkesleng er skademekanismen. Men smerter av betydning oppsto tidligst et par uker etter ulykken og hun fortsatte på vanlig måte på skolen.

Tensjonshodepine og ryggplager hadde Tanja Alkan forut for ulykken og det er ingen sannsynlighet for at disse har økt varig i omfang som følge av ulykken.

Tanja Alkans nakke- og hodeplager kan idag ikke med noen sannsynlighet settes i sammenheng med bussulykken. Det er en rekke andre forklaringer som er langt mer sannsynlige. Tjørstad og Schrader er enige om at det kan være tale om migrene. Opplysningene fra tiden forut for ulykken om et tilfelle med flimmer for øynene og kiropraktorens notering av at hun har slitt med hodepine kan underbygge dette. Nakkesmerter og hodepine er for øvrig noe storre deler av befolkningen er plagget av. Det er videre mulighet for syklighet hos Tanja Alkan. Tanja Alkan ble videre behandlet som om hun var whiplashskadet. Slik behandling kan være egnet til å sementere plager og skape nye. Feilbehandling kan således også være en mulig årsak. Kiropraktorbehandling var i hvert fall åpenbart feil. Selskapet skal ikke hefte for medisinsk feilbehandling.

Hva angår Tanja Alkans subsidiære grunnlag for ansvar, bestrider selskapet at det på noen måte skulle være bundet til å betale erstatning på grunn av ansvarserkjennelse, konkludent adferd eller lignende. Meddelelsen 24. januar 1986 til Tanja Alkan om at hun kunne kreve erstatning av selskapet for skader påført ved uhellet er bare uttrykk for det objektive ansvar selskapet har etter bilansvarsloven. Selskapet stolte på Tanja Alkan, hennes leger og advokater. Selskapet dekket løpende utgifter og utbetalte a konto beløp basert på visse forutsetninger. Når disse forutsetninger visste seg ikke å være tilstede var selskapet berettiget til å endre oppfatning om ansvarsforholdet.

Ved en eventuell erstatningsutmåling må lagmannsretten legge til grunn det som er kommet til uttrykk i en rekke dokumenter, nemlig at Tanja Alkan ville ha blitt ballettdanser dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Når det videre må legges til grunn at hun har hatt en betydelig økonomisk fordel av attføringspenger som har spart henne for utgifter til studielån, vil det ikke bli rom for noen erstatning i dette tilfelle. Dersom lagmannsretten mener Tanja Alkan uansett ville ha blitt jurist, må det ved beregningen av hennes lidte fremtidstap legges til grunn at hun ville ha blitt stats- og ikke privatansatt jurist.

Tanja Alkans krav om erstatning for fremtidige utgifter med kr 360000,- er for høyt. Det er ikke dokumentert noe om at hun frem til i dag har hatt ekstra utgifter som følge av plagene. Denne erstatningspost må imidlertid bli opp til lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering. UNI Storebrand vil akseptere at utgifter her beregnes med kr 25000,-.

Ankemotparten, Tanja Alkan, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Temaet for lagmannsretten er om Tanja Alkan ble skadet ved bussulykken og hvilket følger dette har hatt for henne. Hun mener det er klar årsakssammenheng mellom ulykken og de hode- og nakkeplager hun idag har.

I det alt vesentlige er det i denne sak tale om en bevisvurdering. Man kan nærme seg denne på to måter. Enten kan man se på Tanja Alkans situasjon før og etter ulykken, uten hensyn til de sakyndige. Eller man kan også trekke inn vurderingene fra de sakkyndige om årsaksforholdet.

Vurderer man bevisene i saken uavhengig av de sakyndige må det først konstateres at Tanja Alkan før ulykken var en livsglad jente som ikke var sykelig av noen betydning. Tanja Alkan har etter beste evne forsøkt å huske hva som fant sted på ulykkesdagen. Det er søkt å tro at hun har endret sine forklaringer av hensyn til erstatningssaken. Hun har ikke forsøkt å kontrollere det de forskjellige har nedtegnet. Ved et tilfelle har hun dog fått en epikrise fra Ullevål sykehus korrigert. Det er umulig for Tanja Alkan å huske nøyaktig hva som fant sted for omlag 9 år siden.

Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at bussen holdt en fart på ikke mer enn 50 km/t og at bremselengden var på omlag 5 meter. Flere passasjerer ble kastet rundt og fallt. På en eller annen måte har Tanja Alkan forsert platen og staget foran seg og landet i bussens midtgang. Det må også være på sin plass å påberope seg alminnelig sunn fornuft.

Det kan ikke være særlig formålstjenlig å dele opp hendelsesforløpet. Det er bedre å spørre om det er rimelig grunn til å anta at Tanja Alkan er blitt skadet ved ulykken. Etter all sannsynlighet har hun slått seg og det skjedde noe med nakken hennes.

Det har funnet sted en dramatisk endring i hennes liv etter ulykken, uten at noen i hennes nærmiljø umiddelbart har satt dette i sammenheng med ulykken. Fra å ha vært på topp, falt hun sammen i løpet av kort tid. Det er ingen annen rimelig forklaring på dette enn ulykken. Forsikringsselskapet har forsøkt å få medhold gjennom å svekke hennes troverdighet, virvle opp plager i barndommen samt antyde muligheten for at press ved overgangen til videregående skole eller feilbehandling er årsak til plagene. Intet av dette er tilfelle.

Dette må være utgangspunktet når man trekker inn de sakkyndiges vurderinger. Uenigheten blant de sakkyndige kompliserer saken. Frostating lagmannsrettens dom av 25. april 1994 vedrørende en ballettdanser, der det også var slik uenighet mellom sakkyndige, kan være av veiledning i denne saken. Ser man bare på antall, er det et flertall av sakkyndige som mener det er årsakssammenheng mellom ulykken og Tanja Alkans plager. Alle disse har undersøkt Tanja Alkan over et lengre tidsrom, bortsett fra overlege Schrader. Avdelingsoverlege Tjørstad argumenterer emosjonelt med faktum, mens overlege Robberstad gjør det riktige, nemlig overlater bevisvurderingen til retten.

Overlegene Aasen og Robberstad mener at at hvis Tanja Alkan initialt hadde plager i hode og nakke, foreligger det årsakssammenheng. Kiropraktor Halle angir i sine nedtegnelser fra skadedagen nakke-/hodeplager og at pasienten var ør. Han har også tatt røntgenbilder før og etter ulykken. De siste bilder viser forandringer. I det håndskrevne journalnotatet fra legevakten i forbindelse med innleggelsen på Ullevål sykehus 5. desember 1985, står det at Tanja Alkan fremdeles har hodepine. I epikrisen fra Ullevål sykehus neste dag står det at hun har hatt plager siden ulykken. Initiale plager bekreftes også av andre nedtegnelser i forbindelse med innleggelsen. Det kan ikke legges avgjørende vekt på at Tanja Alkans mor i brev 12. januar 1986 til Oslo Sporveier festet oppmerksomheten på Tanja Alkans ryggplager.

Et prinsipielt spørsmål er om man skal se på pasientens plager og spørre om årsak, slik overlege Robberstad gjør, eller om man skal se på ulykken og spørre om denne kan være årsak til plagene, slik overlege Tjørstad gjør. Etter ankemotpartens syn er overlege Robberstads innfallsvinkel den riktige.

Det er mulig det er medisinsk riktig, men det er ikke juridisk holdbart å definere bort resultatene av den nevropsykologiske testen til professor Reinvang.

Dersom lagmannsretten ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på de sakkyndige i favør av Tanja Alkan, er det to forhold som må få utslagsgivende betydning. Tanja Alkan er troverdig og det har skjedd en dramatisk endring i hennes liv. Det er sikkert at en stor del av befolkningen har nakke- og hodeplager, mens hennes er verre enn vanlig.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det ikke foreligger årsakssammenheng må UNI Storebrand være erstatningsansvarlig på avtalerettslig grunnlag, nærmere bestemt fordi selskapet har bundet seg gjennom skriftlig erkjennelse av ansvar og konkludent adferd i form av a konto utbetalinger m.m. Selskapet opererer med standardskriv om ansvarsforbehold, men som ikke er brukt i denne sak. Det er heller ikke tatt forbehold på annen måte. Først fire år etter saken kom opp, og fordi avdelingsoverlege Fagerlund ble trukket inn, gikk selskapet fra sitt ansvar.

Det foreligger en rekke eksempler fra rettspraksis der ansvar er stadfestet på dette grunnlag, jf blant annet dommer inntatt i RG-1980-32 og Rt-1981-138. I praksis legges det vekt på om ansvar er erkjent, om utgifter er dekket, om det er foretatt a konto utbetalinger og på den tiden som er gått fra erkjennelse til selskapet har snudd. Grunnlag for å komme bort fra ansvaret ut fra avtaleloven §36 eller læren om bristende forutsetninger foreligger ikke.

Ved erstatningsutmålingen må det legges til grunn at Tanja Alkan ville ha blitt privatansatt jurist. Hennes drøm var å bli advokat. Ballettdansing var hennes lidenskap men ikke tiltenkte yrkesvalg. Hun har en karakterprofil fra tidligere skolegang som ligger nær opp til en juristutdannelse.

Tanja Alkan har hittil brukt omlag 50 % mer tid på sin utdannelse og det må derfor legges til grunn at den resterende del av studiene vil bli tilsvarende forsinket. Det er ikke rimelig å legge til grunn at andre årsaker ligger bak denne forsinkelsen.

Det har aldri vært krevet erstatning for lidt tap. Til grunn for erstatningskravet ligger at Tanja Alkans tap begynner å løpe fra årsskiftet 1994/95, og det kan da ikke være riktig å å trekke fra trygdeytelser i en periode der man ikke krever erstatning, jf Høyesteretts dom av 22. desember 1993 i Horsengsaken.

Det kreves også menerstatning og erstatning for fremtidige utgifter.

Lagmannsretten er under en viss tvil kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

1. Spørsmål om årsakssammenheng mellom bussulykken og Tanja Alkans plager.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Tanja Alkan, forut for ulykkesdagen den 12. november 1985, var en alminnelig livsglad og skoleflink jente med stor interesse for musikk og dans, spesielt ballett. Tanja Alkan hadde imidlertid en del sykdom gjennom oppveksten, dels i form av øvre luftveisinfeksjoner, men også hodepine samt hofte og ryggsmerter. Hun ble første gang i 1980 undergitt kiropraktorbehandling for de sistnevnte plager. Av mer spesielle hendelser nevnes at skolelegen i oktober 1983 har notert en melding fra Tanja Alkans mor om at Tanja Alkan hadde hatt et merkelig "anfall" med flimmer for venstre øye med samtidig blødning fra venstre nesebor. I mai 1984 hadde Tanja Alkan mononukleose (kyssesyke).

Høsten 1985 begynte Tanja Alkan på Fagerborg videregående skole, ballettlinjen, men måtte slutte der høsten 1986 på grunn av tiltagende plager i hode og nakke. Senere har hun tatt artium som privatist i 1990 og forberedende prøver ved Universitetet i Oslo høsten 1991. Hun tok første avdeling av juridisk embetseksamen våren 1992.

Tanja Alkans plager ytrer seg i dag slik at hun har konstante smerter i nakken, spesielt i høyre del. Disse plagene blir verre når hun anstrenger seg fysisk og psykisk. Videre har hun en bakhodepine over høyre bakhode. Når hun holder armene over hodet, får hun vondt ned mot begge skuldre. Hun har også anfallsvis hodepine bak øynene og pannen et par ganger i måneden og konsentrasjonsvansker ved lesing. Hun husker også dårligere enn før og er i perioder litt støl i ryggen.

Lagmannsretten legger til grunn at Tanja Alkan på ulykkesdagen satt på høyre side i den to-leddete bussen, like bak første midtutgang (plass 19 på den fremlagte tegning). Foran seg hadde hun et loddrett metallstag som gikk fra gulv til tak, og en plate festet mellom staget og bussens yttervegg. Ut fra bevisførselen - blant annet bussjåførens forklaring og opplysningene om krysset og kort avstand til førstkommende holdeplass - legges til grunn at bussen holdt en moderat fart.

Tanja Alkan har under ankeforhandlingen forklart at hun var i ferd med å reise seg for å gå av bussen da oppbremsingen fant sted. Hun grep med venstre hånd rundt metallstaget og med sin høyre hånd tok hun tak i gymbagen som lå på gulvet foran henne. Hun husker så at hun ble slengt fremover, bakover og så fremover igjen. Ved den siste bevegelsen fremover traff hun med høyre tinning et metallstag, antakeligvis ikke det nærmeste. Det neste hun husker er at hun slo øynene opp og så at hun lå på gulvet mellom bena på en mannlig passasjer.

Forutsatt sterke aksellererende eller deselererende krefter kunne et slikt hendelsesforløp underbygge konklusjonene til tidligere sakkyndige som har hatt befatning med Tanja Alkan, om at hun ble påført en nakkeslengs- eller nakkeslengslignende skade ved bussulykken. Objektive tegn til skade er ingen forutsetning. En nærmere analyse av de ytre krefter som virket på Tanja Alkan, vil imidlertid som begge de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten har påpekt, vise at en slik skademekanisme fremstår som lite sannsynlig. Slik saken i dag er opplyst, må det legges til grunn at den eneste ytre kraft av noen betydning som har virket inn på Tanja Alkan, er den som på grunn av oppbremsingen og kollisjonen fikk hennes legeme til å fare fremover i bussen. Begge de sakkyndige for lagmannsretten er enige om at denne kraften er langt under det som må til for å påføre kroppsskade. Lagmannsretten slutter seg til denne vurdering og ser bort fra at en nakkeslengsmekanisme ligger bak Tanja Alkans plager i dag. I det følgende drøfter retten muligheten for at andre skader er årsak til plagene.

Etter å ha kommet til ovennevnte konklusjon har den ene sakkyndige, overlege Magnus Robberstad, gått videre i sin skriftlige erklæring av 19. august 1994:

Dette utelukkar imidlertid ikkje at fr. Alkan kan vera påført skade, men ein må då sjå på andre skadevaldande mekanismar. Dette kan dels vera hjerneskade ved å falla med hovudet mot ei metallstang, dels nakkeskade, men denne må då vera valda ved samanstuking av nakken ved at hovudet treff metallstanga og blir bremsa mot denne medan kroppen fylgjer på og pressar nakken saman på langs (aksialt).

Begge desse to skademekanismane synest velkjent frå andre ulukker. Frå mitt arbeid med yrkesskader i Rikstrygdeverkets samanhang har eg kjennskap til ganske mange tilfelle der arbeidarar blir trufne ovanifrå av verktøy eller materialer som fell ned på byggeplassar eller verkstad og monteringsarbeid. Når et slikt fallobjekt treff hovudet på ein arbeidar under, vil den obligatoriske vernehjelmen fanga opp og fordela kreftene slik at der ikkje blir nokon sårskade elle skade av kranium eller hjerne. Imidlertid vil den fallende gjenstandens rørsleenergi bli overført til arbeidarens kropp gjennom eit aksialt trykk som verkar ned gjennom ryggsøyla, og denne samanstukninga har kunna gje samanpressingsbrot, skiveskader, skader på mellomkvervelledda og distorsjoner (forvridninger og rengingar) med langvarande og plagsame symptom. Ein tilsvarende skademekanisme synest å ha kunna påverka fr. Alkans hals dersom hovudet stansa mot ei metallstang og kroppen heldt fram å falla frametter.

Når det gjeld mogeleg hjerneskade er det og velkjent at fall på same flate kan gje skade på kranium og hjerne. Det typiske eksemplet her er personar i drosjekø eller pølsekø som blir dytta slik at dei fell overende på fortauet og landar med hovudet mot asfalten. Her er der oppstått både sårskader, kraniebrot, blødningar inn i kraniet og kontusjoner av hjernevevet. Desse kontusjonar har til dels fått døyeleg utgang og kjem inn i strafferettspleien.

Når fr. Alkan fell på flatt bussgolv vil ho ha omlag same fallhøgde og same risiko som dei drosjepassasjerane som fell overende på flatt fortau. Problemet med busspassasjerar som fell frå ståande stilling og pådreg seg brot av handledd, hofter og leggar ved fall mot bussgulvet under oppbremsing er heller ikkje uvanlege.

Om forhold som kan underbygge en hjerneskade skriver overlege Robberstad:

Ho har en del lærevanskar og symptom foreinlege med fokal hjerneskade (hjerneskade som berre råkar ein mindre og avgrensa del av hjernen) som har gått ut over høgre storhjernehalvdelen. Professor Ivar Reinvang, som er ein av våre leiande ekspertar i nevropsykologi, finn ved sine testar den 02. april 92 systematiske sviktteikn som gjev klar grunn til mistanke om encefalopathi. Sviktteikna kjem fram innan eit avgrensa funksjonsområde som gjev mistanke om lokalisert skade, fortrinnsvis ein kontusjonsskade, i høgre hjernehalvdel. Vanlegvis reknar ein at slike nevropsykologiske testar administrert av ein dugande adminisitrator har ein treffprosent på 80 %, dvs. det vil vera 80 % sannsynleg at resultatet er i samsvar med røyndommen og 20 % sannsynleg at nevropsykologen tek feil.

Nevropsykologen har her funne klar grunn til mistanke om encefalopathi, og eg vil derfor rekna det som 80 % sannsynleg at fr. Alkan har ein encefalophathi (hjerneskade), og 20 % sannsynleg at han tek feil og at der ikkje er nokon hjerneskade.

Eg kan ved mine prøver i dag ikkje finne ytterlegare nevrologiske funn som underbyggjer at der ligg føre ein encefalopathi. Imidlertid har me ein viss indikator i nevrolog Gulowsens funn av aksentuert nystagmus, som er eit funn som vil samsvara med at fr. Alkan har encefalopathi.

Når eg i dag ikkje kan finna att denne auka nystagmus, kan dette skuldast ei viss betring i tida frå nevrolog

Gulowsens undersøking og til nå.

Det er ikkje noko innvending mot ein encefalopathidiagnose, at denne ikkje har late seg underbyggja ved biletdiagnostikk eller nevrofysiologiske prøver. Ved til dømes løysemedelskader som eg i mitt arbeid på Rikstrygdeverket har sett eit firesiffra tall av, vil ein i over halvdelen av sakene berre finna nevropsykologisk svikt som einaste objektive teikn på skade utan at nevrologiske eller biletdiagnostiske funn har synt noko. Men fråveret av biletdiagnostiske eller nevrologiske utfall seier sølvsagt ein del om kor stort eit slikt utfall kan vera eller kor alvorleg det kan vera.

Avdelingsoverlege Tjørstad har i sin sakkyndige erklæring datert 15. juli 1994 verken drøftet spørsmålet om mulig hjerneskade eller stukningsskade på nakken. Vedrørende slag mot hodet skriver han i denne erklæring: Hun kan ha pådratt seg en beskjeden hjernerystelse idet hodet dunker bort i staget, men dette finnes også mindre sannsynlig i og med at hun neppe er mer enn i verste fall kortvarig bevisstløs. Det dreier seg om noen få sekunder.

Den sakkyndige finner det mindre sannsynlig at dunket mot høyre tinning har gitt noen hjernerystelse med varige sequeler til følge.

Når avdelingsoverlege Tjørstad i sin tilleggserklæring 31. august 1994 tar ganske kraftig avstand fra overlege Robberstads konklusjoner om hjerneskade og nakkestukningsskade, er det to forhold som innledningsvis bør trekkes frem. For det første er avdelingsoverlege Tjørstad prinsipielt uenig i at det bare ut fra en nevropsykologisk test kan sluttes at en person har en hjerneskade. Han mener det først er forsvarlig å trekke inn slike tester når objektive funn er konstatert, og da bare for å fastlegge invaliditetsgrad. Lagmannsretten forstår det slik at professor Reinvang sluttet seg til dette standpunktet.

Dernest har avdelingsoverlege Tjørstad basert sine skriftlige erklæringer på Tanja Alkans forklaring om sine bevegelser fra hun reiste seg til hun lå på gulvet i bussen, det vil si at hun har beveget seg fremover, bakover og så fremover igjen. Når det må legges til grunn at bare en ytre kraft av betydning har virket på Tanja Alkan, det vil si en kraft fremover, finner han ikke å kunne forklare resten av det påståtte hendelsesforløp annerledes enn at hun selv har skjøvet seg bakover, muligens hjulpet ved en lett utretting i bussens fjæringssystem, og at en panikkreaksjon forklarer den siste bevegelsen fremover. Dersom et slikt faktum legges til grunn, er lagmannsretten uten videre enig i at de særlig svake krefter det da måtte være tale om nærmest i seg selv gjør det berettiget å se bort fra muligheten for stukningsskade og hjerneskade.

Lagmannsretten finner imidlertid for sin del ikke å kunne bygge på en slik teori. Når det klart mest sannsynlige er at Tanja Alkan har hatt en bevegelse av betydning ved oppbremsingen, nemlig fremover, og det ikke kan ses andre noenlunde rimelige muligheter for ytterligere to bevegelser, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at Tanja Alkan erindrer feil. Dette antas å kunne forklares med et kortvarig bevisthetstap, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor. Selv om man ser bort fra Tanja Alkans forklaring her, mente avdelingsoverlege Tjørstad at det var klart mindre sannsynlig at hun var påført en hjerneskade eller en nakkestukningsskade ved ulykken.

De fleste sakkyndige som avga forklaring under ankeforhandlingen, synes å mene at det skal et meget kraftig slag mot hodet til for å fremkalle en hjerneskade. Overlege Robberstad uttrykte det slik at det måtte foreligge et "adekvat trauma". En såkalt stukningsskade forutsetter et aksialt trykk slik at Tanja Alkans bevegelse fremover bremses av hodets kontakt med noe annet i bussen, og at kroppen kommer etter og trykker på nakken.

For å ha blitt påført slike skader må Tanja Alkan ha vært svært uheldig. Som nevnt legger lagmannsretten til grunn at bussen holdt moderat fart. Ingen andre passasjerer i bussen kom til skade. Det mest nærliggende er ellers å anta at Tanja Alkan med høyre siden av tinningen traff det staget hun holdt i med venstre hånd.

I denne sak er også medisinske forhold av helt sentral betydning for vurderingen av spørsmålet om årsakssammenheng. De fleste sakkyndige som ble spurt - også overlege Robberstad - var enige om at sterke plager i hodet og nakke burde ha inntrådt umiddelbart etter ulykken - senest innen tre dager - og vedvart, men i avtagende grad. Overlegene Schrader og Tjørstad uttalte at smerter ved en stukningsskade vil være enda sterkere enn de som kommer etter en nakkeslengsskade.

Det foreligger for lagmannsretten meget sparsomme opplysninger som kan underbygge slike sterke smerter i nær tid opp til ulykken. Riktignok kan antydninger om nakke- og hodeplager - kanskje også vedvarende - finnes i nedtegnelser fra kiropraktor Halle på ulykkesdagen, og journaler/epikrise fra innleggelsen etter besvimelsen i desember 1985. På den annen side har ikke Tanja Alkan eller vitner kunnet forklare noe om spesielle nakkeeller hodeplager i de første par ukene etter ulykken, bortsett fra noen plager etter at hun gikk av bussen og på vei hjem. Hennes omgivelser synes således ikke å ha merket noe.

Det er videre uomstridt at Tanja Alkan, i den umiddelbare tiden etter ulykken tirsdag den 12. november 1985, ikke hadde fravær fra skolen og at hun danset ballett. Videre må det fremheves at Tanja Alkans mor i brev 12. januar 1986 til Oslo sporveier kun opplyser at datteren ulykkesdagen klaget over ryggsmerter og at hun på brevtidspunktet hadde store smerter i ryggen og tilløp til besvimelser, men ikke nevner hodesmerter.

Lagmannsretten legger til grunn at man ved en slik hjerneskade som det er tale om i denne sak, i utgangspunktet skulle forvente at Tanja Alkan hadde hatt et lengere bevisthetstap enn hun hadde. Ut fra vitneførselen taler det meste for at Tanja Alkan i høyden var bevisstløs i noen få sekunder. Lagmannsretten legger videre til grunn at man ved en stukningsskade skulle ha forventet objektive funn på knokler og ledd. Overlegene Schrader og Tjørstad fremholdt at en slik skade, uten objektive funn, var ukjent i medisinen, i motsetning til for nakkeslengsskaders vedkommende.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten i utgangspunktet kommet til at de plagene Tanja Alkan i dag har, ikke med særlig grad av sannsynlighet kan anses å stamme fra skader påført ved bussulykken 12. november 1985. Denne konklusjon er imidlertid etter lagmannsrettens skjønn ikke tilstrekkelig til å avvise årsakssammenheng dersom det likevel er en mulighet for at Tanja Alkans smerteplager kan stamme fra en nakkeslengs- eller nakkestukningsskade. Likeledes kan de aktuelle hukommelsesvansker og øvrige utslag på den nevropsykologiske testen, skyldes en ved ulykken påført hjerneskade. Dersom det ikke er andre muligheter som enkeltvis eller i samvirke kan forklare hennes plager, må det legges til grunn at det foreligger slik årsakssammenheng som Tanja Alkan gjør gjeldende.

Når det gjelder besværene som det er mulig å føre tilbake til en hjerneskade, bemerkes at ingen av de sakkyndige for lagmannsretten har imøtegått overlege Schraders opplysninger om at utslagene på den nevropsykologiske testen blant annet kan forklares med kyssesyke, fødselsskade eller med det forhold at det hos enkelte i befolkningen er slike utslag spontant til stede. Etter hans mening - og med støtte av avdelingsoverlege Tjørstad - var sannsynligheten for hver av disse forklaringer større enn for at Tanja Alkan var påført en hjerneskade under bussulykken. Uenigheten har gått på sannsynligheten for slike alternative årsaker. Lagmannsretten er enig med overlegene Schrader og Tjørstad.

Når det gjelder nakkeplagene og plagene med hodepine som i dag volder Tanja Alkan særlig besvær, er det også en rekke forhold som kan forklare disse. Slike plager er for det første en alminnelig lidelse i den norske befolkningen. Lagmannsretten nevner videre at det første besvimelsesanfall i desember 1985 kom kort tid etter en behandling hos kiropraktor. Tanja Alkan hadde forut for ulykken plager med rygg og hode som kan forklare dagens smerter, muligens i samvirke med kiropraktorbehandlingen. Stillt opp mot muligheten for en nakkeslengs- og nakkestukningsskade som følge av ulykken, synes de nevnte årsaker etter lagmannsrettens skjønn klart mer sannsynlige.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke er en overvekt av sannsynlighet for at Tanja Alkans smerter og øvrige besvær står i årsakssammenheng med bussulykken 12. november 1985. Hun kan i høyden ha fått en mild hjernerystelse som ikke har gitt varig men. Hennes prinsipale grunnlag for ansvar kan derfor ikke føre frem.

2. Ansvar på grunnlag av erkjennelse og konkludent adferd.

Lagmannsretten finner det vanskelig å legge noen selvstendig vekt på forsikringsselskapets brev 24. januar 1986 til Tanja Alkan, som en erkjennelse av erstatningsansvar. Brevet er sendt etter forutgående henvendelse fra Tanja Alkans mor som opplyste at datteren var kommet til skade ved bussulykken. I brevet meddeles at Tanja Alkan kan kreve erstatning for tap eller utgifter som følge av personskaden, dersom dekning ikke fås av folketrygden. Ingen medisinsk sakkyndige hadde på dette tidspunkt vurdert Tanja Alkan. Sammenholdt med den videre korrespondanse, og utbetalinger som fant sted over et lengre tidsrom, er imidlertid lagmannsretten tilbøyelig til å anta at UNI Storebrand aksepterte ansvar på en måte som selskapet ikke uten videre kan fri seg fra.

Forholdet er imidlertid i denne sak at forsikringsselskapet har handlet på grunnlag av sakyndige erklæringer fra dr. Ørnulf Jahr om at Tanja Alkan var blitt påført en nakkeslengsskade. Til grunn for disse erklæringer lå et hendelsesforløp beskrevet av Tanja Alkan om hvordan hun ved ulykken var blitt slengt frem og tilbake i bussen, og som selskapet først etter hvert hadde særlig foranledning til å betvile. Lagmannsretten har lagt til grunn at Tanja Alkan her har erindret feil og at dette skyldes et kortvarig bevisthetstap. I denne situasjon, og når UNI Storebrand etter lagmannsrettens skjønn ikke kan klandres for at selskapet ikke tidligere fremsatte innsigelse om manglende årsakssammenheng, kan selskapet ikke være forpliktet til å stå ved en tidligere erkjennelse av ansvar.

Ingen av de dommer som er trukket frem til støtte for ansvar på dette grunnlag, gjelder saksforhold der motpartens erkjennelse og handlemåte for øvrig er basert på feilaktige opplysninger fra den påstått skadelidte.

Tanja Alkan kan således heller ikke gis medhold i sitt subsidiære grunnlag.

3. Saksomkostninger.

Anken har etter dette ført frem, mens motanken har vært forgjeves. Hovedreglene i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd og §180 første ledd skulle tilsi at Tanja Alkan dekket forsikringsselskapets omkostninger fullt ut for begge retter. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at saken har budt på slik tvil at det er riktig å anvende unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 første ledd. Lagmannsretten finner således at Tanja Alkan har hatt fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens, såvel som byrettens avgjørelse, og at det foreligger særlige omstendigheter for å frita vedrørende omkostninger knyttet til motanken. Hver av partene må således bære sine omkostninger for begge retter.

Når det gjelder utgiftene til de rettsoppnevnte sakyndige for byretten og lagmannsretten bør disse utgifter dekkes av begge parter med like beløp, jf tvistemålsloven §171. De sakkyndige erklæringer som forelå ved byrettens behandling har vist seg på ingen måte tilstrekkelige til å sikre en tilfredsstillende behandling for lagmannsretten. Selv om sakkyndige for lagmannsretten ble oppnevnt etter begjæring fra UNI Storebrand, må oppnevnelsen derfor anses skjedd i begge parters interesse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.