LE-1993-413
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-19 |
| Publisert: | LE-1993-00413 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 07860 1991 A/02 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00413 K jfr. LE-1992-01402 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Sameierne i Sameiet Oslo M v/st.form. (Prosessfullmektig: Advokat Endre Storløkken) Kjæremotpart: H. Eeg-Henriksen (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Jakob Kolrud v/advokat Stein Erik Stinessen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie, 2. Lagdommer Johannes Smit, 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §97, §180, Eierseksjonsloven (1983) §27 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Ved stevning av 3. september 1991 til Oslo byrett reiste H. Eeg-Henriksen A/S sak mot "Sameierne i Sameiet Oslo M v/ styrets formann advokat Carsten Stenersen" med slik påstand:
1. Sameierne i Sameiet Oslo M dømmes til å betale til H. Eeg-Henriksen A/S et beløp oppad begrenset til 55 mill. kr pro rata i forhold til sine eierandeler i Oslo M.
2. De saksøkte dømmes til å betale saksøkerens og rettens omkostninger. Det ble anført i stevningen at styreformannen ble saksøkt på vegne av sameierne i medhold av eierseksjonsloven §27 fjerde ledd.
I tilsvar av 22. november 1991 påsto sameierne prinsipalt saken avvist. De gjorde bl.a. gjeldende at stevning ikke kunne uttas mot sameierne v/ styrets formann i den foreliggende sak, slik at eventuelle krav måtte rettes mot den enkelte sameier.
I prosesskrift av 15. januar 1992 og etterfølgende prosesskrift har saksøkeren angitt ialt 36 sameiere som saksøkt.
Byretten avsa 23. april 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Saken fremmes.
2. I saksomkostninger fra motparten tilkjennes saksøker kr 19595,- .
3. Oppfyllelsesfrist settes til 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Etter kjæremål fra sameierne avsa Eidsivating lagmannsrett 12. oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens. Flertallet la til grunn at søksmålet kunne fremmes overfor styrets formann i medhold av eierseksjonsloven §27 fjerde ledd.
Etter videre kjæremål avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. januar 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 1 - oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.
Høyesteretts kjæremålsutvalg la til grunn at lagmannsrettens flertall bygget på en uriktig lovtolking når det fant at kravet kunne fremmes overfor styrets formann i medhold av eierseksjonsloven §27 fjerde ledd.
Ved den nye behandling må lagmannsretten etter dette ta standpunkt til de subsidiære grunnlag kjæremålsmotparten har påberopt for at søksmålet skal kunne fremmes. Disse ble ikke vurdert av lagmannsretten i kjennelsen av 12. oktober 1992, og har ikke kunnet prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsmotparten har anført at styrets formann i ethvert fall er legitimert til å motta søksmålet på sameiernes vegne. Det er vist til Hov: Rettergang i sivile saker, 168.
Det er videre anført at det i den foreliggende sak har vært adgang til å rette partsangivelsen i medhold av tvistemålsloven §97, og at slik retting er foretatt. Saken kan da ikke avvises. Det er vist til Schei: Tvistemålsloven I 225 og Rt-1991-761.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.
De kjærende parter har anført at det er åpenbart feilaktig å hevde at partsforholdet ikke ble forandret ved den retting som ble foretatt, og at det ikke er anledning til å foreta retting slik det har skjedd.
De har nedlagt slik påstand:
1. Stevning til Oslo byrett av 3. september 1991 fra H. Eeg-Henriksen AS mot sameierne i Sameiet Oslo M v/styrets formann med senere rettelse av 15. januar 1992, avvises.
2. Kjæremotparten dømmes til å betale den kjærende parts saksomkostninger, herunder rettsgebyrer.
Lagmannsretten er kommet til at tvistemålsloven §97 gir adgang til å rette partsangivelsen slik kjæremålsmotparten gjorde i sitt prosesskrift av 15. januar 1992, og at punkt 1 i byrettens kjennelse av 23. april 1992 følgelig blir å stadfeste.
I kjennelsen i Rt-1991-761 har Høyesteretts kjæremålsutvalg bygget på at en uriktig angivelse av saksøkte må kunne rettes i medhold av tvistemålsloven §97 når "det følger entydig av begjæringen hva og hvem den gjelder". Ved denne avgjørelse er det trukket en videre ramme for adgangen til å foreta rettelse etter tvistemålsloven §97 enn det som tidligere er lagt til grunn. Det vises for så vidt til de eldre avgjørelser det er pekt på i den nevnte kjennelse.
I den foreliggende sak fremgår det etter lagmannsrettens syn tilstrekkelig klart av den opprinnelige partsangivelse i stevningen, sammenholdt med den påstand som ble nedlagt, at hensikten var å erverve fastsettelsesdom overfor de enkelte sameiere for en proratarisk andel av et samlet beløp. Når stevningen ble rettet mot formannen i sameiets styre, skyldtes dette en forståelse av eierseksjonsloven §27 fjerde ledd, som Høyesteretts kjæremålsutvalg senere har fastslått som ukorrekt. Under disse omstendigheter følger det etter lagmannsrettens syn av den rettsoppfatning som har kommet til uttrykk i kjennelsen i Rt-1991-761, at den endring i partsangivelsen som har funnet sted, er innenfor rammen for de rettelser som kan foretas med hjemmel i tvistemålsloven §97. At den nevnte avgjørelse gjaldt et skjønn, mens den foreliggende sak gjelder et ordinært tvistemål, kan ikke sees å være av betydning.
Punkt 1 i byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Saken har imidlertid reist tvilsomme spørsmål på et område hvor rettstilstanden er endret som følge av en ny avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under disse omstendigheter bør hver av partene bære sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse - dens punkt 1 - stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.