LE-1993-2900
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-09 |
| Publisert: | LE-1993-02900 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-05889A/66 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02900 A. - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Ankende part: Stiftelsen Folketeaterbygningen v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Johan Fredrik Remmen, Oslo). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jon Tenden, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann 2. Lagdommer Erik Møse 3. Ekstraordinær lagdommer Otto Weng |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §18-1, §19-4, §3-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, Aksjeselskapsloven (1957), §18-2 |
I 1919 tok en del fremtredende kulturpersoner initiativet til å etablere et folketeater på Oslo østkant. De søkte Oslo kommune om støtte og kunngjorde alminnelig innbydelse til å tegne bidrag. Ifølge tegningsinnbydelsen av januar 1920 var formålet å tilby god kunst til billige priser for "Studenter, embedsmænd, lærere, haandverkere" og "hovedstadens store arbeidermasse". Det ble understreket at "utbyttet maa komme i anden række". Ifølge §1 i Folketeatrets vedtekter av 1920 var foretaket et selskap med vekslende medlemstall og kapital. Medlemmenes ansvar var begrenset til det innskudd de hadde tegnet. Etter §3 kunne enhver som innbetalte minst kr 100 bli medlem av selskapet. For innskuddene skulle det utstedes omsettelige innskuddsbevis. Det var fastsatt at "hvert innskuddsbevis kun gir adgang til en stemme". Formålet for Folketeatret fulgte av vedtektene §2:
Selskapets formål er ved medlemmenes innskudd og ved bidrag fra Kristiania kommune og andre institusjoner å opføre og drive dette teater. Selskapets opgave er å by god kunst til billige priser, og det har således ikke til formål å drive erhverv. Dog kan innskuddene forrentes med inntil 5 pct. pr. år.
Selskapets organer var ifølge vedtektene medlemsmøte, repre-sentantskap og styre. Representantskapet skulle ha øverste ledelse og bestå av 21 medlemmer, hvorav 9 skulle velges av Oslo formannskap. På medlemsmøtet skulle hver andelshaver bare ha én stemme. Av §10 fulgte at vedtektsendringer måtte approberes av formannskapet for å bli gyldige. Vedtektene hadde også regler om oppløsning av selskapet.
Oslo kommune bevilget startkapital kr 400000 fra kinemato-grafdriftens overskudd, som var forutsatt anvendt til kulturformål. En rekke bedrifter og enkeltpersoner bidro til finansieringen. Tomt ble skaffet til veie på Youngstorvet. Det ble oppført tre bygninger: Nytorvet 2 og Storgt. 21 og 23. Byggearbeidene ble lånefinansiert. De første leietakere flyttet inn i Nytorvet 2 høsten 1934.
I 1937 ble vedtektene endret, idet selskapet ble kalt "andels-selskap" med vekslende antall andelshavere og vekslende kapital. Formålsbestemmelsen i vedtektene §2 fikk denne ordlyd:
Selskapets formål er å forberede og å drive Folketeateret og de eiendommer (Nytorvet 2, Storgaten 21 og 23) som selskapet eier i Oslo.
Folketeatrets oppgave er å gi god kunst til billige priser.
Hovedtrekkene i vedtektene ble beholdt. Medlemsmøtet ble kalt for "generalforsamling". Bestemmelsen om at formannskapet skulle godkjenne vedtektsendringer, ble opprettholdt.
Etter annen verdenskrig ble teatervirksomheten skilt ut som eget aksjeselskap. Teateret ble ombygget og overlevert det nystiftede AS Folketeateret som leietaker. Etter endring i 1952 lød vedtektenes §2 slik:
Selskapets formål er å eie og drive eiendommene Storgata 21, 23 og Youngstorget 2 i Oslo.
Ved disponeringen av teaterlokalet i Storgata 21 skal selskapet medvirke til at publikum får god kunst til billige priser.
Teatervirksomheten opphørte i 1959. Teaterlokalene har senere vært utleid til Den Norske Opera, som i dag disponerer 52,07 % av selskapets bygningsarealer. Resten er leiet ut til kontorer og forretninger, idet 21,85 % disponeres av arbeiderbevegelsens organisasjoner, 9,95 % av leger, tannleger m.v. og 15,78 % av forretninger og postkontor. De opprinnelige 162 andelshaverne utgjør etter sanering i dag bare 47. Ved utgangen av 1993 var andelskapitalen kr 2469700, hvorav Oslo kommune hadde 97,5 %, mens de resterende 2,5 % var fordelt på 46 småinnskytere.
Etter aksjeloven av 1957 var det ikke lenger fri adgang til å drive selskap med begrenset ansvar på annen måte enn gjennom aksjeselskap. Det gikk imidlertid lang tid før Folketeaterbygningen foretok seg noe i den anledning. I april 1989 utredet advokat Jens Chr. Hauge hvordan andelsselskapet kunne tilpasses den eksisterende lovgivning. Han fremhevet at det ville være meget vanskelig å bruke aksjeselskapsformen som lest for en ny rettslig form for Folketeaterbygningen dersom formålet og prinsippene i vedtektene skulle opprettholdes. Hauge tilrådet derfor at styret skulle foreslå for representantskap og generalforsamling at Andelsselskapet Folketeaterbygningen skulle omformes til en stiftelse med samme formål og med vedtekter som i ajourført form skulle legges så nær opp til de gamle som mulig.
Ifølge Hauges betenkning skulle omformingen av Andelsselskapet Folketeaterbygningen til en stiftelse skje ved at representantskap og generalforsamling, etter forslag fra styret, traff bindende vedtak, hvoretter andelsselskapets formue ble stilt til rådighet for det formål som fremgikk av formålsparagrafen. Betenkningen munnet ut i utkast til slikt vedtak:
Som følge av ny lovgivning må Andelsselskapet Folketeaterbygningen rettslig sett få en ny form, fordi Andelslag ikke lenger anerkjennes som selskapsform med begrenset ansvar og fordi Andelsselskapet Folketeaterbygningen heller ikke er et samvirkelag i lovens forstand. Aksjeselskapsformen med sitt krav til like rett for alle aksjer passer ikke med Folketeaterbygningens formål og tradisjonelle virkemåte.
Andelsselskapet Folketeaterbygningen skal på denne bakgrunn fra 1. juli 1989 være en næringsdrivende stiftelse.
Stiftelsen Folketeaterbygningen skal føre direkte videre Andelsselskapet Folketeaterbygningens virksomhet med samme formål og de justeringer i vedtektene som omdanningen og utviklingen nødvendiggjør og tre inn i andelsselskapets formue, rettigheter og plikter av enhver art.
Ved omdanningen legges til grunn Andelselskapet Folketeaterbygningens regnskap pr. 31. desember 1988 som er vedlegg til dette vedtak. Stiftelsens grunnkapital settes til kr 2469700,- som svarer til andelsselskapets bokførte egenkapital pr. 31. desember 1988 med fradrag av reservefond, konsolideringsfond og disposisjonsfond, som ikke bør inngå i grunnkapitalen.
Stiftelsen Folketeaterbygningens vedtekter skal være som følger:
Overgangen til stiftelse ble enstemmig vedtatt i selskapets styre den 27. april 1989 og i representantskap og generalforsamling den 31. mai samme år, samtidig som det da ble holdt konstituerende generalforsamling for stiftelsen med vedtakelse av vedtektene.
Formålsbestemmelsen i vedtektene av 1989 (§2) lyder slik:
Stiftelsens formål er å eie og drive eiendommene Storgt. 21 og 23 og Youngstorget 2 i Oslo.
Ved sin disponering av eiendommene og ved sin forvaltning skal stiftelsen søke å medvirke til at kulturelle og kunstneriske organisasjoner kan få rimelige arbeidsvilkår og at kultur og kunst kan nå ut til et bredt publikum.
Ifølge vedtektenes §4, er stiftelsens grunnkapital kr 2469700. Stiftelsen er "en direkte fortsettelse av Andelsselskapet Folketeaterbygningen og skal tre inn i alle andelsselskapets rettigheter og forpliktelser". Etter §5 er stiftelsens besluttende myndigheter styret og representantskapet, mens den tidligere generalforsamling er avløst av velgermøte (§6), som består av andelshaverne i det tidligere andelsselskap eller deres rettsetterfølgere. Hver tilstedeværende andelshaver i det tidligere andelsselskap som har betalt sitt innskudd eller dennes rettsetterfølger har en stemme på velgermøtet. Det velger representantskap. Regelen om at Oslo kommune oppnevner ni medlemmer av representantskapet og fem varamenn for disse, er beholdt (§7 tredje ledd). Det samme gjelder bestemmelsen om at vedtektsendringer skal approberes av Oslo formannskap (§11 fjerde ledd).
I brev 29. september 1989 ba Folketeaterbygningen om at Oslo formannskap skulle godkjenne vedtektsendringene. Kommunens kultur- og utdanningskomité anbefalte tiltredelse, mens byrådet i mai 1990 først ønsket avklaret kommunens verdier i selskapet med sikte på mulig avhendelse. Til dette anførte Folketeaterbygningen at ingen andelshaver hadde verdier i andelsselskapet, og at det fulgte av dets formål og vedtekter at ingen heller skulle kunne realisere slike for økonomisk vinning. I brev 12 juli 1990 opprettholdt byrådet sitt standpunkt. Advokat Hauge fremholdt på vegne av stiftelsen at det ville være myndighetsmisbruk om kommunen nektet å godkjenne endringene. Byrådet vedtok imidlertid 15. oktober 1990 å gi byrådet ved finansdirektøren fullmakt til å pålegge Folketeaterbygningen - så snart det var praktisk mulig - å endre selskapsform fra andelslag til aksjeselskap. Av begrunnelsen fremgikk bl.a. at det da var naturlig at kommunen fikk det antall aksjer som svarte til dagens andel av andelskapitalen og at hver aksje skulle ha én stemme.
Da andelsselskapet bestred dette, forela kommunen saken for Kommuneadvokaten i Oslo. Han var enig med Folketeaterbygningen i at kommunen ikke hadde noe selvstendig rettsgrunnlag for å pålegge overgang til aksjeselskap, men at Folketeaterbygningen trolig hadde "en stående plikt til å foreta de nødvendige vedtektsendringer med sikte på aksjeselskapsorganisering i samsvar med aksjeloven regler", ut fra aksjeloven §19-4. Etter forberedende behandling i Finanskomiteen fattet Oslo formannskap i møte 27. februar 1991 følgende vedtak:
Formannskapet avslår søknad fra andelslaget Folketeaterbygningen om approbasjon av endring av organisasjonsform fra andelslag til stiftelse. Folketeaterbygningen må snarest gjøre vedtak om vedtektsendringer slik at organisasjonsformen bringes i overensstemmelse med gjeldende aksjelovs bestemmelser før 1. juli 1991.
Folketeaterbygningen anla søksmål mot kommunen for Oslo byrett med påstand om at formannskapets vedtak var ugyldig og at vedtektene var å anse som godkjent. Kommunen påstod seg frifunnet og anla motsøksmål med påstand om at selskapet måtte anses som et aksjeselskap. Oslo byrett avsa den 22. september 1993 dom med slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
Oslo kommune frifinnes.
I motsøksmålet:
Andelsselskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap underlagt gjeldende aksjelovs bestemmelser.
I begge tilfelle:
Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger med kr 119370 - ethundreognittentusentrehundreogsyttikroner. Beløpet forfaller 2 - to - uker fra dommens forkynning.
For det nærmere saksforhold, vises til byrettens dom.
Advokat Johan Fredrik Remmen har på vegne av Folketeaterbygningen rettidig påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 1. november 1993 fra advokat Jon Tenden. Ankeforhandling ble holdt den 7. og 8. mars 1995, der begge parter møtte med prosessfullmektig. For den ankende part møtte tidligere styreformann Ivar Mathiesen og gav forklaring, samt forretningsfører Steinar Saghaug, for begges vedkommende i h.h.t. tvistemålsloven §213. For ankemotparten møtte kulturdirektør Bjørn Jacobsen og gav forklaring, jf samme bestemmelse. Det ble ikke hørt andre vitner, men foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
I hovedsøksmålet:
1. Formannskapets vedtak av 27. februar 1991 kjennes ugyldig.
2. Oslo kommune plikter å approbere vedtektene for Stiftelsen Folketeaterbygningen vedtatt av representantskapet og generalforsamlingen den 31. mai 1989.
3. Oslo kommune betaler sakens omkostninger.
I motsøksmålet:
Stiftelsen Folketeaterbygningen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Til støtte for påstanden er i det vesentlige anført:
Ad hovedsøksmålet:
Sakens tema er ikke så mye det formelle valg mellom stiftelses- eller aksjeselskaps form, som valgets betydning for kommunens fortsatte innflytelse og selskapets formål og styringsprinsipper. Når advokat Hauge frarådet aksjeselskapsformen, var det fordi han så at styringsprinsippene ikke kunne bibeholdes under den formen. Kommunen har aldri hatt mer enn én stemme, mens overgang til aksjeselskap innebærer en stemmemajoritet som er helt uforenlig med Folketeaterbygningens bakgrunn. Kommunen kan ikke bruke approbasjonshjemmelen i vedtektenes §10 til å tilegne seg betydelig større innflytelse enn den hadde fra før, og avslaget er således urettmessig og ugyldig.
Prinsipalt anføres at formannskapet ikke har kompetanse til å avslå approbasjon av den endring en her har å gjøre med. Vedtektenes §10 gir bare en nærmere begrenset kontrollfunksjon, og skulle den gi videre funksjoner, ville formannskapet bli opphøyet til å være et selskapsorgan med alminnelig beslutningskompetanse. Dette har imidlertid aldri vært meningen, idet de besluttende organer utgjøres av representantskap, generalforsamling og styre, der kommunen allerede har sine valgte representanter.
Den ankende part viser til vitneforklaringene fra Mathiesen og Jacobsen om at §10 bare var ment som vern mot kupp og for å sikre en forsvarlig forvaltning av midlene i samsvar med formålet. Bestemmelsen må følgelig fortolkes innskrenkende i samsvar med disse intensjonene. Formannskapet kan således bare nekte approbasjon av vedtektsendringer som er ulovlige eller i strid med selskapets grunnleggende idéer - eller som medfører vesentlig forskyvning av kommunens posisjon i selskapet. Den omtvistede endring faller imidlertid ikke i noen av disse kategorier. Formål og grunnprinsipper vil bli like godt ivaretatt under stiftelsesformen som tidligere, og endringen innebærer heller ingen posisjonsforskyvning i kommunens disfavør. Kommunens formelle eierfunksjoner dekker nemlig ingen realitet. Det har således aldri vært aktuelt for ankemotparten å avhende andelene, og det fantes ingen kjøpere så lenge stemmerettsvilkårene var som de var. Den formelle utbytteadgangen innebar heller iingen realitet, all den stund midlene har vært bundet til kulturformål og ikke kunne disponeres fritt til fordel for andelshaverne. Endelig har kommunen selv også vært innforstått med at den aldri kunne realisere økonomiske verdier eller gevinst fra Folketeaterbygningen, og den har beholdt denne oppfatningen også etter at teatervirksomheten ble utskilt i eget selskap.
Kommunen har heller ikke hatt noen reell interesse i medinnflytelse i virksomheten, og byrådet foreslo i 1988 tvert om å la alle kommunale representanter gå ut av beslutningsorganene på grunn av for liten nytteverdi. Videre hadde kommunen aldri grunn til å regne med øket eier- eller innflytelsesinteresse i fremtiden. Organisasjonsformen er også uten betydning for utleienivået, idet beslutningsprosessen her er den samme under stiftelsesformen som under en aksjeselskapsform - og også den samme som tidligere.
Skulle lagmannsretten likevel finne at formannskapet i utgangspunktet hadde kompetanse til å nekte å approbere endringen, kunne det i hvert fall ikke gjøres med slik konkret begrunnelse som her ble brukt. Nektelsesvedtaket bygger nemlig på forutsetningen om at kommunen under en aksjeselskapsform skal eie 97,5 % av aksjene og ha tilsvarende andel stemmemyndighet. Men dette er klart utenforliggende og usaklige hensyn, som formannskapet ikke hadde anledning til å ta. Det må her trekkes paralleller til forvaltningsretten og dens misbrukslære, liksom også avgjørelser som ikke er rene forvaltningsvedtak kan kjennes ugyldige etter nevnte lære.
Til motsøksmålet erkjenner selskapet at aksjelovgivningen i utgangspunktet får anvendelse på tidligere selskaper med begrenset ansvar, men bare så langt den passer, og det ikke er gjort noe konkret for å bringe selskapet over i en annen organisasjonsform. Det siste er imidlertid tilfellet for Folketeaterbygningens vedkommende, idet selskapets besluttende organer enstemmig har besluttet å ha en annen form enn aksjeselskap. Da kan domstolen ikke gi dom for at selskapet likevel skal anses som et sådant. Selv om vedtakene av 27. april og 31. mai 1989 ikke oppnådde den nødvendige approbasjon, befinner selskapet seg like fullt i en omorganiseringsprosess og må nå arbeide videre for å finne den løsning som best mulig ivaretar selskapets grunnleggende prinsipper.
Skulle den ankende part få medhold i at approbasjonsavslaget er ugyldig på grunn av at formannskapet manglet nektelseskompetanse, må konsekvensen bli at sistnevnte nå pålegges å approbere endringen. Skulle avslagsvedtaket derimot bli opphevet ut fra misbrukslæren, må endringssaken tilbake til ny vurdering i formannskapet, som da må se bort fra den tidligere usaklige begrunnelse.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Hovedsøksmålet: Oslo byretts dom av 22. september 1993 stadfestes.
2. Motsøksmålet: Oslo byretts dom av 22. september 93 stadfestes.
3. Oslo byretts dom av 22. september 93 stadfestes forsåvidt angår saksomkostninger.
4. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Ad hovedsøksmålet:
Det bestrides at approbasjonsavslaget kan anses ugyldig, idet formannskapet utvilsomt har hatt nektelseskompetanse ut fra hjemmelen i vedtektenes §10. Denne gir etter sin ordlyd en generell vetorett, og det er ikke påvist noe holdepunkt for innskrenkende fortolkning. Selv under en innskrenkende fortolkning gir bestemmelsen kompetanse til å nekte å approbere vesentlige endringer, herunder slike som svekker kommunens egen posisjon i selskapet. I dette tilfellet står en overfor en meget vesentlig endring, nemlig omdanning av selskapets organisasjonsform, og dernest omdanning fra et selskap med eierinteresser til en eierløs stiftelse. Dette innebærer overføring av all formue og fraskrivelse av eierinnflytelse fra kommunen, som har 97,5 % av andelskapitalen. En slik endring må Oslo kommune under enhver omstendighet kunne motsette seg.
Videre bestrides at kommunens nåværende eierfunksjoner er uten realitet. Selv om det hittil verken har vært aktuelt å avhende andelene eller motta utbytte, har muligheten hele tiden ligget der. Kommunen inntar i dag en langt mer bevisst holdning til sine engasjementer og har begynt å føre en aktiv policy for bedre utnyttelse av verdiene. Folketeaterbygningen dekker i dag over realaktiva for ca kr 250 millioner, og kommunen må ha rett til å nyttiggjøre seg disse verdier på mest hensiktsmessig måte.
Den opprinnelige idé om et Folketeater for folket er forlengst blitt historie, og selskapet er i dag hovedsakelig et eiendomsselskap. Hvis Operaen også flytter, vil det være et rent ervervsforetak.
En eventuell avhendelse vil også kunne ivareta det opprinnelige formål, idet midlene under enhver omstendighet vil bli øremerket for kulturformål. Det er heller ikke snakk om at kommunen vil tilegne seg mer posisjon enn tidligere, liksom ankemotparten er uenig i at aksjeselskapsformen ikke er tilpasset Folketeaterbygningens formål og styringsprinsipper. Aksjeloven åpner vid adgang til - gjennom vedtekter eller særavtaler - å differensiere rettigheter, herunder fastsette ulik stemmerett for ulike aksjeklasser. For så vidt lar det seg gjøre å opprettholde samme innflytelsesforhold som tidligere også under aksjeselskapsformen. Selv om det nok kan synes naturlig at kommunen da får 97,5 % av aksjekapitalen, behøver den likevel ikke få mer enn én stemme. Som aksjeselskap kan selskapet til enhver tid endre vedtektene også m.h.t. formuesmassen, mens det som stiftelse avskjæres en slik frihet. Det blir også vanskeligere å få til effektiv drift gjennom en stiftelse, som utgjør et merr lukket system, der eierinteressene ikke når frem.
Endelig bestrides at approbasjonsavslaget skal kunne oppheves på grunn av den konkrete begrunnelse som er brukt. Etter ankemotpartens oppfatning kan kommunen i utgangspunktet nytte den begrunnelse den ønsker, og det bestrides at en kan trekke paralleller fra forvaltningsrettens misbrukslære. Kommunen opptrer her helt ut privatrettslig, og approbasjonsspørsmålet må utelukkende avgjøres etter privat- og selskapsrettslige regler. Det benektes for øvrig at begrunnelsen er den som selskapet forfekter. Selv om de innstillende organer har hatt øye for at omdanning til aksjeselskap kan medføre øket eierposisjon, er det Kommuneadvokatens synspunkter som ligger til grunn for formannskapets endelige vedtak. Disse gikk ut på at andelsselskapet materielt sett er et aksjeselskap med en stående plikt til å bringe vedtektene i samsvar med aksjelovgivningen, jf aksjeloven §19-4. Endringer på tvers av denne plikt kunne derfor under ingen omstendighet approberes. Dertil kommer at omdanning til sttiftelse heller ikke kan skje ved en blott og bar vedtektsendring, slik approbasjonssøknaden her la opp til. Det måtte eventuelt gås frem etter reglene om oppløsning og nystiftelse, slik at formannskapet også av den grunn måtte nekte å approbere.
Ad motsøksmålet:
Hvis kommunen får medhold i at approbasjonsnektelsen er gyldig, må den også kunne forlange dom for at selskapet er å anse som et aksjeselskap. Situasjonen vil da være at den påbegynte omdannelse til stiftelse er ugyldig, og andelsselskapet vil materielt sett måtte anses som et aksjeselskap.
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedsøksmålet:
Etter vedtektenes §10 må vedtektsendringer approberes av formannskapet for å være gyldige. Bestemmelsen er helt generelt formulert og gir ingen holdepunkter for å fastslå på hvilket grunnlag approbasjon kan nektes. Kommunen har på denne bakgrunn gjort gjeldende at formannskapet har en "generell vetorett". Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette. Det er naturlig å forstå approbasjonsklausulen på bakgrunn av at kommunen ved stiftelsen av Folketeaterbygningen skjøt inn den vesentligste andel av selskapets midler for å styrke kulturelle formål. Vedtektsendringer må derfor under enhver omstendighet kunne nektes godkjent dersom de innebærer endringer av selskapets formål eller kan ha betydning for forvaltningen av de offentlige midler som er investert i selskapet. Det er videre selvsagt at formannskapet som offentlig organ, må kunne nekte å godta vedtektsendringer som etter dets syn er i strid med lovgivningen.
Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den ikke er enig med ankemotparten i at formannskapets nektelseskompetanse er et utslag av at kommunen var største andelseier i selskapet og dermed bare kan sees ut fra en privatrettslig - ikke offentligrettslig - synsvinkel. Kommunen utøver sine privat- og selskapsrettslige interesser gjennom selskapets ordinære beslutningsorganer, mens godkjennelsesfunksjonen er tillagt formannskapet som forvaltningsorgan. Den er motstykket til at kommunen i beslutningsorganene opptrer på linje med de øvrige andelshavere med bare én stemme, og er diktert ut fra kommunens særstilling som offentlig bidragsyter og ivaretaker av den offentlige kultur. Formannskapet må da utøve vetoretten innenfor de rammer som gjelder for offentlig myndighetsutøvelse. Samtidig må formannskapet kunne nekte godkjennelse av vedtektsendringer som berører kommunens kulturformål og en forsvarlig forvaltning av de kommunale midler som i den forbindelse er investert i seelskapet.
Det opprinnelige kulturformål trådte sterkt i bakgrunnen allerede ved vedtektsendringen i 1937, men har ikke desto mindre figurert i vedtektene frem til i dag - ved siden av det utvidede ervervsformålet. Kulturformålet er videreført i de foreslåtte stiftelsesvedtektene, og formannskapet kan ikke nekte approbasjon under henvisning til at stiftelsesformen som sådan ikke tar hensyn til formålet. På den annen side synes det klart at Folketeaterbygningen i praksis har fjernet seg fra kulturell virksomhet, slik at det derfor kan være grunn for kommunen til å vurdere sitt engasjement ut fra dagens forhold.
Formannskapet må således kunne nekte approbasjon ut fra hensynet til å kontrollere forsvarlig forvaltning av kommunale kulturmidler. Det må herunder kunne motsette seg vedtektsendringer som forringer kommunal eier- og styringsposisjon i selskapet, og lagmannsretten er enig med ankemotparten i at omdanning til stiftelse innebærer en slik forringelse.
Det er riktignok en temmelig beklippet eier- og rådighetsfunksjon ankemotparten eventuelt fratas, idet hele bakgrunnen for Folketeaterbygningen var at kommunen ikke skulle ha noen egentlig eierrådighet. Etter vedtektenes §11 skal mulig likvidasjonsoverskudd anvendes til kunstneriske formål i stedet for å utdeles til andelshaverne. Og selv om vedtektene formelt åpnet for overdragelse av andeler og utbytteutdeling, er det på det rene at dette hittil ikke har vært aktuelt. Avgjørende er imidlertid at situasjonen er blitt en helt annen i dag enn den var for 60 - 70 år siden. Bortsett fra subsidieringen til Den Norske Opera gjennom billig husleie, har selskapet siden 1959 ikke ytet noe bidrag til kulturformål, og lagmannsretten er enig med byretten i at Folketeaterbygningen i dag fremstår hovedsakelig som et eiendomsselskap. Det er da rimelig at kommunen gis anledning til å ta opp til vurdering hvordan den på mest hensiktsmessig måte kan nytte sine verdier nedlagt i bygningen slik at de i større grad kommer kultursektoren til gode. Omdanning til stiftelse er et prinsipielt skifte av organisasjonsform og innebærer at ankemotparten fratas sin eierrådighet med tilhørende mulighet for slik nytenkning. Dette må i seg selv være tilstrekkelig til å bringe forholdet inn under formannskapets kompetanse til å påse forsvarlig forvaltning av kulturmidlene. Lagmannsretten er derfor enig med ankemotparten i at det foreligger nektelseskompetanse for vedtektsendringen.
Som offentlig myndighetsutøver kan formannskapet ikke misbruke kompetansen og ta usaklige eller utenforliggende hensyn. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er gjort i dette tilfellet. Avslagsvedtaket av 27. februar 1991 inneholder ikke i seg selv noen begrunnelse, og en må søke den reelle begrunnelsen i de opplysninger som ellers foreligger. Lagmannsretten legger til grunn at avslaget utspringer av en helhetsvurdering, som munner ut i at kommunen er bedre tjent med andre former enn stiftelse. Gjennom aksjeselskapsformen vil den lettere kunne holde døren åpen for friest mulig vurdering av hvordan verdiene bør forvaltes i samsvar med formål og utvikling. Dette er verken usaklig eller utenforliggende. At byrådet under den forberedende innstillingsfase som en av flere overveielser har nevnt økt stemmerett for kommunen, rokker ikke ved at formannskapets vedtak må anses å bygge på den nevnte helhetsvurdering.
Etter dette må nektelsesvedtaket av 27. februar 1991 anses gyldig, og byrettens dom bli å stadfeste vedrørende hovedsøksmålet.
Motsøksmålet:
Etter aksjeloven av 1976 kan et selskap med begrenset ansvar som utgangspunkt bare organiseres som aksjeselskap, jf. §19-4. Det gjelder visse unntak etter §18-1 og §18-2, men lagmannsretten kan ikke se at Folketeaterbygningen faller inn under disse bestemmelsene. Selskapet fyller ikke samvirkelagskriteriene om at formålet må være å fremme medlemmenes forbruker- eller yrkesmessige interesser, - og det ikke-økonomiske element er nå kommet i bakgrunnen.
Også den tidligere aksjelov av 1957 gjaldt med noen unntak et hvert selskap hvor deltagerne ikke hadde personlig ansvar, slik at slike selskap måtte ansees som aksjeselskap i lovens forstand, jf Rt-1983-1401 (Tøttavangen). Lovens system og rettspraksis tilsier at kommunen må gis medhold i at det gis dom for at Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap undergitt gjeldende aksjelovs bestemmelser; - selv om det er trekk ved selskapet som adskiller det fra det typiske aksjeselskap.
Folketeaterbygningen har innvendt at det ikke var ulovlig å omdanne til stiftelse, og at selskapets organer enstemmig har gått inn for dette. Det var kun kommunens approbasjonsnektelse som stanset omdannelsen. Men lagmannsretten har foran funnet at vedtaket om dette var gyldig, hensett til at kommunen er beskyttet mot inngrep i sin eierposisjon. Reelt sett fremstår da aksjeselskapsformen som det eneste aktuelle alternativ. Folketeaterbygningen har videre fremhevet at det er igangsatt en prosess, og at selskapet nå må arbeide videre for å finne den løsning som best mulig ivaretar selskapets grunnleggende interesser. Denne løsning må likevel - slik lagmannsretten ser det - skje innen aksjeloven rammer. Det vil utvilsomt være behov for særordninger til ivaretakelse av selskapets karakter, bl.a. for å opprettholde dets grunnleggende styringsprinsipp om at hver andel bare gir en stemme, slik at kommunen ikke på grunn av sin nåværende andelsmajoritet gis 97,5 % av stemmene, jf aksjeloven §3-1. Etter lagmannsrettens syn vil kommunen ikke kunne nekte approbasjon av vedtekter som viderefører de eksisterende stemmerettsregler. Konklusjonen blir dermed at kommunen også gis medhold i motsøksmålet, slik som for byretten.
Anken har ikke ført frem i hovedsøksmålet, og den ankende part tilpliktes her å erstatte ankemotpartens saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd, idet en ikke kan se at det foreligger slike særlige omstendigheter som bør lede til fritak. Advokat Tenden har inngitt omkostningsoppgave for hovedsøksmålet med salærkrav samt diverse utgifter kr 750, dvs. ialt kr 70750. Oppgaven legges til grunn.
Heller ikke i motsøksmålet har anken ført frem, slik at omkostningsspørsmålet også her avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Også her anvendes hovedregelen, slik at den ankende part tilpliktes å betale omkostningene. Advokat Tendens omkostningsoppgave for motsøksmålet utgjør kr 5000, alt i salær.
Byretten har tilkjent Oslo kommune saksomkostninger i begge søksmål uten å splitte omkostningsbeløpet til fordeling på h.h.v. hovedsøksmål og motsøksmål. Lagmannsretten finner derfor på dette punkt å ville utforme ny domskonklusjon. Det tilkjente samlede beløp utgjorde kr 119370 og omfattet gebyr i motsøksmål kr 2520. Lagmannsretten henfører skjønnsmessig kr 7000 av salærkravet til arbeid med motsøksmålet. Kommunens omkostningskrav for byretten i hovedsøksmålet reduseres dermed til kr 109850.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. Oslo byretts dom av 22. september 1993 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Andelsselskapet Folketeaterbygningen til Oslo kommune 109.850 -etthundreognitusenåttehundreogfemti- kroner for byretten og 70.750 -syttitusensjuhundreogfemti- kroner for lagmannsretten.
I motsøksmålet:
1. Oslo byretts dom av 22. september 1993 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Andelsselskapet Folketeaterbygningen til Oslo kommune 9.520 - nitusenfemhundreogtjue- kroner for byretten og 5.000 -femtusen- kroner for lagmannsretten.