LE-1993-767

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-27
Publisert:	LE-1993-00767
Stikkord:	Eiendom
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal jordskifterett Nr. 16/1988 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00767 A.
Parter:	Ankende part: Maren og Lars Fiskvik m.fl (13 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Gerhard Sanderød, Elverum). Motpart: Magnhild Søgaard (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §76, Jordskifteloven (1979) §62, Viltloven (1981) §27, §28

Saken gjelder spørsmålet om jakt- og fiskerett på annens grunn på Fonnåsfjellet i grenseområdet mellom Tylldal (Tynset kommune) og Rendalen kommune.

De ankende parter er eiere av gårder i Tylldal med setre i setergrender i skogen opp med Fonnåsfjellet. I en grensegangssak mellom disse gårder og gårder i Finstad - Elvål i Rendalen kommune, herunder ankemotpartens eiendom Midtskogen, gnr. 70 bnr. 1 og 2, fastsatte Hedmark og Østerdal jordskifterett grensen i fjellet fra et punkt sør for Skorsåhøydene, over disse og frem til Kvannskardvangen ved kjennelse 17. august 1973. Rettsmiddel mot jordskifterettens avgjørelse fra gårdeierne i Tylldal ble avvist som for sent inngitt.

I en grensegangssak, som startet ved Nord-Østerdal jordskifterett i 1988, er det reist krav om fastsettelse av ytterligere grenser i området. Herunder er inngått forlik som medfører at området rundt Skarsjøen øst for grensen fra 1973 tilhører Midtskogen, gnr. 70 bnr. 1 og 2 i Rendalen. De ankende parter fremmet imidlertid krav om jakt- og fiskerett innenfor dette området. Jordskifteretten avgjorde spørsmålet i dom av 12. mai 1992 med slik slutning:

1. Grenser mellom parter fra Elvål og parter fra Unset,Finstad, Midtskogen,Tylldal og skogeiere i Tyslia går slik:

Eiendomsgrensene for fjellsameiet i Fonnåsfjellet grenser i syd fra grenserøys angitt som øvre endepkt. for skogrådele i overenskomst av 22.juli 1753. Videre går grensen i nordlig retning langs en raksteveg opp på "høyfjells-satten" og følger denne og skoggrensen nordover til Finstadrådelet, dvs. der rådelegrensen for skog mellom Unset og Finstad tar fjellet. Herfra følger grensa den inngåtte forliksgrensa, tvers over Fonnåsfjellet til kommunegrensa og videre langs denne sørover til Holevarde og derfra langs skoggrensa tilbake til utgangspunktet. Grensepåstanden går frem av dok.nr.71,vedl.23.

2. Den eksakte grense i marka fastsettes av jordskifteretten ved skjønn

3. Når det gjelder grenser for utøvelse av ulike rettigheter slås fast:

Retten til all jakt på såvel storvilt som småvilt følger eiendomsretten.

Retten til fiske følger eiendomsretten.

Når det gjelder Rundtjern gjenstår avklaring av såvel eiendoms- som rettighetsforhold.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

5. Dommen stilles til påanke straks,jfr. jordskifteloven §62, annet ledd.

Dommen blir å forkynne for partene pr.rek. brev.

Tylldølene har i rett tid påanket punkt 3 i slutningen, begrunnet i feil saksbehandling (manglende domsgrunner), feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Anken over saksbehandlingen er ikke opprettholdt. Magnhild Søgaard, som er eier av Midtskogen, gnr. 70 bnr. 1 og 2, har tatt til motmæle og har henholdt seg til jordskifterettens avgjørelse.

Ankeforhandling ble holdt i Rendalen 7.-9. juni 1994. Av de ankende parter avga 4 partsforklaringer. Det samme gjorde Magnhild Søgaard og hennes ektefelle Erling Myhre. Det ble ført 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Rettens medlemmer foretok befaring av det aktuelle fjellpartiet sammen med prosessfullmektigene, parter og vitner.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Grensetrekningen i 1973 gjaldt bare eiendomsretten til grunnen idet jordskifteretten uttrykkelig uttalte at bruksretter som måtte ha andre grenser skulle være uberørt. Tylldølene mener at de har bruksretter med lang tradisjon i området også øst for grenselinjer fra 1973. Dette gjelder bl.a. bruk av området til beite, jakt og fiske. For beitet følger dette av en utskiftningsforretning fra 1895 hvorunder det ble inngått forlik om ikke å utskifte havnerettighetene slik at hvert seterlag fikk sin begrensede strekning, men i stedet utøve havningen i fellesskap med nærmere begrensning av det antall dyr som kunne beite fra hvert enkelt bruk.

Jakt- og fiskeretten følger prinsipalt av den beiterett som er knyttet til setrene etter lokal sedvanerett i distriktet. Det er således vist til Rt-1981-191 som gjaldt en seter i Rendalen kommune hvor Høyesterett fant at det til en seter tillå den bruk som var naturlig og nødvendig for seterdriften, herunder rett til jakt og fiske utenom det egentlige seterområdet til gårdens og spesielt seterens behov. En slik lokal rettsoppfatning er også bekreftet gjennom parts- og vitneforklaringene.

Også en grensegang fra 1770 foretatt av premierløytnant Joachim Wessel har dannet grunnlag for en bruk øst for grenselinjen fra 1973. Selv om grensen først og fremst gjaldt innmark og skog, ble linjen også trukket over fjellet i rett linje fra en varde, kalt Holevarde, og tegnet inn på en kartskisse. Denne linje, kalt Wessels linje, har det vært tradisjon i Tylldal å oppfatte som bruksgrense mot øst. Subsidiært må Tylldølene derfor kjennes berettiget til jakt- og fiske vest for Wessels linje.

De ankende parter har også gjort gjeldende at det fra deres gårder/setre har vært utøvet såvel jakt som fiske i god tro innenfor det området som omfattes av ankemotpartens eiendomsrett i slikt omfang at reglene om alders tids bruk har medført at de har ervervet tilsvarende bruksrett. For fisket knytter retten seg særlig til Skarsjøen, som også ligger innenfor det området som begrenses av Wessels linje.

Subsidiært må også hevdsreglene føre til etablering av slik rett. Med utgangspunkt i seterhusene, som jakten og fisket i Skarsjøen er utøvet fra, må det være tilstrekkelig med en brukstid på 20 år. Men også langhevdstiden på 50 år er oppfylt.

De ankende parter har lagt ned slik endelig påstand:

1. De ankende parter har rett til å utøve småviltjakt, storviljakt samt fiske innen det området øst fra kommunegrensen mellom Tynset og Rendalen som tilhører Midtskogen gnr. 70 bnr. 1 og 2 i Rendalen.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten har som nevnt henholdt seg til jordskifterettens dom, som finnes riktig i såvel begrunnelse som resultat, og har i det vesentlige anført:

Grensefastsettelsen i 1973 viser at tylldølene øst for den grense som ble trukket, ikke har utøvet noen bruk som kunne danne grunnlag for eiendomsretten. Eierne av Midtskogen hadde fra lang tid tilbake etablert seg i området ved Skarsjøen på en slik måte at jordskifteretten fant at de var grunneiere og at vannskillet da var naturlig som grenselinje med de markerte Skorsåhøydene som utgangspunkt. Den såkalte Wessels linje gir en unaturlig grense, og er ikke egnet til å begrense en bruk. Når det er bruken som danner grunnlag for fastsettelsen av eiendomsgrensen, slik tilfellet er her, er det ikke plass for bruksretter på tvers av denne grense begrunnet i bruksutøvelsen.

Havneforliket fra 1896 gjelder en ordning av kryssbeiting hvor det ikke var naturlige grenser for de enkelte seterlags beiteområder. I stedet for å oppføre gjerder var det enighet om å regulere bruken av beiteressursene gjennom begrensning av antall dyr.

På denne bakgrunn er det unaturlig å la retten til jakt og fiske følge bruken av området til beite. Jakt og fiske er i det aktuelle området ingen naturlig utøvelse av seterretten, slik som situasjonen var i Rt-1981-191. For seterne på tylldalssiden fremtrer ikke Skarsjøen som noe naturlig fiskevann, og ble heller ikke nevnt i forbindelse med en utskiftning av Nysetersameiet i 1921 som bare omtaler fiskeretten i de nærmere beliggende Ropartjernene. Det bestrides at det har foregått noen faktisk utøvelse av jakt og fiske i tilknytning til beiteretten i slik tid og på en slik måte at det kan dreie seg om rettighetserverv gjennom alders tids bruk.

Etter dette må viltloven §27 og innlandsfiskeloven §76 føre til at eieren av Midtskogen, som grunneier har såvel jakt- som fiskeretten i området øst for grenselinjen av 1973. Dersom tylldølene skal kunne kjennes berettiget, må de påvise et selvstendig grunnlag som ikke er noe aksessorium til beiteretten. Det bestrides at det er grunnlag for hevd av jaktrett fordi dette vil være i strid med forbudet mot å skille jaktretten fra eiendommen etter viltloven §28. Når det gjelder fiske i Skarsjøen, har eventuell bruk fra tylldølene vært for tilfeldig til å gi grunnlag for erverv gjennom alders tids bruk eller langhevd over 50 år. 20 års hevd kan ikke komme på tale fordi det gjelder bruk som ikke har vist seg ved noen fast innretning. Det bestrides også at det foreligger aktsom god tro. Forøvrig vil ankemotparten gjennom mothevd ha ervervet eksklusiv rett til fiske i Skarsjøen.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke:

Ifølge jordskifteretten har det opp gjennom tidene vært mange tvister om rettighetene i Fonnåsfjell-området, men praktisk talt alle har knyttet seg til forhold rundt fjellet. Selve fjellområdet gir ikke grobunn for nesten noe som helst bortsett fra reinlav, litt dårlig beite og spredte enkeltstående bjørketrær i den nordlige regionen. Vegetasjonen gir grunnlag for noe rypejakt. Storvilt streifer området. I Skarsjøen har det vært et rimelig fiske basert på periodevis utsetting av settefisk.

Som nevnt innledningsvis fastsatte jordskifteretten i 1973 grensen mellom bruk i Tynset og bruk i Rendalen over Fonnåsfjellet fra Skorsåhøydene til Kvannskardvangen tilnærmet langs vannskillet. Dette innebærer at jordskifteretten fant at bruksforholdene i fjellet hadde utviklet seg slik gjennom tidene at man kunne tale om en separat grunneiendomsrett for tylldøler og rendøler med den grense som ble fastsatt. I premissene for jordskifterettens kjennelse er angitt at det i grensegangssaken alene er eiendomsretten til grunnen som er berørt, mens bruksretter som måtte ha andre grenser er uberørt. Da eiendomsretten ikke bare er en formell konstruksjon, men gir eieren den eksklusive rådighet over grunnen som ikke er begrenset av særskilt rettsstiftende kjennsgjerninger, kan forbeholdet i premissene om at bruksretten med andre grenser er uberørt, ikke gjelde de bruksforhold som bevismessig har bestemt eiendomsrettens utstrekning og som følger av selve eiendomsretten.

Jordskifteretten synes å ha lagt vesentlig vekt på fisket i Skarsjøen ved fastsettelsen av eiendomsgrensen. Da retten etter bevisførselen fant at Midtskogen hadde enerett til fisket i dette vannet, måtte dette trekke i retning av at Skarsjøen lå på Rendalens grunn. Dette må medføre at ankemotpartens enerett til fiske som grunneier øst for den fastsatte grenselinje ikke nå kan bestrides, jf innlandsfiskeloven (6. mars 1964) §76. Det samme gjelder jaktretten som etter viltloven (29. mai 1981) §27 tilligger grunneieren.

De ankende parter har påberopt den såkalte Wessels linje fra Holevarden i rett linje mot Kvannskardvangen som jakt- og fiskegrense. Denne linje ble også påberopt i 1973 som bruksavgrensning for fastsettelse av eiendomsgrensen, uten å vinne frem. Linjen kan ikke nå danne grunnlag for noen bruksutøvelse, etter at jordskifteretten i 1973 fant vannskillet over de markerte Skorsåhøydene som en mer "naturlig grense" for de bruksutøvelser som dannet grunnlag for eiendomsgrensen.

De ankende parter har påberopt en lokal sedvanerett som gir dem rett til jakt og fiske på fremmed grunn så langt en eventuell beiterett strekker seg. Lagmannsretten finner ikke at det er ført bevis for en slik rettsoppfatning i distriktet. Den dom som er referert i Rt-1981-191 har ingen betydning for dette spørsmål, idet den rettsoppfatning som der er omtalt gjaldt hvilke rettigheter knyttet til en seter som fulgte med ved salg av denne. Hvilke rettigheter som en seter måtte ha over annens eiendom til gårdens og spesielt seterens behov, må, i mangel av avtalemessig grunnlag, avgjøres konkret med grunnlag i reglene om alders tids bruk eller hevd. Lagmannsretten finner ikke at havneforliket fra 1895 gir avtalemessig grunnlag for jakt- og fiskerett idet det ikke foreligger noen naturlig sammenheng mellom beiteområdet og utøvelse av jakt- og fiskerett.

Når det gjelder alders tids bruk og hevd som rettsstiftende kjennsgjerning for en jakt- og fiskerett fra de ankende parters side på ankemotpartens eiendom, finner lagmannsretten at det ikke er ført bevis for at vilkårene for slikt rettserverv foreligger. Uten å ta stilling til om viltloven §27 gir adgang til slikt erverv for jaktrettens vedkommende, finner lagmannsretten at en eventuell utøvelse av jakt og fiske fra tylldølenes side ikke har vært tilstrekkelig markert og hyppig for et rettserverv, for hevdsanførselens vedkommende heller ikke tilstrekkelig individualisert til de som gjør hevdserverv gjeldende. I forbindelse med fiske i Skarsjøen foreligger også en erkjennelse fra tylldøler fra 1970 om å ha fisket ulovlig, hvilket viser at de ikke har utøvet fisket med den aktsomme gode tro om at de hadde rett til dette som kreves.

Etter dette finner retten å måtte stadfeste jordskifterettens dom så langt den er påanket. Da anken har vært forgjeves, vil de ankende parter bli å pålegge å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser et samlet tilgodehavende på kr 59267,- hvorav kr 52850,- i honorar. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn ved erstatningsfastsettelsen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Nord-Østerdal jordskifteretts dom av 12. mai 1992 stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Maren og Lars Fiskvik, Tor Reiten, Engebret Horten, Gunhild Søgaard, Oddvar Negård, Magne Ingvar Kvernmoen, Aud Harsjøen, Torbjørg Hjertager, Lars Ingmar Bredli, John Kirkbakk, Ola Per Negård og Odd Guttorm Negård in solidum å betale til Magnhild Søgaard 59267 - femtinitusentohundreogsekstisyv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.