LE-1993-650
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-28 |
| Publisert: | LE-1993-00650 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D 2817 1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00650 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Akers Mic AS (Prosessfullmektig: Advokat Carsten Anker). Kjæremotpart: Unsaco AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Per Solum). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Prisloven (1953) §23, Tvistemålsloven (1915) §180, §248, Trustloven (1926) §21, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1, §15-1 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.
Ved begjæring av 21.desember 1992 til Oslo namsrett krevet Akers Mic AS midlertidig forføyning overfor Unsaco AS. Det ble nedlagt slik påstand:
1. Unsaco AS pålegges å levere Nintendo spillemaskiner og spillekassetter med tilhørende utstyr og reservedeler til Akers Mic AS, i henhold til bestillinger.
2. Akers Mic AS tilkjennes saksomkostninger.
Som grunnlag for begjæringen ble det anført at det forelå ulovlig nektelse av forretningsforbindelse fra Unsaco AS' side, jfr. prisloven §23.
Namsretten avsa samme dag slik beslutning:
1. Unsaco AS pålegges å levere Nintendo spillemaskiner og spillekassetter med tilhørende utstyr og reservedeler til Akers Mic AS i henhold til bestillinger og på de vilkår som ville gjelde uavhengig av denne frist.
2. Denne midlertidige forføyning gjelder til endelig vedtak i Prisrådet foreligger eller det foreligger rettskraftig dom i tvisten.
3. Saksøkte kan ved henvendelse til Oslo namsrett, Grønlandsleiret 25, Oslo, begjære partene innkalt til muntlig forhandling om den midlertidige forføynings lovlighet.
Etter muntlig forhandling om forføyningens lovlighet avsa namsretten 11. februar 1993 kjennelse med slik slutning:
1. Oslo namsretts beslutning av den 21. desember 1992 oppheves.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
Namsretten la til grunn at kompetansen til å avgjøre hvorvidt det forelå ulovlig nektelse av forretningsforbindelse etter prisloven §23 eksklusivt tillå Prisrådet, og at de alminnelige domstoler, herunder namsretten, da heller ikke hadde anledning til å treffe avgjørelse om midlertidig forføyning i saken.
Akers Mic AS har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett.
Kjæremålet gjelder namsrettens rettsanvendelse.
Det er gjort gjeldende at namsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Akers Mic AS bare kan få avgjort rettmessigheten av det krav som påstås sikret, gjennom en avgjørelse i Prisrådet. I begjæringen om midlertidig forføyning er det presisert at det vil bli reist erstatningskrav for de alminnelige domstoler i medhold av prisloven §23, fjerde ledd. I erstatningssaken må domstolene prejudisielt prøve hvorvidt nektelsen av forretningsforbindelse er ulovlig etter prisloven §23, første ledd, og således ta standpunkt til rettmessigheten av kravet.
At domsslutningen i erstatningssaken ikke vil falle sammen med det krav som påstås sikret ved begjæringen om midlertidig forføyning, er uten betydning. Vilkåret om at man må kunne få dom for det krav som påstås sikret, strekker seg ikke lenger enn til å gjelde rettsavgjørelser med et innhold som faller sammen med innholdet av den midlertidige forføyning når det gjelder praktiske utslag. Det praktiske utslag av en fellende dom i erstatningssaken vil være at levering gjenopptas, idet fortsatt leveringsnektelse da vil medføre ytterligere erstatningsansvar. Krenkelse av hovedkravet - leveringsplikten - gjør at det oppstår et erstatningskrav, og en dom i favør av Akers Mic AS i erstatningssaken vil dermed gå ut på at hovedkravet er krenket. Dette må være tilstrekkelig til at vilkåret om at det kan avsies dom for hovedkravet er oppfylt, og også til oppfyllelse av vilkåret om at hovedkravet må gå ut på annet enn penger. Muligheten for at Prisrådet vil tillate leveringsnektelsen er i denne forbindelse ikke avgjørende.
Vilkåret om at det ikke kan gis midlertidig forføyning for et krav som det tilligger forvaltningen å avgjøre rettmessigheten av, kan ikke medføre at midlertidig forføyning blir avskåret bare på grunn av muligheten for et slikt vedtak. Domstolene har i ethvert fall tilstrekkelig avgjørelsesmyndighet, hvilket følger av at det er de som avgjør erstatningsspørsmålet.
I ethvert fall bør midlertidig forføyning kunne gis i saker hvor avgjørelsesmyndigheten egentlig tilligger forvaltningen, dersom dette medfører pålegg som er forsvarlige og nødvendige. Prisloven §23 legger selv opp til et system med overprøvelse av domstolsavgjørelser i forvaltningen. En tilsvarende ordning må kunne aksepteres på stadiet for midlertidig forføyning. Det er videre gjort gjeldende at namsrettens kjennelse ikke har virkning før den er rettskraftig. Subsidiært til dette er kjæremålet begjært gitt oppsettende virkning.
Akers Mic AS har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 11. februar 1993 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved Oslo namsrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Unsaco AS har tatt til gjenmæle og anført at det krav som ønskes sikret ved begjæringen om midlertidig forføyning, er leveringskravet, slik at vurderingstemaet er reglene i prisloven §23.
Den formelle kompetanse i nektelsessaker tilligger Prisrådet. De alminnmelige domstoler - herunder namsretten - har ikke kompetanse i disse sakene.
Begjæringen gjelder ikke sikring av erstatningskrav. Et slikt krav kan ikke i noe fall sikres etter tvangsfullbyrdelsesloven §262. I et eventuelt erstatningssøksmål vil lovligheten av leveringsnektelsen bare ha prejudisiell betydning. Da kan leveringskravet ikke sikres ved midlertidig forføyning. At en dom for erstatning vil falle sammen med innholdet av den midlertidige forføyning som er begjært, hva praktiske utslag angår, er ikke avgjørende.
Inntil nå har Unsaco AS effektuert alle bestillinger fra Akers Mic AS. Det foreligger derfor ikke rettslig interesse i et eventuelt erstatningssøksmål, og heller ikke rettslig interesse i en midlertidig forføyning.
Avgjørelsen av hvorvidt leveringsnektelsen er ulovlig, kan bare treffes av Prisrådet. Siden domstolene ikke kan pådømme spørsmålet, kan de heller ikke treffe midlertidig forføyning.
Det foreligger ikke hensyn i saken som kan begrunne en videre adgang til å treffe midlertidige forføyninger på et saksområde som hører under forvaltningen.
Unsaco AS har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Unsaco AS tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker at saken er innbrakt før 1. januar 1993, slik at tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ikke kommer til anvendelse. Forøvrig er lagmannsretten kommet til det samme resultat som namsretten, og bemerker:
Den midlertidige forføyning som er begjært, gjelder forbud mot nektelse av forretningsforbindelse mellom Akers Mic AS og Unsaco AS. Partene er enige om at spørsmålet om lovligheten av slik nektelse er en avgjørelse som etter prisloven §23 eksklusivt hører under Prisrådet, og ikke kan treffes av domstolene. Akers Mic AS har imidlertid gjort gjeldende at den nødvendige prejudisielle prøvelse av lovligheten i forbindelse med et erstatningssøksmål etter prisloven §23 fjerde ledd, har som konsekvens at de ordinære domstoler kan treffe midlertidig forføyning som går ut på opprettholdelse av forretningsforbindelsen.
Prisloven §23, som opprettholdt den tilsvarende bestemmelse fra trustloven §21, fikk sin nåværende ordlyd under behandlingen i Stortingets finans- og tollkomite. Om kompetanseforholdet mellom Prisrådet og de alminnelige domstoler uttales det i innstillingen (Innst.O.II for 1953):
Rådets avgjørelser etter paragrafens tre første ledd har stor offentlig interesse. Det samme gjelder eventuelle rettssaker om straff for overtredelse av rådets vedtak.
Hvorvidt det skal betales erstatning er derimot et tvistespørsmål av overveiende privat karakter, som bør høre under de ordinære domstoler. Utkastet bygger på den forutsetning at en domstol som behandler erstatningssaker som hovedregel ikke skal være bundet av Prisrådets avgjørelser. Og Prisrådet skal på sin side ikke være bundet av det en domstol måtte ha avgjort eller uttalt i forbindelse med en erstatningssak. De to typer av spørsmål forutsettes altså løst uavhengig av hverandre. Fra dette prinsipp har en imidlertid foreslått det unntak at hvis rådet har tillatt en nektelse (etter annet ledds første eller annet punktum), skal det ikke kunne kreves erstatning for den skade den medfører. Også i andre tilfelle vil domstolene - selv om de ikke er formelt bundet - sikkert legge stor vekt på den avgjørelse som Prisrådet måtte ha truffet.
Etter lagmannsrettens syn følger det av reglene om kompetanseforholdet mellom domstolene og Pristilsynet at domstolene ikke kan treffe midlertidige forføyninger angående krav hvor avgjørelsen hører under Pristilsynet, og som derfor ikke kan pådømmes. Et vilkår for å treffe en midlertidig forføyning er således at det er mulig å få dom for hovedkravet, jfr. Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 839. Såfremt sakens eneste spørsmål hadde vært om forretningsnektelsen var lovlig eller ikke, hadde dette vært tilstrekkelig for å begrunne avgjørelsen. I den foreliggende sak blir imidlertid spørsmålet om det uhindret av Prisrådets kompetanse kan treffes midlertidig forføyning angående forretningsnektelsen som et prejudisielt forhold i en erstatningssak som ikke er reist, og hvor domstolene ikke vil være formelt bundet av Prisrådets avgjørelse. Til dette bemerkes at det krav Akers Mic AS vil ha sikret, er et fremtidig pengekrav. Reglene om midlertidig forføyning gjelder krav som går ut på annet enn penger, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262 og tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1. Pengekrav sikres midlertidig ved arrest, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248 flg. og tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke i noe fall være adgang til å sikre et prejudisielt forhold vedrørende et pengekrav, ved midlertidig forføyning. Hvis pengekravet først er sannsynliggjort - hvilket det ikke kan sees å være i det foreliggende tilfelle - er det reglene om arrest som må benyttes. Hvis kravet ikke er sannsynliggjort, kan det heller ikke sikres. Avgjørelsen i Rt-1988-1312 gjelder et annet forhold enn det foreliggende. Kjæremålet blir etter dette å forkaste, idet lagmannsretten også tiltrer namsrettens omkostningsavgjørelse og begrunnelsen for den. Det fremgår av namsrettens premisser at realiteten i kjennelsen er at begjæringen om midlertidig forføyning avvises. Lagmannsretten er enig i at avvisning må være konsekvensen av at begjæringen gjelder et forhold det ikke kan gis midlertidig forføyning for. Dette bør også komme frem i slutningen.
Kjæremålet har vært forgjeves, og kjæremålsmotparten bør overensstemmende med tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigen har inngitt omkostningsoppgave og oppgitt sitt salær til kr 9800. Lagmannsretten bemerker at det er inngitt et fem siders kjæremålstilsvar vedrørende et relativt komplisert prosessuelt spørsmål. Saksomkostningene fastsettes passende til kr 4000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Akers Mic AS 4000 - firetusen - kroner til Unsaco AS. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.