LE-1993-479
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-02 |
| Publisert: | LE-1993-00479 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo herredsrett Nr. 745 1992 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00479 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Stein Arne Torgersen. (Prosessfullmektig: Advokat Kate Iren Løhren, Oslo) Kjæremotpart: Berit og Ketil Nystrøm. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Åge Michelsen, Ski). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann, 2. Lagdommer Erik Melander, 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §180, §248, §258, §268, §2 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder midlertidig forføyning.
Berit og Ketil Nystrøm fremmet 1. juli 1992 begjæring om midlertidig forføyning mot Stein Arne Torgersen for Indre Follo namsrett. Namsretten avsa 2. juli 1992 slik beslutning:
1. Stein Arne Torgersen forbys å sperre eller ødelegge privat vei mellom fylkesvei 326 og gnr. 51, bnr.17 i Enebakk, inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i veitvist med Berit og Ketil Nystrøm.
2. Innenfor samme tidsrom påbys Stein Arne Torgersen å fjerne eventuelle sperringer som er blitt oppsatt, og gjenopprette eventuelle skader som han har påført veien.
3. Stein Arne Torgersen betaler til Berit og Ketil Nystrøm saksomkostninger med kr 2500.-.
Etter begjæring fra Stein Arne Torgersen ble det 5. januar 1993 avholdt rettsmøte i saken. Namsretten avsa 12. januar 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens beslutning av 2. juli 1992 i denne sak stadfestes.
2. Stein Arne Torgersen tilpliktes å betale saksomkostninger til Berit og Ketil Nystrøm med kr 9300.-.
Stein Arne Torgersen har rettidig påkjært namsrettens kjennelse og nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens slutning av 12. januar 1993 oppheves.
2. Stein Arne Torgersen tilkjennes saksomkostninger.
Berit og Ketil Nystrøm har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Indre Follo namsretts kjennelse av 12. januar 1993 stadfestes.
2. Berit og Ketil Nystrøm tilkjennes saksomkostninger.
Stein Arne Torgersen har anført:
Veisperringene ble satt opp for å presse kjæremotpartene til å betale sin andel av vei- og vedlikeholdskostnader. Hindringene ble imidlertid fjernet allerede 16. juni 1992, og betingelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §262, nr. 2 forelå følgelig ikke da begjæringen om midlertidig forføyning ble tatt ut. Hindringen var fjernet og det var ingen fare for at kjæremotpartene ville bli påført vesentlig skade eller ulempe, eller at motpartens adferd ga grunn til å frykte for voldsomheter. Namsretten må feilaktig ha lagt til grunn at hindringen på veien fortsatt eksisterte da kjæremotpartenes begjæring ble inngitt.
Kjæremotpartene har så langt ikke gjort noe for å få orden på veispørsmålet til tross for at lensmannen, som ble tilkalt i forbindelse med at veisperringen ble fjernet, har forutsatt dette i sin protokoll.
Berit og Ketil Nystrøm har anført:
Kjæremotpartene er avhengig av at veien er åpen slik at de kan benytte denne. Det er påkrevd for å hindre vesentlig skade og ulempe for dem.
Stein Arne Torgersen har satt opp veisperring, og Berit og Ketil Nystrøm har måtte gå til politianmeldelse for å få fjernet denne. Stein Arne Torgersen har bestridt at de har veirett, og han har hevdet at han har rett til å utestenge dem fra å benytte veien. Det har han hevdet også etter at veisperringen ble fjernet, således i en telefonsamtale 1. juli 1992 da han opplyste at han aktet å grave ut veimasse. At veien var åpen og kjørbar på det tidspunkt begjæringen om midlertidig forføyning ble skrevet, er uvesentlig. Det forelå fare for nye ulemper. Bl.a. har den kjærende part et bilvrak stående inntil veien. Det var dette vraket som ble benyttet til å sperre veien.
Lagmannsretten bemerker:
Som namsretten finner lagmannsretten at kjæremotpartene i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin veirett over den kjærende parts eiendom, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §248 jfr. §268. Namsrettens begrunnelse tiltres som dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at det er nødvendig å treffe en midlertidig ordning som medfører at kjæremotpartene sikres adgang til å kunne benytte veien idet en stengning av denne vil medføre vesentlig skade eller ulempe for dem. De er avhengig av veien såvel i næringssammenheng som til vanlig adkomst, og alternativer foreligger ikke. Det forhold at veisperringen, som den kjærende part erkjenner å ha satt opp, var fjernet forut for begjæringen om midlertidig forføyning ble inngitt, finnes ikke å medføre at forføyningsgrunnlaget var bortfalt. Tvisten om veiretten har, som nevnt, allerede medført sperring av veien, og sperringen ble fjernet ved at lensmannen ble koblet inn. Bilvraket, som Torgersen benyttet som sperring, er etter det opplyste fortsatt plassert i umiddelbar nærhet til veien, og i brev av 7. desember 1992 til namsretten har han uttalt at han "er sjokkert" over beslutningen om midlertidig forføyning. Alt tatt i betraktning synes konflikten mellom partene å være såvidt uforsonlig og betent at det er grunn til å frykte for at nye tiltak for å hindre kjæremotpartenes bruk av veien vil kunne iverksettes.
Etter dette finner lagmannsretten at vilkårene for midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 er til stede. Forføyningen som er besluttet, finnes hensiktsmessig for å avverge den skade eller ulempe det er grunn til å frykte for at kjæremotpartene kan bli utsatt for, selv om punkt nr. 2 strengt tatt er overflødig ut i fra den foreliggende faktiske situasjon, sammenholdt med beslutningens punkt nr. 1.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, men med den tilføyelse at Berit og Ketil Nystrøm pålegges å reise søksmål om veiretten innen 1. mai 1993, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §258, jfr. §268. Stein Arne Torgersen har rett nok ikke utrykkelig begjært slik frist fastsatt, men han har bestridt at Nystrøms har veirett, og i kjæremålserklæringen er det påpekt at de ikke har foretatt seg noe for å få orden på veispørsmålet. Disse omstendigheter finnes å være tilstrekkelige til å sette søksmålsfrist, jfr. Rt-1960-765.
Namsrettens saksomkostningsavgjørelse har lagmannsretten ingen bemerkninger til.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Stein Arne Torgersen tilpliktes å erstatte kjæremotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Omkostningene settes til kr 1800.- i samsvar med prosessfullmektigens oppgave.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den fastsatte midlertidige forføyning bortfaller dersom Berit og Ketil Nystrøm ikke innen 1. mai 1993 har reist søksmål om eiendommen gnr. 51 bnr. 17 i Enebakk har veirett over eiendommen gnr. 51 bnr. 3 i samme kommune.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stein Arne Torgersen til Berit og Ketil Nystrøm 1800 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.