LE-1993-505
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-28 |
| Publisert: | LE-1993-00505 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. 91-A1236 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00505 A. |
| Parter: | Ankende part nr. 1: Per Stub-Asker (Prosessfullmektig: Advokat Per Einar Johansen, Oslo). Ankende part nr. 2: Dag H. Haslestad (Prosessfullmektig: Advokat Espen Rønningen, Sandvika). Motpart nr. 1: Alf Granholt 2: Erna Einan 3: Knut L. Mørstad 4: Bjørn Nærstad 5: Aksel Nærstad 6: Sverre Granholt (Prosessfullmektig: Advokat Morten E. Huser, Lillestrøm). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen 3. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Husleieloven (1939) §51, §154 |
Alf Granholt, Erna Einan, Knut L. Mørstad, Bjørn Nærstad, Aksel Nærstad, Sverre Granholt og Borghild Stub-Asker er sameiere i eiendommen gnr. 79 bnr. 1, Sagdalsveien 42, i Skedsmo. Sameiet har vært betegnet som Norsk Høveljernfabrikk med Borghild StubAsker som bestyrer. Hennes eierpart i sameiet utgjør en tredjedel.
Ved kontrakt av 18. desember 1987, undertegnet av Borghild StubAsker på vegne av Norsk Høveljernfabrikk, ble en vesentlig del av bebyggelsen på eiendommen utleid til Dag H. Haslestad. Kontrakten løper frem til 31. desember 1997, men med rett til fornyelse. Fremleie er tillatt, helt eller delvis. Tidligere leietakere fikk samtidig omgjort sine avtaleforhold slik at de heretter fremleiet fra Haslestad. I følge Asker og Bærum herredsretts dom av 5. oktober 1992 gikk betalingen for fremleie ikke til Haslestad, men til selskapet SA Automater som eies av Per Stub-Asker, sønn av Borghild Stub-Asker. Per Stub-Asker sørget så for innbetaling til sameiet i henhold til kontrakten av 1987. Fra 1991 skal fremleiebeløpene være betalt til Haslestad.
Alf Granholt, Erna Einan, Knut L. Mørstad, Bjørn Nærstad, Aksel Nærstad og Sverre Granholt mente at leiekontrakten av 1987 med Haslestad ikke dekket noen underliggende realitet, og at den er konstruert med sikte på å unndra deler av inntektene fra ordinær deling mellom sameierne. På denne bakgrunn tok de den 4. september 1991 ut stevning for Asker og Bærum herredsrett mot Borghild Stub-Asker, Per Stub-Asker og Dag H. Haslestad med krav om erstatning for unndratte leieinntekter, samt påstand om at leiekontrakten skulle kjennes ugyldig.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 5. oktober 1992 dom med slik slutning:
1. Per Stub-Asker og Dag Haslestad dømmes in solidum til å betale til Alf Granholt, Erna Einan, Knut L. Mørstad, Bjørn Nærstad, Aksel Nærstad og Sverre Granholts dødsbo innen 2 - to - uker:
a. kr 91533 med tillegg av 18% renter fra 1. juli 1988 til betaling skjer
b. kr 82533 med tillegg av 18% renter fra 1. juli 1989 til betaling skjer
c. kr 62866 med tillegg av 18% renter fra 1. juli 1990 til betaling skjer.
2. Dag H. Haslestads leiekontrakt av 18. desember 1987 vedrørende del av eiendommen gnr. 79, bnr. 1 i Skedsmo kjennes ugyldig.
3. Per Stub-Asker og Dag Haslestad dømmes in solidum til å betale innen 2 - to - uker kr 35000 i saksomkostninger til Alf Granholt, Erna Einan, Knut L. Mørstad, Bjørn Nærstad, Aksel Nærstad og Sverre Granholts dødsbo.
Av domspremissene fremgår at retten kom til at det ikke var grunnlag for å fastslå noe erstatningsansvar for Borghild Stub-Asker.
Per Stub-Asker hadde ikke prosessfullmektig da saken ble behandlet for herredsretten. Dommen ble forkynt for ham personlig den 7. oktober 1992. Advokat Espen Rønningen, prosessfullmektig for Dag H. Haslestad, vedtok forkynnelse den 12. oktober 1992.
Ved erklæring datert den 3. desember 1992 har Per Stub-Asker, v/advokat Per Einar Johansen, anket dommen til lagmannsretten. Likeledes har Dag H. Haslestad v/advokat Espen Rønningen inngitt anke datert 8. desember 1992. Innen fristen fastsatt av herredsretten har ankemotpartene v/advokat Morten E. Huser kommet med tilsvar og aksessorisk motanke.
Ved oversendelse av saken den 19. februar 1993 til lagmannsretten la herredsretten til grunn at ankene fra Stub-Asker og Haslestad var rettidige. Lagmannsretten gikk i første omgang ikke inn på ankefristens lengde. Etter at ny forberedende dommer overtok saken høsten 1993, ble det i brev fra lagmannsretten av 23. november 1993 - med henvisning til husleieloven §51 hvoretter ankefristen i tvistemål om leieforhold er 14 dager - reist spørsmål om ankene er rettidige.
Ankende part nr. 1 - Per Stub-Asker v/advokat Per Einar Johansen - har kommentert spørsmålet slik i prosesskrift av 3 desember 1993:
Så vel de ankende parter, ankemotpartene som herredsretten har lagt til grunn at saken gjelder en tvist som hører under de alminnelige domstoler. Etter forkynnelsen den 7. oktober 1992 var Stub-Asker i kontakt med herredsretten som opplyste at det løp en ordinær ankefrist på 2 måneder. Det samme fikk han høre fra en advokat som han kontaktet, samt fra advokat Johansen idet tvisten i utgangspunktet gjaldt spørsmål om erstatning. At tvisten er reist mellom sameiere og deres representanter, tilsier også at det ikke er tale om en husleiesak etter husleieloven.
Videre er påpekt at husleiesaker skal påskyndes mest mulig. Det har ikke vært gjort. Dertil er betalt gebyr, både for herredsrett og lagmannsrett. Etter husleieloven §51 fjerde ledd skal det ikke erlegges gebyr til staten.
Det finnes en del rettspraksis som går i favør av en ankefrist på 14 dager. Disse avgjørelser gjelder imidlertid rene husleiesaker, d. v. s. leieforhold mellom utleier og leietaker, oppsigelser, mislighold m.v. Saker om erstatning står i en annen stilling, jfr. RG-1977-669.
Subsidiært kreves oppreisning i medhold av domstolloven §153. I denne forbindelse er vist til Rt-1988-488.
Per Stub-Asker har nedlagt slik påstand:
Det gis oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Ankende part nr. 2 - Dag H. Haslestad v/advokat Espen Rønningen - har i prosesskrift av 3. desember 1993 fremholdt: I forbindelse med spørsmålet om ankene er rettidige, forutsettes det fra denne side at retten kommer til det samme resultat i sin avgjørelse for henholdsvis ankende part nr. 1 og ankende part nr. 2.
Ankemotpartene - Alf Granholt, Erna Einan, Knut L. Mørstad, Bjørn Nærstad, Aksel Nærstad og Sverre Granholt v/advokat Morten E. Huser - har anført i prosesskrift av 20. desember 1993:
I stevningen var nedlagt påstand om at leiekontrakten skulle kjennes ugyldig. Punktet om ugyldighet er også tatt med i domsslutningen. I domsslutningen ble de ankende parter videre pålagt å betale erstatning for unndratte leieinntekter. På denne bakgrunn synes det klart at saken gjelder tvistemål om leieforhold. At prosessfullmektigene tidligere synes å ha oversett problemstillingen, kan ikke være avgjørende.
Det er ikke grunnlag for å gi oppreisning. De ankende parter og/eller deres prosessfullmektiger har ikke i tilstrekkelig grad vært aktpågivende m. h. t. hva slags type rettsforhold tvisten gjelder. Oversittelsen av fristen i husleieloven må således legges de ankende parter/prosessfullmektigen til last, jfr. domstolloven §153 første ledd. Det foreligger heller ikke særlige omstendigheter som kan tilsi oppreisning. Hva angår avgjørelsen i Rt-1988-488, anføres at lagmannsretten i denne saken anså anken for rettidig til tross for at fristen etter husleieloven var oversittet. Dette hadde trolig vesentlig betydning når det ble gitt oppreisning i forbindelse med behandlingen for Høyesterett.
Ankemotpartene har ikke nedlagt noen formell påstand vedrørende spørsmålene om ankene er rettidige og oppreisning.
Lagmannsretten bemerker:
Av husleieloven §51 første ledd følger at ankefristen er 14 dager for "tvistemål om leieforhold etter denne lov". Med husleiesak menes ethvert tvistemål om hvorvidt det består eller skal bestå et leieforhold som går inn under husleieloven, om retten til å tre inn i eller beholde et husleieforhold og om krav som skriver seg fra husleieforhold, jfr. Kobbe "Husleieloven" (1989) 237.
Mellom sameiet og den ankende part nr. 2 består et leieforhold som i utgangspunktet omfattes av husleieloven bestemmelser. Flertallet av sameierne - ankemotpartene - bestrider at dette leieforholdet er reelt og har gått til sak mot den ankende part nr. 2 for å få fastslått at leiekontrakten er ugyldig. Denne påstanden har herredsretten tatt til følge. De nevnte sameiere har videre krevd og fått dom for at den ankende part nr. 2, samt den ankende part nr. 1 - som i følge ankemotpartene og herredsrettens dom var den som utformet leiekontrakten i 1987 - skal betale til ankemotpartene fremleieinntekter som ikke har kommet sameiet til gode.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at tvisten har en slik tilknytning til leieforholdet at den rettelig omfattes av husleieloven §51 første ledd. At det i tillegg til spørsmålet om leiekontrakten er ugyldig også er fremmet krav om tilbakebetaling av påståtte unndratte fremleieinntekter, kan ikke gi grunnlag for noen annen konklusjon, jfr. bl.a. Rt-1992-266. I denne forbindelse er det uten betydning om partenes prosessfullmektiger og herredsretten har oversett at tvisten gjelder en husleiesak, og at det har vært betalt behandlingsgebyr. Retten konstaterer etter dette at begge anker er uttatt lenge etter utløpet av den særlige ankefrist i husleieloven. Hvorvidt saken i så fall skal fremmes, vil følgelig bero på om det er grunnlag for å gi oppreisning slik den ankende part nr. 1 har krevet. Retten har i brev til partene av 8. desember 1993 lagt til grunn at også den ankende part nr. 2 subsidiært krever oppreisning.
Den ankende part nr. 1 var uten prosessfullmektig under hovedforhandlingen for herredsretten, og da dommen ble forkynt for ham den 7. oktober 1992. Det er ikke opplyst når advokat Johansen kom inn som prosessfullmektig, men retten legger til grunn at dette først skjedde etter at ankefristen etter husleieloven var utløpt.
I følge advokat Johansen tok den ankende part nr. 1 etter forkynnelsen kontakt pr. telefon med herredsretten og fikk opplyst at det løp en "vanlig ankefrist". Anførselen er ikke nærmere underbygget, men lagmannsretten har ikke holdepunkter for å trekke opplysningen i tvil. Slik saken ble behandlet for herredsretten, er det all grunn til å anta at herredsretten mente at tvisten ikke gjaldt en husleiesak.
For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta direkte stilling til om den ankende part nr. 1 er å bebreide for at anken er fremsatt for sent. Noen forsettlig forsømmelse er det i hvert fall ikke tale om, og denne parten vil uansett være lite å klandre. I tillegg foreligger det etter lagmannsrettens vurdering særlige omstendigheter som taler for å gi oppreisning. Det vises til opplysningene om hans kontakt med herredsretten, og det forhold at saken har vært under behandling fra høsten 1991 for så vel herredsretten som lagmannsretten, før det ble klarlagt at tvisten skal behandles etter husleieloven regler. Lagmannsretten finner støtte for dette standpunkt i avgjørelsene i Rt-1988-488 og Rt-1992-266. Retten konstatere videre at domstolloven §154 første ledd ikke er til hinder for å gi oppreisning. Etter omstendighetene hadde den ankende part nr. 1 først foranledning til å kreve oppreisning etter at forberedende dommer i brev av 23. november 1993 reiste spørsmål om ankene var rettidige.
Situasjonen er en noe annen for den ankende part nr. 2. Han var representert ved prosessfullmektig under saksbehandlingen for herredsretten. Han/hans prosessfullmektig må følgelig bebreides for ikke å ha anket innen fristen på 14 dager. Noe forsettlig forhold er det imidlertid heller ikke tale om for hans del. Dertil kommer at det ikke er noen rimelig grunn for å avvise anken fra denne parten når saken likevel fremmes i forhold til den ankende part nr. 1. Av hensyn til interessefellesskapet mellom de ankende parter og sammenhengen hva saksforholdet angår, bør saken - når den først skal fremmes - omfatte begge de ankende parter. Også den ankende part nr. 2 har begjært oppreisning innen loven frist. Både den ankende part nr. 1 og nr. 2 vil således bli gitt oppreisning, og saken blir å fremme for begge to.
Det er ikke krevd omkostninger i forbindelse med spørsmålet om ankefristens lengde/oppreisning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Per Stub-Asker og Dag H. Haslestad gis oppreisning for oversittelse av fristen for å anke herredsrettens dom til lagmannsretten.
2. Saken fremmes for begge de ankende parter.