LE-1993-2806
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-03 |
| Publisert: | LE-1993-02806 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse av samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll namsrett Nr. 284-1993 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02806 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Edvard Thorsted Stenersen, Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Gunhild Lærum, Lillestrøm). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, 2. Lagdommer Jan Villum, 3. Kst. lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, §50 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
A krevet ved sin prosessfullmektig advokat Nils Edv. Stenersen den 12. april 1993 fastsatt tvangsbot til gjennomføring av samværsrett med barna C, E og E, i henhold til rettsforlik mellom partene. Rettsforliket om samværsrett var inngått 18. desember 1992. B ved prosessfullmektig advokat Gunhild Lærum, hevdet at det var umulig å gjennomføre samværsretten, og at tvangsbot ikke kunne fastsettes.
Eidsvoll namsrett avsa 16. september 1993 kjennelse med slik slutning:
1. B frifinnes.
2. B tilkjennes saksomkostninger med kroner 1500,- ettusenfemhundre - 00/100.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
Det fastsettes tvangsmulkt for hver gang avtalt samværsrett brytes.
Retten fastsetter tvangsmulkt for brudd på forlikets pkt. 7.
Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
B har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. B frifinnes.
2. B tilkjennes saksomkostninger i begge instanser, som t.o.m. dette tilsvar utgjør kr 3000,-.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Fastsettelse og inndrivelse av tvangsbot er det eneste adekvate middel loven foreskriver når det gjelder foreldres rett til samvær med barn. Forut for rettsforliket av 18. desember 1992 ble det utarbeidet en sakkyndig rapport av en rettsoppnevnt psykolog uten tidligere tilknytning til partene. Den sakkyndige tilrådet sterkt at farens samværsrett ble gjennomført. Kjæremotparten har foranlediget fremsettelse av incestbeskyldninger mot den kjærende part, som sin siste utvei for å forhindre gjennomføring av inngått rettsforlik. Beskyldningene savner ethvert grunnlag, og det er feil av namsretten å legge avgjørende vekt på beskyldningene uten nærmere å vurdere sannhetsgehalten. Det er åpenbart at psykolog Messel ville ha fått et annet inntrykk dersom incestbeskyldningene hadde vært riktige. Det var først etter at rettsforliket var inngått, og etter at det var truet med tvangsbot til gjennomføring av forliket, at incestbeskyldningene bokstavelig talt "haglet". Det er den kjærende parts klare oppfatning at dette er iscenesatt av kjæremotparten som en siste desperat utvei for å hindre farens lovlige utøvelse av samværsrett i henhold til rettsforliket. Barna er fullstendig underlagt morens vilje, slik at de gjør og sier slik hun ber om.
Siktelsen mot kjærende part og de øvrige siktede i saken ble forøvrig henlagt av statsadvokaten den 1. desember 1993. Henleggelsen ble påklaget av advokat Gunhild Lærum den 15. desember 1993. Klagen er ikke forelagt A til uttalelse, men det synes åpenbart at klagen ikke kan føre frem. Hensikten med klagen er fortsatt trenering av farens samværsrett. Faren nærer alvorlig frykt for barna skjebne.
B har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Partene har tre felles barn, C, født xx.xx.1977, E, født xx.xx.1980 og E, født xx.xx.1985. Partene inngikk rettsforlik i Eidsvoll herredsrett 18. desember 1992. Det fremgår av rettsforliket pkt. 5 at partene er enige om psykolog Tor Jakobsen skal stå til rådighet for partene etter behov. Tor Jakobsen var vitne i forbindelse med herredsrettsbehandlingen, og han påtok seg dette oppdraget. Rettsforliket ble etterlevet helt til medio mars 1993. Bakgrunnen for at rettsforliket ikke er gjennomført etter den tid, er den kjærende parts egen atferd. Psykolog Jakobsen uttalte 2. mars 1993 at han ikke fant det tilrådelig at det ble gjennomført en samværsordning. Jakobsen hevder at den kjærende part er ubalansert, og at han også er ukontrollert overfor barna. På bakgrunn av den kjærende parts utagerende atferd overfor barna, ble samværsretten stoppet. Kjæremotparten er ikke enig i at Tor Jakobsen er inhabil i saken.
Det er ikke korrekt at kjæremotparten har fremsatt inscestbeskyldninger mot den kjærende part. Partenes eldste fellesbarn, C, har uten kjæremotpartens medvirkning, via sin støttekontakt, meddelt barnevernet i Askim om seksuelle overgrep han har vært utsatt for av blant annet kjærende part. Kjæremotparten var ikke klar over at C hadde kontaktet barnevernet før barnevernet kontaktet henne. Det har vært avholdt dommeravhør i saken, og alle tre barn hevder at de har vært utsatt for grove seksuelle misbruk av sin far.
Det er i nærværende sak ikke mulig å gjennomføre samvær, slik at tvangsbot ikke kan fastsettes, jf barneloven §48 og Inge Lorang Backers kommentarutgave til barneloven, 293. Barna motsetter seg for tiden hardnakket samvær på grunn av farens ukontrollerte sinne og på grunn av de grove seksuelle overgrep. Det kan da ikke være riktig å fremtvinge samvær med tvangsbot.
Den kjærende part krever også at det skal fastsettes tvangsbot for brudd på rettsforlikets pkt. 7. Det fremkommer av pkt. 7 at den kjærende part skal ha rett til å vite barnas bopel. Det fremkommer videre av pkt. 7 at den kjærende part fikk vite barnas bopel pr 18. desember 1992. Kjæremotparten har flyttet våren 1993, etter at kjærende parts atferd hadde utspeilet seg og etter at anmeldelsen forelå. Det kan ikke være riktig å ilegge tvangsbot for manglende oppfyllelse av rettsforlikets pkt. 7. Det vises til bakgrunnen for at barna motsetter seg samvær med far, og det faktum at kjæremotparten flyttet etter at ovennevnte forhold var et faktum.
De tre felles barna går alle i terapi ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Østfold. Barna føler det som en lettelse å snakke med voksne om det de har opplevd gjennom flere år. Barna har fungert noe bedre etter at anmeldelsen mot A m.fl. ble inngitt, men etter at saken ble henlagt har barna reagert bl.a. med oppkast og andre symptomer på alvorlige somatiske lidelser. Endelig nevnes at A ble dømt for flere års mishandling av sin kone i Eidsivating lagmannsrett den 21. november 1991.
Lagmannsretten bemerker:
Barneloven §48 hjemler tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Også rettsforlik kan tvangfullbyrdes, jf Inge Lorang Backer: Barneloven 292. Tvangsbot er det eneste tvangsmiddel som kan brukes. Må det anses umulig å gjennomføre samværsretten, skal det ikke fastsettes tvangsbot. Hvis barnet selv motsetter seg samværet eller hvis samværsretten bare kan gjennomføres med psykiske skadevirkninger for barnet, foreligger det umulighet, jf Rt-1963-1389, Rt-1970-703 og Backer 293.
Barna i saken her er henholdsvis 16, 13 og 9 år gamle. Samværsretten i henhold til rettsforliket av 18. desember 1992 ble lojalt fulgt opp inntil mars 1993, da psykolog Jacobsen i brev til partene ga uttrykk for at det ikke var tilrådelig med samvær. Senere kom anmeldelsen for seksuelle overgrep.
Barna går alle tre for tiden i terapi ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Østfold. Behandlingen skal ha sammenheng med farens oppførsel overfor barna. Selv om inscestanmeldelsen mot faren er henlagt av statsadvokaten, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at barna for tiden motsetter seg samvær med faren. Selv om en ikke kan se bort fra at morens innstilling kan ha påvirket guttenes holdning til samværsrett med faren, kan man heller ikke utelukke, slik situasjonen nå er, at samvær mellom far og barn for tiden også kan medføre psykiske skadevirkninger for barna.
Lagmannsretten finner under disse omstendigheter ikke å kunne ilegge tvangsbot for den manglende gjennomføring av samværsretten.
Når det gjelder kravet om at det skal ilegges tvangsbot for manglende oppfyllelse av rettsforliket pkt. 7 om at barnas bopel skal være kjent for faren, viser lagmannsretten til at opplysninger etter barneloven §50 kan nektes gitt dersom det kan være til skade for barnet, jf barneloven §50 første ledd tredje punktum. En avtale om å gi opplysninger om barnas bopel kan forøvrig heller ikke tvangsfullbyrdes etter barneloven.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og A må betale saksomkostninger til B for lagmannsretten. Saksomkostningene for lagmannsretten settes til kr 3000, slik det er nedlagt påstand om.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelse.