LE-1993-2381

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-23
Publisert:	LE-1993-02381
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 92-02324 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02381 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00470K .
Parter:	Ankende part: Lier kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern, Drammen). Motpart: Armand Garder (Prosessfullmektig: Advokat Kjell E. Z. Andersen, Drammen).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Nils Moe
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, §54, §16, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder beskatning ved ligningen for inntektsåret 1989 av utdannelsesstipendium utbetalt fra et aksjeselskap til administrerende direktørs sønn.

Armand Garder, født xx.xx.1934, og hans hustru eier tilsammen hele aksjekapitalen i Garder Holding AS, som på sin side eide hele aksjekapitalen i Elektroinstallatøren AS (heretter kalt EI), inntil dette selskap gikk konkurs 10. september 1991. Garder Holding AS eier også andre datterselskaper. Armand Garder er utdannet som elektroingeniør og var daglig leder i EI frem til konkursåpningen.

Armand Garders sønn Bjørn Egil Garder, født xx.xx.1966, arbeidet i EI i sine ferier og forøvrig leilighetsvis når selskapet hadde behov og han selv hadde anledning, fra 1983 til 1989. I perioden fra 1986 til 1989 studerte han bedriftsøkonomi ved Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) i Drammen.

I studietiden fikk han dekket fra EI og fra andre datterselskaper av Garder Holding AS forskjellige utgifter i forbindelse med studiet, som eksamensavgifter, bøker og skrivesaker. Videre fikk han dekket enkelte andre personlige utgifter, som utgifter til drift av motorkjøretøy og to terminer av renter på et lån opptatt i forbindelse med kjøp av en landbrukseiendom. I de selskaper som utbetalte beløpene, ble utleggene bokført som langsiktige fordringer på Bjørn Egil Garder. Ved utgangen av 1989 utgjorde summmen av utleggene ca kr 230000,-. I forbindelse med årsoppgjørsdisposisjonene for 1989 ble de fordringer som var bokført i andre selskaper enn EI, overført til EIs regnskap. Deretter ble utleggene lønnsinnberettet på Bjørn Egil Garder som utdannelsesstipendium.

Ved ligningsbehandlingen for 1989 beskattet Lier ligningskontor de kr 230000,- på Armand Garders hånd i tillegg til hans øvrige inntekter. Ved den ordinære ligning ble også Bjørn Egil Garder beskattet for beløpet, men denne dobbeltbeskatning ble omgjort under klagebehandlingen.

Etter forgjeves klage til ligningsnemnda og overligningsnemnda reiste Armand Garder ved stevning til Drammen byrett av 1. oktober 1992 sak mot Lier kommune. Drammen byrett avsa 19. april 1993 dom med slik domsslutning:

1. Ligningen av Armand Garder, født xx.xx.34, for inntektsåret 1989 oppheves.

2. Lier kommune tilpliktes å erstatte Armand Garder dennes saksomkostninger med kr 22100,-. - toogtyvetusenetthundre -.

Lier kommune har i rett tid påanket byrettens dom. Armand Garder har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Drammen tinghus 15. og 16. november 1994. Garder møtte og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Lier kommune, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Lier kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Armand Garder, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Byrettens dom av 19. april 1993 blir å stadfeste og anke motparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Den økonomiske fordel på kr 230000,- må tilordnes Armand Garder som skattepliktig inntekt. Det er Armand Garders arbeidsforhold i en sentral lederposisjon i EI som er foranledningen til den fordel som kom Bjørn Egil Garder til gode. Utdannelsesstipendiet er en fordel som Bjørn Egil Garder har fått uten å yte noen motydelse. Stipendiet er således ingen motytelse for ferie- og fritidsjobber. Beløpet er skattbart på farens hånd, selvom om fordelen har gått direkte til sønnen.

Bjørn Egil Garders arbeidsforhold i firmaet i ferier og fritid under skolegangen er uten betydning for farens skatteplikt. Dette ferie- og fritidsarbeide er blitt lønnet på vanlig måte. Bjørn Egil Garder har ikke opparbeidet seg noe tilgodehavende i firmaet på grunn av disse kortvarige arbeidsforhold. Han var ikke fast ansatt, og arbeidet hadde ikke særlig stort omfang. I skoletiden hadde han også annet inntektsbringende arbeide i helger og fritid.

Den mulighet at Bjørn Egil Garder i fremtiden ville ha hatt sitt arbeide i EI hvis ikke selskapet var gått konkurs, betinger ikke tilordning av fordelen til Bjørn Egil Garder. Han var hverken formelt eller uformelt ansatt i selskapet da han studerte på BI. Han begynte på BI med tanke på at han skulle inn i firmaet, men det er ikke en sterk nok binding. Fra hans side forelå ingen forpliktelse til å arbeide som vederlag for stipendiet. Grunnlaget for hans eventuelle fremtidige arbeide i firmaet var at han var sønn av eieren, ikke det at han var spesielt kvalifisert. Det var ingen holdepunkter for at firmaet trengte Bjørn Egil Garder som fremtidig leder av forretningsmessige grunner. Utbetalingen av stipendiet hadde således ingen forretningsmessig verdi. Hvis situasjonen hadde vært at bedriften hadde problemer med økonomistyringen i 1986, da Bjørn Egil Garder begynte å studere, ville det rette for bedriften ha vært å ansette en som sto i ferd med å avslutte sine studier. Det er imidlertid opplyst at den økonomisjef EI hadde, var fullt kapabel for stillingen, og det var ikke avklart hvilken stilling Bjørn Egil Garder eventuelt skulle ha i EI, hvis den daværende økonomileder fortsatt var i sin stilling når Bjørn Egil Garder avsluttet sine studier.

Hvis man skulle godta at Bjørn Egil Garder blir beskattet for stipendiet i dette tilfelle, ville det føre til at det ville være fri adgang for eiere av familiebedrifter til å få skattefri finansiering av utdannelsen av sine barn.

Det må tillegges vekt at Bjørn Egil Garder allerede i sin selvangivelse for 1987 krevet fradrag for studieomkostninger. Fradragsposten ble ikke godtatt av ligningsmyndighetene. Men forsøket viser at det ikke på den tid forelå noen avtale om at EI skulle yte noe stipendium til dekning av studieutgiftene. Dette stemmer overens med hvordan beløpene ble bokført i selskapet: som langsiktige fordringer på Bjørn Egil Garder.

Det har også betydning hva de utbetalte beløp er blitt brukt til. Mye av det er BI-rettet, men EI har også betalt utgifter til førerkort for lastebil, motorsykkelutgifter og renter på Bjørn Egil Garders gjeld på et gårdsbruk som ikke hadde noe med studiene å gjøre, samt gitt ham kontanttilskudd. Førerkortet for lastebil skulle gjøre Bjørn Egil Garder i stand til å gjøre ytterligere nytte for seg i firmaet under studiene, og det kan da være grunn til å spørre hvorfor ikke disse utgifter er utgiftsført direkte med en gang de påløp. Ordningen i praksis viser at man ikke tenkte på noen stipendieordning.

Det var ikke avtalt noe fast tilskuddsbeløp på forhånd. Bjørn Egil Garder presenterte de regningene han trengte hjelp til å få dekket. Det viser at betalingene var en del av det generelle understøttelsesbehov. Det er ikke uvanlig at foreldre dekker studerende barns løpende utgifter helt eller delvis uten å ha noen rettslig forpliktelse til det.

Armand Garder hjalp således Bjørn Egil Garder med hans utgifter ved hjelp av bedriftens penger. Armand Garder har imidlertid ikke noen rett til å trekke midlene ut uten først å bli beskattet av dem på sin hånd som ansatt i EI. Det er ingen rimelighet i å kunne styre inntekten utenom foreldrene direkte til Bjørn Egil Garder med virkning for skattleggingen. Det som foreligger, er en understøttelse som på ordinær måte må beskattes på foreldrenes hånd først.

Det er også et moment at faren for omgåelser av skattereglene er åpenbar når det foreligger eiertilknytning til inntektskilden.

Konklusjonen er at skatteplikt for Armand Garder følger av skatteloven §42, jf Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utgave side 26 og 39, samt uttalelse i Utv. 1966 669.

Subsidiært har Lier kommune anført at skatteplikt for Armand Garder for utdannelsesstipendiet følger av gjennomskjæring i henhold til den ulovfestede omgåelsesnorm, jf blant annet Rt-1971-264 og Zimmer: Lærebok i skatterett (1993) side 48 flg.

Armand Garder ville ha blitt beskattet på vanlig måte med høy marginalbeskatning om han hadde tatt ut det tilsvarende beløp som lønn. Hvis beløpet tilordnes Bjørn Egil Garder, unngår Armand Garder skatteplikten, mens Bjørn Egil Garder beskattes etter nettometoden fordi det etter ligningspraksis forsåvidt gjelder utdannelsesstipendier, gis fradrag for studieutgiftene.

Dessuten har Bjørn Egil Garder så store fradragsposter forøvrig at det i det hele ikke blir noen skatteinntekt for det offentlige i dette tilfelle.

Dette er en form for skatteplanlegging som ikke er blitt godtatt av Høyesterett. Høyesterett har lagt til grunn at når hovedhensikten med en ordning eller et arrangement er å spare skatt, kan skattemyndighetene skjære igjennom.

I denne sak hadde den direkte pengeoverføring fra selskapet til Bjørn Egil Garder ingen annen hensikt enn å spare skatt. Det er typisk for skatteplanleggingssituasjoner at den som forsøker å unngå skatt, har hånd om alle partsforhold i transaksjonene.

Det at utbetalingene ble bokført som fordringer til å begynne med, og at man holdt det åpent hvordan de endelig skulle avregnes, vitner om skatteplanleggingshensikt.

Konklusjonen på dette er at også gjennomskjæringssynspunkter fører til beskatning av stipendiet på Armand Garders hånd.

Atter subsidiært har Lier kommune fremhevet at også skatteloven §54 kan komme til anvendelse som hjemmel for beskatning av stipendiet på Armand Garders hånd, jf. lagmannsrettsdom i Utv. 1991 69.

I saken foreligger det et utvilsomt interessefellesskap familiemessig og eiermessig mellom EI og Armand Garder og Bjørn Egil Garder. Videre har Armand Garders inntekt blitt kraftig redusert fra 1988 til 1989, og det er årsakssammenheng mellom den betydelige inntektsreduksjonen og interessefellesskapet.

Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

Det foreligger intet grunnlag for å beskatte Armand Garder for utdannelsesstipendiet. Beløpet er oppebåret av Bjørn Egil Garder på bakgrunn av hans arbeide for EI. Han har forpliktet seg til å ta arbeide i firmaet etter fullført utdannelse. Utbetalingene skjedde suksessivt i perioden fra 1986 til 1989, og de ble innberettet i 1989 i overensstemmelse med det som er uttalt i Lignings-ABC'en om tidspunktet for beskatning av stipendier. Ligningsmyndighetene må ha vært klar over at utbetalingene var startet allerede i 1986.

Skatteloven §42 gir hjemmel for å beskatte Bjørn Egil Garder direkte for nettooverskuddet av stipendiet. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å beskatte Armand Garder for beløpet. Beløpet har ingen direkte relevans til det arbeide Armand Garder har gjort i firmaet. Han hadde sin egen lønnsavtale som innebar en fastlønn på kr 25000,- pr. måned og tantième basert på resultatet samt enkelte naturalytelser.

Tantièmen ble beregnet etter årsslutt og i forbindelse med regnskapssavslutningen for året. Den var basert på oppnådd resultat og ble utbetalt og lønnsinnberettet i året etter det år hvis resultat den refererte seg til. Som følge av det varierte de totale lønnsinntekter for Armand Garder fra det ene år til det andre, og det er intet grunnlag for å trekke slutninger fra størrelsen av Armand Garders innberettede lønn og utbetalingen av stipendium til Bjørn Egil Garder. Årsaken til Armand Garders inntektsnedgang fra 1988 til 1989 var således at årsresultatet i 1988 var dårligere enn i 1987. Armand Garders månedslønn var allikevel uforandret fra det ene år til det annet. Det er således intet samspill mellom nedgangen i Armand Garders inntekt og lønnsinnberetningen av stipendiet.

Armand Garders inntekt er den han i henhold til firmaets lønnsoppgaver har innvunnet. Utover disse beløp er det ikke grunnlag for ytterligere tillegg. Lønnen lå på det nivå som var normalt for personer i tilsvarende stilling.

Ligningsmyndighetene burde ha forstått av et vedlegg til Bjørn Egil Garders selvangivelse for 1989, som viste hvordan stipendiemidlene var benyttet, at beløpene var blitt utbetalt over fire år. Ligningsmyndighetene stilte heller ikke spørsmål om når de forskjellige beløp som stipendiet besto av, var blitt utbetalt. Under enhver omstendighet skulle eventuell beskatning av beløpet på Armand Garders hånd fordeles over de år pengene er blitt utbetalt til eller for Bjørn Egil Garder.

Bjørn Egil Garder var ansatt i EI før 1987, og det ville ha vært naturlig å betrakte ham som ansatt fortsatt. Han tok relevant utdannelse for å fylle en jobb i bedriften, ikke nødvendigvis som økonomisjef. Men tilfellet ville at den økonomisjef som firmaet hadde, ble headhuntet av et annet firma. Det var ikke helt klart for partene at det var meningen Bjørn Egil Garder skulle bli økonomisjef, men man var klar over og aksepterte at Bjørn Egil Garder skulle få dekket omkostningene ved å gå på BI. Selskapet hadde til da hatt mange vanskeligheter med å holde på tidligere økonomisjefer, en personellkategori som det dengang var mangel på.

Selskapet drev stor virksomhet med mange ansatte og store oppdrag. Armand Garder skjønte at han måtte ha en økonom i ledelsen, og fikk Bjørn Egil Garder til å påta seg dette. Armand Garder så det som en fordel at en i familien påtok seg oppgaven.

Noen avtale om forpliktelse for Bjørn Egil Garder til å ta arbeide i EI var ikke formalisert, men Bjørn Egil Garder gikk på BI etter et fastlagt opplegg med finansiering fra EI. Det må ha vært en avtale om utgiftsdekning fra selskapet. Bjørn Egil Garder pliktet å bli noen år i firmaet etter endt utdannelse. Hvis han hadde brutt avtalen om det, ville firmaet ha hatt krav på refusjon av sine utlegg.

Ved selskapets bokføring ble det ved å føre utleggene som fordringer, tatt det nødvendige forbehold med hensyn til usikkerhetsmomentene. Siden avtalen var muntlig, var det sikrest å bokføre utleggene som langsiktige fordringer. Først senere ville det bli mer sikkert hvordan det ville gå. Iallfall i 1989 var det klart for Bjørn Egil Garder og EI at fordringen ikke skulle tilbakebetales og at Bjørn Egil Garder skulle få understøttelse til dekning av sine utgifter.

Bakgrunnen for at lønnsinnberetning skjedde for inntektsåret 1989, var at Bjørn Egil Garder avsluttet sine studier ved BI i 1989 og begynte på videreutdannelse i USA for å bli ytterligere kvalifisert for jobben. I 1990 ble det klart at Bjørn Egil Garder kunne få stipendium fra andre kilder for studiene i USA slik at det var lite sannsynlig at det ville bli behov for ytterligere tilskudd fra EI.

Konklusjonen er at inntekten som saken gjelder, ble opptjent av Bjørn Egil Garder fordi han tidligere hadde vært ansatt i EI og at han kan skattlegges etter skatteloven §42 for eventuelt overskudd på stipendiet. Bestemmelsen gir direkte hjemmel for å tilordne inntekten til Bjørn Egil Garder. Hvordan Bjørn Egil Garder skal lignes for beløpet, ligger utenfor denne sak.

Det er ikke hjemmel for å sambeskatte barn og foreldre utover det som følger av skatteloven §16. Etterat barn fyller 17 år, skattlegges de selv for hva de innvinner som arbeidsinntekter.

Bjørn Egil Garder jobbet i firmaet ved siden av studiene, slik BI tilrådde studentene å gjøre for å skaffe seg praktisk erfaring. Han ydet derfor en innsats som motytelse til lønn og stipendium.

Også firmaet fikk noe igjen for stipendiet. Det forelå en avtale som var fordelaktig både for firmaet og Bjørn Egil Garder. Firmaet fikk en kompetansetilførsel som det trengte. Selvom man ikke inngikk noen skriftlig avtale om arbeidsplikt etter studiene, var det en klar forutsetning for begge parter at Bjørn Egil Garder skulle arbeide i selskapet. Han begynte således som økonomiansvarlig såsnart studiene var avsluttet.

Det kan ikke legges noen vekt på at Bjørn Egil Garder gjorde forsøk på å få fradrag for studieutgifter i selvangivelsen for 1987. Det var riktig av ligningsmyndighetene å sette dette tilside ved ligningen.

Med hensyn til det ulovfestede gjennomskjæringsprinsipp bemerkes at ligningsmyndighetene må vurdere helheten i avtaleforholdet og se realiteten i relasjon til de former som er valgt. I dette tilfelle var ikke formålet å spare skatt, men å skaffe selskapet noe det hadde behov for, nemlig en økonomiansvarlig. Skatteplanlegging er helt legitimt. Skattyteren skal behandles nøytralt. Hovedprinsippet er at avtaler skal legges til grunn etter sin ordlyd. Avtalen her var ikke ensidig skattemessig motivert. Hvis det ulovfestede gjennomskjæringsprinsipp skal brukes mot Armand Garder, ville det oppstå forskjellsbehandling. Om det ikke hadde foreligget et familieforhold, ville det ikke blitt tale om beskatning på Armand Garders hånd.

Det er således ikke grunnlag for å benytte det ulovfestede gjennomskjæringsprinsipp for å flytte beskatningen fra Bjørn Egil Garder til Armand Garder.

Skatteloven §54 første ledd er heller ikke anvendelig i saken her. Armand Garder har ikke fått sin inntekt redusert som følge av noe interessefellesskap. Han har i alle år tatt ut fra firmaet en jevn inntekt samt tantième når det har vært anledning til det. Det var utenforliggende forhold som gjorde at han i 1989 kunne ta ut mindre enn i foregående år.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Det følger av skatteloven §42 at enhver fordel som er vunnet ved arbeide eller virksomhet, er skattbar inntekt. Ifølge Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utgave, side 32, er det avgjørende for hvorvidt en fordel er skattepliktig, om fordelen med rimelighet kan anses vunnet ved tjenesteforholdet. Dette vilkåret kan være oppfylt også for fordeler som har løsere tilknytning til tjenesteforholdet enn for eksempel tantième, gratiale eller lignende, som er særskilt nevnt i loven.

Det fremgår videre av Aarbakke l.c. side 39 at i alminnelighet må det være samme skattyter som må ha utført arbeidet og oppebåret fordelen, men i visse situasjoner kan det være spørsmål om å gjøre unntak fra denne regel. Dette kan eksempelvis være tilfelle når en arbeidsgiver yter stipendium eller lignende til en arbeidstagers barn. Slik ytelse bør ses som en fordel som må tilordnes arbeidstageren (faren/moren) selv og ikke barnet, og fordelen er da skattepliktig for ham eller henne. Videre heter det l.c. side 356 at hvis barnet ikke har prestert noen motytelse for den fordel som er tilflytt det, må inntekten beskattes hos faren eller moren.

I en uttalelse fra Skattedirektøren i Utv. 1966 669 heter det at stipendium fra en bedrift til de ansattes barn til dekning av utdannelsesutgifter må anses som en fordel for vedkommende ansatte.

I saken her er forholdet at det er den daglige leders sønn som har mottatt en fordel fra selskapet. Den daglige leder og hans hustru var dessuten eiere av selskapet.

Armand Garder har gjort gjeldende at stipendiet var ytet til Bjørn Egil Garder som vederlag for den arbeidsinnsats Bjørn Egil Garder gjorde i firmaet fra 1983 og de etterfølgende år. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at dette arbeide har hatt preg av vanlig jobbing i ferie og fritid slik skoleungdom ofte er beskjeftiget med, og har bestått i lagerarbeide, varedistribusjon og underordnet kontorarbeide. Etter det opplyste har Bjørn Egil Garder hele tiden fått utbetalt vanlig lønn til normale utlønningstidspunkter, slik at han ikke opparbeidet seg noe tilgodehavende i selskapet.

Videre ble det gjort gjeldende at Armand Garder mente EI trengte en kvalifisert økonomisjef i fremtiden, og at det derfor var av avgjørende betydning for selskapet at Bjørn Egil Garder utdannet seg til bedriftsøkonom på BI.

Lier kommunes synspunkt er at det utelukkende er på grunn av familieforholdet mellom Armand Garder og Bjørn Egil Garder at Bjørn Egil Garder har fått den fordel som det er at EI har ydet ham utdannelsesstipendium.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at EI med ujevne mellomrom dekket utgifter som Bjørn Egil Garder hadde pådratt seg, dels utgifter som gjaldt studiene, dels vanlige utgifter. Utbetalingene ble bokført på en egen konto og rubrisert som langsiktig fordring og regnet med i denne gruppen ved årsoppgjørene.

Armand Garder har hevdet at firmaet hadde så sterkt behov for en økonomisjef i fremtiden at det var til fordel for selskapet å investere i videreutdannelse for Bjørn Egil Garder. Lagmannsretten bemerker at på den tid utdannelsen startet, hadde man en fullt habil økonomisjef på plass og i funksjon i bedriften, og det var ingen tegn på at han ville slutte. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det var noe forretningsmessig grunnlag for at bedriften skulle investere større summer i Bjørn Egil Garders utdannelse for å skaffe seg den relevante økonomikompetanse.

Det er ikke fremlagt noen avtale om at Bjørn Egil Garder skulle arbeide i firmaet etter endt utdannelse inngått før eller i studietiden. Først den 29. januar 1991 ble det inngått en skriftlig arbeidsavtale mellom Bjørn Egil Garder og EI. Etter avtalen gjaldt en gjensidig oppsigelsesfrist på 1 måned. Det er ikke sagt noe om noen minste ansettelsestid. Denne avtale ble inngått først ca 5 måneder etterat ligningskontoret varslet om at stipendiet måtte bli å beskatte på Armand Garders hånd ved ligningen for inntektsåret 1989.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at det ble inngått noen avtale om stipendium ved studiets start. Det vises til at Bjørn Egil Garder gjorde forsøk på å få fradrag for studieutgiftene ved ligningen for 1987, noe som underbygger at det ikke var blitt inngått noen avtale allerede da om at EI skulle bekoste Bjørn Egil Garders utdannelse helt eller delvis.

Lagmannsretten kan heller ikke finne det sannsynliggjort at noen annen person enn Armand Garders sønn ville ha fått et slikt stipendietilbud fra EI. Det er ikke fremlagt noe som viser at firmaet noen gang har gitt lignende støtte til andre kategorier av personell.

Slik lagmannsretten ser det, er det Bjørn Egil Garders familietilknytning til Armand Garder som var det eneste grunnlaget for at han fikk et slikt utdannelsesstipendium som denne saken gjelder.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Lier kommune må gis medhold i at den fordel som Bjørn Egil Garder kunne nyte godt av under studiet, må tilordnes Armand Garder som en fordel vunnet ved arbeide. For denne fordel blir Armand Garder skattepliktig etter skatteloven §42 første ledd.

Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til Lier kommunes subsidiære anførsler om at skatteplikt også følger av det ulovfestede gjennomskjæringsprinsipp eller av bestemmelsen om interessefellesskap i skatteloven §54 første ledd første punktum, jf tredje punktum.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør Armand Garder betale Lier kommunes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Lier kommunes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. For byretten utgjorde omkostningene kr 17000,-, som i sin helhet var salær. For lagmannsretten er kravet kr 51681,- hvorav kr 36000,- er salær. Oppgavene legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Lier kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Armand Garder til Lier kommune 51.681,- -femtientusensekshundreogåttien- kroner.

3. I saksomkostninger for byretten betaler Armand Garder til Lier kommune 17.000,- -syttentusen- kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.