LE-1993-2930
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-24 |
| Publisert: | LE-1993-02930 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-08502 A/56 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02930 K. Kjæremålet forkastet i Høyesterett, se HR-1994-00286K . |
| Parter: | Den kjærende part: Roald Eknes m.fl. (10 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Arne Magnus) Kjæremotpart: Realkreditt Eiendomsmegling A/S (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Mellbye). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann, 2. Lagdommer Sverre Mitsem, 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §156, §159, §158, §154, §157, §158, §172, §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over en kjennelse avsagt av Oslo byrett, hvorved en begjæring om oppreisning ble forkastet.
Oslo byrett avsa 19. mars 1993 dom i sak anlagt av de kjærende parter mot kjæremotparten. Saken gjaldt et erstatningskrav som følge av påståtte feil under utførelsen av et megleroppdrag. Byrettens dom hadde slik domsslutning:
1. Realkreditt Eiendomsmegling A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommen ble forkynt for advokat Arne Magnus 22. mars 1993. Ved brev av 15. april 1993 gjorde han byretten oppmerksom på at saksøker nr. 9, Lasse Iversen, var uteglemt i betegnelsen av partene på 1 i dommen, og det ble bedt om rettelse av dommen. Rettelsen fant deretter sted ved påtegning på dommens side 1, med en henvisning til 15, hvor følgende ble innført:
Rettelse: Saksøker nr. 9, Lasse Iversen, Kjølberggt. 17, 0653 Oslo, er uteglemt på dommens side 1.
Rettelsen er foretatt i medhold av tvistemålsloven §156, den 16. april 1993.
Bernt Bahr kst. dommer. 22. april 1993 ble dommen i rettet stand sendt prosessfullmektigene, med anmodning om vedtagelse av forkynnelse og retur av tidligere tilsendte avskrifter. Advokat Magnus vedtok forkynnelse 23. april 1993.
Ved ankeerklæring av 8. juni 1993 ble dommen påanket av samtlige saksøkere. Det ble innledningsvis i ankeerklæringen vist til at dommen opprinnelig var forkynt for prosessfullmektigen 22. mars 1993, men at det "på bakgrunn av en feil" fant sted en ny forkynnelse 23. april 1993.
I anketilsvaret av 16. juli 1993 nedla ankemotpartens påstand om avvisning fordi ankefristen var oversittet.
Ved prosesskrift fra advokat Arne Magnus av 11. august 1993 ble det anført at anken var rettidig. Subsidiært ble det begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Oslo byrett avsa 14. september 1993 kjennelse med slik slutning:
Begjæringen om oppreisning for oversittelse av ankefristen forkastes.
Kjennelsen av 14. september 1993 er påkjært i rett tid, og de kjærende parter - Roald Eknes mfl. - anfører i det vesentlige:
Begjæringen om rettelse ble inngitt etter tvistemålsloven §157. Riktignok heter det i byrettens tilførsel at rettelsen er skjedd etter tvistemålsloven §156, men dét var prosessfullmektigen ikke oppmerksom på. Han la tvertimot til grunn at rettelsen, som altså ikke skjedde av domstolens eget tiltak, ga en ny ankefrist, jfr. tvistemålsloven §159 tredje ledd, og anken må sies å være rettidig.
Subsidiært bør det gis opreisning. Retten har av eget initiativ angitt en hjemmel for rettelsen som ikke kan sies å være korrekt, og det vil være urimelig om de ankende parter skulle sitte igjen med risikoen for tap.
Atter subsidiært anføres at dommen iallfall ikke kan ansees forkynt for Lasse Iversen, som rettelsen gjaldt, før etter byrettens annen ekspedisjon. Dette er også et argument for å tillate oppreisning for de øvrige parter.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger.
Kjæremotparten - Realkreditt Eiendomsmegling A/S - har tatt til gjenmæle og anfører i det vesentlige:
Dommen er rettet etter tvistemålsloven §156. Saksøker nr. 9 var uteglemt på 1 i dommen men var ellers behandlet som én av saksøkerne. Det løper ingen ny ankefrist etter en slik rettelse. Det burde de kjærende parters prosessfullmektig ha vært klar over.
Det foreligger ingen særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning bør gis, og det ville være rettsteknisk uheldig hvis en profesjonell juridisk rådgiver skal få oppreisning for en slik oversittelse av en ankefrist.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 14. september 1993 stadfestes.
2. Realkreditt Eiendomsmegling AS tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Rettelsen av dommen fant sted etter begjæring fra advokat Arne Magnus i brev til byretten av 15. april 1993, men skjedde allikevel etter tvistemålsloven §156.
Også ved rettelser etter tvistemålsloven §156 skal det skje en ny forkynnelse av dommen i rettet stand, jfr. §158, jfr. §154. Kun ved rettelser etter tvistemålsloven §157 løper imidlertid en ny ankefrist, jfr. §159 tredje ledd. I dette tilfellet var derfor ankefristen oversittet da anken ble inngitt.
For ordens skyld legger lagmannsretten til at også den saksøker som i første omgang var uteglemt på side 1 i dommen var angitt som part i rettsboken fra hovedforhandlingen, hvor han også var tilstede. Det har ikke vært grunnlag for, og har heller ikke skjedd, noen deling av pådømmelsen, og også for hans del ble ankefristen oversittet.
Oppreisningsspørsmålet må bedømmes etter domstolloven §153.
Lagmannsretten antar at advokat Arne Magnus ikke var klar over at den nye forkynnelsen ikke utløste en ny ankefrist før han ble kjent med dette gjennom anketilsvaret av 16. juli 1993. Oversittelsen av ankefristen var dermed ikke forsettlig. På den annen side må denne misforståelsen legges ham til last.
Avgjørende for oppreisningsspørsmålet blir derfor om særlige omstendigheter taler til fordel for oppreisning.
Lagmannsretten finner under noen tvil å ville besvare dette spørsmålet bekreftende.
Ved vurderingen av om oppreisning bør gis for forsømmelsen av en ankefrist, bør det i sin almindelighet sees hen til om en ankebehandling kan antas å ville føre til et annet resultat. I dette tilfellet synes imidlertid utfallet å avhenge av en umiddelbar bevisførsel som må skje under ankeforhandlingen, og det er vanskelig for lagmannsretten å ha en begrunnet oppfatning om ankesakens utfall. Lagmannsretten vil derfor ikke la en vurdering av de ankende parters utsikt til å nå frem i ankesaken være utslagsgivende for oppreisningsspørsmålet, men legger - etter en avveining mellom partenes interesse i saken - avgjørende vekt på sakens store viktighet for de ankende parter.
De kjærende parter gis dermed oppreisning for fristforsømmelsen.
Til saksomkostningsspørsmålet bemerkes:
For omkostningene i forbindelse med byrettens behandling av oppreisningsspørsmålet får domstolloven §158 annet ledd anvendelse, mens tvistemålsloven §180 skal anvendes i kjæremålomgangen, jfr. Rt-1993-1310. Det kan ikke sees at kjæremotparten har hatt omkostninger for byretten knyttet til oppreisningsspørsmålet. For lagmannsretten bærer hver part sine saksomkostninger etter etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd, første og siste alternativ.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Roald Eknes, Stig Lauritzen, Sigve Sandvik, Gordana Spasojevic, Grete Christin Lindberg, Kirsti Reiss-Jacobsen, Tommy Isaksen, Roger Mathisen, Lasse Iversen og Grete Kjeller Johansen gis oppreisning mot oversittelse av ankefristen.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger for begge retter.