LE-1993-310

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-20
Publisert:	LE-1993-00310
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-01145 A/47 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00310 A.
Parter:	Ankende part: Uni Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Fritz Borgenholt, Oslo). Motpart: Jarl Inge Rasch (Prosessfullmektig: Advokat Anne Merete Nicolaysen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Mitsem, formann Kst lagdommer Agnar A. Nilsen jr - Mindretall: Lagdommer Iver Huitfeldt
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Grunnloven (1814) §110, Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, Bilansvarslova (1961) §4, Folketrygdloven (1966) §8-3

Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade etter skadeserstatningsloven §3-1, jf bilansvarsloven §4.

Jarl Inge Rasch, født xx.xx.1965, ble skadet 7. august 1984 da han var passasjer på en motorsykkel som veltet på veien mellom Fagernes og Beito. Motorsykkelen var ansvarsforsikret i Storebrand Forsikring AS, nå UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Saken gjelder deler av erstatningsutmålingen, nærmere bestemt lidt og fremtidig inntektstap fra 1. januar 1992. Øvrige erstatningsspørsmål er løst i minnelighet og er oppgjort. Dessuten utbetalte forsikringsselskapet 23. februar 1993 et a konto beløp på kr 200000. Partene er endelig uenige om et salærkrav for arbeid Jarl Inge Raschs prosessfullmektig utførte forut for stevningen.

Saken ble innbragt for Oslo byrett ved stevning av 17. august 1990. Byretten avsa 19. oktober 1992 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til Jarl Inge Rasch med kr 1 110 963,- kronerenmillionetthundreogtitusennihundreogtreogseksti - fordelt slik:

a) Lidt inntektstap kr 79 000,-

b) Fremtidig ervervstap kr 1 031 963,-

2. Ved betaling etter 1. januar 1993 påløper 18 - atten -% rente p.a. fra denne dato til betaling skjer.

3. Storebrand Forsikring AS dømmes til å erstatte Jarl Inge Raschs utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget med kr 16000,- kronersekstentusen - med tillegg av 18 % rente fra 25. mai 1990 til betaling skjer.

4. Storebrand Forsikring AS betaler i saksomkostninger til Jarl Inge Rasch kr 30000,- kronertredvetusen-.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS påanket 17. desember 1992 byrettens dom. Jarl Inge Rasch tok til motmæle ved anketilsvar av 20. januar 1993 og påsto byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandlingen fant sted i Oslo 10. og 11. november 1994. UNI Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved prosessfullmektigen. Jarl Inge Rasch møtte med sin prosessfullmektig og avga partsforklaring. To rettsoppnevnte sakkyndige - professor, dr. med. Ingjald Bjerkreim og overlege Asbjørn Mykkelbost, som var oppnevnt også for byretten - hadde avgitt skriftlige erklæringer og forklarte seg under ankeforhandlingen. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part - UNI Storebrand Skadeforsikring AS - nedla slik påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale Jarl Inge Rasch kr 60000,- inkl. renter til dekning av inntektstap 1992, 1993 og 1994, samt kr 500000 i erstatning for tap i fremtidig erverv. Til fradrag kommer kr 200000 som er utbetalt a konto.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten - Jarl Inge Rasch - nedla slik påstand:

1. Byrettens dom pkt 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Jarl Inge Rasch tilkjennes fulle saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett.

Sakens sammenheng fremgår av byrettens dom og det som følger nedenfor.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS gjør i hovedsak gjeldende:

Ved den erstatningsberegning lagmannsretten skal foreta må skjæringspunktet for lidt inntektstap og fremtidig tap settes til årsskiftet 1994/95. Dessuten må det tas hensyn til at rentesatsen ble satt ned til 12 % fra 1. januar 1994, jf pkt 2 i byrettens domsslutning.

Lidt inntektstap:

Det kan legges til grunn at Rasch uten skaden ville ha hatt en inntekt på ca kr 180000 i året. Byretten har gått for høyt når den har lagt til grunn en inntekt på kr 210000. Det må sees hen til at Rasch avbrøt skolegangen i 1982, etter ett år på videregående skole. Deretter gikk han to år på folkehøgskole. Etter ulykken har han ikke fullført noen utdannelse, idet han strøk to ganger på NKI-skolen, bil- og motorteknisk linje, og heller ikke klarte å fullføre en EDB-utdannelse. Rasch har nå en stilling som er plassert i (gamle) lønnstrinn 11, som (uten tillegg for nattarbeid og annen ubekvem arbeidstid) gir en årsinntekt i full stilling på noe over kr 170000.

Rasch har dessuten forsømt sin plikt til å begrense tapet. Den 20. juli 1985 søkte han om attføringspenger, som ble innvilget med 100 % fra 12. august 1985, redusert til 50 % fra 1. februar 1989. Da han begynte som drosjesjåfør i februar 1992, frasa han seg imidlertid attføringspengene, og søkte heller ikke om uføretrygd, noe han utvilsomt ville ha vært berettiget til med en varig ervervsmessig uførhet på 50 %. Ved erstatningsberegningen må de trygdeytelser han ga avkall på trekkes inn til begrensning av kravet. For 1992 må det således sees bort fra hans beskjedne inntekt som drosjesjåfør, ca kr 14000, og legges til grunn at han isteden kunne ha fått attføringspenger/uførepensjon for hele året med kr 41740, i tillegg til arbeidsinntekten i 50 % stilling som nattevakt. For årene 1993 og 1994 kan det tas utgangspunkt i at han, i tillegg til 50 % uføretrygd, burde ha kunnet tjent kr 110000, dvs lønn i halv stilling med tillegg av en ekstrainntekt på 1/2 G, som ikke ville berøre trygdeytelsen.

Det må også tas hensyn til at reiseutgifter mv. i forbindelse med arbeidet kan ansees halvert med skaden, fra kr 10000 til kr 5000, og Rasch har vært berettiget til halvt særfradrag på grunn av høye utgifter.

Nettotapet kan etter dette settes til kr 14799 (for 1992) og kr 7574 (for både 1993 og 1994), hvilket etter skattepåslaget (bruttofisering) gir et tap på henholdsvis kr 23066 (for 1992) og kr 11799 (for både 1993 og 1994), tilsammen (med renter beregnet til 28. februar 1993, da a konto-utbetalingen fant sted) kr 48.381; det må imidlertid gjøres et skjønnsmessig fradrag for rentefordelen ved denne utbetalingen.

Tap i fremtidig erverv:

Også ved denne beregningen kan det tas utgangspunkt i et inntektsnivå uten skaden på kr 180000 og en lønnsinntekt med skaden på kr 110000, halv stilling med tillegg av 1/2 G. Med en uføregrad på 50 %, blir uføretrygden kr 45000. Netto årstap blir da kr 7 574, som må kapitaliseres til 67 års alder med en kapitaliseringsrente på 5 %. Ved beregningen av skatteulempen må det kunne bygges på at Rasch i nær fremtid vil benytte en betydelig del av erstatningsbeløpet til investering i bolig eller lignende.

Det er usikkert hvilken uføregrad som vil foreligge i fremtiden, men den påstanden forsikringsselskapet har nedlagt er under enhver omstendighet mer enn tilstrekkelig til å dekke fremtidig ervervstap selv om Rasch, i verste fall, skulle bli 100 % arbeidsufør.

Salærkravet:

Kravet utgjør totalt kr 56000, og selskapet har dekket kr 40000, som ansees tilstrekkelig.

Jarl Inge Rasch har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lidt inntektstap:

Uten skaden ville han ha hatt en årlig inntekt på iallfall kr 210000. Dette tilsvarer full stilling i det arbeidet han rent faktisk har som nattevakt. Han har dessuten tidligere hatt andre stillinger med en avlønning omtrent på dette nivået på dagtid. Hvis han hadde kunnet arbeide 100 % ville han ha vært fast ansatt i en slik stilling nå. Det er ingen grunn til å tro at han ville ha hatt en lavere inntekt om ulykken ikke hadde inntruffet.

Ervervsevnen med skaden er ikke varig redusert med 50 %, men kun med ca 40 %, og han har derfor ikke vært berettiget til uførepensjon; det må i den forbindelse tas hensyn til at han fikk en ny, og bedre, protese sommeren 1991. Rasch skal ikke kunne presses til å søke uføretrygd, jf Grunnloven §110, hvor retten til arbeid er understreket, og St.meld.nr.39 (1991-92), attføringsmeldingen, som understreker "arbeidslinja framfor trygdelinja". Dessuten krever både skadeserstatningsloven §3-1 og folketrygdloven §8-3 at han utnytter sin arbeidsevne, noe Rasch nettopp har gjort.

Reiseutgiftene (månedskort) endres ikke ved at han arbeider i 60 % av full stilling. Det kan ellers legges til grunn fradrag med kr 1800 for fagforeningskontingent og (med skaden) 1/2 særfradrag.

Tap i fremtidig erverv:

Uten skaden ville han antakelig ha tatt sikte på en stilling i politiet eller forsvaret. At han ikke har gjennomført noen utdannelse etter skaden, kan det ikke legges avgjørende vekt på. Den årlige lønnsinntekten med skaden kan settes til kr 126000, 60 % av kr 210000. Den ideelle situasjonen for ham vil være å arbeide tre dager i uken, og han ønsker å gå over til dagtid og avvikle drosjekjøringen. Heller ikke ved beregningen av fremtidstapet kan det legges til grunn at han er, eller vil bli, berettiget til uførepensjon, og i så henseende har selskapet bevisbyrden.

Ved beregning av skatteulempen, må det tas utgangspunkt i at han vil sette pengene i banken og dekke årstapene frem til pensjonsalderen etterhvert som de oppstår. Rasch leier en leilighet, som han har pusset opp ved hjelp av a konto-beløpet på kr 200000. Han har ingen planer om å flytte.

Konklusjonen blir at byrettens dom bør stadfestes, idet byretten i hovedsak har lagt de samme forutsetningene som Rasch til grunn for beregningen. En stadfestelse innebærer at skjæringspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap fortsatt settes til årsskiftet 1992-1993, jf pkt 1 a) og b) i domsslutningen, og at renter løper med 18 % fra oppgjørstidspunktet 1. januar 1993, jf pkt 2.

Salærkravet:

Kravet fastholdes som rimelig for det arbeidet som er nedlagt i saken.

Lagmannsretten bemerker:

Lidt inntektstap:

Tvisten gjelder inntektstapet fra 1. januar 1992. Skjæringspunktet for beregningen av henholdsvis lidt og fremtidig tap settes til månedsskiftet juni-juli 1995.

Rasch har gjort gjeldende at han, om han ikke var kommet til skade, ville ha hatt en årlig inntekt på kr 210000 fra 1. januar 1992.

Han har i den aktuelle tidsperioden vært i halv stilling, med tillegg for kvelds-, helg- og nattarbeid. I 1992 tjente han kr 102314 i dette arbeidet, i 1993 kr 138511. Forskjellen skyldes at han i 1993 hadde flere ekstravakter. Inntekten er opplyst å bli omtrent den samme i 1994 som i 1993, noe lagmannsretten legger til grunn. I tillegg har han som drosjesjåfør tjent kr 14104 i 1992 og kr 17843 i 1993. Også i dette arbeidet er det anslått at han vil tjene omtrent det samme i 1994 som i 1993. Lagmannsretten baserer seg på at hans inntekter i første halvår 1995 blir som i 1994.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anta at Rasch ville ha hatt et lavere inntektsnivå om han ikke var kommet til skade. Ved erstatningsberegningen tar den samlede lagmannsrett således utgangspunkt i at Rasch uten skaden hadde tjent kr 210000 pr. år. Lagmannsretten viser ellers til drøftelsen av inntektsforutsetningene i forbindelse med utmålingen av fremtidstapet.

Til fradrag går det han rent faktisk har tjent, jfr. ovenfor. I tillegg fradras utbetalte attføringspenger for januar og februar 1992 med kr 5304.

Til spørsmålet om det skal gjøres fradrag utover dette, for attføringspenger og/eller uførepensjon, bemerkes:

I 1992 hadde Rasch gått på attføring siden august 1985, ialt nesten syv år. Det var derfor bare et tidsspørsmål når attføringspengene ville falle bort. Det normale etter en slik lang periode, er at trygdemyndigheten vurderer overgang til uførepensjon, som er en langtidsytelse. Det var også gjort året før, idet trygdekontoret innhentet en legeerklæring som forelå 5. september 1991, hvor det ble konkludert med at Rasch var 50 % varig ufør. Rasch ble tilskrevet 25. oktober 1991 og spurt om han ville kreve uførepensjon. Han avslo imidlertid dette i en samtale med trygdekontoret 13. desember 1991, fordi han ønsket å arbeide mer. Et par måneder etterpå begynte han som drosjesjåfør, og attføringspengene ble derfor stoppet.

Lagmannsretten ser det slik at Rasch ved årsskiftet 1991/1992 sto ved et veiskille. Spørsmålet var om han skulle basere seg på en tilværelse med 50 % arbeid og 50 % trygd, eller prøve å utnytte mer av sin arbeidskraft enn han hadde gjort til da. Etter lagmannsretten syn er det ingen tvil om at Rasch ville ha fått uførepensjon hvis han hadde søkt om det, og at Rasch for sin del også regnet med dette. En uføregrad er imidlertid ikke en objektiv størrelse. Vurderingen av hvorvidt man kan arbeide mer enn man faktisk gjør er i en viss grad skjønnspreget, og ofte vil viljen være avgjørende for hva man klarer. Etter lagmannsrettens syn viser den etterfølgende utvikling at Rasch har hatt, og har realisert, en ervervsevne større enn 50 %.

Etter dette skal det for året 1992 ikke gjøres fradrag for mer enn de attføringspenger Rasch faktisk fikk utbetalt. Det skal heller ikke skje noe fradrag for årene 1993 og 1994, basert på at Rasch burde ha oppebåret attføringspenger, eventuelt søkt om, og fått, uførepensjon.

Ved tapsberegningen legger lagmannsretten videre til grunn at reiseutgifter mv. ikke er redusert fordi Rasch ikke har arbeidet i full stilling, og at de kan settes til kr 6000, at det gis fradrag for fagforeningskontingent med kr 1800. Endelig beregnes (med skaden) halvt særfradrag, hva partene er enige om, med kr 8460 (for året 1992), kr 8640 (1993) og kr 8820 (1994).

Erstatningsberegningen blir etter dette:

Uten skaden

Med skaden 1992: Inntekt kr 210000 kr 121722 Skatter/avgifter kr 61990 kr 27552 Netto kr 148010 kr 94170 Nettotap kr 53840 Skattepåslag (bruttofisering) kr 30000 (avrundet) Årstapet kr 84000 (avrundet) 1993: Inntekt kr 210000 kr 156354 Skatter/avgifter kr 61302 kr 39107 Netto kr 148698 kr 117247 Nettotap kr 31451 Skattepåslag (bruttofisering) kr 17500 (avrundet) Årstapet kr 49000 (avrundet) 1994: Inntekt kr 210000 kr 160000 Skatter/avgifter kr 60670 kr 40110 Netto kr 149330 kr 119890 Nettotap kr 29440 Skattepåslag (bruttofisering) kr 16500 (avrundet) Årstapet kr 46000 (avrundet) 1995 (til 1. juli): Skjønnsmessig kr 23000.

Erstatningen for lidt inntektstap fastsettes etter dette til kr 202000.

Beløpet tilsvarer omtrent utbetalingen a konto 23. februar 1993, og hensyn tatt til dette beregnes ikke renter av erstatningen.

Fremtidig erverv:

Utgangspunktet ved utmålingen vil være at Rasch ville ha vært i fulltids arbeid frem til 67 års alder om han ikke hadde kommet til skade. Den inntekten han ville ha hatt i disse litt over 37 årene skal sammenholdes med den arbeidsinntekt det antas at han vil få i dette tidsrommet, med tillegg av eventuell uførepensjon.

Lagmannsretten benytter "netto-metoden" ved beregningen, dvs. tar utgangspunkt i nettobeløpene etter fradrag av skatter og trygdeavgift. Videre legges dagens lønnsnivå, og dagens nivå for eventuell uførepensjon, til grunn, samt dagens skatteregler.

Til den tekniske beregningmåte bemerkes forøvrig:

Siden tapet oppstår suksessivt frem til pensjonsalderen, må nåtidsverdien beregnes ved en kapitalisering. Det benyttes en kapitaliseringsrente på 5 %, noe partene er enige om. Ved kapitaliseringen benyttes en etterskuddstabell. Det foretas derfor en oppjustering avslutningsvis, idet man i prinsippet bør basere seg på at uttakene for de enkelte år skjer suksessivt gjennom året.

Ved utmålingen av det fremtidige ervervstapet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Mitsem og Nilsen jr. - bemerker:

Ut fra de opplysninger som foreligger om Raschs skolegang, kan det ikke antas at han, uten skaden, ville ha fullført annet enn en kortvarig utdannelse. Det kan etter omstendighetene således ikke legges til grunn at skaden har ført til at Rasch har måttet gi avkall på en utdannelse som kunne ha ført til et høyere inntektsnivå.

Flertallet kan ikke se at inntekstpotensialet uten skaden i utgangspunktet skiller seg i særlig grad fra det som forelå i Rt-1993-1524 (Ølberg) og side Rt-1993-1538 (Horseng). Imidlertid har Rasch vært i arbeid etter at han kom til skade. Han synes å ha lagt for dagen en energi utover det sedvanlige i å skaffe seg slikt arbeid og ytet en etter forholdene stor arbeidsinnsats. Dette kan tale for en oppjustering av antatt inntektsnivå uten skaden i forhold til Ølberg- og Horsengsaken; det er ingen grunn til å tro at Rasch ville ha hatt et annet inntektsnivå uten skaden enn det han rent faktisk har hatt med skaden.

Det må imidlertid sees hen til at inntekten er oppnådd i et arbeid med kvelds-, helg- og nattevakter. Til gunst for Rasch legger flertallet til grunn at han, også hvis skaden ikke var skjedd, ville ha hatt et slikt arbeid, idet inntektsnivået må antas å ville ha vært lavere med en mer normal arbeidstid. Flertallet legger ikke avgjørende vekt på at Rasch i en periode var engasjert i en stilling på dagtid som var avlønnet i (gamle) lønnstrinn 17 i det statlige lønnsregulativ, dvs. idag ca kr 215000 pr år. Flertallet antar videre at Rasch etterhvert ville ha begrenset innslaget av ubekvem arbeidstid og i stigende grad arbeidet på vanlig dagtid.

Flertallet legger etter dette til grunn at Rasch idag - om han ikke var kommet til skade - ville ha hatt en årlig inntekt på ca kr 210000, som gradvis - ved et redusert innslag av ubekvem arbeidstid - ville ha sunket til ca kr 190000. Ved beregningen legges det til grunn at denne perioden ville strekke seg over fem år; Rasch vil da være ca 35 år gammel.

Ved beregningen tar flertallet utgangspunkt i en årlig inntekt uten skaden på kr 200000 som et gjennomsnitt for den første fem-års perioden. For den etterfølgende tid, frem til pensjonsalderen, antas hans årsinntekt uten skaden å kunne settes til kr 190000.

Til spørsmålet om Raschs inntektsnivå med skaden, bemerkes:

Den samme prosessen som er beskrevet ovenfor, med en overgang til mer normal arbeidstid, antas å gjøre seg gjeldende også med skaden. Lagmannsretten har, ved beregningen av lidt tap, lagt til grunn en årsinntekt på kr 160000 i 1994 og første halvår 1995. Det legges til grunn at årsinntekten etterhvert vil synke til ca kr 140000.

Som et gjennomsnitt for de første fem årene, settes årsinntekten med skaden til kr 150000, hvilket innebærer at Rasch har en inntekt med skaden på ca 75 % av antatt inntekt uten skaden.

Det er imidlertid grunn til å regne med at Raschs ervervsevne etterhvert vil bli ytterligere noe redusert.

I sine sakkyndigeerklæringer og under ankeforhandlingen har de sakkyndige gitt uttrykk for en forskjellig vurdering av Raschs ervervsevne, slik de også gjorde det for byretten.

Avdelingsoverlege, professor, dr. med. Ingjald Bjerkreim har konkludert med at Raschs ervervsmessige uførhet er 50 %, idet han imidlertid har understreket at det er holdepunkter for å fastsette den så vidt høyt som til mellom 60 og 70 %. Rasch har hatt en traumatisk amputasjon øverst på venstre legg, med en kort, dårlig stump, og har også en knelidelse på høyre side med tydelig instabilitet. Dr. Bjerkreim har funnet grunn til å regne med en forverring av Raschs situasjon gjennom utvikling av en artrose i høyre kneledd, med økende plager og større invaliditet både medisinsk og ervervsmessig. Flertallet bemerker for ordens skyld at Rasch var til undersøkelse hos dr. Bjerkreim også etter at han skiftet til den protesen som, etter det opplyste, skal fungere bedre. Dr. Bjerkreim har imidlertid uttalt at de anatomiske forhold, slik de foreligger hos Rasch, ikke gir grunnlag for en godt fungerende protese. Overlege Asbjørn Mykkelbost har, på sin side, gitt uttrykk for en mer positiv vurdering av Raschs nåværende og fremtidige ervervsevne, selv om også han har vært opptatt av muligheten for utvikling av artrose i høyre kne og den betydning en slik forverring vil ha for ervervsevnen. Dr. Mykkelbost har imidlertid konkludert med at Rasch bør kunne arbeide i mer enn 50 %, kanskje opptil 75 %, av full stilling.

Fastsettelsen av den ervervsmessige uføregraden fortoner seg etter dette som usikker og tildels skjønnspreget. Etter en samlet vurdering av de sakkyndiges erklæringer og bevisførselen forøvrig, finner flertallet grunnlag for et mellomstandpunkt i forhold til de noe divergerende vurderingene av Raschs ervervsevne.

For de neste fem årene (årene 6-10 fra domstidspunktet) legger flertallet til grunn at Rasch vil ha en årsinntekt på mellom ca kr 140000 (i begynnelsen av perioden) og ca kr 115000 (mot slutten), dvs. henholdsvis ca 75 % og ca 60 % av inntekten uten skaden. Ved beregningen legges en årsinntekt på kr 125000 til grunn som et gjennomsnitt for perioden.

Flertallet finner videre å måtte legge til grunn at Rasch deretter, ut fra den ervervsevne som da foreligger, vil ha en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 % og vil være berettiget til uførepensjon frem til pensjonsalderen i henhold til dette. Slik uførepensjon antas å ville gi en årlig pensjonsytelse på kr 45000, som blir å fradra ved utmålingen sammen med en antatt årlig arbeidsinntekt på kr 95000 (50 % av kr 190.000).

Ved beregningen av fremtidstapet legger flertallet endelig til grunn de samme forutsetninger mht. skattemessige fradrag som ved beregningen av lidt tap.

For ordens skyld bemerkes at oppdelingen av perioden frem til pensjonsalderen i flere faser fører til at beregningen av nåverdien tildels vil nødvendiggjøre også en neddiskontering.

Beregningen av fremtidstapet blir etter dette:

Uten skaden

Med skaden Årene 1-5:

Inntekt kr 200000 kr 150000 Skatter/avgifter kr 56900 kr 36530

Netto kr 143100 kr 113470 Netto årstap kr 29630 Kapitalisert kr 128283.

Årene 6-10: Inntekt/trygd kr 190000 kr 125000 Skatter/avgifter kr 53320 kr 27580 Netto kr 136680 kr 97420 Netto årstap kr 39260 Kapitalisert/diskontert kr 133177.

Årene 11-37: Inntekt/trygd kr 190000 kr 140000 Skatter/avgifter kr 53320 kr 30.8739 Netto kr 136680 kr 109261 Nettotap kr 27419 Kapitalisert/diskontert kr 246485.

Endelig gis, som tidligere nevnt, et tillegg fordi det ved beregningen er benyttet en etterskuddstabell. Det foretas også en mindre justering fordi det er noe over 37 år frem til pensjonsalderen.

Tapet i fremtidig erverv fastsettes etter dette (avrundet) til kr 525000.

Nettotapet i fremtidig erverv må gis et skattepåslag, siden Rasch må betale formuesskatt av erstatningsbeløpet og inntektsskatt av avkastningen. Erstatningen, inklusive skattepåslaget, skal gi Rasch den samme nettoinntekt pr. år som om han ikke var kommet til skade. Han kan således la engangserstatningen stå i bank og dekke årstapene etterhvert som de oppstår.

Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at en skadelidt i sin alminnelighet vil forholde seg slik. Eksempelvis vil bl.a. en investering i fast eiendom eller kjøp av kapitalgjenstander, eventuelt også et ekstra forbruk, redusere skatteulempen.

Flertallet finner å kunne legge til grunn at Rasch vil benytte en større del av erstatningen i de første årene, til kjøp av bolig - han bor nå til leie, men anser riktignok boforholdene for å være tilfredsstillende - eller til boliginnredning, bil eller lignende.

Begge parter har fremlagt maskinelle beregninger over skatteulempen under forskjellige forutsetninger. Disse beregningene er et hjelpemiddel. Til syvende og sist må påslaget imidlertid, fordi disponeringen er forbundet med så vidt stor usikkerhet, bli skjønnsmessig.

Flertallet finner å kunne sette skatteulempen til kr 120000.

Erstatningen for tap i fremtidig erverv blir etter dette kr 645000.

Flertallet legger til at det i de senere års rettspraksis har vært vanlig å foreta kapitaliseringer av langvarige ervervstap med en kapitaliseringsrente på 6 %, hva byretten også gjorde i den påankede dommen av 19. oktober 1992. Partene har imidlertid i ankesaken vært enige om at kapitaliseringen skal skje med en rentesats på 5 %, som i de tidligere nevnte Høyesterettsdommer fra 1993. Med en kapitaliseringsrente på 6 % ville den erstatningen flertallet utmåler ha blitt ca kr 75000 lavere.

Tillagt erstatning for lidt inntektstap til nå settes den samlede erstatningen for lidt tap og fremtidstap (avrundet) til kr 850000. Til fradrag går de kr 200000 som er utbetalt a konto.

Mindretallet - lagdommer Huitfeldt - er kommet til et annet resultat når det gjelder tap i fremtidig erverv.

For det lidte tap har en samlet lagmannsrett lagt til grunn at Rasch uten skaden ville ha tjent kr 210000 pr. år. Dette er også den inntekt flertallet som utgangspunkt legger til grunn ved vurderingen av det fremtidige tapet. Mindretallet er ikke enig i at det er grunnlag for å redusere erstatningen fordi den fremtidige inntekt uten skaden ville ha sunket til kr 190000 i løpet av en fem-års periode fra nå pga.et etterhvert begrenset innslaget av ubekvem arbeidstid, og at han ville ha gjort dette også uten skaden. Etter mindretallets mening er det ikke riktig å vurdere den fremtidige inntekt uten skaden med hovedvekt på arbeid som nattevakt. Det er forøvrig liten grunn til å tro at Rasch uten skaden ville ha arbeidet som nattevakt. Rasch har med skaden hatt arbeid som tilsvarer en årsinntekt på kr 210000 siden 1988, dvs. i ca 7 år. Det er da vanskelig å legge til grunn at han uten skaden ville hatt lavere inntekt på årsbasis. Når man kan holde seg til et faktisk inntektsnivå over så lang tid, er det mindretallets mening at man har et relativt sikkert grunnlag for å vurdere inntekten uten skaden. Mindretallet peker på at Rasch i denne perioden også har hatt arbeid med EDB hvor kr 210000 var normal inntekt uten tillegg for ubekvem arbeidstid, og legger til grunn at han uten skaden ville kunne hatt tilsvarende arbeid. Etter mindretallets mening er det ikke grunnlag for direkte sammenligninger med denne sak og de saker fra rettspraksis som er nevnt av flertallet, siden det der gjaldt skadelidte som aldri hadde vært i yrkeslivet.

Mindretallet er heller ikke enig med flertallet i at det er grunnlag for å redusere erstatningen ut fra at Rasch med skaden i løpet av en ti-års periode vil få redusert sin ervervsevne fra ca 75 % - som flertallet bygger på i dag - til 50 %, og bli berettiget til 50 % uførepensjon som derfor skal trekkes fra i erstatningen. Mindretallet mener at det sikreste grunnlag for å vurdere den ervervsmessige uførhet, får man ved å se på hans innsats de nærmest foregående år. Det er dette flertallet så vidt skjønnes også har gjort. Uenigheten - slik mindretallet ser det - er om det på medisinsk grunnlag kan sannsynliggjøres at utviklingen vil bli en annen på sikt.

Ved sin vurdering av Rasch sin erversmessige uførhet nå, legger mindretallet stor vekt på at etter at Rasch fikk en ny silikon-protese i 1991, som han gradvis vendte seg til å bruke, er hans funksjonsevne bedret betraktelig. Dette har også gitt seg utslag i hans arbeidsinntekter. I 1991 tjente han ca kr 104000 på flyktningemottaket, og i 1992 ca kr 102000. I 1992 tjente han dessuten ca kr 14000 på drosjekjøring. I 1993 og 1994 har han hatt anledning til ekstravakter utover 50 % stilling, og hvert år tjent ca kr 138000 på flyktningemottaket, mens han på drosjekjøring hvert år har tjent ca kr 18000. Tilsammen utgjør dette ca 75 % av kr 210000. Det er ingen umiddelbare tegn til at hans innsats på flyktningemottaket står foran noen reduksjon, det er derimot mer tvilsomt om det er heldig at han fortsetter med å kjøre drosje. Etter mindretallets mening er det imidlertid riktig å vurdere den fremtidige erversevne også på grunnlag av annet arbeid enn han har i dag. Det er etteer mindretallets mening realistisk at Rasch kan skaffe seg annet arbeid med mindre fysiske anstrengelser enn både arbeidet på flyktningemottaket og drosjekjøringen medfører. Det vil gjøre arbeidsdagen lettere, og også være bedre med hensyn til risikoen for forverrelser. Den inntekt han har skaffet seg i løpet av 1993 og 1994, og som mindretallet bygger på at han fortsatt har, må i stedet ses som et uttrykk for en generell ervervsevne. Mindretallet legger på bakgrunn av utviklingen etter byrettens dom til grunn at ervervsevnen er høyere enn 60 %, og at den på lengre sikt kan fastsettes til 70 %.

Spørsmålet er så om det er medisinske holdepunkter for en annen utvikling av den ervervsmessige uførhet. Mindretallet understreker at den ervervsmessige uførhet i prinsippet er noe annet enn medisinsk invaliditet. Etter mindretallets mening har professor, dr. med. Ingjald Bjerkreim lagt for stor vekt på den medisinske invaliditet ved sin vurdering av Raschs nåværende uføregrad. Når det gjelder den fremtidige utvikling er det først og fremst risikoen for utvikling av artrose i kneet på det intakte høyre ben - særlig pga et skadet bakre korsbånd - som eventuelt kan gi grunnlag for redusert erstatning fordi uføregraden på sikt vurderes til 50 %, noe som utløser uførepensjon. Dette spørsmål ble forelagt de sakkyndige under lagmannsrettens saksforberedelse, se ankeerklæringens side 2. I erklæring av 4. juni 1993 fra professor, dr. med. Ingjald Bjerkreim konstaterer han at det er varierende opplysninger om dette i litteraturen. Slik mindretallet forstår denne sakkyndige er hans oppfatning på side 4 at "det store flertall av pasienter får økende plager og blir mer invalidisert ettersom artrosen utvikler seg". Men mindretallet kan ikke bygge på at dr. Bjerkreim har konstatert at det hos Rasch i dag foreligger noen utviklet artrose. Det dr. Bjerkreim har hatt å bygge på, er en undersøkelse fra februar 1991, hvor han refererer at det ble funnet "begynnende atroseforandringer - grad I". På side 5 sier han at det må gjøres en ny atroskopi og eventuelt ny røntgenundersøkelse for å få oversikt over status nå, men med det forbehold at det er "først ut i forløpet at en artrose gir seg til kjenne røntgenologisk". Mindretallet synes derfor ikke at det - selv med dr. Bjerkreims premisser - er grunnlag for en slutning om sannsynlig uførhet på 50 % i løpet av en ti-års periode. Overlege Mykkelbost mener for sin del - slik mindretallet forstår ham - at det i Raschs tilfelle er en mulig fare for artroseutvikling. I sin erklæring av 10. desember 1993 på side 3 sier han imidlertid at det er "forskjellig oppfatning av hva som er prearthrose, dvs. forandringer som vil føre til arthrose, og hvor lang tid det vil ta før arthrose av klinisk betydniing har utviklet seg." Et normalforløp er, slik mindretallet forstår dr. Mykkelbost, at man der artrose utvikler seg, vil man etter 10 år se synlige forandringer på røntgenbilde, men at det deretter kan gå mange år før man opplever subjektivt besvær. Han mener således at forventet artrose er lite egnet til fastsettelse av medisinsk invaliditet. Han nevner betydningen av "jevnlig trening og god muskulær kompensasjon" - hvor Rasch utvilsomt har bedre forutsetninger enn de fleste - og hans konklusjon er at "(en) arthroseutvikling vil neppe øke invaliditetsgrad i 20 - 30 år framover med mindre den fører til innsettelse av totalprotese i kneleddet eller arthrodese (avstiving av kneledd)". Slik mindretallet forstår dr. Mykkelbost begrenser han seg i denne erklæringen til å omtale den medisinske invaliditet, men det han sier må nødvendigvis føre til samme konklusjon når det gjelder faren for reduksjon i den fremtidige ervervsmessige uførhet. Mindretallet nevner for ordens skyld at dr. Anderseen, som i mange år var Raschs behandlende lege, og som avga en legeerklæring til trygdemyndigheten 5. september 1991 hvor han konkluderte med en uføregrad på 50 %, ikke innkalte Rasch til undersøkelser. Han var således uvitende om at Rasch hadde fått ny protese og hvordan han fungerte i arbeidslivet på det aktuelle tidspunkt. Under hovedforhandlingen har han forklart at Rasch nå åpenbart har en protese som fungerer atskillig bedre.

Mindretallet er således kommet til at erstatningen for fremtidig tap skal bygge på kr 210000 i inntekt uten skaden, og at den ervervsmessige uførhet fram til 67 år skal baseres på 70 % arbeidsførhet og dermed en inntekt med skaden på kr 147000.

Etter kapitalisering og de samme justeringer som flertallet har foretatt, blir erstatningen etter dette kr 650000.

Mindretallet er enig med flertallet når det gjelder tillegg for skatteulempen, som settes til kr 150000.

Erstatningen for tap i fremtidig erverv blir dermed, etter mindretallets syn, kr 800000. Dertil kommer erstatning for lidt tap kr 202000. Samlet mener mindretallet at erstatningen skal fastsettes til kr 1002000, hvorfra fradras kr 200000, som er utbetalt a konto.

Salærkravet:

Lagmannsretten er på dette punkt enig med byretten. Selskapet har forpliktet seg til å dekke de nødvendige omkostninger. Lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å sette det omkostningskravet Raschs advokat har fremsatt til side, selv om det kan synes noe høyt, og byrettens dom blir å stadfeste.

Saksomkostningene:

Flertallet - lagdommerne Mitsem og Nilsen jr. - bemerker:

Saksomkostningsspørsmålet blir for begge retter å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174. Flertallet finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i §174 første ledd, hvoretter hver part bærer sine saksomkostninger.

De sakkyndige for lagmannsretten er oppnevnt etter krav fra UNI Storebrand Skadeforsikring AS, men også i begge parters interesse. Overfor lagmannsretten vil selskapet hefte for omkostningene. Etter tvistemålsloven §171 vil det imidlertid være naturlig å la utgiftene påhvile begge parter med like beløp. Også for byretten, hvor Jarl Inge Rasch har betalt disse utgiftene med kr 7125, vil det være naturlig med en slik likedeling.

Også etter mindretallets - lagdommer Huitfeldts - syn blir saksomkostningsspørsmålet å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174. Mindretallets utmåling ligger imidlertid nær den påstanden Rasch har nedlagt, og mindretallet har også i store trekk sluttet seg til Raschs syn vedrørende spørsmålet om fradrag for attføringspenger og uførepensjon. Mindretallet ville derfor ha tilkjent delvise saksomkostninger for lagmannsretten med kr 30000, jf. §174 annet ledd, og stadfestet byrettens omkostningsavgjørelse. - - -

Dommen er avsagt med den dissensen som fremgår vedrørende det fremtidige ervervstapet og saksomkostningsspørsmålet og er forøvrig enstemmig. - - -

Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av langvarig sykefravær for et av rettens medlemmer.

Domsslutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til, i tillegg til tidligere utbetalt a konto-beløp på 200000 kroner, å betale til Jarl Inge Rasch 650000 - sekshundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Punkt 3 i byrettens domsslutning stadfestes.

3. Hver part bærer sine saksomkostninger for begge retter, dog slik at

- UNI Storebrand Skadeforsikring AS til dekning av en halvpart av utgiftene til de sakkyndige for byretten betaler 3562,50 - tretusenfemhundreogsekstito 50/100 - kroner til Jarl Inge Rasch innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom,

- Jarl Inge Rasch betaler til UNI Storebrand Skadeforsikring AS en halvpart av utgiftene til de sakkyndige i ankesaken med beløp som fastsettes særskilt.