LE-1993-984
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-25 |
| Publisert: | LE-1993-00984 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo herredsrett Nr. 638/91 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00984 A. - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Ankende part: Guro Birkeland (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien, Oslo). Motpart: Akzo Nobel AS (tidl. Casco Nobel AS) (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Ekstraordinær lagdommer Anna Louise Beer 3. Førstebyskriver Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Produktansvarsloven (1988) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, §2-4 |
Saken gjelder krav om erstatning etter produktansvarsloven.
Guro Birkeland begynte å studere medisin ved Universitetet i Oslo høsten 1989. Hun skulle dele leilighet i Theresegate 46 med en eldre bror. Før innflyttingen malte foreldrene vegger og tak med Acrylan 20 produsert av Ifa-Alna AS. Dette selskap er senere kjøpt opp av Casco Nobel AS som har endret navn til Akzo Nobel AS. Oppussingen av soverommet var ferdig 1 august 1989 og Guro Birkeland flyttet inn i leiligheten 20 s.m. Etter et par overnattinger i leiligheten fikk hun pusteproblemer. Det samme fikk hennes far og bror da de dagen etter kom til leiligheten. Guro Birkeland har siden ikke oppholdt seg i leiligheten. Det er nå konstatert at hun lider av ikke-allergisk overfølsomhet av typen uspesifikk hyper-reaktivitet. Dette medfører endret funksjon i kroppens celler og organer med for sterke utslag på forskjellige stimuli. De første ukene etter oppholdet i leiligheten reagerte hun på røyk, stekeos, eksos og "dårlig luft", fersk maling og akryl, samt bøker og sengetøy fra leiligheten. Nå blir hun syk når hun oppholder seg i rom som forholdsvis nylig er malt med vannbasert maling. Videre reagerer hun på skumgummi, regntøy, nye biler, støv, syntetiske fibre som akryl og polyester. Særlig sterkt reagerer hun på tekstiler produsert i Østen og på stoffer inneholdende formaldehyd.
Ved stevning til Indre Follo herredsrett av 7 november 1991 reiste Guro Birkeland søksmål mot Casco Nobel AS med krav om erstatning på inntil 250 000 kroner. Herredsretten besluttet særskilt behandling om det forelå erstatningsgrunnlag og avsa 30 november 1992 dom med slik domsslutning:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Guro Birkeland betaler til Casco Nobel AS saksomkostninger med kr 19300,- -nittentusentre-hundre-.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Guro Birkeland har 26 januar 1993 anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hun søkte samtidig om å få behandlet anken direkte for Høyesterett, noe Høyesteretts kjæremålsutvalg avslo ved kjennelse av 5 mars 1993. Casco Nobel AS, nå Akzo Nobel AS, har tatt til motmæle i anketilsvar av 13 april 1993.
Ankeforhandling ble holdt 28, 29 og 30 mars 1995. Guro Birkeland møtte og avga forklaring. Som representant for Akzo Nobel AS møtte teknisk sjef Gunnar Skjøld. Han fikk tillatelse til å overvære forhandlingene i sin helhet og avga forklaring som vitne. I tillegg ble det ført 7 vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Saken står for lagmannsretten i samme stilling som den gjorde for byretten. I medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd har bare spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag vært behandlet.
Den ankende part, Guro Birkeland, har nedlagt slik påstand:
1. Akzo Nobel AS kjennes erstatningsansvarlig for skaden i leiligheten i Theresegate 46 og for de helseskader som Guro Birkeland er blitt påført ved bruken av Acrylan.
2. Akzo Nobel AS dømmes til å betale sakens kostnader for herredsretten og lagmannsretten og eventuelt til det offentlige.
Ankemotparten, Akzo Nobel AS, har nedlagt slik påstand:
1. Indre Follo herredsretts dom av 30. november 92 stadfestes.
2. Akzo Nobel AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Den ankende part, har anført det samme som for heredsretten og har for lagmannsretten vesentlig fremhevet:
Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at det ikke foreligger en sikkerhetsmangel i produktansvarsloven forstand. Acrylan 20 inneholder i henhold til resepten både giftige og irriterende stoffer slik at den i seg selv representerer en sikkerhetsmangel. Under enhver omstendighet er det slik herredsretten riktig har lagt til grunn, årsakssammenheng mellom bruken av malingen og Guro Birkelands helseskade. Ved bruken av malingen må det ha skjedd en kjemisk reaksjon med underlaget, tapeten og/eller tapetlimet, som utløste gasser med den skadelige effekt for Guro Birkeland. Det ble blant annet målt mye aldehyd i en luftprøve fra rommet. En måned etter at malingen var påført veggene, var den ennå ikke helt fiksert.
Det er lite sannsynlig at det er utviklet mugg, slik ankemotparten har vært inne på. Det er bare produsentens folk som har luktet mugg. Det må videre anses lite sannsynlig at vannet i malingen har utviklet den skadelige gassen. Da ville det foreligget tilsvarende reaksjon ved vanlig vask. Det må derfor være de andre komponentene i malingen som har forårsaket reaksjonen.
Andre skadeårsaker, så som byluften eller flyttingen til Oslo kan utelukkes. Guro Birkeland reagerte også når hun var i nærheten av gjenstander som hadde vært i værelset uten å vite at de hadde vært der. Likeledes reagerer hun når hun kommer inn i rom som forholdsvis nylig er malt med vannbasert maling.
Det forhold at Guro Birkeland var disponert for de plagene hun har fått, fritar ikke ankemotparten for ansvar. Det må anses på det rene at det var bruken av malingen som utløste helseskaden og dermed danner grunnlaget for ansvar.
Herredsretten har tatt feil når den utelukker ansvar på annet grunnlag enn ansvar for utviklingsfeil. Malingen i boksen som ble kjøpt ble ikke kontrollert av fabrikken. Verken fabrikasjons- eller konstruksjonsfeil kan derfor utelukkes. Bruken av malingen i dette tilfelle avviker ikke fra det forventede og da foreligger det en sikkerhetsmangel. Forventningen må også ses i lys av presentasjonen. Produktet ble markedsført som "det miljøvennlige alternativ" uten "skadelige og ubehagelige råvarer". Dette appellerer til sårbare grupper og skaper en forventning om at produktet er testet nøye og at bruken av malingen ikke er helseskadelig. Dersom markedsføringen bare tok sikte på håndverkere, er den misvisende eller direkte villedende for vanlige forbrukere.
Det var på salgstidspunktet kjent at mange reagerte med overfølsomhet overfor vannbaserte malinger. Det forelå en del utenlandsk litteratur om dette, hvilket fremgår av SINTEFs rapport av 25 februar 1991. Teksten på malingboksen var derfor ufullstendig.
Denne type skade rammer et lite antall brukere av malingen selv om det ikke foreligger noen feil ved tilvirkningen. Det foreligger derfor en såkalt systemfeil. Skaden er imidlertid så alvorlig at dette taler for ansvar.
Selv om produsenten ikke kjente til sikkerhetsmangelen på omsetningstidspunktet, er man blitt kjent med den i ettertid. Det foreligger derfor en utviklingsfeil. Etter lovens forarbeider er det på det rene at det ikke er unntak for utviklingsfeil. Dette er begrunnet med blant annet produsentens muligheter for forsikringsdekning. Etter forarbeidene er bare helt upåregnelig bruk av produktet eller upåregnelige brukskombinasjoner ansvarsbefriende. Noe slikt foreligger ikke i denne sak.
Det er feil rettsanvendelse når herredsretten har lagt avgjørende vekt på at malingen er et nødvendighetsprodukt som har vært minst like bra som andre alternativer på markedet og i samsvar med offentlige krav på området. Det fremgår av lovforarbeidene at slike momenter ikke skal ha avgjørende betydning.
Det er også feil rettsanvendelse når herredsretten ikke har vurdert markedsføringen av malingen. Etter lovforarbeidene er det dette som er avgjørende for allmennhetens forventninger til produktets sikkerhet.
Det har ingen betydning for ankemotpartens ansvar at malingen som ble påført veggene var tilsatt farge. Ankemotparten har ikke sannsynliggjort at fargetilsetningen skulle være årsaken til skaden. Selv om produsenten av fargetilsetningsstoffet skulle være ansvarlig fritar det ikke ankemotparten for ansvar. Det foreligger i så fall solidaransvar i medhold av produktansvarsloven §2-4.
Ankemotparten mener herredsretten har kommet til et riktig resultat og henholder seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse. For øvrig er gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og i det vesentlige fremhevet:
Ingen av de foretatte tester viser at det er noen skadelige egenskaper i malingen. De kjemiske komponentene den inneholder kan generelt være farlige, men de er til stede i så små mengder og delvis i herdet form slik at ingen har kunnet påvise årsakssammenheng mellom disse stoffene og den ankende parts helseproblem.
Alle som var i leiligheten etter at den var pusset opp, har bemerket en lukt som de har beskrevet noe forskjellig. Malingen ble også opplevet som dårlig fiksert enkelte steder. Dette viser at det ikke er noe galt med malingen i seg selv. Derimot er det sannsynlig at skaden har relasjon til underlaget. Det må ha oppstått en prosess mellom malingen og underlaget over noen tid. Det er derfor en sannsynlighet for at oppussingen av rommet er et element i årsaksfunksjonen.
Saken har stor faktisk likhet med p-pille dommen i Rt-1992-64. Den ankende part var på forhånd særlig sårbar. Hun hadde skiftet miljø fra Notodden til en forurenset gate i Oslo. Psykiske forhold er av betydning. Hun var anspent i forbindelse med oppstarten av universitetstudiet. Malingproduktet i seg selv var ikke så vidt vesentlig for helseproblemene hennes at det er naturlig å knytte ansvar til det.
Adekvans og sikkerhetsmangel henger nøye sammen i denne sak. Det er snakk om en indirekte skade. Først er veggen blitt skadet som igjen har skadet den ankende part.
Det er klart påregnelig at malingen ble anvendt på veggen. Det var imidlertid ikke påregnelig at veggen skulle utvikle den rare lukten og at den skulle medføre helseskade. Det var ikke påregnelig for produsenten at det skulle bli malt på et underlag av den beskaffenhet som her er tilfelle.
Dersom markedsføringen eller informasjonen om malingen skal utløse erstatningsansvar, må det være årsakssammenheng mellom markedsføringen og skaden. Guro Birkelands mor var på jakt etter en vannbasert maling og det var derfor ikke galt av fargehandleren å anbefale Acrylan som var den beste annengenerasjons vannbaserte maling på markedet den gang. Selve markedsføringen har derfor ikke vært noen årsak i dette tilfellet.
Det foreligger ingen sikkerhetsmangel ved produktet. Verken produksjonsfeil eller konstruksjonsfeil er påvist. Undersøkelsen av produksjonsprøven viste at malingen hadde de komponenter den skulle ha og i riktig forhold. Malingen med dens komponenter har vært vurdert og klarert av offentlig myndighet. Fra Astma- og Allergiforbundet har vannbasert og oljebasert maling vært anbefalt på lik linje.
Produsenten har verken før eller siden opplevd tilsvarende tilfelle. Man hadde derfor ingen foranledning til å påføre malingboksen noen advarsel. I produktbladet er det imidlertid tatt forbehold om ansvar bare for selve produktet. Det kan ikke forlanges at bruksanvisningen på boksen skal ta for seg enhver og merkverdig skadeårsak. Det er ikke påstått at malingspannet er merket i strid med forskriftene.
Herredsretten har feilaktig kommet til at det foreligger en utviklingsfeil på grensen til en systemfeil. Utviklingsfeil er mangel med produktet som var til stede fra begynnelsen av og som er fjernet slik at skader ikke oppstår i fremtiden. Slik er det ikke i dette tilfellet - særlig ikke hvis vannet er sikkerhetsmangelen - det kan ikke tas bort. Vannet må i så fall representere systemfeilen. Under enhver omstendighet må det mer til for å ilegge ansvar for utviklingsfeil enn for andre feil. Ved systemfeil er hovedregelen at det ikke foreligger ansvar.
Tilsetningen av fargestoffet medfører ikke at ankemotparten blir solidarisk ansvarlig med produsenten av dette stoff. I forhold til forbrukeren er det fargehandleren som er produsent. Det innebærer solidaransvar mellom fargehandleren og ankemotparten, samt mellom produsenten av fargestoffet og fargehandleren.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at det foreligger atopi- og hyperreaktivitets belastning i Guro Birkelands familie. En av brødrene er sterkt allergiplaget både fra luftveier og med mage-tarm allergi (matvareintoleranse). Selv har hun stort sett vært frisk med lite fravær fra skolen. Sommeren 1983 fikk hun en øvre luftveisallergi mot gresspollen. Hun hadde imidlertid ikke store problemer med dette før hun fikk reaksjonen i leiligheten.
Da leiligheten skulle pusses opp var foreldrene opptatt av å benytte maling som ikke ville medføre helseproblemer. I medlemsbladet til Natur og Ungdom hadde Guro Birkelands mor sett en annonse vedrørende et tysk malingprodukt som skulle være bra. Da foreldrene reiste til Oslo for å pusse opp leiligheten, oppsøkte fru Birkeland Natur og Ungdom, men ingen der kjente til dette produktet eller kunne gi henne anvisning på hvor det kunne kjøpes. En lege anbefalte henne imidlertid å male med vannbasert maling. Hun oppsøkte en fargehandel i nærheten av leiligheten og på forespørsel om vannbasert maling, anbefalte fargehandleren Acrylan som det nyeste på markedet. Vannbasert maling hadde vært på markedet i mange år, men Acrylan var det første såkalte annengenerasjonsprodukt. Fru Birkeland kjøpte både ublandet hvit maling til taket og maling brukket med et fargestoff til veggene. Før rommet ble malt, ble det vasket grundig to ganger, første gang med vann iblandet salmiakk. Etter at fru Birkeland mente underlaget var tørt, påførte hun to strøk maling på så vel vegger som tak. Siste strøk ble påført dagen etter første strøk. Etter at Guro Birkeland hadde fått pustebesvær, ble det konstatert at malingen i taket var helt fiksert (tørr), mens den ca en måned etter påføring ikke var helt fiksert enkelte steder på veggen. Veggenene var tidligere tapetsert og overmalt. Tapeten kan muligens være den opprinnelige fra gården ble bygget i 1939/40.
Som herredsretten, finner lagmannsretten, at den ankende parts overfølsomhet ikke kan skyldes stoffene i malingen. Av disse er det bare natrium-nitritt som er giftig og bare amino-metyl-propanol som er irriterende. De foreligger imidlertid i så små mengder, henholdsvis 0,04 og 0,1 vektprosent at de ikke i seg selv kan være årsak til helseproblemene. De er av denne grunn ikke påbudt anmerket på boksen. Malingen inneholder også PVC, men bare i herdet tilstand. Ved avdampning av produktet ble det funnet ammoniakk, uten at dette kan forklares ut fra de stoffene malingen inneholder. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at det er uten betydning at malingen og luften i rommet ble analysert før man kjente innholdet i malingen. Etter det opplyste ville analysemetoden vært den samme. Det forhold at malingen i taket var fullstendig fiksert viser også, etter lagmannsrettens oppfatning, at det ikke var noen feil med malingproduktet. Det bemerkes for øvrig at det ikke er funnet vitensskapelig bevist at avgassene fra vannbaserte malinger er helseskadelige. Dette fremgår av en artikkel i Tidskrift for den Norske Lægeforening nr. 19/1994, forfattet av blant andre Guro Birkeland.
Årsaken til lukten og til den ankende parts reaksjon, må således komme av bruken av malingen på det underlag som var på veggene. Siden malingen på veggene flere steder ikke var helt fiksert, antar lagmannsretten at det er på disse punkter det har oppstått en reaksjon mellom malingen og underlaget. Hvilke stoffer i malingen, vannet eller de øvrige, og hvilke stoffer i underlaget, tapeten og/eller tapetlimet, som har reagert med hverandre, er umulig å fastslå. Dersom det er vann som har reagert med underlaget, kan det like gjerne være vannet i malingen som vannet fra vaskingen av veggene som er årsaken til den kjemiske reaksjon. Om det er salmiakkvannet eller vann nr 2 som ble benyttet til vaskingen er det likeledes umulig å ha noen formening om. Etter dette er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å fastslå at bruken av malingen er en nødvendig betingelse eller årsak til den foreliggende skade. Med uttrykket "nødvendig" menes at bruken av malingen ikke har vært så vessentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf Rt-1992-64.
Under enhver omstendighet finner lagmannsretten at det ikke foreligger påregnelig årsakssammenheng. Malingen har vært på markedet i flere år. Produsenten har ikke fått tilbakemelding verken fra brukere eller forhandlere om skader i forbindelse med bruken av malingen. Etter det opplyste legges til grunn at så meget som 20% av befolkningen har like lav terskel for utløsning av det aktuelle helseproblem.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen.
Omkostningene for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, da anken har vært forgjeves. Hovedregelen er at den ankende part skal idømmes omkostningene. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at Guro Birkeland bør fritas for erstatningsplikten. Advokat Holst har fremlagt omkostningsoppgave på kr 55750, hvor salær utgjør kr 53000. Oppgaven legges til grunn for erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Guro Birkeland dømmes til innen 2 - to - uker å betale Akzo Nobel AS saksomkostninger for lagmannsretten med 55750 - femtifemtusensjuhundreogfemti - kroner.