LE-1993-2582

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-01
Publisert:	LE-1993-02582
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsvoll herredsrett Nr. 991/92 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02582 A - Anket til Høyesterett - Utfall??
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Weiss-Andersen jr.). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby.
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Mary-Ann Hedlund 3. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §30, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Sameigelova (1965) §8, Ekteskapsloven (1991) §94

Utskrift av rettsboken for 9 februar 1995:

Partene ønsket å inngå rettsforlik. Rettens formann redegjorde for virkningene av et rettsforlik. Det ble deretter inngått slikt rettsforlik

B og A er seg imellom ansvarlig for en halvdel hver av det lån med renter og omkostninger som er omtalt i domsslutningen i Eidsvoll herredsretts dom av 21. juni 1993. 090294. A (sign.) B (sign.) Kjell Weiss-Andersen jr. (sign.) Eva Westby (sign.)

Dom:

Saken gjelder den interne fordeling mellom tidligere ektefeller av plikten til å dekke gjeld opptatt mens ekteskapet besto.

A og B giftet seg 22. august 1980. Det ekteskapelige samliv opphørte i begynnelsen av juni 1992, og partene er separert ved bevilling.

Under ekteskapet anskaffet de den felles bolig Smedstuveien 13, Slattum, gnr. 26 bnr. 39 i Nittedal. De sto begge som hjemmelshavere til eiendommen. Til anskaffelse av eiendommen og omfattende rehabilitering ble det opptatt tre forskjellige lån.

Det første var på kr 130000,- sikret ved pantobligasjon i eiendommen tinglyst 26. mars 1982. Det neste var et byggelån på kr 600000,- sikret ved pantobligasjon i eiendommen tinglyst 19. august 1987. Det tredje og siste lånet var en utvidelse av byggelånet med kr 300000,- til kr 900000,- sikret ved pantobligasjon i eiendommen tinglyst 2. mai 1988. I 1989 ble lånene med påløpne renter og omkostninger konvertert til et gjeldsbrevlån på kr 980000,- som skulle nedbetales over ca 20 år med kvartalsvise terminbeløp.

A og B var begge ansatt i fulltids fastlønnede stillinger utenom hjemmet. Fra 1. mars 1989 ble A arbeidsledig på grunn av arbeidsgiverens konkurs, og etter noen måneder på arbeidsledighetstrygd startet han egen virksomhet. I 1990 ble terminbetalingene på lånet misligholdt.

I forbindelse med skifte av partenes fellesbo etter separasjonen er huset forsøkt solgt, men under de markedsforhold som rådet på den tid, var det ikke mulig å oppnå en pris som svarte til påhvilende pantegjeld. Det er oppstått tvist mellom partene om hvem som i det interne forhold dem imellom skal betale gjelden på huset.

Ved stevning til Eidsvoll herredsrett av 17. desember 1992 reiste A sak mot A (nå B) og nedla påstand om at B var solidarisk ansvarlig med ham for den til enhver tid utestående saldo på ovennevnte lån. Eidsvoll herredsrett ga ham medhold forsåvidt angikk et lånebeløp på kr 600000,- og avsa 21. juni 1993 dom med slik domsslutning:

B kjennes å være solidarisk medansvarlig med A for et lånebeløp på kr 600000,-med de renter og omkostninger som kan utledes av dette låneforhold.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom forsåvidt angår tilleggslånet på kr 300000,- opptatt i 1988. B har ikke anket herredsrettens dom vedrørende lånet på kr 600000,- opptatt i 1987, men hun har tatt til motmæle mot anken vedrørende tilleggslånet. Hovedforhandling ble holdt i Oslo 9. februar 1995. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, som også avga forklaring for herredsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Under hovedforhandlingen ble det på rettens foranledning avklart mellom partene at det tvistespørsmål som forelå til avgjørelse for lagmannsretten, var hvorvidt partene i det interne forhold dem imellom skulle betale en halvdel hver av det tilleggslån på kr 300000,- som ble opptatt i 1988. B har ikke påanket herredsrettens avgjørelse, som må forstås slik at den innebar at partene i det interne forhold skulle betale en halvdel hver av det lån på kr 600000,- som ble opptatt i 1987. Under hovedforhandlingen inngikk partene slikt rettsforlik:

B og A er seg imellom ansvarlig for en halvdel hver av det lån med renter og omkostninger som er omtalt i domsslutningen i Eidsvoll herredsretts dom av 21. juni 1993.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. A og B er i det interne forhold ansvarlig for en halvdel hver av det lån som er opptatt i Christiania Bank og Kreditkasse 24. april 88, stort kr 300000, senere konvertert som del av gjeldsbrevlån 6201-81-02450, med de renter og omkostninger som kan utledes av denne delen av lånet.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. B frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres at B var orientert om byggearbeidenes økonomiske stilling og var enig i og godtok at ektefellene i fellesskap skulle oppta lånet på kr 300000,- for å fullføre de pågående arbeider.

Partene var sammen om og enige om alle beslutninger i forbindelse med anskaffelsen av huset og de oppussings- og reparasjonsarbeider som ble foretatt. Det var full åpenhet dem imellom i alle økonomiske spørsmål. De henvendte seg sammen til banken om det første byggelånet, og de undertegnet begge som skyldnere på den første byggelånskontrakten. Det var en ren tilfeldighet på grunn av uklare bankrutiner at B ikke også undertegnet på pantobligasjonen som medskyldner, men bare i rubrikken for ektefellens samtykke til tinglysing.

Da det ble nødvendig å søke om ytterligere lån, skjedde dette også i forståelse med B, selvom det var A som tok den nødvendige kontakt med banken. Det skyldes alene bankens praksis at ikke B ble bedt om å medundertegne byggelånskontrakten denne gang og at hun fortsatt bare ble bedt om å undertegne i samtykkerubrikken på pantobligasjonen. Når det gjaldt hvem som skulle undertegne og hvor det skulle undertegnes på de formelle lånedokumenter, fulgte partene hele tiden de anvisninger som ble gitt av bankens funksjonær.

B visste om låneopptakene og er ansvarlig for betaling av en halvdel av det konverterte lån på avtalerettslig grunnlag. For A har Bs medansvar for lånene vært en forutsetning for at de ble opptatt. As egen inntekt var ikke tilstrekkelig til å betjene så stort lån. B forsto dette dengang lånene ble opptatt. Det vises også til at B gikk med på å overføre kr 5000,- pr. måned fra sin lønnskonto til delvis dekning av avdrag og renter på lånet etterat dette var blitt konvertert.

Subsidiært anføres at B må anses for å ha blitt medansvarlig for lånet ved sin underskrift på samtykkeerklæringen på pantobligasjonen. A bestrider at pantobligasjonen ble undertegnet av B rett før tiltredelse av en tjenestereise. Det vises til at underskriften er datert en fredag, mens B alltid startet på sine tjenestereiser i begynnelsen av arbeidsukene.

A bestrider Bs anførsel om at de midler som ble trukket på byggelånet, ikke i sin helhet ble benyttet på huset.

Det vises også til at B tok lånet med blant sine gjeldsposter i selvangivelsen for 1991.

Atter subsidiært har A anført at han etter ulovfestede regler om negotiorum gestio var berettiget til for begge eieres regning å gjøre det som var nødvendig for å berge huset fra ødeleggelse uten å innhente samtykke fra B. Det ligger innenfor disse regler at han kunne oppta lån som begge eiere måtte være med å tilbakebetale.

A har også vist til at det følger av sameieloven §8 annet ledd annet punktum at hver sameier på egen hånd kan ta seg av det som er nødvendig for å Ae sameieeiendommen fra skade eller ødeleggelse, og at han har krav på å få tilbake nødvendige utlegg som måtte ha påløpt i denne forbindelse.

Ankemotparten har for lagmannsretten i det vesentlige fremhevet:

B bestrider å være forpliktet til i det interne forhold mellom partene å betale halvdelen av tilleggslånet på kr 300000,- med tillegg av de renter og omkostninger som kan utledes av dette lån.

Oppussings-, reparasjons- og utbyggingsarbeidene på huset var As ansvar alene. Han tok alle beslutninger av både teknisk og økonomisk art og informerte henne ikke om prosjektets økonomiske status. Hun var ikke klar over at byggelånet på kr 600000,- ble brukt opp og at det var behov for å låne ytterligere kr 300000,-. Da lånet på kr 600000,- ble tatt opp, hadde hun gitt klar beskjed om at ytterligere opplåning ville hun ikke samtykke i. Da A skulle låne penger for å kjøpe bil til avløsning av tidligere firmabil, nektet hun således å medunderskrive lånedokumenter, slik at A måtte benytte en finansieringsform som ikke var avhengig av ektefellens samtykke.

Pantobligasjonen på kr 300000,- forela A henne til underskrift akkurat idet hun skulle avgårde til Fornebu tidlig en morgen for å rekke et fly. Hennes underskrift på pantobligasjonen er datert på en fredag, men hun begynte aldri sine tjenestereiser på fredager. Dateringen er derfor uriktig og ikke gjort av henne. Hun så ikke og skjønte ikke hva det var hun ble bedt om å undertegne på, og var ikke klar over at hun hadde samtykket i ytterligere pantsettelse av huset.

Det var først etterat lånet var blitt misligholdt, og det var kommet varsel om tvangsauksjon, at hun ble informert om hvor stor gjelden var blitt. Avtalen om overføring av kr 5000,- pr. måned fra hennes lønnskonto til delvis dekning av misligholdte låneterminer inngikk hun under press for å unngå tvangsauksjon.

B bestrider at hele det beløp som er trukket på byggelånet, er brukt til huset. A har ikke fremlagt noe byggeregnskap eller noen oversikt over medgåtte omkostninger. En del av pengene må han ha brukt til andre formål.

B har vist til Rt-1990-1226 og til Lødrup: Familieretten, 1992 35 flg.

B bestrider at huset var i en slik situasjon at reglene om negotiorum gestio gir hjemmel for noe krav fra As side.

Når det gjelder sameieloven §8 annet ledd annet punktum viser B til at ifølge bestemmelsen skal den som vil berge eiendommen, rådføre seg med den annen sameier forutsatt at dette kan skje uten unødig forsinkelse. I saken her var det intet i veien for at A kunne ha samrådd seg med B før han tok opp tilleggslånet på kr 300000,-.

Lagmannsretten skal bemerke:

For lagmannsretten står saken i en annen stilling enn for herredsretten. Nå er saken begrenset til tvist om hvorvidt B i det interne forhold mellom ektefellene skal dekke en halvdel av tilleggslånet på kr 300000,- som ble opptatt i 1988. Ved rettsforlik inngått for lagmannsretten er partene enige om at de i det interne forhold hver skal betale en halvdel av lånet på kr 600000,- opptatt i 1987. Det har såvidt forstås av herredsrettens dom ikke vært reist tvist for domstolene om at partene i det interne forhold hver skal betale en halvdel av lånet på kr 130000,- opptatt i 1982.

Ektefelleloven av 20. mai 1927 får anvendelse i saken, idet partene søkte om separasjon 24. juni 1992, jf ekteskapsloven av 4. juli 1991 §94 nr. 2.

Etter ektefelleloven §30 er utgangspunktet at hver ektefelle hefter alene for de forpliktelser som påhviler ham eller henne.

Det må således foreligge et særskilt rettsgrunnlag hvis ektefellene skal være solidarisk ansvarlige utad eller fordele seg imellom forpliktelse til å innfri gjeld.

Lagmannsretten legger til grunn at i 1982 besluttet partene i fellesskap å kjøpe den boligeiendom som de inntil da hadde bodd i som leieboere. De sto begge som hjemmelshavere til eiendommen, og eide eiendommen i et tingsrettslig sameie. Kjøpesummen var kr 230000,-. Kjøpet ble finansiert ved overtagelse av lån i Husbanken og ved opptak av et lån i Christiania Bank og Kreditkasse (heretter kalt Kreditkassen) på kr 130000,- samt ved oppspart egenkapital. Lånet i Kreditkassen var sikret med en pantobligasjon i eiendommen, og begge ektefeller undertegnet pantobligasjonen som skyldnere.

Huset var gammelt og hadde behov for store oppussings- og ombyggingsarbeider. Betydelige deler av arbeidene utførte partene selv som egeninnsats, og de første årene etter overtagelsen finansierte de nødvendige innkjøp av materialer og tjenester fra hver sine løpende inntekter. Arbeidene på huset ble utført i fritiden, derunder helger og ferier.

I 1987 planla partene omfattende rehabiliterings- og ombyggingsarbeider som de ikke kunne finansiere fra løpende inntekter. De kontaktet sammen Kreditkassens avdeling på Lillestrøm og fremla sine planer med omkostningsoverslag og fikk tilbud om lån fra banken. Under eller etter møtet ble det fylt ut søknadsskjema for lån på kr 600000,-, og begge ektefeller undertegnet søknaden. Banken innvilget søknaden i form av et byggelån - det vil si et kassekredittlån som de kunne trekke på etterhvert som byggeomkostningene påløp. Byggelånskontrakten av 22. juli 1987 er også undertegnet av begge parter.

Den tilhørende pantobligasjon er derimot bare undertegnet av A som skyldner mens B har undertegnet i rubrikken for ektefellens samtykke til pantsettelse av eiendommen.

Etterhvert som arbeidet ble utført, viste det seg at låneopptaket ikke var tilstrekkelig til å dekke alle nødvendige arbeider på huset. Byggelånet på kr 600000,- var tilnærmet fullt utnyttet i april 1988, men fortsatt gjensto det nødvendige arbeider, blant annet på taket.

I april 1988 kontaktet A Kreditkassen og søkte om en utvidelse av byggelånet med kr 300000,- til kr 900000,-. Ved brev av 19. april 1988 fikk A tilbud fra banken om slik utvidelse under forutsetning av deponering av en tilsvarende pantobligasjon i eiendommen. Som vedlegg til brevet ble pantobligasjon med pålydende kr 300000,-, byggelånskontrakt med pålydende kr 900000,- og pantsettelseserklæring oversendt for underskrift og retur. Byggelånskontrakten, som ble datert 22. april 1988, ble bare undertegnet av A. Pantobligasjonen ble undertegnet av A som skyldner, mens B undertegnet i rubrikken for ektefellens samtykke til pantsettelsen. B erkjenner at hun har undertegnet pantobligasjonen i den nevnte rubrikk, men hevder at denne pantobligasjon ble forelagt henne til underskrift idet hun tidlig en morgen sto på farten for å rekke et fly, og at hun ikke ble gjort kjent med hva hun undertegnet på og at hun heller ikke forsto hva hun underteegnet på.

Lagmannsretten finner at B ikke kan høres med at hun ikke var klar over at byggearbeidene var blitt så kostbare at det opprinnelige byggelånet var i ferd med å bli oppbrukt, og at hun ikke forsto hva hun undertegnet på da pantobligasjonen ble forelagt henne. Hun kan heller ikke høres med at hun ikke tok del i beslutningsprosessen i forbindelse med reparasjonsarbeidene. Det finnes sannsynliggjort at hun - selvom hun muligens ikke fulgte med i detaljene i de økonomiske sider av byggearbeidene - visste at det var behov for ytterligere ekstern finansiering, og at hun forsto at hun undertegnet en pantobligasjon for et tilleggslån.

Lagmannsretten finner ikke grunn til gå inn på spørsmålet om også B i forhold til banken er forpliktet som personlig debitor for tilleggslånet. Saken gjelder forholdet mellom ektefellene. At bare en av ektefellene utad står som debitor, er ikke til hinder for at forutsetningen mellom ektefellene kan være at den andre skal dekke sin del av lånet. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det var nokså tilfeldig hvilke underskrifter banken innhentet på lånedokumentene, og partene har forklart at de signerte der hvor bankfunksjonæren anviste dem å skrive under. Lagmannsretten legger derfor ikke særlig vekt på hvem som har underskrevet på de formelle lånedokumenter og hvor på dokumentene underskriftene er påført.

Videre bemerker lagdommerne Hedlund og Sundt-Ohlsen:

Disse dommerne legger ingen vekt på om pantobligasjonen eventuelt er undertegnet av B rett før en avreise eller på et annet tidspunkt.

Ved utgangen av august 1989 var den ytterligere kreditt på kr 300000,- fullt utnyttet, men rehabiliteringsarbeidene var fortsatt ikke ferdige. Banken ønsket imidlertid ikke å yte ytterligere kreditt.

Disse dommerne kan ikke se at det er noe holdepunkt for at ikke hele byggelånet er benyttet til huset, og tar ikke stilling til hvilken betydning det ville ha hatt om pengene også var blitt anvendt til andre formål.

På grunn av at partene ikke kunne få ferdigattest, kunne de ikke få byggelånet konvertert i Realkreditt eller en tilsvarende institusjon, slik som banken hadde forutsatt ved innvilgelsen av byggelånet. I februar 1989 ble byggelånet konvertert til et gjeldsbrevlån i Kreditkassen, og det ble avtalt at lånet skulle tilbakebetales over ca 20 år med 4 årlige terminer, hver på kr 37710,- + termingebyr. De første fire terminer ble betalt ved at begge ektefeller foretok innbetalinger på en "oppsamlingskonto" banken hadde opprettet for belastning av terminbeløpene. Fra mars 1989 ble A arbeidsledig på grunn av konkurs i det firma han inntil da hadde vært ansatt, og hans inntektsforhold ble vesentlig dårligere enn de hadde vært før. På grunnlag av dette legger disse dommerne til grunn at i 1989 må B ha foretatt innbetalinger til "oppsamlingskontoen" fra sin faste løpende inntekt.

I 1990 ble låneterminene misligholdt, og banken begjærte tvangsauksjon. Tvangsauksjonsbegjæringen ble trukket tilbake i forbindelse med at B samtykket i at banken skulle trekke kr 5000,- pr. måned fra hennes lønnskonto til delvis dekning av terminbeløpene på gjeldsbrevlånet.

Disse dommerne legger etter dette til grunn at partene har vært sammen om og enige i at de påbegynte ombyggingsarbeider måtte sluttføres og at ytterligere låneopptak var nødvendig i 1988. Det foreligger således et særskilt rettsgrunnlag for at de i det interne forhold dem imellom hver er ansvarlig for en halvdel av lånebeløpet med renter og omkostninger.

Lagdommer Bøhn er enig i dommerne Hedlund og Sundt-Ohlsens konklusjon og bemerker:

Normalt vil spørsmålet om fordelingen mellom ektefellene av ansvaret for et boliglån ikke oppstå. Fra bankens side vil forutsetningen være at lånet, hvis det misligholdes, er tilstrekkelig sikret ved pant i den felles boligen, og dette er formodentlig en av årsakene til at en del banker, før fallet i eiendomsprisene i slutten av 1980-årene, var mindre påpasselige med å få avklart om begge ektefellene skulle stå som personlige debitorer. For ektefellene vil spørsmålet om fordeling av ansvar dem imellom ofte være perifert. Det normale er, som i dette tilfellet, at ektefellenes økonomi er blandet sammen. I ekteskap med alminnelige inntekter for begge parter vil tilbakebetaling av lån av noen størrelse til arbeider på felles bolig innebære en vesentlig del av ektefellenes utgifter. Låneopptaket vil normalt bygge på en forutsetning om at det er familiens samlede inntekter som skal dekke lånet i tillegg til andre utgifter. Hvilke midler som benyttes til de forskjellige formålene, kan derimmot være mer tilfeldig. Ektefellene vil normalt se det slik at hvis de ikke klarer å betale lånet, risikerer de å miste boligen. Spørsmålet om intern fordeling av låneforpliktelsen vil de derimot normalt ikke ha noen grunn til å vurdere. Dette spørsmålet oppstår vanligvis først i de tilfellene hvor både forutsetningen om fortsatt samliv med felles økonomi, og forutsetningen om at lånet er tilstrekkelig pantesikret, brister.

Det vil derfor normalt ikke foreligge avtaler mellom ektefellene om dette spørsmålet, ettersom de vanligvis ikke vil ha tenkt på det. Ansvarsspørsmålet må derfor etter denne dommerens mening løses ut fra en samlet vurdering av partenes økonomiske forhold og de forutsetninger ektefellene bevisst eller ubevisst må antas å ha bygget på ved lånopptaket.

Som de øvrige dommere finner denne dommeren at B i forhold til sin tidligere ektefelle må anses ansvarlig for halvparten av tilleggslånet med renter og omkostninger. Det legges til grunn at B var klar over at det ble nødvendig med ytterligere lån for å få boligen ferdig da byggelånet på 600 000 kroner tok slutt. Som nevnt ovenfor anses det godtgjort at hun var klar over at hun samtykket i pantsettelsen for tilleggslånet. Lånet skulle benyttes til investering i og forutsetningsvis verdiøkning av felleseiets sentrale formuesgjenstand, som lå i tingsrettslig sameie. Forutsetningen også fra Bs side må ha vært at også tilbakebetalingen av dette lånet skulle belastes partenes samlede økonomi. A hadde ved låneopptaket ikke slik inntekt at han kunne bære låneutgiftene alene. I samsvar med forutsetningene har B også benyttet av sine midler til å nedbetale lånet, jf de øvrige dommernes bemerkninger ovenfor. Det er ikke grunnlag for å bedømme tilleggslånet annerledes enn paartenes øvrige låneforpliktelser. Også denne delen av lånet må partene anses for å ha vært sammen om, slik at de også må bære det endelige ansvaret likt. Som de øvrige dommerne finner denne dommeren at det ikke er holdepunkt for at tilleggslånet er benyttet til annet enn huset.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør B betale As saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Det bemerkes at for herredsretten bestred B også å være forpliktet til å betale halvdelen av lånet på kr 600000,-. As prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. For herredsretten utgjorde omkostningene kr 44750,-, hvorav kr 43750,- var salær. For lagmannsretten er kravet kr 31225,- hvorav kr 16750,- er salær. Oppgavene legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A og B er i det interne forhold dem imellom ansvarlige for en halvdel hver av det lån som er opptatt i Christiania Bank og Kreditkasse 24. april 88, stort kr 300000, senere konvertert som del av gjeldsbrevlån 6201-81-02450, med de renter og omkostninger som kan utledes av denne delen av lånet.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler B til A 44750,- -førtifiretusensjuhundreogfemtikroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 31225,- -trettientusentohundreogtjuefem- kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen.