LE-1993-818
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-20 |
| Publisert: | LE-1993-00818 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-07185 A/20 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00818 K. Anket til Høyesterett. Lagmannsrettens kjennelse oppheves forsåvidt gjelder avvisning av søksmålet om erstatning, og denne del av saken hjemvises til byretten for ny behandling. Forøvrig forkastes kjæremålet. HR-1993-00841 K. |
| Parter: | Lagmann Jørgen Wilberg, formann, lagdommer Hjalmar Austbø og kst. lagdommer Øystein Hermansen. |
| Forfatter: | Den kjærende part: Helga Merckoll (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen). Kjæremotpart: Staten v/Kirke-, utdannings-, forskningsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ adv. Sam Harris) |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §64, §175, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §62, Tjenestemannsloven (1983) §19, Privatskulelova (1985) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål om gyldigheten av påstått oppsigelse i arbeidsforhold og krav om erstatning.
Helga Merckoll har fra 1983 vært ansatt som byråsjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Høsten 1990 ble det foretatt en omorganisering i departementet, som innebar en endring av Merckolls arbeidsoppgaver. Hun hadde fram til dette tidspunkt ledet privatskolekontoret i grunnskoleavdelingen. Ved omorganiseringen er det opprettet et nytt kontor som blant annet har oppgaver som tidligere tillå privatskolekontoret. I første omgang skjedde dette ved opprettelsen av et nytt annet privatskolekontor, mens Merckoll som leder for første privatskolekontor skulle vurdere og utrede behovet for eventuelle endringer i regelverket for private skoler. Fra 1. januar 1992 er organiseringen endret, slik at grunnskoleavdelingen er delt i tre seksjoner, herunder seksjonen for private skoler. Denne seksjonen står under ledelse av en underdirektør. Merckolls arbeidsoppgaver er etter det opplyste stor sett knyttet til spesielle utredninger. Hennes stilling er såvidt skjønnes nå ikke særskilt knyttet til seksjonen for private skoler. Etter omorganiseringen høsten 1990 har Merckoll ikke hatt ledelsesoppgaver eller -ansvar i forhold til saksbehandlere.
Merckoll aksepterte ikke omorganiseringen. Hun mente at hun i realiteten var oppsagt fra sin stilling. Den 8. august 1991 reiste hun sak mot Staten v/Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, samt at departementet skulle dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100.000. Staten gjorde gjeldende at endringene i Merckolls arbeidsoppgaver ikke innebar noen endringsoppsigelse, og at saken ikke skulle behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler, jfr. loven §61 flg.
Oslo byrett avsa kjennelse om at saken skulle behandles etter arbeidsmiljølovens regler. Etter kjæremål fra Staten avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse 24. desember 1991, hvor det ble bestemt at saken for byretten ikke skulle behandles etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Videre kjæremål fra Merckoll ble forkastet ved kjennelse 19. mars 1992 av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken ble etter dette behandlet av byretten etter prosessreglene i tvistemålsloven.
I prosesskrift 9. september 1992 endret Merckoll påstanden i byrettssaken, slik at hun nå fremsatte krav om at "saksøktes vedtak om omorganisering i oktober 1990 i forhold til Helga Merckoll kjennes ugyldig." Under hovedforhandlingen for byretten la Merckoll ned påstand om at "saksøktes vedtak i oktober 1990 om omplassering av Helga Merckoll kjennes ugyldig."
Ved Oslo byretts dom 3. juli 1993 (sak 91-06546 A/20) ble Staten frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Dommen er påanket.
Ved stevning 9. september 1992 til Oslo byrett reiste Helga Merckoll ny sak mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Hun nedla slik påstand:
1. Saksøktes oppsigelse av Helga Merckoll i september 1991 kjennes ugyldig.
2. Saksøkte tilpliktes å betale erstatning til saksøkeren med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100.000.
3. Saksøkte tilpliktes å betale saksøkerens saksomkostninger.
Staten påsto søksmålet avvist, prinsipalt som rettskraftig avgjort.
Oslo byrett avsa kjennelse 24. februar 1993 med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Byretten tok ikke stilling til Statens prinsipale anførsel, men fant at det ikke var inntrådt en så vesentlig endring i situasjonen for Merckoll at det forelå noen endringsoppsigelse. Sakens nærmere forhold og enkeltheter fremgår av byrettens kjennelse.
Helga Merckoll har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Saken behandles etter arbeidsmiljølovens prosessuelle regler.
3. Kjæremotparten tilpliktes å betale den kjærende part saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett.
Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har tatt til gjenmæle og lagt ned denne påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Den kjærende part, Helga Merckoll har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremålet rettet seg mot byrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og lovanvendelse.
Nærværende sak gjelder ikke samme forhold som er behandlet av byretten i sak 91-06546 A/20. Byretten tok stilling til gyldigheten av vedtaket om omplassering i oktober 1990, mens denne saken gjelder om departementets samlede behandling av Merckoll pr. september 1991 skal betraktes som oppsigelse eller omplassering som ligger innenfor styringsretten. Da lagmannsretten i desember 1991 under en viss tvil kom til at det ikke forelå noen endringsoppsigelse, ble det særlig vist til at den gjennomførte endring i forhold til Merckoll hadde et "visst midlertidig preg". Det har nå vist seg at endringene er blitt permanente.
Ut fra byrettens resonnement er det vanskelig å forstå hvorfor byretten ikke konkluderte med at en nå står overfor en endringsoppsigelsessituasjon. Resonnementet synes såvidt mangelfullt at det peker i retning av saksbehandlingsfeil.
Merckoll er fratatt sine arbeidsoppgaver, både av forvaltningsmessige og saksbehandlermessig karakter. Hun har ikke lenger medarbeidere og har intet lengre å gjøre med det som er igjen av det tidligere privatskolekontoret i sin nåværende form. Grunnskoleavdelingens strategiske plan for 1993-95 og virksomhetsplan for 1993 kaster lys over Merckolls arbeidssituasjon. Motpartens beskrivelse av hennes arbeidsoppgaver er upresis. Reelt sett er hun nå å betrakte som rådgiver, prosjektleder eller konsulent. Endringene for Merckoll er så omfattende at det ikke omfattes av styringsretten. Ut fra en helhetsvurdering, der flere momenter må trekkes inn, er det klart at en står overfor en endringsoppsigelse.
Det er av stor betydning for Merckoll å kunne bli beskyttet av oppsigelseseglene. Selv om hun skulle vinne fram i et ugyldighetssøksmål med hensyn til departementets utøvelse av styringsretten, innebærer eksempelvis ikke det like sikker mulighet til å få tilbake den opprinnelige stilling som ved å vinne fram med en oppsigelsessak.
Subsidiært gjøres gjeldende at saken ikke skal avvises, selv om det skulle opprettholdes at det ikke foreligger endringsoppsigelse. Saken må fortsette som vanlig sivilt søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak. Særlig synes avvisningskonklusjonen problematisk i forhold til erstatningskravet.
Kjæremotparten, Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens kjennelse er riktig i resultat og for det vesentlige i begrunnelse. Dessuten utgjør rettskraft en ytterligere avvisningsgrunn.
De faktiske forhold som de nå fremtrer, kan ikke ses å være vesensforskjellige fra det lagmannsretten la til grunn i kjennelsen av 24. desember 1991. Når det gjelder Merckolls nåværende arbeidsoppgaver, vises blant annet til at hun er gitt et særlig ansvar i forbindelse med et pågående lovrevisjonsarbeid i departementet, særlig med hensyn til privatskoleloven. Arbeidet må skje i tett samarbeid mellom grunnskoleavdelingens privatskoleseksjon og avdelingens lovrevisjonsgruppe, som Merckoll er del av.
For lagmannsretten var det da kjennelsen om prosessform ble avsagt, klart at det dreide seg om en omorgansiering som ville medføre mer varige endringer for Merckoll, blant annet fordi utlysningen av engasjementstillingen som underdirektør i avdelingen allerede var foretatt. Lagmannsrettens utsagn om at de gjennomført endringer "har et visst midlertidig preg" kan ikke være basert på en forestilling om at endringen i arbeidssituasjonen for Merckoll bare ville ha kort varighet, og at hun deretter ville komme tilbake i samme arbeidssituasjon som før. Ved vurderingen av om organisasjonsendringen i realiteten var en oppsigelse, bør det uansett være omleggingens opprinnelige preg som særlig vektlegges. Det er nå ikke grunnlag for å komme til noe annet resultat med hensyn til spørsmålet om endringsoppsigelse enn det lagmannsretten kom til i sin tidligere kjennelse.
Allerede rettskraftvirkningene av lagmannsrettens kjennelse av 24. desember 1991 må imidlertid føre til avvisning. Kjennelsen innebar en avvisning fra behandling etter arbeidsmiljølovens prosessregler. Avvisningsgrunnen var at det ikke ble funnet å foreligge en oppsigelse. Dette, sett i sammenheng med tjenestemannsloven §19, var det umiddelbare rettsgrunnlag for lagmannsrettens konklusjon. Sett slik er det rettskraftig avgjort at omorganiseringen ikke utgjorde en oppsigelse. Forutsatt at det som nå påberopes som oppsigelse er samme forhold, vil resultatet måtte bli avvisning etter tvistemålsloven §163, basert på den negative rettskraftvirkning av lagmannsrettens tidligere kjennelse.
Avvisning kan imidlertid også bygges på den tidligere kjennelses positive rettskraftsvirkning. Når det allerede foreligger en rettskraftig kjennelse som innebærer avvisning av ugyldighetskrav knyttet til et forhold som hevdes å være en oppsigelse, blir denne kjennelsen bindende for domstoler av samme eller lavere rang dersom samme forhold gjøres gjeldende som en ugyldig oppsigelse ved et nytt søksmål, jfr. Tore Schei: Tvistemålsloven I side 326.
I forhold til rettskraftspørsmålet blir det uansett avgjørende hva som er samme forhold/samme tvistegjenstand. Det vises her til Statens argumentasjon overfor byretten. Det tilføyes at lagmannsretten ved sin tidligere kjennelse så hen til hva som måtte antas om den fremtidige utvikling etter omorganiseringen. Etterfølgende forløp har med andre ord vært en del av lagmannsrettens vurderingstema. Merckoll påberoper ikke bestemte senere begivenheter ut over det som var overskuelig da lagmannsretten foretok sin vurdering i den tidligere saken. I den grad hun overhodet har i rett i at det senere forløp er et annet enn lagmannsretten så for seg, leder dette imidldertid ikke til skifte av identitet. At det faktiske forløp adskiller seg fra det en domstol har antatt om fremtiden, kan etter omstendighetene være gjenopptagelsesgrunn, men opphever ikke rettskraftsvirkningen.
Når det gjelder Merckolls subsidiære anførsel om at byretten ikke fullstendig skulle avvist saken, idet kjennelsen bare burde gått ut på at saken ikke skulle behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler, fremholdes:
Dersom det er riktig at det som påberopes nå som oppsigelse er samme forhold som ble påberopt i den tidligere sak, ville en fortsettelse av saken som en sak om gyldigheten/lovligheten av omorganiseringen bli en sak om samme forhold som byrettens sak 91-06546 A/20. Søksmålet må da avvises på grunn av litispendens, jfr. tvistemålsloven §64. Når det gjelder det fremsatte krav om erstatning, må dette - i alle fall i tiden før kjæremålet - antas å være basert på arbeidsmiljøloven §62, jfr. tjenestemannsloven §19 nr. 7. Dersom lagmannsretten er enig med Staten at det ikke kan legges til grunn at det foreligger en oppsigelse nå, vil Merckoll ikke ha noen rettslig interesse i å prøve erstatningsspørsmålet i forhold til arbeidsmiljøloven. Hvis kjæremålet må forstås slik at det nå i kjæremålsomgangen fremsettes et nytt erstatningskrav på et annet grunnlag, må dette være for sent til å hindre avvisning.
Lagmannsretten er enig med byretten i at saken må avvises, og bemerker:
Merckoll har både i sak 91-06546 A/20 for Oslo byrett og i nærværende sak angrepet gyldigheten av departementets omorganisering, som innebar en omplassering for hennes vedkommende. Også i førstnevnte sak hevdet hun at omorganiseringen innebar en oppsigelse av henne, noe lagmannsretten i kjennelsen av 24. desember 1991 ikke ga henne medhold i. Kjennelsen gjaldt direkte spørsmålet om prosessform, om saken for byretten skulle behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler eller etter reglene i tvistemålsloven. Slike kjennelser har imidlertid etter rettspraksis ikke bare betydning for den prosessuelle, men også for den materielle side av saken, jfr. Rt-1988-712 og Rt-1993-231. En konsekvens av kjennelsen om at saken ikke skulle behandles etter arbeidsmiljøloven regler, må være at byretten og lagmannsretten i nærværende sak uten videre må legge til grunn at omorganiseringen ikke innebar noen oppsigelse av Merckoll. Den omstendighet at omorganiseringen ikke innebærer en oppsigelse, hindrer klart nok ikke at Merckoll kan påberope at hun senere er blitt oppsagt av andre grunner. Lagmannsretten finner imidlertid at nærværende sak gjelder samme forhold som var oppe for lagmannsretten i den tidligere sak. Merckoll pretenderer ikke noen bestemt hendelse etter lagmannsrettens kjennelse av 24. desember 1991, som oppsigelse. Også i stevningen av 9. september 1992 tas det utgangspunkt i omorganiseringen som skjedde høsten 1990. Det hevdes at omorganiseringen har fått en stadig fastere karakter, og at det ikke lenger synes særlig tvilsomt at Merckoll reelt sett må sies å være oppsagt. Omorganiseringen har vist seg ikke å bli midlertidig, og i alle fall den omstendighet at underdirektørstillingen ble utlyst i september 1991 må medføre at det foreligger en oppsigelse en eller annen gang i løpet av høsten 1991, hevder Merckoll. Lagmannsrettens kjennelse av 24. desember 1991 ble truffet ut fra en vurdering av den faktiske situasjon på avgjørelsestidspunktet, som altså lå etter det tidspunkt Merckoll nå hevder hun må anses oppsagt. Det lagmannsretten den gang vurderte var realiteten i de endringer Merckolls stilling hadde gjennomgått frem til avgjørelsen, ikke isolert sett de avgjørelser departementet traff høsten 1990. I tillegg trakk lagmannsretten inn hva som måtte antas om den fremtidige utviklingen av omorganiseringen. Lagmannsretten traff sin avgjørelse ut fra en samlet vurdering, og la herunder vekt på at den gjennomførte endring "har et visst midlertidig preg", jfr. kjennelsen side 11. At det senere forløp kan ha blitt et noe annet enn det lagmannsretten tok i desember 1991, kan ikke medføre skifte av forholdets identitet. Lagmannsretten slutter seg for så vidt til Statens anførsler på dette punkt.
Lagmannsretten må som nevnt legge til grunn at omorganiseringen ikke innebar noen oppsigelse av Merckoll. En eventuell fortsettelse av saken som en sak om gyldigheten av omorganiseringen etter tvistemålsloven regler vil bli en sak om samme forhold som er behandlet av byretten i sak 91-06546 A/20 og som nå er påanket. Avvisning må da skje på grunn av litispendens, jfr. tvistemålsloven §64.
I stevningen av 9. september 1992 er også reist krav om erstatning. Et slikt krav ble også reist av Merckoll i byrettens sak 91-06456 A/20, men ble under saksforberedelsen trukket tilbake, etter at det var endelig avgjort at en ikke sto overfor en oppsigelse. Det nye kravet forstås å være basert på de særlige erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, jfr. tjenestemannsloven §19 nr. 7, som gjelder for oppsigelsessaker. Det kan ikke ses at Merckoll har påberopt noe annet rettslig grunnlag. Lagmannsretten er enig med Staten i at Merckoll ikke vil ha noen rettslig interesse i å få prøvet dette erstatningsspørsmålet nå.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §175 første ledd. Det vises til at saken reiser tvilsomme rettsspørsmål.
Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at hver av partene bør bære sine omkostninger også for lagmannsretten, etter unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har som nevnt reist tvilsomme rettsspørsmål, og det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at unntaksregelen anvendes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.